Sorg, tap og det at livet går videre

[AnonymBruker]

Det er veldig vondt at man må gå videre og vite at minnet vil bleknes. Hvordan skal man gå videre når man har mistet en del av seg selv og vite det at man må leve til enden av sitt eget liv med tapet? 

Anonymkode: 24a40...d07

[AnonymBruker]

I dag er det 2 år siden samboer døde og jeg mistet en del av meg selv.

Jeg forstår fortsatt ikke at han er død, fordi det er så tomt og absurd alt sammen.

Jeg var på graven hans i dag og følte nesten ingenting, fordi jeg skjønner ikke at han er borte for godt, og av og til lurer jeg nesten på om han har eksistert.

I starten etter dødsfallet er man i sjokk, det er et helvete og mye stress, men litt etter litt begynner man å lage seg en ny tilværelse automatisk.

Jeg har i år merket at flere og flere minner forsvinner og blekner, og innimellom får jeg panikk for at det blir mindre og mindre av han tilbake, men slik blir det og man må leve med det.

Som jeg skrev lenger opp; man må lage seg et nytt liv og det skjer automatisk, for man har ikke noe valg.

Anonymkode: 42512...b2b

[AnonymBruker]

Jeg har også mistet mannen min, og i den forbindelse deltok jeg i ei sorggruppe med noen få andre som hadde opplevd akkurat det samme. 

Det var veldig nyttig og til god hjelp. Vi som har opplevd det har noe felles som andre ikke har peiling på i det hele tatt. 

Når man mister noen altfor tidlig, så får man flere sorger å hanskes med. Alt det vedkommende går glipp av ved å dø så tidlig, og at vi savner de resten av vårt liv. Om vi selv lever lenge, så kan det bli mange år.

Jeg tenker man bare må lage seg et så godt liv som mulig, for det hadde den man mistet ønsket. Finne en vei man trives med. Minnene vil alltid være der, og man glemmer ikke den som har gått bort. Om man ikke husker alt, så vil enkelte ting føles veldig nære. 

 

Anonymkode: e89b2...97f

[krishnaaa]

Sender deg gode, gode tanker. 💙 Og syns du fikk et veldig innsiksfullt svar over her. Å møte likepersoner kan være gull verdt. 
 

 Sorg og tap er en livslang prosess og oppleves forskjellig for alle. Det er så overveldende at vi ofte må ta det inn i bittesmå biter over lang tid bare for å kunne utholde det. Derfor tenker jeg det ikke er så unaturlig å stå på grava og ikke kjenne på følelsene du hadde forventa. 🍂

har jeg ikke måttet gå gjennom det samme som deg, men har mistet begge foreldre og flere nære venner. Mamma døde da jeg var 15, og selv om det er en annen relasjon, kan jeg relatere til det du skriver om hvor absurd det er og å nesten lure på om hun bare er noe jeg har diktet opp. FÆLT! Jeg greide ikke ta ordentlig innover meg at jeg virkelig aldri skulle få se henne igjen før etter fire-fem år. Jeg savner henne selvfølgelig fortsatt, men nå etter mange år er det lettere å glede seg over minnene og det hun har gitt meg av vaner, musikksmak, ordspillhumor… For meg er det godt å snakke om henne med folk som kjente henne og fortelle om henne til mine nære som ikke møtte henne. Jeg hører mye på musikken hun likte. Hun døde før mobilbildenes og messengers tid, men hadde jeg hatt muligheten, ville jeg tatt godt vare på digitale spor jeg kunne ta fram når jeg ble klar for det. Kanskje ikke det som føles mest naturlig å fokusere på nå, men det kan hende det kan være til hjelp senere? Jeg hadde nok ikke greid det to år ut i min prosess, men ville vært veldig glad for det nå. Skulle også ønske jeg hadde skrevet ned flere minner om henne opø gjennom livet før og etter at jeg mistet henne. Men så liker jeg å skrive. 
 

Alt godt til deg💚

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og for deling av egne erfaringer❤️

Anonymkode: 24a40...d07