Var uenige om abort - nå forakter hun meg nærmest.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kjære TS.

Ditt liv blir aldri det samme igjen. Din kone komme til å hate deg for resten av livet. Du burde støtte henne og lot henne ta den store avgjørelsen. Hun blir aldri det samme, og hun kommer til å forakte deg for resten av livet. Jeg hadde aldri blitt det samme om min mann hadde sagt at jeg må ta abort. 

Ditt livsoppgave fremover er å pleie henne og barna, fikse hus og prøve å gjøre det godt igjen. Hun kommer til å bære nag for resten av livet. Hun kommer til å tenke på det barnet hun har mistet. Dette er rett og slett grusomt. Hvor lenge skal hun være sint på deg? For resten av livet. 

Vær ydmyk. 

Hilsen trebarnsmor❤️

Anonymkode: af8be...5f6

Hvis dette er fasiten , er det bare å skille seg. Man kan ikke leve med og oppdra barn i ett sånt miljø.

Anonymkode: 6aeba...f58

[AnonymBruker]

Hvorfor steriliserte du deg ikke tidligere?

Og hvorfor i all verden maler du ikke selv når du er så petimeter og kontrollfrik?

Anonymkode: ae55b...5c8

[KaffekoppQueen]

Jeg husker tråden du lagde her (?)  og alle rådene du da fikk, og ikke fulgte, er akkurat de samme feilene du innrømmer nå. Du burde ditt og burde datt.

Jeg er helt enig med deg, at fire barn er for mye og du har også rett til å mene noe. Dere er to som lagde barn, og to som da får barn. Problemet er at det er hennes kropp, så nå kjenner du jo på svien du fikk ved å ikke gjøre dette litt mer ryddig i første omgang. Kanskje hadde det endt med abort uansett, hvis ikke hadde nok situasjonen vært omvendt - og du hadde foraktet hun. Barnet hadde du nok elsket, men jeg tror forholdet deres da også ville blitt ødelagt. 
Nå er du sjakk matt. 
Dere tok abort «ufrivillig» - ødela forholdet

Dere hadde ikke tatt abort - ødela forholdet 

Og hun ville ikke bli alene med fire barn, men nå blir hun nok alene med tre barn, med enda større forakt for deg. Fordi hun mistet både babyen og deg. 
For forholdet? Det er nok beyond repair.

Ville forsøkt med et par parterapi timer, men jeg ville nok samtidig innsett at den graviditeten var starten på slutten for dere.
 

[AnonymBruker]

Skill deg eller vær ydmyk og slutt å sutre.

Anonymkode: af8be...5f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Regner med det tar litt tid å gjøre klar til 30 årslag, hvorfor trodde du hun hadde tid til begge deler når du bare skulle ut en tur med ungene? 

Den aborten kommer hun nok aldri helt over, så ikke rart hun tar der opp. Du virker jo også litt sjefete i forholdet deres

Anonymkode: 774fb...596

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det var hennes. Vi fikk det første barnet da hun var 21, neste da hun var 26 og det siste da hun var 27. 

Ts

Anonymkode: d99fa...c3a

Hun måtte forberede sitt eget trettiårslag OG du ville ha henne til å male? Aldri vurdert å gjøre stas på kona når hun fyller 30? Omg. Dette forholdet går ikke an å fikse.

Anonymkode: eb7ec...8c9

[AnonymBruker]

Jeg håper du forstår ts at hun sørger over tapet av barnet, tapet av en partner hun kunne stole på. Ingen vet hvor dette ville landet om dere hadde tatt avgjørelsen sammen, og det er ikke gitt at du hadde fått fire barn. 
 

Nå må hun finne ut om hun kan se deg i øynene og om hun kan finne en måte å leve med en partner som er egoistisk og som hun ikke kan føle seg trygg med. Finne ut om det kan tilgies, og hvor mye hun skal ofte for at barna skal bo med mor og far hele tiden, og eller måtte gi avkall på å se barna hver dag. 
 

Det er ikke gjort på tre måneder, eller ett miljø hvor sex er en del av agendaen. Når du samtidig ikke respekterer nei angående en filleting som hvordan hun skal male noe du vil hun skal male setter du egentlig bare to streker under svaret. 

Anonymkode: f2936...123

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke å "legge seg flat", hva er det for noe? Du må sette deg ned og fortelle henne akkurat hva du tenkte og følte gjennom hele prosessen, og se om hun har noen forståelse for det.

Jeg lurer også på om du vanligvis sjekker ut når det er noen problemer, slik at du aldri oppfattes som at du "er der". 

Anonymkode: 67173...307

[AnonymBruker]

Prøv å snu på det, ts; hvor lang tid hadde det tatt deg at det skulle gå seg til, hvis hun hadde valgt å beholde likevel? Hvis hun ignorerte alle dine protester og klager, i håp om at du ville forstå etter hvert? Hadde du fortsatt hatt lyst til å ha sex med henne som vanlig, uansett hvor mye du foraktet henne for å (i dine øyne) ha prakket på deg hennes valg for deres fremtid, deres økonomi og ikke minst, din tålmodighet og psykiske helse mtp barna?

 

Har dessverre ingen gode råd. Jeg tror hun vil trenge lang tid på å bearbeide dette; hun sørger nok både over tapet av babyen(det er lov å sørge over det som kunne ha blitt selv når man har tatt valget om å avslutte det), og over at hun attpåtil måtte håndtere det helt alene. Det å måtte stå i det alene, med en partner som manipulerer for å få henne til å ta det "riktige valget"(for deg), er nok kanskje det verste sviket av dem alle. Det vil hun nok trenge lang tid på å bearbeide. Tre måneder er ingenting i en slik sammenheng.

Anonymkode: 8c540...257

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, men jeg frykter at det ville ha blitt brudd dersom hun hadde beholdt. Jeg tror ikke forholdet vårt hadde taklet en babyperiode til, og jeg har ikke nok overskudd til flere barn enn 3.  Jeg innser at dette var noe jeg sikkert skulle ha sagt til henne, at jeg ikke gikk dersom hun beholdt. Men, jeg var som sagt, redd for at dette ville føre til at hun beholdt. Derfor sa jeg det ikke. 

ts

Anonymkode: d99fa...c3a

Hadde du sittet ved henne og støttet henne og sagt "Jeg er med deg og vi er sammen om dette. Men jeg er redd for at forholdet vårt ikke vil takle en baby periode til. Og så bekymrer jeg meg for det økonomiske og om jeg klarer en baby til." Og så hadde du virkelig sittet der og holdt henne i hånden og vist henne at du var der 100 % hele veien og at dere var to om dette. Så kanskje hun hadde kommet frem til det samme som deg. Men nå følte hun seg tvunget og nå hater hun deg.

Du har rota det skikkelig til. Hun fortalte deg hva som ville skje, og nå skjer det. Dette er konsekvensene. Hun sa faktisk at hun aldri ville se på deg på samme måte igjen. Det hadde skremt livskiten av meg. Jeg hadde tenkt at nå ødelegger jeg forholdet for alltid så hva kan jeg gjøre for å fikse opp i det eller få det til å ikke skje. Du bare kjørte på og trodde det ville gå over. Du har ikke tatt henne mye på alvor. Hva er vitsen med å snakke til deg hvis ikke du lytter?

Og ikke for å være slem, men hva er vitsen med en mann om ikke han stiller opp? Hvis ikke min mann stiller opp så vil jeg ikke ha han. Forstår du? Vi vil jo ikke ha en partner som ikke er der for oss til både hverdags og ihvertfall våre mørkeste stunder. Det er svik.

Anonymkode: 28b90...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjære TS.

Ditt liv blir aldri det samme igjen. Din kone komme til å hate deg for resten av livet. Du burde støtte henne og lot henne ta den store avgjørelsen. Hun blir aldri det samme, og hun kommer til å forakte deg for resten av livet. Jeg hadde aldri blitt det samme om min mann hadde sagt at jeg må ta abort. 

Ditt livsoppgave fremover er å pleie henne og barna, fikse hus og prøve å gjøre det godt igjen. Hun kommer til å bære nag for resten av livet. Hun kommer til å tenke på det barnet hun har mistet. Dette er rett og slett grusomt. Hvor lenge skal hun være sint på deg? For resten av livet. 

Vær ydmyk. 

Hilsen trebarnsmor❤️

Anonymkode: af8be...5f6

Jeg synes det blir veldig rart å komme med bastante erklæringer om en dame du ikke kjenner og hva hun kommer til å føle for all fremtid. Dette vet du ikke.

Du ønsker å gi TS en mental kilevink og det er forståelig at du blir opprørt av det du har lest, men det går jo ikke å påstå ting om fremtiden til folk du ikke kjenner. Du vet ikke akkurat hva som foregår i hennes hode nå, om ett, fem eller femti år fremover i tid.

Kanskje klarer de å reparere dette, kanskje ikke. Det vet ikke vi. Deres fremtid er ikke skrevet i stein.

Håper jo virkelig for hennes del at hun med tiden vil greie å tilgi mannen for at han ikke stilte opp, enten de fortsetter som par eller ikke, for det er virkelig en elendig tilværelse å gå og hate noen i femti år.

Anonymkode: 29b24...461

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (6 timer siden):

Jeg er nok alene om dette..men han nå jo ha lov til å ha tanken at et barn til kanskje ikke var bra økonomisk etc..

Hadde en kvinne tenkte dette hadde ingen reagert.

Ja det var kanskje en litt feil kommunikasjon mellom dem...men hun tok abort... ikke han...

Ja hun sier at om hun ville beholde så kanskje hun blitt alene...men mannen hennes sier jo ikke at han hadde gått fra henne om hun fikk dette barnet ..bare at han var usikker.

Føler litt at begge er litt feil her

Det er helt i orden å ikke ønske et barn. Det er også helt i orden å ta abort. Hun gjorde et aktivt valg, og han støttet det mer enn å beholde. Men man kan likevel ta hensyn til partneren sin og ha respekt for hvor tungt det kan være. Jeg leser bare en ufølsom mann som «tenker det går over» og «hvorfor vil hun ikke ha sex med meg etter tre mnd». Meg meg meg. 

Anonymkode: 207dc...929

[AnonymBruker]

Ikke minst, tenk deg å være dårlig fordi du er gravid i det øyeblikket, en handling som begge har gjort for å gjøre deg gravid og ikke minst, du er den som må både bære det uønskede barnet og gjennomgå en abort, også ignorerer den du tenker skal støtte deg mest - fordi han er så egoistisk.

Anonymkode: 207dc...929

[AprilLudgate]

Du oppfører deg veldig uempatisk gjennom hele prosessen, og forstår ikke at hun går gjennom et traume og samtidig føler seg svikta av deg.

Tenker du skal bestille time hos parterapeut for å se om dette kan repareres over tid. 

[AnonymBruker]

Det er drit tøft så gå igjennom det konen din står i. Det er en så stor sorg som ikke kan forstås hvis du ikke selv har vært gjennom det.  Når du som kvinne gjennomfører en abort du ikke ønsker så er det så sjel opprivende. 
 

Det jeg undres ved er at du bevist tok valg basert på ditt ego, at du valgte å være lite støttende og oppmerksom fordi du var tedd det ville slå feil vei. Er du så taktisk med konen din hele tiden? Hvor er empatien og medmenneske i deg? Forholdet deres vil aldri bli det samme igjen og hun vil aldri se på deg på samme måte igjen. Kan bli verre med årene også jo mer hun tenker på barnet som ikke lenger er der. Jeg slet med aborten i åresvis. Eneste som hjalp var å bli gravid igjen. 

Anonymkode: 81b6f...e9a

[AnonymBruker]

Dette forholdet er kjørt. Du har ødelagt livet ditt, din kones liv og 3 ungers. Aldri om dette blir bedre. 

Anonymkode: af8be...5f6

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (6 timer siden):

Jeg syns du skal ha skikkelig ros for at du deler dette så åpent. Det er tydelig at du virkelig tenker gjennom det som har skjedd, og prøver å forstå og gjøre det bedre. Det er det ikke alle som hadde klart midt oppi noe så vondt og vanskelig.

Jeg syns ikke du er et dårlig menneske eller en dårlig mann. Du gjorde det du trodde var riktig der og da, ut fra dine følelser og grenser. Det er helt menneskelig.

Samtidig skjønner jeg godt at kona di har det vondt. For henne handler det nok ikke bare om selve aborten, men om følelsen av å stå alene i et valg som forandret mye inni henne.

Slike sår tar tid, og det er ikke sikkert hun klarer å legge det bak seg på flere måneder ,kanskje enda lenger.

Men det at dere samarbeider fint om barna og at du prøver å være tålmodig og omtenksom, er faktisk et veldig godt tegn. Hun trenger nok tid til å kjenne at hun kan stole på deg igjen, og til å føle at du bare er der . Uten å presse, uten å prøve å “fikse” alt. Noen ganger må man bare være den som står støtt, selv om den andre trekker seg unna litt.

Når du spør hvor lenge du skal legge deg flat, så tror jeg du etter hvert kan gå fra å si unnskyld til å vise med handling at du mener det.

Fortsett å være rolig, vennlig og til stede, men lev også litt selv. Hun må få eie sorgen sin, og du må få lov til å leve videre – det kan faktisk gå hånd i hånd.

Jeg håper dere finner veien tilbake til hverandre etter hvert. Det er tydelig at du bryr deg og vil det beste, og det betyr mye – selv om hun kanskje ikke klarer å vise det akkurat nå ❤️

Jeg tror ikke at de finner tilbake til hverandre. Hun forakter mannen etter at han sviktet henne på det aller groveste. Han kastet henne utfor stupet. Jeg mener bestemt at hun nå lever i et kjærlighetsløst samarbeidsforhold så lenge hun klarer, mens hun prøver å stable på beina et liv hvor han ikke inngår i hverdagen. Enkelte svik er for grove til å reparere. 

Anonymkode: f0e71...f73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg synes det blir veldig rart å komme med bastante erklæringer om en dame du ikke kjenner og hva hun kommer til å føle for all fremtid. Dette vet du ikke.

Du ønsker å gi TS en mental kilevink og det er forståelig at du blir opprørt av det du har lest, men det går jo ikke å påstå ting om fremtiden til folk du ikke kjenner. Du vet ikke akkurat hva som foregår i hennes hode nå, om ett, fem eller femti år fremover i tid.

Kanskje klarer de å reparere dette, kanskje ikke. Det vet ikke vi. Deres fremtid er ikke skrevet i stein.

Håper jo virkelig for hennes del at hun med tiden vil greie å tilgi mannen for at han ikke stilte opp, enten de fortsetter som par eller ikke, for det er virkelig en elendig tilværelse å gå og hate noen i femti år.

Anonymkode: 29b24...461

Har du vært igjennom en abort selv du ikke ønsket? Såfall så vet du ikke hva du prater om. Jeg kan garantere deg at forholdet aldri vil bli det samme igjen. Trenger ikke kjenne kvinnen for det. Han beskriver at konen har forakt for han og hun påpeker at han har drept barnet deres. Hun ønsker ikke nærhet med han og er en tikkende bombe. Tror du virkelig det kan repareres? Måten han håndterte situasjonen på er utilgivelig etter min mening. Man behandler ikke sin kone med forventning om at det vil gå over.

Anonymkode: 81b6f...e9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette forholdet er kjørt. Du har ødelagt livet ditt, din kones liv og 3 ungers. Aldri om dette blir bedre. 

Anonymkode: af8be...5f6

Dette! Uten tvil. Alle her som tror noe annet lever i en fantasi. Noen ting er rett og slett utilgivelig, og dette står rimelig høyt på listen. 

Anonymkode: 81b6f...e9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Så hun blir gravid med DITT barn fordi prevensjon svikter (kjent at det kan skje!!!). Du er så i mot å få et barn til at du unngår å ha ordentlige SAMTALER med henne hvor du er villig til å vise henne det minste minimum av respekt og annerkjennelse for det hun står i. Inntrykket jeg sitter med er at du mer eller mindre ga uttrykk for at du kom til å forlate henne dersom hun ikke tok abort, siden hun trodde det ville bli resultatet (som hun var redd for). Du ga henne NULL støtte mens hun var ulykkelig gravid OG hadde plager med DITT barn som du jobbet hardt for (evt jævlig passivt) at skulle bli abortert. Deretter var du så bedriten at du ETTER aborten du ønsket, ikke egentlig har snakket ordentlig med henne men antatt "at det får over"! Gud hjelpe meg altså. Kan du forklare meg hvorfor i alle dager hun IKKE skal se på deg på en ny måte? Hvorfor hun skal elske deg? For å redde dette har du MYE arbeid å gjøre. Noe sier meg at du kommer til å gå for "det kommer til å ordne seg med tiden"👀👀👀

 

Anonymkode: a7a89...05c