Utredning for autisme og ADHD i voksen alder - hvordan?

[AnonymBruker]

Jeg har i løpet av de siste par årene lært om autisme og ADHD i jenter og kvinner, og tror jeg har en eller begge deler. Jeg har vært hos fastlege som først ikke trodde meg, men etter at vi snakket om det lenge og jeg skrev en lang liste over symptomene/tegnene jeg hadde som barn, tenåring og voksen, tenkte han også at det virket sannsynlig og henviste meg til DPS. Det ble avslag. Jeg byttet fastlege og gikk gjennom det samme på nytt, han henviste meg igjen til det samme DPS og til Habilieringstjenesten for voksne, igjen ble det avslag. Dette har tatt mange måneder og føles veldig håpløst. 

Jeg klarer ikke slå meg til ro før jeg vet om jeg er neurodivergent eller ikke og føler at jeg står på stedet hvil med jobb og livet før jeg får svar på dette. Jeg oppfatter det som at det ikke blir mulig for meg å få utredning i det offentlige, så jeg må gjøre det privat. Jeg har spart opp noe penger og tror jeg har nok til utredning for begge deler, men kan ikke bruke mye penger unødvendig.

Hva er den beste måten å gjøre dette på? Bør jeg kontakte en psykiater eller en bedrift som EmmaSofia? 

Her er noen av grunnene til at jeg tror jeg er neurodivergent, bare for å skape litt sammenheng: 

- Jeg har alltid følt meg annerledes og utenfor, sliter med sosiale relasjoner, misforstår andre og andre misforstår meg (f. eks vitser/tull), er veldig følsom for lyder, lukter og blir lett overveldet, fort utslitt av sosiale situasjoner. Jeg liker best å være helt alene og holde på med det jeg vil. Jeg har aldri hatt noe behov for eller interesse i et romantisk forhold og liker ikke at folk klemmer meg/tar på meg men jeg har lært meg å finne meg i det 

- Jeg har et søsken og flere andre familiemedlemmer som har blitt diagnostisert med autisme, Asperger (vet det ikke heter det lenger men hen kaller det fortsatt det) og ADHD, i tillegg til at jeg tror en av foreldrene mine har både autisme og ADHD (hen viser veldig mange symptomer og tegn på det)

- En av legene ønsket at vi ba om dokumenter fra da jeg var kort innom BUP i tenårene (to timer med psykolog), de hadde tatt notat av at de mistenkte neurodivergens hos meg men tok det aldri opp med meg eller foreldrene mine siden jeg ikke ville ha flere timer (likte ikke psykologen)

- Slet veldig på skolen, umulig å konsentrere seg, all min energi gikk til å sitte mer eller mindre rolig og se ut som jeg fulgte med så jeg hadde ingen kapasitet til å faktisk lære, har derfor mange kunnskapshull men er også veldig nysgjerrig på mange ting og har lært meg mye selv

- Blir veldig interessert i/helt oppslukt av ting jeg synes er spennende, kan holde på med noe i mange timer uten å merke at tiden går og at jeg ikke har spist, drukket, vært på do hele dagen. Hvis jeg ikke kan holde på med noe jeg gjerne vil, blir jeg veldig opprørt, klarer ikke å beskrive følelsen men det føles umulig å løsrive seg og veldig frustrerende

- Som barn gjorde jeg en del ting jeg fort lærte at jeg ikke måtte gjøre siden folk så rart på meg (vifte med hendene, snurre i ring, gjenta replikker eller bevegelser jeg så på film/serier mange ganger, mye mer). Hvis jeg har autisme/ADHD, begynte jeg å maskere veldig ung og vet egentlig ikke nå hvem jeg er siden jeg er så vant til å dekke over ting som kommer naturlig til meg

- Jeg har hatt angst og depresjon siden jeg var veldig liten. Jeg føler at alt i verden og med livet er veldig vanskelig og overveldende, og jeg forstår ikke hvordan andre mennesker klarer og får til så mye. Jeg er i jobb, men er veldig utbrent og er redd for at jeg ikke klarer å fortsette å stå i den eller at jeg vil miste jobben. Jeg overtenker hver eneste e-post jeg sender og hvert møte jeg er i og presterer dårlig på tross av hvor mye jeg prøver. 

Tusen takk på forhånd til de av dere som har lest alt dette og har råd å komme med. Jeg vil gjerne vite om det er et spesielt senter eller noe som er best å bruke, og gjerne med noen som er støttende siden jeg sliter med en del skam og negative følelser rundt meg selv og symptomene jeg dekker over. Vil gjerne kunne snakke åpent om det jeg opplever og føle at jeg blir hørt uansett om jeg blir diagnostisert eller ikke, siden det var en veldig lei opplevelse å føle seg mistrodd av legene/DPS. 

Anonymkode: 7a454...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg har i løpet av de siste par årene lært om autisme og ADHD i jenter og kvinner, og tror jeg har en eller begge deler. Jeg har vært hos fastlege som først ikke trodde meg, men etter at vi snakket om det lenge og jeg skrev en lang liste over symptomene/tegnene jeg hadde som barn, tenåring og voksen, tenkte han også at det virket sannsynlig og henviste meg til DPS. Det ble avslag. Jeg byttet fastlege og gikk gjennom det samme på nytt, han henviste meg igjen til det samme DPS og til Habilieringstjenesten for voksne, igjen ble det avslag. Dette har tatt mange måneder og føles veldig håpløst. 

Jeg klarer ikke slå meg til ro før jeg vet om jeg er neurodivergent eller ikke og føler at jeg står på stedet hvil med jobb og livet før jeg får svar på dette. Jeg oppfatter det som at det ikke blir mulig for meg å få utredning i det offentlige, så jeg må gjøre det privat. Jeg har spart opp noe penger og tror jeg har nok til utredning for begge deler, men kan ikke bruke mye penger unødvendig.

Hva er den beste måten å gjøre dette på? Bør jeg kontakte en psykiater eller en bedrift som EmmaSofia? 

Her er noen av grunnene til at jeg tror jeg er neurodivergent, bare for å skape litt sammenheng: 

- Jeg har alltid følt meg annerledes og utenfor, sliter med sosiale relasjoner, misforstår andre og andre misforstår meg (f. eks vitser/tull), er veldig følsom for lyder, lukter og blir lett overveldet, fort utslitt av sosiale situasjoner. Jeg liker best å være helt alene og holde på med det jeg vil. Jeg har aldri hatt noe behov for eller interesse i et romantisk forhold og liker ikke at folk klemmer meg/tar på meg men jeg har lært meg å finne meg i det 

- Jeg har et søsken og flere andre familiemedlemmer som har blitt diagnostisert med autisme, Asperger (vet det ikke heter det lenger men hen kaller det fortsatt det) og ADHD, i tillegg til at jeg tror en av foreldrene mine har både autisme og ADHD (hen viser veldig mange symptomer og tegn på det)

- En av legene ønsket at vi ba om dokumenter fra da jeg var kort innom BUP i tenårene (to timer med psykolog), de hadde tatt notat av at de mistenkte neurodivergens hos meg men tok det aldri opp med meg eller foreldrene mine siden jeg ikke ville ha flere timer (likte ikke psykologen)

- Slet veldig på skolen, umulig å konsentrere seg, all min energi gikk til å sitte mer eller mindre rolig og se ut som jeg fulgte med så jeg hadde ingen kapasitet til å faktisk lære, har derfor mange kunnskapshull men er også veldig nysgjerrig på mange ting og har lært meg mye selv

- Blir veldig interessert i/helt oppslukt av ting jeg synes er spennende, kan holde på med noe i mange timer uten å merke at tiden går og at jeg ikke har spist, drukket, vært på do hele dagen. Hvis jeg ikke kan holde på med noe jeg gjerne vil, blir jeg veldig opprørt, klarer ikke å beskrive følelsen men det føles umulig å løsrive seg og veldig frustrerende

- Som barn gjorde jeg en del ting jeg fort lærte at jeg ikke måtte gjøre siden folk så rart på meg (vifte med hendene, snurre i ring, gjenta replikker eller bevegelser jeg så på film/serier mange ganger, mye mer). Hvis jeg har autisme/ADHD, begynte jeg å maskere veldig ung og vet egentlig ikke nå hvem jeg er siden jeg er så vant til å dekke over ting som kommer naturlig til meg

- Jeg har hatt angst og depresjon siden jeg var veldig liten. Jeg føler at alt i verden og med livet er veldig vanskelig og overveldende, og jeg forstår ikke hvordan andre mennesker klarer og får til så mye. Jeg er i jobb, men er veldig utbrent og er redd for at jeg ikke klarer å fortsette å stå i den eller at jeg vil miste jobben. Jeg overtenker hver eneste e-post jeg sender og hvert møte jeg er i og presterer dårlig på tross av hvor mye jeg prøver. 

Tusen takk på forhånd til de av dere som har lest alt dette og har råd å komme med. Jeg vil gjerne vite om det er et spesielt senter eller noe som er best å bruke, og gjerne med noen som er støttende siden jeg sliter med en del skam og negative følelser rundt meg selv og symptomene jeg dekker over. Vil gjerne kunne snakke åpent om det jeg opplever og føle at jeg blir hørt uansett om jeg blir diagnostisert eller ikke, siden det var en veldig lei opplevelse å føle seg mistrodd av legene/DPS. 

Anonymkode: 7a454...4d3

Hvis du greier deg i jobb så må du ta det privat. På hvilken måte stopper livet ditt opp inntil du finner ut av det? Jeg forstår ikke helt hva det vil endre.  Jeg har ikke fått noe utbytte etter utredning. Jeg var utbrent og ute av jobb og hadde en forventning om at det skulle løse alt. Men ingenting er endret.

Anonymkode: a6489...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hvis du greier deg i jobb så må du ta det privat. På hvilken måte stopper livet ditt opp inntil du finner ut av det? Jeg forstår ikke helt hva det vil endre.  Jeg har ikke fått noe utbytte etter utredning. Jeg var utbrent og ute av jobb og hadde en forventning om at det skulle løse alt. Men ingenting er endret.

Anonymkode: a6489...272

Nei, dette stemmer ikke. Jeg har vært i 100% jobb hele mitt voksne liv, og jeg fikk utredning på DPS. 

Mange autister, og mennesker som sliter generelt, blir såpass urolige og stresset av å lure på hva som feiler en, at det faktisk går kraftig ut over livskvaliteten. Men blir gående og kverne og kverne.

Jeg hadde null forventning om at noe som helst skulle endre seg i praksis av å få en offisiell diagnose. Hva det gjorde, var å gi meg fred i sjelen. Å få en definitiv forklaring, dokumentert, på hva som var "galt" med meg, hjalp meg enormt. Jeg kunne slippe det å gå og lure på hva som var galt med meg, føle at jeg måtte "skjerpe meg", og "ta meg sammen", for alle andre klarte jo alt mulig så fint, osv. Nå har jeg en forklaring på hva som er "galt" med meg; og visshet om det faktisk ikke ER noe galt med meg. Jeg er en helt perfekt sebra, i stedet for en defekt hest. 

OG: jeg har også en dokumentert funksjonshemning, som jeg kan bruke til å få tilrettelegging på jobben, om jeg skulle ha behov for det. Jeg sluttet i min forrige jobb nettopp fordi jeg ikke fikk tilrettelegging, begrunnet med at jeg ikke kunne dokumentere et behov. Nå kan jeg det. 

Ts: du kan be fastlegen om henvisning til DPS for utredning, eller du kan gå privat. 

Anonymkode: 0a0f2...ead

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis du greier deg i jobb så må du ta det privat. På hvilken måte stopper livet ditt opp inntil du finner ut av det? Jeg forstår ikke helt hva det vil endre.  Jeg har ikke fått noe utbytte etter utredning. Jeg var utbrent og ute av jobb og hadde en forventning om at det skulle løse alt. Men ingenting er endret.

Anonymkode: a6489...272

Jeg greier meg egentlig veldig dårlig i jobb, jeg har aldri klart å stå i en jobb lengre enn ca. et år og da er jeg totalt utbrent mot slutten. Jeg er sånn at hvis det er eksterne krav eller forventninger føler jeg mye mer press for å innfri disse, så det vil si at hvis jeg jobber mot å fullføre et visst prosjekt blir jeg veldig opptatt av datoen det skal leveres, selv om datoen egentlig er ganske fleksibel fra andres side. Jeg ender ofte opp med å jobbe mye mer enn jeg egentlig skal siden jeg føler at jeg MÅ ha x ferdig til y dato, mens alt i mitt personlige liv fra relasjoner til husarbeid, avtaler, trening og hobbyer lider fordi jeg rett og slett ikke klarer å ha mer i hodet enn en ting av gangen, hvis det gir mening. Så jeg føler at jeg utenfra kan virke som jeg fungerer greit, men det gjør jeg jo slett ikke når jeg bare jobber, og kommer hjem fra jobb og ikke en gang kan lage mat/dusje/ta grunnleggende vare på meg selv fordi jeg er så utslitt at jeg bare må ligge stille i sengen for å komme meg. Når jeg er i sånne perioder går jeg mye ned i vekt siden jeg ikke har tid/kapasitet til å planlegge mat, handle inn og spise.

Jeg vet at å få en diagnose ikke vil magisk endre noen ting. Men jeg trenger å forstå meg selv, og jeg kan ikke være i den forvirrende runddansen jeg hele tiden befinner meg i lengre. Jeg vil klare å stå i samme jobb over lengre tid, jeg vil klare å opprettholde relasjoner til andre samtidig som jeg også følger opp en jobb eller studier, jeg har lyst til å leve og ikke bare overleve. Jeg føler at jeg må få vite om jeg er neurodivergent eller om jeg har noe annet jeg sliter med som en utredning eller samtale med psykolog kan hjelpe meg å finne ut av. Jeg tror også at min familie og venner blir forvirret over meg og oppførselen min, spesielt når jeg er stresset eller "forsvinner" siden jeg har det travelt med andre ting og ikke klarer å svare noen. Så hvis jeg får vite at jeg er neurodivergent og kan kommunisere med dem om det, vil det gi dem en bedre forståelse av meg og hvordan min hjerne fungerer. 

Anonymkode: 7a454...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei, dette stemmer ikke. Jeg har vært i 100% jobb hele mitt voksne liv, og jeg fikk utredning på DPS. 

Mange autister, og mennesker som sliter generelt, blir såpass urolige og stresset av å lure på hva som feiler en, at det faktisk går kraftig ut over livskvaliteten. Men blir gående og kverne og kverne.

Jeg hadde null forventning om at noe som helst skulle endre seg i praksis av å få en offisiell diagnose. Hva det gjorde, var å gi meg fred i sjelen. Å få en definitiv forklaring, dokumentert, på hva som var "galt" med meg, hjalp meg enormt. Jeg kunne slippe det å gå og lure på hva som var galt med meg, føle at jeg måtte "skjerpe meg", og "ta meg sammen", for alle andre klarte jo alt mulig så fint, osv. Nå har jeg en forklaring på hva som er "galt" med meg; og visshet om det faktisk ikke ER noe galt med meg. Jeg er en helt perfekt sebra, i stedet for en defekt hest. 

OG: jeg har også en dokumentert funksjonshemning, som jeg kan bruke til å få tilrettelegging på jobben, om jeg skulle ha behov for det. Jeg sluttet i min forrige jobb nettopp fordi jeg ikke fikk tilrettelegging, begrunnet med at jeg ikke kunne dokumentere et behov. Nå kan jeg det. 

Ts: du kan be fastlegen om henvisning til DPS for utredning, eller du kan gå privat. 

Anonymkode: 0a0f2...ead

Du beskriver akkurat hvordan jeg føler det og hva jeg ønsker - å få en forklaring på hvorfor jeg er så annerledes, få bedre oversikt over hvordan jeg opplever ting og oppfører meg sammenlignet med andre slik at jeg kan fungere bedre i hverdagen og i livet generelt. Og det å kunne akseptere meg selv som jeg er samtidig som jeg kanskje kan klare å tilpasse meg bedre og evt. få tilrettelegging. 

Som jeg skrev i HI, har jeg vært til to fastleger (byttet lege) som begge har henvist til DPS, men det har blitt avvist. DPS her er visst veldig overveldet og få kommer inn. Når du sier "gå privat", vet du noe om det er best å finne en psykolog med erfaring innen neurodivergens eller en bedrift som spesialiserer seg på det? 

Anonymkode: 7a454...4d3

[Majer]

De fleste må nok gå helprivat.  Koster 15-30k

Endret 4. juni av Majer

[AnonymBruker]

Majer skrev (4 timer siden):

De fleste må nok gå helprivat.  Koster 15-30k

Ja, jeg ser at det ligger på rundt den prisen. Jeg hadde satt veldig pris på tips til om det er best å kontakte en privat psykolog med erfaring innen autisme/ADHD eller å gå gjennom en bedrift som EmmaSofie eller Nevropsykologisk Senter. Så hvis noen har gått gjennom prosessen og kan gi meg råd, hadde det vært veldig fint. 

Anonymkode: 7a454...4d3

[AnonymBruker]

Det skal ikke være så vanskelig å skaffe diagnose på ADHD-klinikken i Haugesund for eksempel. Det er nok ganske likt på de andre privatklinikkene også, de lever tross alt av å gi folk diagnosene de ønsker. Da får du medsiner som gjør at du presterer bedre.

Anonymkode: 18b1a...e83

[AnonymBruker]

Et spørsmål angående dette: noen som vet om det er mer sannsynlig å få utredning i voksen alder dersom begge barna har påvist adhd? Etter at barna mine ble utredet er jeg ganske sikker på at jeg også har det, men jeg har jo også utdanning, fast jobb og alt det der. Men strever likevel, selv om jeg klarer å opprettholde en slags illusjon om at jeg fikser det. 

Anonymkode: 13c95...29a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Et spørsmål angående dette: noen som vet om det er mer sannsynlig å få utredning i voksen alder dersom begge barna har påvist adhd? Etter at barna mine ble utredet er jeg ganske sikker på at jeg også har det, men jeg har jo også utdanning, fast jobb og alt det der. Men strever likevel, selv om jeg klarer å opprettholde en slags illusjon om at jeg fikser det. 

Anonymkode: 13c95...29a

Mente da utredning i det offentlige

Anonymkode: 13c95...29a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Et spørsmål angående dette: noen som vet om det er mer sannsynlig å få utredning i voksen alder dersom begge barna har påvist adhd? Etter at barna mine ble utredet er jeg ganske sikker på at jeg også har det, men jeg har jo også utdanning, fast jobb og alt det der. Men strever likevel, selv om jeg klarer å opprettholde en slags illusjon om at jeg fikser det. 

Anonymkode: 13c95...29a

Det er sikkert noe større sannsynlighet, det vil jeg absolutt tro. Mye avhenger også av fastlegen din: hva mener han, og hvordan ordlegger han seg i en eventuell henvisning. Men to barn med ADHD er absolutt et poeng å understreke i henvisningen.

Anonymkode: bb1f5...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, jeg ser at det ligger på rundt den prisen. Jeg hadde satt veldig pris på tips til om det er best å kontakte en privat psykolog med erfaring innen autisme/ADHD eller å gå gjennom en bedrift som EmmaSofie eller Nevropsykologisk Senter. Så hvis noen har gått gjennom prosessen og kan gi meg råd, hadde det vært veldig fint. 

Anonymkode: 7a454...4d3

Om du skal prioritere så er det vel lurest å prioritere ADHD-utredning. For den kan jo medisineres. Autisme kan ikke behandles. 

Jeg har fått begge utredningene. Jeg fikk dem hos DPS så jeg kan ikke si noe om de ulike private utrederne. Men jeg fikk ikke noe ut av autisme-utredningen som jeg ikke visste selv. Det er ikke så rart, for det er en utredning hvor psykologen intervjuer pasienten og eventuelt familiemedlemmer. Så pasienten får ikke noe ny informasjon fra psykologen. 

Jeg vil si jeg fikk en bedre forståelse av problemene mine ved å reflektere over livet mitt og reflektere over autisme-symptomer. Men det kunne jeg gjort uten autisme-utredning. 

Ser du også skriver at du føler skam over symptomene dine. Det gjør jeg også og er nok veldig vanlig. Dessverre. 

Ser også at du føler deg mistrodd av legen og DPS fordi du ikke får utredning. Selv fikk jeg utredning og jeg fikk diagnosene autisme og ADHD fra DPS. Jeg følte meg fortsatt at jeg ikke ble forstått av DPS under utredningene og jeg slet også mye med skam under utredningene.  Min erfaring var at mine flere av mine psykologer ikke hadde dårlig forståelse for autisme og ADHD.  Jeg vet ikke om det kun var jeg som var uheldig eller om dette er vanlig. Jeg vet heller ikke om det var autismen min og depresjonen min som kan ha gjort at jeg tolket psykologene på en annen måte enn de ønsket å bli tolket.  Jeg vet heller ikke om det er annerledes hos private psykologer. Men jeg skrev dette  både fordi jeg kjenner meg igjen i følelsene dine og for å si at det ikke nødvendigvis hadde vært slik at du slapp disse følelsene om du fikk utredning hos DPS. 

Da jeg ble utredet så ble jeg utredet av en som aldri hadde utredet autisme eller ADHD før.  Jeg kom inn til psykolog/psykiater fordi jeg var deprimert. Jeg fikk utredningen som del av behandlingen av depresjonen. Så jeg fikk behandlere som ikke hadde spesielt mye erfaring med autisme/ADHD.  Det førte for det første til at utredningene ikke var så gode.  Men også at behandlerne slet med å forstå meg.  Siden autisme og ADHD kommer i så mange former og varianter så er det ikke så lett å forstå.  

Nå fikk jeg ADHD og autisme-diagnosene og jeg synes det er riktige diagnoser. Så jeg skriver ikke dette her fordi jeg er sur fordi jeg ikke fikk diagnosene jeg ville ha. 

Anonymkode: 90f31...f8d

[AprilLudgate]

De jeg kjenner har tatt det privat stort sett, og noen har fått henvisning til andre fylker. Bor du på sør eller østland? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Ser også at du føler deg mistrodd av legen og DPS fordi du ikke får utredning. Selv fikk jeg utredning og jeg fikk diagnosene autisme og ADHD fra DPS. Jeg følte meg fortsatt at jeg ikke ble forstått av DPS under utredningene og jeg slet også mye med skam under utredningene.  Min erfaring var at mine flere av mine psykologer ikke hadde dårlig forståelse for autisme og ADHD.  Jeg vet ikke om det kun var jeg som var uheldig eller om dette er vanlig. Jeg vet heller ikke om det var autismen min og depresjonen min som kan ha gjort at jeg tolket psykologene på en annen måte enn de ønsket å bli tolket.  Jeg vet heller ikke om det er annerledes hos private psykologer. Men jeg skrev dette  både fordi jeg kjenner meg igjen i følelsene dine og for å si at det ikke nødvendigvis hadde vært slik at du slapp disse følelsene om du fikk utredning hos DPS. 

Anonymkode: 90f31...f8d

Edit: Noe som også er relevant her er at det ikke er noe konsensus om hvem som skal ha hvilke diagnoser og ikke-diagnoser i psykiatrien. 

Noe som også kan skape frustrasjon. Hvilke behandler man kommer til påvirker i stor grad hvilke diagnoser man får. 

Anonymkode: 90f31...f8d

[AnonymBruker]

hvilke endring ser du for deg at en diagnose skal gi TS som du ikke selv kan gi deg uten bortsett fra evt medisinering? 

Anonymkode: 021de...c80

[Nysgjerrig95]

Hei du! K29 her diagnostisert med både adhd og autisme (relativt nylig). For det første (noe du sikkert også selv er klar over), er det ofte ganske stor sannsynlighet for at man har diagnosen dersom man selv har lest seg opp og mistenker det, dette er fordi det er du som er ekspert på deg selv! Jeg hadde selv lært masse online og kunne diagnosen inn og ut før jeg ble diagnostisert. Jeg ble først utredet for adhd for et par år siden (var svært høy maskerende) før jeg etterhvert innså at det var noe mer, og begynte å lære om autisme. Ved begge utredningene kontaktet jeg fastlegen som henviste meg til dps. 
 

Jeg har vært svært heldig i begge utredningene og har blitt tatt på alvor og fått godkjent utredning. Svært mange opplever det motsatte, som du selv har erfart, og her kan det være mange forskjellige grunner. For det første vet jeg at det har SVÆRT mye å si hva legen skriver på henvisning og hvordan det formuleres. Det er viktig at det i disse henvisningene kommer frem hvordan utfordringene dine påvirker deg negativt i dag. For det andre kan det hende du tilhører en kommune med for mange som trenger hjelp og for lite ressurser (det er vel slik over alt, men noen steder er bedre enn andre). Hos dps gjelder fritt legevalg, så du skal i teorien kunne henvises til Dps Halden (der jeg ble utredet) dersom du ber om det. Ikke gi deg! Jeg heier på deg❤️

[Nysgjerrig95]

Forresten!! Så og si hele min autisme utredning ble gjort ut i fra en test som heter RAADS-R som ligger tilgjengelig og gratis på nettet. Jeg ville tatt denne og evt tatt med resultatene til legen.

[Nysgjerrig95]

Oooog - en siste ting. Jeg kjenner meg veldig igjen i symptombilde ditt, dette med maskering fra en svært ung alder, for plutselig å innse at du ikke aner hvem deg selv er osv. 

[AnonymBruker]

Jeg holder på med utredning nå, hos DPS. Er helt sikker på at jeg er på autismespekteret, mer usikker på ADHD. De vurderer begge deler. Så langt synes jeg utredningen virker grundig og nevropsykologen fornuftig, men jeg vet jo ikke vurderingene enda. 

Fastlegen hadde ingen tro på at jeg ville bli tatt inn, men vi skrev en svært grundig henvisning. Har barn med begge diagnoser og søsken med ADHD. Søkte meg til en DPS med nevropsykologisk poliklinikk og rykte for god kompetanse på voksne kvinner med nevrodiagnoser.

Anonymkode: 2350a...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mente da utredning i det offentlige

Anonymkode: 13c95...29a

Det offentlige er som regel mer tilbakeholdne og mener at "bedragersymptom" og å føle at andre har mye mer kontroll på livet, å være distre, slite med skole og motivasjon osv er helt normalt. Mens de private tar alt dette som tegn på at du har en lidelse. Kanskje ikke så rart når de lever av å gi folk diagnoser og medisiner. Det blir opp til deg hvordan du vil se på det.

Anonymkode: 18b1a...e83