Å ikke kunne slappe av før man har fri

[AnonymBruker]

Dette passer kanskje under livsstil.

Har andre det slik at om du har en avtale eller skal noe senere på dagen eller kvelden, så surrer du rundt og får ikke gjort noe fornuftig før avtalen er gjort og du er ferdig med det du skal den dagen? 
Hvordan klare å slappe av og skjønne at hverdagene består av ting man må/skal?🧐😊

Anonymkode: 573fa...390

[AnonymBruker]

Jepp, samme her 

Anonymkode: 31b23...c39

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik. Har jeg en avtale på kvelden, selv en frivillig sosial avtale jeg vet kommer til å bli gøy, så klarer jeg ikke slappe av gjør verken noe fornuftig eller kjekt den dagen. Jeg er bare i limbo og ventemodus. 

Som introvert betyr det at om jeg har en avtale så går hele dagen, egentlig. I tillegg, hvis jeg f.ks vet at jeg skal noe på lørdag, så betyr det at jeg vet hele uka at jeg ikke har frihelg, noe som også påvirker meg.

Så det å ha en avtale påvirker meg mentalt mye mer enn bare de timene avtalen faktisk er.

Anonymkode: 53fe1...226

[AnonymBruker]

Ja, både jeg og samboer er slik. Blir gående i ventemodus og føler at man ikke får gjort noe "skikkelig" siden det likevel må avbrytes i tide til å rekke avtalen. Det ventemoduset er slitsomt, og vanskelig å bryte ut av, syns jeg. Gjelder helst avtaler midt på dagen eller på ettermiddagen da. Hvis det er på kvelden er det litt lettere.

Anonymkode: 098c0...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er helt lik. Har jeg en avtale på kvelden, selv en frivillig sosial avtale jeg vet kommer til å bli gøy, så klarer jeg ikke slappe av gjør verken noe fornuftig eller kjekt den dagen. Jeg er bare i limbo og ventemodus. 

Som introvert betyr det at om jeg har en avtale så går hele dagen, egentlig. I tillegg, hvis jeg f.ks vet at jeg skal noe på lørdag, så betyr det at jeg vet hele uka at jeg ikke har frihelg, noe som også påvirker meg.

Så det å ha en avtale påvirker meg mentalt mye mer enn bare de timene avtalen faktisk er.

Anonymkode: 53fe1...226

Du beskriver det godt, og jeg er lik. Og jeg prøver å tenke at det er en selvfølge at man har avtaler framover, men det gjør meg stresset å se på kalenderen. Det hender også ofte at jeg utsetter noe, selv om det da blir ris til egen bak - for å si det slik. 

Jeg trenger alenetid, og selv om jeg vet jeg vil sette pris på avtalen så har jeg ofte ikke lyst. Men etterpå er jeg som oftest fornøyd med at det er gjort. 
 

Anonymkode: 573fa...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, både jeg og samboer er slik. Blir gående i ventemodus og føler at man ikke får gjort noe "skikkelig" siden det likevel må avbrytes i tide til å rekke avtalen. Det ventemoduset er slitsomt, og vanskelig å bryte ut av, syns jeg. Gjelder helst avtaler midt på dagen eller på ettermiddagen da. Hvis det er på kvelden er det litt lettere.

Anonymkode: 098c0...1b8

Ventemodus var et passende ord, ja. 

Anonymkode: 573fa...390

[Magika_fra_Fyll]

Jeg sliter med det samme, er lavnivå-stressa om jeg har planer eller avtaler senere på dagen selv om det er bare en liten filleting som en frisørtime eller lignende. Føler det er vanskelig å slappe av selv om det kanskje er fem timer til jeg må dra på timen/avtalen

[AnonymBruker]

Akkurat likt her. Å jobbe kveldsvakt var tortur, for i hodet var jeg på jobb fra jeg våknet, så jeg kom jo hjem utmattet etter en vakt. Klarte aldri å skjønne kollega som koste seg sånn hjemme på formiddagen.

Så langt det er mulig legger jeg alle avtaler til tidlig på dagen, så har jeg FRI etterpå. Alt annet gir økt stress. Sier også ofte nei til sosiale ting, for jeg har ikke kapasitet når jobb og alle plikter er tatt. 

Anonymkode: 867af...82f

[Million]

Samme her. Ventemodus (med en følelse av litt stress i magen) hele dagen, frem til avtalen er overstått. Først etter det slapper liksom kroppen av den dagen.

Endret 21. oktober av Million
la til noe

[AnonymBruker]

Tror dere dette er et problem ala angst en kan gjøre noe med, eller noe som bare må være sånn? 

Har det sånn selv, men jeg har helt ærlig håpt at når jeg fikk orden på noe generalisert angst og en del sånn generell utrygghet at dette skal gå vekk. At det handler om at jeg ikke stoler på meg selv og at jeg kan takle hverdagen. Jeg blir bekymra for at jeg ikke skal orke det og føler jeg må huske på det hele tiden i forveien i stedet for å bare gi slipp på en måte. Og selv om det er en hyggelig ting vet jeg ikke hvordan det kommer til å bli, tror jeg ofte er redd det skal bli konflikter og utrygg stemning enda det ikke er noen grunn til å tro det. Jeg håper at hvis jeg var mer trygg generelt og hadde mer indre trygghet og ro og stolte på at "jeg fikser det" så ville det gå bort. Samtidig frykter jeg jo det er et varig problem. 

Anonymkode: f249e...e82

[AnonymBruker]

Jeg hadde det aldri slik før, men har hatt det slik i noen år nå. Og det har ingenting om det som skal skje senere på dagen er positivt eller ikke, om jeg gleder meg til det eller ikke, også uavhengig av om det er få eller mange andre på det jeg skal.

Jeg vet om minst to andre som også har det på samme måten uten å ha angst, men kjenner også noen med angst som absolutt har det slik.

Hos meg kom dette etter at jeg ble veldig syk. Det er en kronisk, fysisk sykdom, er ikke ME, men symptomene ligner og er delvis overlappende, og det gir meg også en type PEM i ettertid.

Jeg tror denne ventemodusen, som en så treffende kalte det, kom fordi jeg så inderlig gjerne ønsket å gjøre normale ting da jeg var på det sykeste i noen år, men aldri visste om jeg faktisk ville være i stand til å gjennomføre. Dette skapte uten tvil stress hos meg. Jeg forsøkte å roe ned, hvile på forhånd (timer og på det verste også dager før). Men det skaper et annet stress igjen, fordi jeg allerede går i minus på energi hver eneste dag, og dermed blir hengende etter med alt man både må og bør gjøre hjemme (har ikke støv på hjernen!). Så visste jeg av erfaring at jeg gjerne ble dårlig minst en dag etter aktiviteten, kanskje flere dager, noe som igjen gjorde at jeg ble hengende etter i enda mer. Det ble en vond sirkel, uten tvil, men samtidig så er det så viktig å opprettholde et sosialt nettverk, få avbrekk fra egen sykdom og hjemmets fire vegger. 

Selv om jeg fremdeles er syk, og blir dårlig etter aktivitet, så har jeg begynt å forstå at en liten faktor av denne ventemodusen hos meg er en form for tillært stress. Selv om jeg er langt bedre fysisk nå enn da jeg var mye dårligere, så tror jeg har jeg noe av samme problemet med ventemodus fremdeles. Denne oppdagelsen i meg selv, eller synet på "tillært stress" er egentlig ganske spennende, for da kan i det minste noe av det også avlæres. Som sagt startet dette hos meg hos langvarig og alvorlig fysisk sykdom som nå er i kronisk tilstand, så det var ikke noe psykisk involvert i det. Å hvile hele dagen før jeg skulle på aktivitet ettermiddag/kveld, ofte å hvile en eller flere dager på forhånd og etterpå også, det var ren nødvendighet for å ikke bli enda dårligere av aktivitet. For om jeg ikke tok det på alvor, risikerte jeg å bli langvarig mye dårligere (dager, uker, måneder, år). Jeg må fremdeles ta lignende hensyn, men siden jeg er en del bedre enn jeg var i de sykeste årene, så burde jeg egentlig ikke måtte gå like mye i denne ventemodusen som før. Men ventemodus og også en form for ettermodus på lavt gir var, og er, nødvendig da, og i noe grad nå. Min teori er at kroppen har lært seg stress fordi jeg lenge presset meg for langt og ble sykere, selv av lav aktivitet. Og at det kanskje nå ligger en form for 'klassisk betinging' i det at jeg fremdeles går like mye inn i denne ventemodusen som før, på et vis blir handlingslammet og blir fysisk dårligere om jeg presser meg gjennom det uten å ta hensyn til det.

Kan hende jeg er helt på jordet, men jeg synes det er interessant. For jeg vet at jeg nå er bedre fysisk enn jeg var, og likevel har jeg tildels denne sterke ventemodusen som inntrer og setter kroppen ut. Logisk sett brude ikke dette skje i den grad det fortsatt gjør, siden jeg tross alt er bedre og man skulle tro at det ikke burde være nødvendig å koble så ut på forhånd. 

Før var det helt nødvendig å ta dette hensynet. Nå må jeg fremdeles ta hensyn, men det burde nå vært nok å ta mindre hensyn (f.eks. legge meg ned en time før aktivitet istedenfor å ta hensyn hele dagen eller til og med flere dager på forhånd). Derfor jeg har tenkt at slik dette er nå hos meg, så begynner jeg å tro at det kanskje ligger en form for betinget læring som henger igjen. Det gir jo helt konkrete fysiske påvirkninger, er ofte ubevisst, men virkningene er jo helt konkrete og fysiske.

Mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk det er noe å hente i dette for min del, der jeg er nå. Tidligere var det nærmest livsavhengig å ta disse signalene på alvor og tilpasse dagene. Når det stod over år hvor jeg var så fysisk syk som jeg da var, så tror jeg det uunngåelig skaper læringsmønster i hjernen, og hjernen rett og slett går inn i "overlevelsesmodus" fremdeles, selv om det ikke lenger er like hensiktsmessig sett ut fra hva jeg kan tåle på en dag nå uten å bli sykere. Utfordringen for meg er vel delvis at min form er uforutsigbar, så det som er riktig tilpasning og hvile en dag kan være feil dagen etter. Fasiten sitter jeg sjelden på før i etterkant. Når dagsformen også kan svinge mye i tillegg mtp. hva jeg tåler, så er det en utfordring å avlære en slik eventuell betinging.

Ser jeg har skrevet veldig mye her, har ikke snakket om dette med noen tidligere, men har gått og tenkt på det en stund, uten å helt prøvd å sette ord på det. Jeg vet jo heller ikke om det er slik, eller om jeg egentlig er dårligere fremdeles enn jeg liker å innrømme. Jeg har vel uansett innsett at jeg tror at jeg med fordel nok kan gå inn og forsøke å bruke teknikker mot stress, og forsøke å endre de mønstrene jeg vet må ha satt seg i hjernen fra de årene jeg var så syk som jeg var, slik at jeg kan avlære de mønstrene og forhåpentligvis kanskje skape nye, mer hensiktsmessige mønstre i hjernen, som kanskje kan gjøre at jeg kan tåle mer igjen.

Jeg er utredet flere ganger av psykolog i løpet av mitt fysiske sykdomsforløp, så vet at jeg er psykisk frisk. Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å jobbe med å endre de eventuelt lærte betingingene som nå egentlig sabotterer for videre fremgang, men skal sjekke ut en del stressmestringsteknikker, og jeg vet også at jeg har hatt effekt av yoga på stress tidligere.

Av de jeg vet om som har lignende, med eller uten bakenforliggende sykdom, så virker det som om stress er en stor faktor i dette, og lærte effekter av stress. På ene siden er det forferdelig frustrerende, for de fysiske følgene er reelle. Men jeg forsøker nå å fokusere på at hvis min teori om hvordan jeg kom inn i dette mønsteret, så vil det også - tross fremdeles sykdom - trolig å avlære de fysiske, ubevisste reaksjonene. Så jeg velger å tenke positivt om dette nå som jeg tror jeg har innsett hva deler av utfordringen nå er, og trolig mekanismene som gjorde det nødvendig for kroppen å utvikle disse beskyttelsesmekanismene som det tross alt trolig også er. Jeg kan nok ikke endre den fysiske sykdommen jeg har (men epigenetikk er et spennende felt), men jeg tror at jeg har noe å gå på i å avlære det som er tidligere tillærte, betingede og nødvendige fysiske repsonser for å beskytte helsen. 

Om det er noe i dette så tror jeg i hvert fall at jeg kan få det bedre om jeg får gjort noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg skal bruke litt tid nå fremover på å finne ut hvordan jeg skal legge opp og prioritere slik at jeg kan få jobbet mer med stressmestring på ulike vis, og så har jeg innsett at første skritt som jeg allerede har begynt med, det er å aktivt bruke tid på å minne meg selv på at det gikk helt fint å gjøre ting som faktisk ikke gjorde meg dårligere. 

Jeg må fremdeles ta en god del hensyn for ikke å bli dårligere, men det hadde vært fint bare å få redusert denne ventemodusen.

 

Beklager at dette ble så langt, jeg har som sagt ikke helt satt ord på det før en gang for meg selv, ikke så konkret i hvert fall. 

 

Samfunnet i dag er jo slik at vi har mer og annet stress enn generasjonene før oss hadde, så jeg tenker stressmestring kanskje er viktigere enn noen gang, og det å lære å finne ro i egen kropp, så å lære mer om det og om seg selv imøte med stressreaksjoner av kronisk stress vil uansett være nyttig.

Anonymkode: 69e7d...61e

[AnonymBruker]

Jepp, det er slik for meg også. Men jeg oppfatter det ikke som stress, eller noe ubehagelig, bare at hjernen og kroppen er skrudd på, så jeg får gjort det jeg ønsker og skal. Hvordan vi tolker stress og aktivering er viktig for hvordan vi har det, stress/ å være klar er også bra for oss. Kanskje mange av oss slapper av litt for mye, faktisk, og tenker det bør være kroppens normale modus. Men å være påskrudd er også bra for oss.

Anonymkode: b3c62...605

[Chlypa]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette passer kanskje under livsstil.

Har andre det slik at om du har en avtale eller skal noe senere på dagen eller kvelden, så surrer du rundt og får ikke gjort noe fornuftig før avtalen er gjort og du er ferdig med det du skal den dagen? 
Hvordan klare å slappe av og skjønne at hverdagene består av ting man må/skal?🧐😊

Anonymkode: 573fa...390

Nei, det går ikke. Dagen er ødelagt om man skal noe ‘midt på dagen’ 

[AnonymBruker]

Chlypa skrev (14 timer siden):

Nei, det går ikke. Dagen er ødelagt om man skal noe ‘midt på dagen’ 

Ja, nå sitter/går jeg rundt og venter på at jeg skal kjøre til en avtale. Gruer meg litt, og vil bare bli ferdig så jeg kan ta et glass brus eller en kaffe etterpå. Jeg kan ikke det nå, så jeg ikke må på do den tiden jeg er der. Det går nok bra, men jeg skulle helst ikke hatt noen planer…. noen dager. Men det går selvsagt ikke. 

Anonymkode: 573fa...390

[AnonymBruker]

Sånn var jeg før, nå har jeg lært meg å fristille meg ifra det og klarer i større grad å slappe av. Dette er en treningssak, men jeg prøver så langt jeg kan å unngå avtaler utpå dagen. Tar f.eks. alle foreldresamtaler, lege- og tannlegetimer så tidlig på dagen som jeg kan.

Anonymkode: b1b6a...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sånn var jeg før, nå har jeg lært meg å fristille meg ifra det og klarer i større grad å slappe av. Dette er en treningssak, men jeg prøver så langt jeg kan å unngå avtaler utpå dagen. Tar f.eks. alle foreldresamtaler, lege- og tannlegetimer så tidlig på dagen som jeg kan.

Anonymkode: b1b6a...dd4

Takk for tips. Det er nok nyttig, ja. 

Anonymkode: 573fa...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2025 den 14.03):

Jeg hadde det aldri slik før, men har hatt det slik i noen år nå. Og det har ingenting om det som skal skje senere på dagen er positivt eller ikke, om jeg gleder meg til det eller ikke, også uavhengig av om det er få eller mange andre på det jeg skal.

Jeg vet om minst to andre som også har det på samme måten uten å ha angst, men kjenner også noen med angst som absolutt har det slik.

Hos meg kom dette etter at jeg ble veldig syk. Det er en kronisk, fysisk sykdom, er ikke ME, men symptomene ligner og er delvis overlappende, og det gir meg også en type PEM i ettertid.

Jeg tror denne ventemodusen, som en så treffende kalte det, kom fordi jeg så inderlig gjerne ønsket å gjøre normale ting da jeg var på det sykeste i noen år, men aldri visste om jeg faktisk ville være i stand til å gjennomføre. Dette skapte uten tvil stress hos meg. Jeg forsøkte å roe ned, hvile på forhånd (timer og på det verste også dager før). Men det skaper et annet stress igjen, fordi jeg allerede går i minus på energi hver eneste dag, og dermed blir hengende etter med alt man både må og bør gjøre hjemme (har ikke støv på hjernen!). Så visste jeg av erfaring at jeg gjerne ble dårlig minst en dag etter aktiviteten, kanskje flere dager, noe som igjen gjorde at jeg ble hengende etter i enda mer. Det ble en vond sirkel, uten tvil, men samtidig så er det så viktig å opprettholde et sosialt nettverk, få avbrekk fra egen sykdom og hjemmets fire vegger. 

Selv om jeg fremdeles er syk, og blir dårlig etter aktivitet, så har jeg begynt å forstå at en liten faktor av denne ventemodusen hos meg er en form for tillært stress. Selv om jeg er langt bedre fysisk nå enn da jeg var mye dårligere, så tror jeg har jeg noe av samme problemet med ventemodus fremdeles. Denne oppdagelsen i meg selv, eller synet på "tillært stress" er egentlig ganske spennende, for da kan i det minste noe av det også avlæres. Som sagt startet dette hos meg hos langvarig og alvorlig fysisk sykdom som nå er i kronisk tilstand, så det var ikke noe psykisk involvert i det. Å hvile hele dagen før jeg skulle på aktivitet ettermiddag/kveld, ofte å hvile en eller flere dager på forhånd og etterpå også, det var ren nødvendighet for å ikke bli enda dårligere av aktivitet. For om jeg ikke tok det på alvor, risikerte jeg å bli langvarig mye dårligere (dager, uker, måneder, år). Jeg må fremdeles ta lignende hensyn, men siden jeg er en del bedre enn jeg var i de sykeste årene, så burde jeg egentlig ikke måtte gå like mye i denne ventemodusen som før. Men ventemodus og også en form for ettermodus på lavt gir var, og er, nødvendig da, og i noe grad nå. Min teori er at kroppen har lært seg stress fordi jeg lenge presset meg for langt og ble sykere, selv av lav aktivitet. Og at det kanskje nå ligger en form for 'klassisk betinging' i det at jeg fremdeles går like mye inn i denne ventemodusen som før, på et vis blir handlingslammet og blir fysisk dårligere om jeg presser meg gjennom det uten å ta hensyn til det.

Kan hende jeg er helt på jordet, men jeg synes det er interessant. For jeg vet at jeg nå er bedre fysisk enn jeg var, og likevel har jeg tildels denne sterke ventemodusen som inntrer og setter kroppen ut. Logisk sett brude ikke dette skje i den grad det fortsatt gjør, siden jeg tross alt er bedre og man skulle tro at det ikke burde være nødvendig å koble så ut på forhånd. 

Før var det helt nødvendig å ta dette hensynet. Nå må jeg fremdeles ta hensyn, men det burde nå vært nok å ta mindre hensyn (f.eks. legge meg ned en time før aktivitet istedenfor å ta hensyn hele dagen eller til og med flere dager på forhånd). Derfor jeg har tenkt at slik dette er nå hos meg, så begynner jeg å tro at det kanskje ligger en form for betinget læring som henger igjen. Det gir jo helt konkrete fysiske påvirkninger, er ofte ubevisst, men virkningene er jo helt konkrete og fysiske.

Mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk det er noe å hente i dette for min del, der jeg er nå. Tidligere var det nærmest livsavhengig å ta disse signalene på alvor og tilpasse dagene. Når det stod over år hvor jeg var så fysisk syk som jeg da var, så tror jeg det uunngåelig skaper læringsmønster i hjernen, og hjernen rett og slett går inn i "overlevelsesmodus" fremdeles, selv om det ikke lenger er like hensiktsmessig sett ut fra hva jeg kan tåle på en dag nå uten å bli sykere. Utfordringen for meg er vel delvis at min form er uforutsigbar, så det som er riktig tilpasning og hvile en dag kan være feil dagen etter. Fasiten sitter jeg sjelden på før i etterkant. Når dagsformen også kan svinge mye i tillegg mtp. hva jeg tåler, så er det en utfordring å avlære en slik eventuell betinging.

Ser jeg har skrevet veldig mye her, har ikke snakket om dette med noen tidligere, men har gått og tenkt på det en stund, uten å helt prøvd å sette ord på det. Jeg vet jo heller ikke om det er slik, eller om jeg egentlig er dårligere fremdeles enn jeg liker å innrømme. Jeg har vel uansett innsett at jeg tror at jeg med fordel nok kan gå inn og forsøke å bruke teknikker mot stress, og forsøke å endre de mønstrene jeg vet må ha satt seg i hjernen fra de årene jeg var så syk som jeg var, slik at jeg kan avlære de mønstrene og forhåpentligvis kanskje skape nye, mer hensiktsmessige mønstre i hjernen, som kanskje kan gjøre at jeg kan tåle mer igjen.

Jeg er utredet flere ganger av psykolog i løpet av mitt fysiske sykdomsforløp, så vet at jeg er psykisk frisk. Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å jobbe med å endre de eventuelt lærte betingingene som nå egentlig sabotterer for videre fremgang, men skal sjekke ut en del stressmestringsteknikker, og jeg vet også at jeg har hatt effekt av yoga på stress tidligere.

Av de jeg vet om som har lignende, med eller uten bakenforliggende sykdom, så virker det som om stress er en stor faktor i dette, og lærte effekter av stress. På ene siden er det forferdelig frustrerende, for de fysiske følgene er reelle. Men jeg forsøker nå å fokusere på at hvis min teori om hvordan jeg kom inn i dette mønsteret, så vil det også - tross fremdeles sykdom - trolig å avlære de fysiske, ubevisste reaksjonene. Så jeg velger å tenke positivt om dette nå som jeg tror jeg har innsett hva deler av utfordringen nå er, og trolig mekanismene som gjorde det nødvendig for kroppen å utvikle disse beskyttelsesmekanismene som det tross alt trolig også er. Jeg kan nok ikke endre den fysiske sykdommen jeg har (men epigenetikk er et spennende felt), men jeg tror at jeg har noe å gå på i å avlære det som er tidligere tillærte, betingede og nødvendige fysiske repsonser for å beskytte helsen. 

Om det er noe i dette så tror jeg i hvert fall at jeg kan få det bedre om jeg får gjort noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg skal bruke litt tid nå fremover på å finne ut hvordan jeg skal legge opp og prioritere slik at jeg kan få jobbet mer med stressmestring på ulike vis, og så har jeg innsett at første skritt som jeg allerede har begynt med, det er å aktivt bruke tid på å minne meg selv på at det gikk helt fint å gjøre ting som faktisk ikke gjorde meg dårligere. 

Jeg må fremdeles ta en god del hensyn for ikke å bli dårligere, men det hadde vært fint bare å få redusert denne ventemodusen.

 

Beklager at dette ble så langt, jeg har som sagt ikke helt satt ord på det før en gang for meg selv, ikke så konkret i hvert fall. 

 

Samfunnet i dag er jo slik at vi har mer og annet stress enn generasjonene før oss hadde, så jeg tenker stressmestring kanskje er viktigere enn noen gang, og det å lære å finne ro i egen kropp, så å lære mer om det og om seg selv imøte med stressreaksjoner av kronisk stress vil uansett være nyttig.

Anonymkode: 69e7d...61e

Det var nok godt for deg å få det skrevet ned. Av og til kommer tankene når man sitter og skriver, og det er jo fint når man kan dele tankene man har. 

Anonymkode: 573fa...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2025 den 14.03):

Jeg hadde det aldri slik før, men har hatt det slik i noen år nå. Og det har ingenting om det som skal skje senere på dagen er positivt eller ikke, om jeg gleder meg til det eller ikke, også uavhengig av om det er få eller mange andre på det jeg skal.

Jeg vet om minst to andre som også har det på samme måten uten å ha angst, men kjenner også noen med angst som absolutt har det slik.

Hos meg kom dette etter at jeg ble veldig syk. Det er en kronisk, fysisk sykdom, er ikke ME, men symptomene ligner og er delvis overlappende, og det gir meg også en type PEM i ettertid.

Jeg tror denne ventemodusen, som en så treffende kalte det, kom fordi jeg så inderlig gjerne ønsket å gjøre normale ting da jeg var på det sykeste i noen år, men aldri visste om jeg faktisk ville være i stand til å gjennomføre. Dette skapte uten tvil stress hos meg. Jeg forsøkte å roe ned, hvile på forhånd (timer og på det verste også dager før). Men det skaper et annet stress igjen, fordi jeg allerede går i minus på energi hver eneste dag, og dermed blir hengende etter med alt man både må og bør gjøre hjemme (har ikke støv på hjernen!). Så visste jeg av erfaring at jeg gjerne ble dårlig minst en dag etter aktiviteten, kanskje flere dager, noe som igjen gjorde at jeg ble hengende etter i enda mer. Det ble en vond sirkel, uten tvil, men samtidig så er det så viktig å opprettholde et sosialt nettverk, få avbrekk fra egen sykdom og hjemmets fire vegger. 

Selv om jeg fremdeles er syk, og blir dårlig etter aktivitet, så har jeg begynt å forstå at en liten faktor av denne ventemodusen hos meg er en form for tillært stress. Selv om jeg er langt bedre fysisk nå enn da jeg var mye dårligere, så tror jeg har jeg noe av samme problemet med ventemodus fremdeles. Denne oppdagelsen i meg selv, eller synet på "tillært stress" er egentlig ganske spennende, for da kan i det minste noe av det også avlæres. Som sagt startet dette hos meg hos langvarig og alvorlig fysisk sykdom som nå er i kronisk tilstand, så det var ikke noe psykisk involvert i det. Å hvile hele dagen før jeg skulle på aktivitet ettermiddag/kveld, ofte å hvile en eller flere dager på forhånd og etterpå også, det var ren nødvendighet for å ikke bli enda dårligere av aktivitet. For om jeg ikke tok det på alvor, risikerte jeg å bli langvarig mye dårligere (dager, uker, måneder, år). Jeg må fremdeles ta lignende hensyn, men siden jeg er en del bedre enn jeg var i de sykeste årene, så burde jeg egentlig ikke måtte gå like mye i denne ventemodusen som før. Men ventemodus og også en form for ettermodus på lavt gir var, og er, nødvendig da, og i noe grad nå. Min teori er at kroppen har lært seg stress fordi jeg lenge presset meg for langt og ble sykere, selv av lav aktivitet. Og at det kanskje nå ligger en form for 'klassisk betinging' i det at jeg fremdeles går like mye inn i denne ventemodusen som før, på et vis blir handlingslammet og blir fysisk dårligere om jeg presser meg gjennom det uten å ta hensyn til det.

Kan hende jeg er helt på jordet, men jeg synes det er interessant. For jeg vet at jeg nå er bedre fysisk enn jeg var, og likevel har jeg tildels denne sterke ventemodusen som inntrer og setter kroppen ut. Logisk sett brude ikke dette skje i den grad det fortsatt gjør, siden jeg tross alt er bedre og man skulle tro at det ikke burde være nødvendig å koble så ut på forhånd. 

Før var det helt nødvendig å ta dette hensynet. Nå må jeg fremdeles ta hensyn, men det burde nå vært nok å ta mindre hensyn (f.eks. legge meg ned en time før aktivitet istedenfor å ta hensyn hele dagen eller til og med flere dager på forhånd). Derfor jeg har tenkt at slik dette er nå hos meg, så begynner jeg å tro at det kanskje ligger en form for betinget læring som henger igjen. Det gir jo helt konkrete fysiske påvirkninger, er ofte ubevisst, men virkningene er jo helt konkrete og fysiske.

Mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk det er noe å hente i dette for min del, der jeg er nå. Tidligere var det nærmest livsavhengig å ta disse signalene på alvor og tilpasse dagene. Når det stod over år hvor jeg var så fysisk syk som jeg da var, så tror jeg det uunngåelig skaper læringsmønster i hjernen, og hjernen rett og slett går inn i "overlevelsesmodus" fremdeles, selv om det ikke lenger er like hensiktsmessig sett ut fra hva jeg kan tåle på en dag nå uten å bli sykere. Utfordringen for meg er vel delvis at min form er uforutsigbar, så det som er riktig tilpasning og hvile en dag kan være feil dagen etter. Fasiten sitter jeg sjelden på før i etterkant. Når dagsformen også kan svinge mye i tillegg mtp. hva jeg tåler, så er det en utfordring å avlære en slik eventuell betinging.

Ser jeg har skrevet veldig mye her, har ikke snakket om dette med noen tidligere, men har gått og tenkt på det en stund, uten å helt prøvd å sette ord på det. Jeg vet jo heller ikke om det er slik, eller om jeg egentlig er dårligere fremdeles enn jeg liker å innrømme. Jeg har vel uansett innsett at jeg tror at jeg med fordel nok kan gå inn og forsøke å bruke teknikker mot stress, og forsøke å endre de mønstrene jeg vet må ha satt seg i hjernen fra de årene jeg var så syk som jeg var, slik at jeg kan avlære de mønstrene og forhåpentligvis kanskje skape nye, mer hensiktsmessige mønstre i hjernen, som kanskje kan gjøre at jeg kan tåle mer igjen.

Jeg er utredet flere ganger av psykolog i løpet av mitt fysiske sykdomsforløp, så vet at jeg er psykisk frisk. Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å jobbe med å endre de eventuelt lærte betingingene som nå egentlig sabotterer for videre fremgang, men skal sjekke ut en del stressmestringsteknikker, og jeg vet også at jeg har hatt effekt av yoga på stress tidligere.

Av de jeg vet om som har lignende, med eller uten bakenforliggende sykdom, så virker det som om stress er en stor faktor i dette, og lærte effekter av stress. På ene siden er det forferdelig frustrerende, for de fysiske følgene er reelle. Men jeg forsøker nå å fokusere på at hvis min teori om hvordan jeg kom inn i dette mønsteret, så vil det også - tross fremdeles sykdom - trolig å avlære de fysiske, ubevisste reaksjonene. Så jeg velger å tenke positivt om dette nå som jeg tror jeg har innsett hva deler av utfordringen nå er, og trolig mekanismene som gjorde det nødvendig for kroppen å utvikle disse beskyttelsesmekanismene som det tross alt trolig også er. Jeg kan nok ikke endre den fysiske sykdommen jeg har (men epigenetikk er et spennende felt), men jeg tror at jeg har noe å gå på i å avlære det som er tidligere tillærte, betingede og nødvendige fysiske repsonser for å beskytte helsen. 

Om det er noe i dette så tror jeg i hvert fall at jeg kan få det bedre om jeg får gjort noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg skal bruke litt tid nå fremover på å finne ut hvordan jeg skal legge opp og prioritere slik at jeg kan få jobbet mer med stressmestring på ulike vis, og så har jeg innsett at første skritt som jeg allerede har begynt med, det er å aktivt bruke tid på å minne meg selv på at det gikk helt fint å gjøre ting som faktisk ikke gjorde meg dårligere. 

Jeg må fremdeles ta en god del hensyn for ikke å bli dårligere, men det hadde vært fint bare å få redusert denne ventemodusen.

 

Beklager at dette ble så langt, jeg har som sagt ikke helt satt ord på det før en gang for meg selv, ikke så konkret i hvert fall. 

 

Samfunnet i dag er jo slik at vi har mer og annet stress enn generasjonene før oss hadde, så jeg tenker stressmestring kanskje er viktigere enn noen gang, og det å lære å finne ro i egen kropp, så å lære mer om det og om seg selv imøte med stressreaksjoner av kronisk stress vil uansett være nyttig.

Anonymkode: 69e7d...61e

Jeg tror alt det du skriver her stemmer. En blir redd for opplevelsen av fatigue og for å unngå det og å føle seg bedre hviler en mer og mer, og kroppen skaper mer fatigue fordi den tror aktivitet er farlig siden vi bruker så mye tankekraft rundt aktiviteten. 

Har du lest om nevroplastiske plager? Jeg synes boken til Ellen Flø Skagen "Den nevroplastiske nøkkelen" var god. 

Anonymkode: f249e...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.26):

Jeg tror alt det du skriver her stemmer. En blir redd for opplevelsen av fatigue og for å unngå det og å føle seg bedre hviler en mer og mer, og kroppen skaper mer fatigue fordi den tror aktivitet er farlig siden vi bruker så mye tankekraft rundt aktiviteten. 

Har du lest om nevroplastiske plager? Jeg synes boken til Ellen Flø Skagen "Den nevroplastiske nøkkelen" var god. 

Anonymkode: f249e...e82

Jeg tror ikke det er så enkelt som at hvile skaper behov for mer hvile. 

Anonymkode: 573fa...390

[AnonymBruker]

Nå har jeg en avtale i morgen tidlig og må opp tidligere enn jeg pleier, så da sliter jeg litt med søvnen og våkner noen ganger før jeg trenger å stå opp. Men det blir godt å få det gjort, slik at jeg kan slappe av etter det. Helga har gått i forskjellig, senest en kjøring nå i kveld. Så da har det gått litt i ett. 
 

Anonymkode: 573fa...390