Hvordan forklare årsak til samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Case: Familie med to barn på 8 og 11 år. Far er ulykkelig i ekteskapet, er utro over tid og velger til slutt å be om skilsmisse og krevere 50/50 omsorg. Mor vil ikke skilles, hun vil ikke splitte familien, og er i sjokk, sorg og fortvilelse over alt som skjer. Konsekvensene blir store for barna. Barndomshjemmet (huset) må selges, flytte mellom to små leiligheter annenhver uke. Mye trangere økonomisk, og mye lavere materielle goder en andre i samme miljø. Mister tid med familie, kjæledyr osv. Må forholde seg til en mor i dyp sorg, økonomiske problemer og en far som har endret seg veldig (fra stødig familiefar til «ungkar» over natten).

Hvilke forklaring mener dere man bør  gi barna på hvorfor foreldrene skal skilles når man hverken skal lyve til de eller involvere de i «voksenproblemene»? 

Anonymkode: ffd21...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Case: Familie med to barn på 8 og 11 år. Far er ulykkelig i ekteskapet, er utro over tid og velger til slutt å be om skilsmisse og krevere 50/50 omsorg. Mor vil ikke skilles, hun vil ikke splitte familien, og er i sjokk, sorg og fortvilelse over alt som skjer. Konsekvensene blir store for barna. Barndomshjemmet (huset) må selges, flytte mellom to små leiligheter annenhver uke. Mye trangere økonomisk, og mye lavere materielle goder en andre i samme miljø. Mister tid med familie, kjæledyr osv. Må forholde seg til en mor i dyp sorg, økonomiske problemer og en far som har endret seg veldig (fra stødig familiefar til «ungkar» over natten).

Hvilke forklaring mener dere man bør  gi barna på hvorfor foreldrene skal skilles når man hverken skal lyve til de eller involvere de i «voksenproblemene»? 

Anonymkode: ffd21...5ad

«Mamma og pappa er ikke kjærester mer fordi vi er bedre som venner» 

 

Ikke si for mye , ikke legg skyld over på noen av dere. 

Anonymkode: bba76...a3f

[AnonymBruker]

Bare si at dere ikke er kjærester lenger. De trenger ikke involveres dypere enn det. 

Anonymkode: 22cb3...4a2

[AnonymBruker]

Kanskje tenke sånn at en ikke lyver, men holder tilbake informasjon de ikke trenger på dette tidspunktet?

Jeg prøver å skåne dem for voksenproblemer, fordi det ikke gjør noe godt for dem å vite om det. Det er så mange vanskelige følelser for dem fra før, om de ikke skal bære min sorg i tillegg.

Men jeg setter grensen ved det de ikke vet noe om fra før. Kan de være lykkelig uvitende, vil jeg at de skal få være det.  Men jeg synes ikke det er riktig å lyve om ting de åpenbart skjønner uansett. Det blir jo gaslighting. Det gjør ikke noe godt for en 11-åring at mamma og pappa står og lyver dem opp i ansiktet om at de er venner og alt er bra, når spenningen dirrer i luften, mor og far ikke snakker sammen, og det oser konflikt. Jeg mener det er direkte skadelig.

 

Anonymkode: 43336...d09

[AnonymBruker]

Hørt altfor mange historier om at den som ble bedratt står igjen med enda en svarteper når den som bedro blir skjermet fra at ungene får vite at hun/han ville ut, og at den andre er i sorg over dette. For sorg kan være lammende og lite tiltalende/gøy. 

Jeg hadde nok sagt at i en voksen relasjon er det som med vennskap, at begge parter må ønske det for at det skal fungere godt, og pappa ønsker ikke lenger at vi skal være kjærester. Dette synes jeg også er trist, men jeg vet at begge må ønske at man skal være kjærester for å være det, og når pappa ikke ønsker det lenger må jeg akseptere det, selv om det er trist og vondt. At pappa ikke lenger har kjærestefølelser for meg betyr ikke at han ikke har følelser for dere, og dette gjør ham ikke til en slem mann. Noen ganger så skjer slikt dessverre.

Å late som man begge to ønsker brudd er også å lyve, og barna ser jo sorgen og løgnen i at dette er vi enige om at er best. Løgn gir utrygghet og mur. Ved å være ærlig bør man være ærlig, men likevel klok nok til å ikke svartmale den andre. "Pappa vil knulle på andre." kan man fint spare barn for, men ved å vedkjenne egen sorg ved dette (istedenfor å fremstå som løgner) kan det også være enklere for barna å dele sin sorg. Fordi sorgen er på bordet også hos mamma, og pappa blir ikke urimelig skjermet fra sitt valg, på måter som kan slå ekstra tilbake på den i sorg som åpenbart for barna lyver til dem også, uten det kan snakkes om. 

Anonymkode: 1c57b...33e

[AnonymBruker]

Sånn går det når en ikke kommuniserer godt og gir hverandre nok sex. 

Du er en erfaring rikere til å ta med deg inn i neste forhold!

Anonymkode: bd3da...ef7

[AnonymBruker]

Far har funnet seg ny dame, og dette får dessverre konsekvenser for hele familien. 

Anonymkode: 6fde0...efc

[AnonymBruker]

Brudd er mye mer sammensatt enn at far (eller mor) velger å bryte, eller fant seg en ny. 

Senest i går leste jeg et innlegg om at forholdet var helt dødt på grunn av småbarnsperioden. Men at det var helt greit, for de kunne bare gå til parterapi når barna var eldre 🙄

Man skylder hverandre å være kjærester og partnere, eller skjer gjerne det som beskrives i HI. Så å gi den ene parten skylden blir bare feil, både utad, og ovenfor barna. 

Anonymkode: 25f7a...87e

[Soft mann]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Case: Familie med to barn på 8 og 11 år. Far er ulykkelig i ekteskapet, er utro over tid og velger til slutt å be om skilsmisse og krevere 50/50 omsorg. Mor vil ikke skilles, hun vil ikke splitte familien, og er i sjokk, sorg og fortvilelse over alt som skjer. Konsekvensene blir store for barna. Barndomshjemmet (huset) må selges, flytte mellom to små leiligheter annenhver uke. Mye trangere økonomisk, og mye lavere materielle goder en andre i samme miljø. Mister tid med familie, kjæledyr osv. Må forholde seg til en mor i dyp sorg, økonomiske problemer og en far som har endret seg veldig (fra stødig familiefar til «ungkar» over natten).

Hvilke forklaring mener dere man bør  gi barna på hvorfor foreldrene skal skilles når man hverken skal lyve til de eller involvere de i «voksenproblemene»? 

Anonymkode: ffd21...5ad

Eg er den faren du beskriver🙈

mine barn er 14 og 17 da.

eg lot mor få ha barndomsheimen til barna, mot at eg får ha pant i den ved kjøp sv leilighet til meg. Eg vil og få min andel av salgsummen når huset selges.

eg fortalte barna at eg og mamma vokste fra hverandre, noe som ikke er helt uvanlig i dag. Vi hadde bodd i lag i ca 30 år å vert gift i ca 15 av dei.

[AnonymBruker]

Da jeg gikk fra eksen var vi ærlige til da fireåringen på at 'mamma vil ikke være kjæreste med pappa lenger', men den dypere årsaken til at jeg ikke orket å være i et forhold med ham har hun som 13-åring enda ikke full innsikt i - selv om hun har fått noe informasjon og har forstått noe av seg selv.

Anonymkode: ecc8e...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sånn går det når en ikke kommuniserer godt og gir hverandre nok sex. 

Du er en erfaring rikere til å ta med deg inn i neste forhold!

Anonymkode: bd3da...ef7

Noen er utro uavhengig av hva de får/har hjemme, så slutt å legge skylden på den som blir bedratt. 

Anonymkode: 22cb3...4a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sånn går det når en ikke kommuniserer godt og gir hverandre nok sex. 

Du er en erfaring rikere til å ta med deg inn i neste forhold!

Anonymkode: bd3da...ef7

Ingenting forsvarer utroskap! INGENTING! Det er en ansvarsfraskrivelse av dimensjoner. 

Eneste årsak jeg kan unnskylde er om man blir mishandlet. Det er sjeldent håper jeg. 

Jeg kan forstå årsakene til at noen velger å være utro, men jeg godtar det ikke. 

Anonymkode: 2a4ed...cd8

[AnonymBruker]

Dette er veldig vanskelig. Begge de voksne sitter med et behov for å bli hørt på "sin" versjon av historien. Men jeg er helt sikker på at barn ikke har godt av å bli involvert i det. For de får uansett bare biter av sannheten uansett hvor mye dere deler og resten vil de danne seg en oppfatning av selv. De vil ha problemer med å vite hvem av dere de skal stole på, om noen. De vil leve med en mye sterkere følelse av svik osv. 

Å forklare saklig at dere ikke vil/kan bo sammen lengre. Eventuelt si hvem som ville avslutte (i dette tilfellet er det ham, siden han var utro). Men prøve å beholde en saklig tone og prøve å samarbeide når det gjelder ungene og unngå at de blir vitne til eller dratt inn i konflikt.  

Det er klart det er vanskelig og bittert, men jeg tror man skader barna mer ved å involvere dem i for mye av dette her.  Det kan også være greit å være ærlige på hvorfor dere holder informasjonen for dere selv. 

Anonymkode: 1bb0c...5cf

[AnonymBruker]

Takk for innspill! Saken her er at det er en stund siden bruddet nå, og jeg ser at barna (spesielt eldste) sliter med å akseptere situasjonen, og har behov for å finne en mening i det som har skjedd. Jeg klarer ikke å snakke skikkelig med hn om bruddet, for jeg føler jeg må holde tilbake informasjon for å ikke komme i skade for å svartmale far… Sannheten er at hadde det vært opp til meg hadde dette aldri skjedd, og barna ville fremdeles hatt hjemmet sitt og den trygge kjernefamilien de kjente til (bruddet kom som et stort sjokk på alle, vi har aldri kranglet eller hatt dårlig stemning hjemme). 

Det har nok også vært vanskelig for de å være vitne til hvor lei meg jeg har vært (og fremdeles er). For selv om jeg har forsøkt å skåne de har det vært umulig (og unaturlig) å late som at alt er fint og greit. Jeg har forandret meg veldig, og lyset i livet mitt er liksom borte…. Har for eksempel ikke ledd på flere år, klarer ikke lenger å føle ekte glede. Jeg har så lyst til å fortelle at grunnen til at jeg er så mye mer lei meg en pappa er at jeg ikke ville skilles, og at det er helt naturlig å være lei seg i en slik situasjon. 

Anonymkode: ffd21...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for innspill! Saken her er at det er en stund siden bruddet nå, og jeg ser at barna (spesielt eldste) sliter med å akseptere situasjonen, og har behov for å finne en mening i det som har skjedd. Jeg klarer ikke å snakke skikkelig med hn om bruddet, for jeg føler jeg må holde tilbake informasjon for å ikke komme i skade for å svartmale far… Sannheten er at hadde det vært opp til meg hadde dette aldri skjedd, og barna ville fremdeles hatt hjemmet sitt og den trygge kjernefamilien de kjente til (bruddet kom som et stort sjokk på alle, vi har aldri kranglet eller hatt dårlig stemning hjemme). 

Det har nok også vært vanskelig for de å være vitne til hvor lei meg jeg har vært (og fremdeles er). For selv om jeg har forsøkt å skåne de har det vært umulig (og unaturlig) å late som at alt er fint og greit. Jeg har forandret meg veldig, og lyset i livet mitt er liksom borte…. Har for eksempel ikke ledd på flere år, klarer ikke lenger å føle ekte glede. Jeg har så lyst til å fortelle at grunnen til at jeg er så mye mer lei meg en pappa er at jeg ikke ville skilles, og at det er helt naturlig å være lei seg i en slik situasjon. 

Anonymkode: ffd21...5ad

Først og fremst så må du ta tak i din egen psykiske helse - for egen del og ikke minst for barnas del. Det er ikke rart at eldste sliter med å akseptere stuasjonen når du skriver at du ikke har ledd på flere år eller følt på ekte glede. 

Her må du be om hjelp til å få bearbeidet bruddet og komme deg videre. Det er ikke sunt for deg eller barna å være så lei seg over mange år. 

Å fortelle barna om årsaken vil ikke hjelpe barna på noen som helst måte så lenge du går rundt og har det slik som du har. Tvert imot så kan det øke deres egen følelse av sorg og undring over det som har skjedd. 

Anonymkode: 75e58...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Takk for innspill! Saken her er at det er en stund siden bruddet nå, og jeg ser at barna (spesielt eldste) sliter med å akseptere situasjonen, og har behov for å finne en mening i det som har skjedd. Jeg klarer ikke å snakke skikkelig med hn om bruddet, for jeg føler jeg må holde tilbake informasjon for å ikke komme i skade for å svartmale far… Sannheten er at hadde det vært opp til meg hadde dette aldri skjedd, og barna ville fremdeles hatt hjemmet sitt og den trygge kjernefamilien de kjente til (bruddet kom som et stort sjokk på alle, vi har aldri kranglet eller hatt dårlig stemning hjemme). 

Det har nok også vært vanskelig for de å være vitne til hvor lei meg jeg har vært (og fremdeles er). For selv om jeg har forsøkt å skåne de har det vært umulig (og unaturlig) å late som at alt er fint og greit. Jeg har forandret meg veldig, og lyset i livet mitt er liksom borte…. Har for eksempel ikke ledd på flere år, klarer ikke lenger å føle ekte glede. Jeg har så lyst til å fortelle at grunnen til at jeg er så mye mer lei meg en pappa er at jeg ikke ville skilles, og at det er helt naturlig å være lei seg i en slik situasjon. 

Anonymkode: ffd21...5ad

Det er du som er voksen her og må ta tak i dette, det hjelper hverken deg eller ungene at du skal fortelle dem at du ikke ville skilles, men at det var pappa. 

Jeg ønsket heller ikke brudd, det kom som et sjokk her også og fant også nylig ut at far har vært serieutro mot meg i ekteskapet og med hun som "ble den nye kjæresten", men dette er noe jeg må bearbeide selv. Unger har nok med å fordøye bruddet og at mor og far ikke bor sammen lenger. Uansett hvordan du ordlegger deg, kommer du ikke forbi at ungenes syn på og forhold til far kan forandres og de kan føle på at de må ha større lojalitet til deg og bekymre seg for deg. 

For å komme over sorgen må du snakke med venner og familie, eventuelt oppsøke mer profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 22cb3...4a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er du som er voksen her og må ta tak i dette, det hjelper hverken deg eller ungene at du skal fortelle dem at du ikke ville skilles, men at det var pappa. 

Jeg ønsket heller ikke brudd, det kom som et sjokk her også og fant også nylig ut at far har vært serieutro mot meg i ekteskapet og med hun som "ble den nye kjæresten", men dette er noe jeg må bearbeide selv. Unger har nok med å fordøye bruddet og at mor og far ikke bor sammen lenger. Uansett hvordan du ordlegger deg, kommer du ikke forbi at ungenes syn på og forhold til far kan forandres og de kan føle på at de må ha større lojalitet til deg og bekymre seg for deg. 

For å komme over sorgen må du snakke med venner og familie, eventuelt oppsøke mer profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 22cb3...4a2

Jeg er egentlig enig. Og jeg har mye som må bearbeides, men er alene om det. Har dessverre svært lite personlig nettverk, og er egentlig mye ensom med alle mine bekymringer. Foreldrene mine er gamle og skrøpelige, og bor langt unna. Ingen nær relasjon til søsken eller andre familiemedlemmer, og de få vennene mine har nok med sitt. Jeg kjenner heller ingen andre som har vært gjennom samlivsbrudd, så har ingen i samme situasjon å sparre med.

Har heller ikke noen tilbud i offentlig helsevesen da jeg er ansett som ressurssterk i utgangspunktet, og er ikke suicidal eller psykotisk. Har ikke økonomi til privat psykisk helsehjelp…. Men jeg involverer ikke barna i mine problemer, bare så det er sagt. 

 

Anonymkode: ffd21...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er du som er voksen her og må ta tak i dette, det hjelper hverken deg eller ungene at du skal fortelle dem at du ikke ville skilles, men at det var pappa. 

Jeg ønsket heller ikke brudd, det kom som et sjokk her også og fant også nylig ut at far har vært serieutro mot meg i ekteskapet og med hun som "ble den nye kjæresten", men dette er noe jeg må bearbeide selv. Unger har nok med å fordøye bruddet og at mor og far ikke bor sammen lenger. Uansett hvordan du ordlegger deg, kommer du ikke forbi at ungenes syn på og forhold til far kan forandres og de kan føle på at de må ha større lojalitet til deg og bekymre seg for deg. 

For å komme over sorgen må du snakke med venner og familie, eventuelt oppsøke mer profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 22cb3...4a2

Hvordan forklarte du bruddet til dine barn? Hvordan har de taklet det?

Anonymkode: ffd21...5ad

[AnonymBruker]

Jeg kontaktet raskt psykisk helsehjelp i kommunen da jeg gikk igjennom det samme. Det er lavterskel tilbud, og jeg fikk snakke med en psykatrisk sykepleier en gang i uken:) 

far ville vi skulle si til barna vi hadde vokst fra hverandre og blitt venner. Viste seg seg han hadde blitt kjæreste med bestevenninnen på jobb og de ble samboere et halvt år etter bruddet. Var helt jævlig, vi var jo fortsatt separert liksom. 
barna tok bruddet tungt, og det kom som en bombe for meg. Eldste bebreidet meg i flere år fordi hun tydligvis trodde det var jeg som ville gå fra faren, så til slutt måtte jeg ta praten og fortelle hva som faktisk skjedde. 

Anonymkode: 41761...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hørt altfor mange historier om at den som ble bedratt står igjen med enda en svarteper når den som bedro blir skjermet fra at ungene får vite at hun/han ville ut, og at den andre er i sorg over dette. For sorg kan være lammende og lite tiltalende/gøy. 

Jeg hadde nok sagt at i en voksen relasjon er det som med vennskap, at begge parter må ønske det for at det skal fungere godt, og pappa ønsker ikke lenger at vi skal være kjærester. Dette synes jeg også er trist, men jeg vet at begge må ønske at man skal være kjærester for å være det, og når pappa ikke ønsker det lenger må jeg akseptere det, selv om det er trist og vondt. At pappa ikke lenger har kjærestefølelser for meg betyr ikke at han ikke har følelser for dere, og dette gjør ham ikke til en slem mann. Noen ganger så skjer slikt dessverre.

Å late som man begge to ønsker brudd er også å lyve, og barna ser jo sorgen og løgnen i at dette er vi enige om at er best. Løgn gir utrygghet og mur. Ved å være ærlig bør man være ærlig, men likevel klok nok til å ikke svartmale den andre. "Pappa vil knulle på andre." kan man fint spare barn for, men ved å vedkjenne egen sorg ved dette (istedenfor å fremstå som løgner) kan det også være enklere for barna å dele sin sorg. Fordi sorgen er på bordet også hos mamma, og pappa blir ikke urimelig skjermet fra sitt valg, på måter som kan slå ekstra tilbake på den i sorg som åpenbart for barna lyver til dem også, uten det kan snakkes om. 

Anonymkode: 1c57b...33e

I den første fasen er det viktig å få til endringene og ha mye omsorg for at ungene synes det er vanskelig. Det er ikke tiden for detaljer. Jeg er ikke imot at man forteller, men det er en tid og sted for alt, å lesse alt på ungene med en gang er definitivt ikke riktig tid og sted. 

Anonymkode: a0871...8f4