Ønsker å høre fra andre som har måtte ta stilling til bruk av donoregg

[AnonymBruker]

Gjentar at jeg kun ønsker å høre fra de som selv har stått i situasjonen at de har fått anbefalt å bruke donoregg for å oppnå graviditet og bli foreldre, uavhengig av om de har takket ja eller nei. 

Moralpoliti og velmenende avsporinger kan ta seg fri.

Ville satt enormt stor pris på å høre fra andre i samme situasjon, for i min omgangskrets er jeg ganske alene om dette temaet,  Jeg ønsker å høre fra de som har gått denne veien, og gjort seg noen tanker og erfaringer selv. 

Hva gjorde at dere valgte å bruke donor, eller hva gjorde at dere valgte å ikke få barn? 

Håper å få i gang en åpen diskusjon om tema, og at det føles greit å dele alle slags erfaringer. Både gode og vonde.

Den ene legen som anbefalte donor har snakket varmt om donorbarn, og fortalte meg om at foreldrene er glade for at de ikke fikk egne barn, fordi det ville vært et annet barn enn det de har i armene. Jeg vet ikke om dette er noe alle føler, eller om det bare er de som føler det slik som er åpne rundt erfaringen. 

 

 

 

 

Anonymkode: 8605b...d98

[AnonymBruker]

Etter 5 egguttak uten embryo ble vi rådet til å gå for eggdonasjon til tross for at jeg var ung og ikke hadde noen kjente problemer annet enn tette eggledere.  Jeg brukte ganske lang tid på å venne meg til tanken, og måtte finne "inspirasjon" hos andre for ikke føle meg alene. Jeg ble medlem i en eggdonasjonsgruppe på Facebook og så hvor mange "vanlige" mennesker det finnes med donorbarn og at disse levde tilsynelatende gode og normale liv. Søkte også en del rundt på nettet og på Instagram. Jeg følte meg til slutt ganske tilfreds med tanken på å skulle ha eggdonor da det viktigste er å bli mor. Vi bestemte oss for å prøve et siste forsøk offentlig som vi hadde igjen. Mot alle odds fikk vi plutselig 5 blasto på frys på aller siste forsøk med en ny medisin, og jeg er nå gravid på første innsett med biologisk barn. Jeg vet ikke hvordan graviditeten går, men skulle jeg ikke lykkes med de embryoene vi til slutt fikk så føler jeg med komfortabel med donasjon ❤️

Anonymkode: 93b84...cdb

[AnonymBruker]

Vi vurderer eggdonasjon og har vel egentlig landa på at vi går for det om ikke siste runde med mine egg gir positvt resultat.

Her er min liste over 

Mine tanker: 
- det blir ikke mitt genetiske barn. Vil barnet føle seg hjemme hos oss? Har lest på forskning som viser at noe av mitt DNA vil gå over i barnet via navlestrengen. Og jeg tenker jo at barnet og jeg vil få en tilknytning all den tid jeg skal gå gravid med barnet. Det vil ikke være det samme som adopsjon som jeg sammenligna det med i starten.
- vil resten av familien (tanter, onkler, besteforeldre) se på barnet på samme måte som om det hadde vært biologisk mitt? Vi har landet på at vi ikke kommer til å informere noen i familien om at vi bruker donor. Dette på grunn av bekymringen som beskrevet, men også for at barnet skal få eie sin egen historie. Vi kommer til å være ærlig med barnet fra start om hvordan det ble unnfanget. 
- bekymringer for donors helse, særlig psykisk helse. I Norge vet jeg at donorprossen er basert på blodprøver av donor, informasjon fra fastlege, og det donor selv forteller. Jeg føler ikke at det er en trygghet at de innhenter fra fastlege da man kan ha hatt flere fastleger opp igjennom årene slik at det er litt å unngå å dele informasjon man ikke vil. Andre land, feks danmark og spania gjør mer grundige tester av donor. Vi har derfor landet på at vi kommer til å bruke donor fra utlandet. Psykisk helse hos donor bekymrer meg kanskje aller mest fortsatt. 
 

lykke til, krysser fingrene for at det går din vei❤️

Anonymkode: e96e8...3c8

[AnonymBruker]

Jeg pusher denne, i tilfelle det finnes folk der ute som vil dele erfaringer.

Anonymkode: a4b68...de1

[AnonymBruker]

Jeg ble av det offentlige anbefalt donoregg, og siden jeg er singel fått beskjed om å dra til utlandet. 
Valgte å ikke gjøre det da det for meg er viktig at barnet kjenner minst en av sine biologiske foreldre. Jeg er vokst opp uten biologisk far så vet jeg at for meg var det viktig å kjenne min mors side av slekten. 
Skal sies at det private sa at det fortsatt var mulighet med egne egg og at jeg nå har to embryoer på frys. 

Anonymkode: c62f9...a21

[AnonymBruker]

Vi har to barn unnfanget med donoregg. Kort bakgrunn er at vi hadde holdt på med IVF over mange år, og eggene/embyoene utviklet seg aldri videre, til tross for at vi prøvde MYE diverse medisinering og behandling av andre tilstander hos oss beggr.

Vi endte opp med å bruke et annet europeisk land, fordi vi startet prosessen før Norge kom helt i gang, og fordi vi allerede hadde en tilknytning til det landet. 

To nydelige barn, angrer absolutt ikke, men det er en haug av ting jeg føler at vi rushet gjennom fordi vi på grunn av alder følte at vi hadde dårlig tid. Det er ikke nødvendigvis slik at vi IKKE tenkte gjennom det, for det gjorde vi så absolutt, men tror begge var på et litt dårlig sted til å ta store avgjørelser fordi mange år med barnløshet gjør noe med psyken, så bare vær litt obs på det.

Den tåka der du er langt nede og tror at du aldri får en positiv test uansett kan gjøre at man prøver alt mulig bare for å ha prøvd, liksom. 

Da jeg var gravid med min første havnet jeg i en slags svangerskapsdepresjon, følte meg veldig annerledes som bar på et barn som ikke var «mitt» og hormonene løp løpsk. Føltes som om jeg oppriktig angret og hadde ødelagt livet til både meg og samboer og det kommende barnet. Kjempekjipt, selv om mange av disse følelsene gikk over etter fødsel. 

Vil si at det tok litt lengre tid for meg å bli trygg som mor. Når barnet var genetisk bare samboer sitt og jeg i tillegg følte meg psykisk utslitt, og typisk ble veldig følsom for kommentarer om hvem barnet lignet på og hvilke sider av slekta barnet ville arve osv. 

Men vi kom oss inn i en familiehverdag der vi stadig vekk tenkte mindre på det genetiske. Når embryoet går over til å være baby og etter hvert barn så blir det genetiske mindre synlig og mindre viktig i hverdagen. 

Da vi også fikk til en ny graviditet med søsken (fra frys - samme donor) føltes alt mye bedre. Jeg kunne kanskje ikke gi mitt barn to genetiske foreldre som det vokser opp med, men å vite at barna har hverandre og ikke trenger å stå alene i situasjonen er en veldig stor støtte. Nå er jeg ganske trygg i valget. Vi har blitt en så fin familie, barna er veldig happy og jeg kan liksom ikke se for meg hva vi skulle gjort uten, liksom. 

Det eneste jeg oppriktig skulle ønske at vi gjorde annerledes var å vente på at det skulle bli tilgjengelig i Norge. «Norske» donorbarn har mye større rettigheter ift. å få vite genetisk opphav enn i det landet vi brukte og selv om våre barn fortsatt er for små til å ta stilling til hva de evt. ønsker å vite om sitt opphav så føles det litt kjipt å vite at de ikke har samme valg som andre donorbarn her. 

Samtidig så kan jeg også se for meg at det at de ikke kan få vite det allerede som tenåringer og eventuelt risikere at det knuser en illusjon de har om en «ekstra forelder» i en sårbar alder også er en trygghet på noen måter, mitt håp når situasjonen allerede er som den er, er at de vil slippe å forholde seg til et vanskelig valg. 

Anonymkode: f7bea...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har to barn unnfanget med donoregg. Kort bakgrunn er at vi hadde holdt på med IVF over mange år, og eggene/embyoene utviklet seg aldri videre, til tross for at vi prøvde MYE diverse medisinering og behandling av andre tilstander hos oss beggr.

Vi endte opp med å bruke et annet europeisk land, fordi vi startet prosessen før Norge kom helt i gang, og fordi vi allerede hadde en tilknytning til det landet. 

To nydelige barn, angrer absolutt ikke, men det er en haug av ting jeg føler at vi rushet gjennom fordi vi på grunn av alder følte at vi hadde dårlig tid. Det er ikke nødvendigvis slik at vi IKKE tenkte gjennom det, for det gjorde vi så absolutt, men tror begge var på et litt dårlig sted til å ta store avgjørelser fordi mange år med barnløshet gjør noe med psyken, så bare vær litt obs på det.

Den tåka der du er langt nede og tror at du aldri får en positiv test uansett kan gjøre at man prøver alt mulig bare for å ha prøvd, liksom. 

Da jeg var gravid med min første havnet jeg i en slags svangerskapsdepresjon, følte meg veldig annerledes som bar på et barn som ikke var «mitt» og hormonene løp løpsk. Føltes som om jeg oppriktig angret og hadde ødelagt livet til både meg og samboer og det kommende barnet. Kjempekjipt, selv om mange av disse følelsene gikk over etter fødsel. 

Vil si at det tok litt lengre tid for meg å bli trygg som mor. Når barnet var genetisk bare samboer sitt og jeg i tillegg følte meg psykisk utslitt, og typisk ble veldig følsom for kommentarer om hvem barnet lignet på og hvilke sider av slekta barnet ville arve osv. 

Men vi kom oss inn i en familiehverdag der vi stadig vekk tenkte mindre på det genetiske. Når embryoet går over til å være baby og etter hvert barn så blir det genetiske mindre synlig og mindre viktig i hverdagen. 

Da vi også fikk til en ny graviditet med søsken (fra frys - samme donor) føltes alt mye bedre. Jeg kunne kanskje ikke gi mitt barn to genetiske foreldre som det vokser opp med, men å vite at barna har hverandre og ikke trenger å stå alene i situasjonen er en veldig stor støtte. Nå er jeg ganske trygg i valget. Vi har blitt en så fin familie, barna er veldig happy og jeg kan liksom ikke se for meg hva vi skulle gjort uten, liksom. 

Det eneste jeg oppriktig skulle ønske at vi gjorde annerledes var å vente på at det skulle bli tilgjengelig i Norge. «Norske» donorbarn har mye større rettigheter ift. å få vite genetisk opphav enn i det landet vi brukte og selv om våre barn fortsatt er for små til å ta stilling til hva de evt. ønsker å vite om sitt opphav så føles det litt kjipt å vite at de ikke har samme valg som andre donorbarn her. 

Samtidig så kan jeg også se for meg at det at de ikke kan få vite det allerede som tenåringer og eventuelt risikere at det knuser en illusjon de har om en «ekstra forelder» i en sårbar alder også er en trygghet på noen måter, mitt håp når situasjonen allerede er som den er, er at de vil slippe å forholde seg til et vanskelig valg. 

Anonymkode: f7bea...f68

Tusen takk for at du deler! Jeg er ikke TS men det var jeg som pushet tråden. Godt at ting har falt på plass for dere. Hvor gamle er barna nå da? Har dere tatt stilling til om dere skal være åpne med barna, og har dere vært åpne med familien og venner?

Vi har et barn gjennom IVF (ikke donor), men har ikke lykkes med søskenforsøk etter å ha fullført alle offentlege forsøk. Vi har så veldig lyst på et barn til og vil gjerne at barnet vi har skal ha søsken. Jeg kjenner litt på det å skulle ha et barn som er mitt biologiske og et som ikke er det. Og er redd for hva barnet kan føle rundt det når hen blir større. Første gang tanken om donor streifet tankene mine var det helt utelukket og fjernt. Men nå vurderer vi det seriøst og kjenner jeg begynner å venne meg til tanken. Men det finnes lite informasjon om hvordan det er å være mor eller far til et donorbarn og hvordan det som barn er å vokse opp (dersom man er klar over det). Derfor supert at du ville dele 🥰 

Anonymkode: a4b68...de1

[LYRS]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2026 den 6.32):

Vi har to barn unnfanget med donoregg. Kort bakgrunn er at vi hadde holdt på med IVF over mange år, og eggene/embyoene utviklet seg aldri videre, til tross for at vi prøvde MYE diverse medisinering og behandling av andre tilstander hos oss beggr.

Vi endte opp med å bruke et annet europeisk land, fordi vi startet prosessen før Norge kom helt i gang, og fordi vi allerede hadde en tilknytning til det landet. 

To nydelige barn, angrer absolutt ikke, men det er en haug av ting jeg føler at vi rushet gjennom fordi vi på grunn av alder følte at vi hadde dårlig tid. Det er ikke nødvendigvis slik at vi IKKE tenkte gjennom det, for det gjorde vi så absolutt, men tror begge var på et litt dårlig sted til å ta store avgjørelser fordi mange år med barnløshet gjør noe med psyken, så bare vær litt obs på det.

Den tåka der du er langt nede og tror at du aldri får en positiv test uansett kan gjøre at man prøver alt mulig bare for å ha prøvd, liksom. 

Da jeg var gravid med min første havnet jeg i en slags svangerskapsdepresjon, følte meg veldig annerledes som bar på et barn som ikke var «mitt» og hormonene løp løpsk. Føltes som om jeg oppriktig angret og hadde ødelagt livet til både meg og samboer og det kommende barnet. Kjempekjipt, selv om mange av disse følelsene gikk over etter fødsel. 

Vil si at det tok litt lengre tid for meg å bli trygg som mor. Når barnet var genetisk bare samboer sitt og jeg i tillegg følte meg psykisk utslitt, og typisk ble veldig følsom for kommentarer om hvem barnet lignet på og hvilke sider av slekta barnet ville arve osv. 

Men vi kom oss inn i en familiehverdag der vi stadig vekk tenkte mindre på det genetiske. Når embryoet går over til å være baby og etter hvert barn så blir det genetiske mindre synlig og mindre viktig i hverdagen. 

Da vi også fikk til en ny graviditet med søsken (fra frys - samme donor) føltes alt mye bedre. Jeg kunne kanskje ikke gi mitt barn to genetiske foreldre som det vokser opp med, men å vite at barna har hverandre og ikke trenger å stå alene i situasjonen er en veldig stor støtte. Nå er jeg ganske trygg i valget. Vi har blitt en så fin familie, barna er veldig happy og jeg kan liksom ikke se for meg hva vi skulle gjort uten, liksom. 

Det eneste jeg oppriktig skulle ønske at vi gjorde annerledes var å vente på at det skulle bli tilgjengelig i Norge. «Norske» donorbarn har mye større rettigheter ift. å få vite genetisk opphav enn i det landet vi brukte og selv om våre barn fortsatt er for små til å ta stilling til hva de evt. ønsker å vite om sitt opphav så føles det litt kjipt å vite at de ikke har samme valg som andre donorbarn her. 

Samtidig så kan jeg også se for meg at det at de ikke kan få vite det allerede som tenåringer og eventuelt risikere at det knuser en illusjon de har om en «ekstra forelder» i en sårbar alder også er en trygghet på noen måter, mitt håp når situasjonen allerede er som den er, er at de vil slippe å forholde seg til et vanskelig valg. 

Anonymkode: f7bea...f68

Endret 20. mars av LYRS

[AnonymBruker]

Hei. 
vi gikk for donor pga min alder. 
Jeg har tre biologiske barn fra før,  men har ny mann uten egne barn. Vi har prøvd IVF med egne egg men ble rådet til å gå for donor . 

Jeg er nå ruger etter innsett igår. Første donoregg . Jeg kjenner på disse følelsene med at det ikke er mitt biologiske men samtidig så er det jo mitt,-Det er jeg som skal bære spiren frem . Jeg som blir mammaen. En av to viktigste personer for den lille . hvis jeg er gravid da.  Jeg tenker også at det er fint at barnet selv kan velge å oppsøke biologisk opphav her hjemme i Norge. 
Vi kommer ikke til å noe til  noen om at vi har gått for eggdonasjon . Men vi skal selvsagt være åpne med barnet hvis vi er så heldige at vi får. 

Anonymkode: 6a2f6...00c

[AnonymBruker]

Jeg har tatt embryoadopsjon i Riga. Har fått to barn som nå er 5 og 6. Elsker dem så høyt, og det føles 100% riktig at det er de som er mine barn. Tror ikke det hadde føltes anderledes med annet DNA. Mine foreldrene føler selvfølgelig at de er deres barnebarn på lik linje med de andre barnebarna. Jeg er åpen med barna mine om hvordan de har blitt til. Selvfølgelig alderstilpasset da. 

Anonymkode: 7147c...76e

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg ønsker å takke dere som har delt erfaringer så langt ❤️

Det er jeg som startet tråden for ett års tid siden, ikke så langt inn i vår behandlingsreise, og etter de første innleggene og så lang stillhet gav jeg litt opp å høre fra noen. Siden, må jeg innrømme, glemte jeg at jeg hadde postet ett innlegg. Men jeg setter enormt stor pris på alle som deler sine erfaringer her, for temaet er akkurat like relevant.

Tenkte at jeg kan dele litt av det vi har erfart så langt, for de som kanskje står i starten av en litt dyster IVF reise, med en litt lite oppløftende prognose for å lykkes. Det var der vi stod etter utredning. Og etter det vi har lært skulle vi aldri ventet på offentlig utredning i utgangspunktet, da det resulterte i at første IVF forsøk fant sted nesten halvannet år etter at vi bad om hjelp.

Vi startet utredning for fertilitet for 2 og et halvt år siden, og fikk da anbefalt donasjon før vi i det heletatt hadde forsøkt IVF pga. blodprøvesvarene. Disse tydet på at jeg ville få en tidlig overgangsalder. Vi fikk avslag på offentlig IVF behandling, da de mente eggreservene mine var for lave , og på offentlig eggdonasjon, da jeg teknisk sett fortsatt burde kunne forsøke IVF. Vi falt mellom stolene her. Det er også få eggdonorer i Norge, så de prioriterer nesten bare pasienter som på grunn av tidligere sykdommer og behandlinger ikke kan få barn selv. Pasienter som har vært igjennom cellegift eller strålebehandlinger som har skadet eggstokkene. Det var forklaringen vi fikk. De private prioriterer litt annerledes, men de konkurrerer også om de samme som ønsker å donere.

Vi fikk da beskjed om å prøve IVF på en privatklinikk så fort som mulig. Det gjorde vi, og gikk til en klinikk med godt omdømme. 

Her ble det ett avbrutt forsøk og to stimuleringer med noen få egg. Ingen befruktning med IVF, og en positiv graviditetstest etter ICSI som endte med "missed abortion". Legen vinglet, og ville til slutt avslutte behandling, da han mente at det var så liten sjanse for å lykkes. Jeg ville gjøre tre hele forsøk (tre forsøk med innsett av embryo), men vi fikk bare tre stimuleringer der.

I denne prosessen svingte det veldig for meg, og jeg tror legen oppfattet spørsmålene mine om eggdonasjon som at jeg var klar for dette. Men det var at jeg hadde fått beskjed fra gynekolog om at det var den mest sannsynlige behandlingen for å få barn i det heletatt. Jeg kunne føle at det var eneste utvei, også at det ville være helt greit. Men da jeg begynte å vurdere det helt seriøst knøt det seg i magen, og jeg ble helt knust. Jeg kikket på sider med åpne donorer, og det føltes så feil. At det ikke skulle komme noen etter meg. At jeg på en måte ville være en surrogat for en fremmed kvinnes barn. Så kunne jeg en annen dag se på et barn og tenke at "jo, Jeg kunne jo bli glad i andres barn, så det er kanskje ikke så ille? Det er jo mitt hvis det er jeg som har grodd det!"

Det var jo også fryktelig dyrt å skulle ta IVF uten mulighet for pakkeløsninger eller offentlig inndekning. Det er visst en greie, at hvis klinikken tenker at det er lite sannsynlighet for å lykkes, får man ikke lov å kjøpe pakkeløsning med tre forsøk. I hvertfall ikke på klinikken vi var på.

Vi ble stående fast, og det føltes håpløst, utrygt, og gav oss veldig lite følelse av å få være med på å ta avgjørelser når alle forsøkene kunne bli det siste, og klinikken plutselig kunne bestemme seg for at vi ikke fikk prøve igjen. Det ble bare for ustabilt for meg der jeg var da. Vi besluttet å dra til Danmark, hvor de tilbød pakkeløsning, selv om vi var et vanskelig tilfelle. Dette er jeg evig takknemlig for, for det gav en viss ro ei stund. Da visste vi at det skulle bli tre forsøk der, og vi fikk mer bestemmelsesrett over hele prosessen. Vi kunne bestemme helt selv om vi ville gjøre tre forsøk eller tolv, virket det som, selv om de også mente donasjon ville bedre sjansene betraktelig. Men vi fikk bestemme når vi har prøvd nok med egne egg selv, og det var og er fortsatt viktig for meg. Det føltes litt mer stabilt og trygt. Vi ble også positivt overrasket da det som skulle være siste forsøk i Danmark resulterte i ingen egg, for da teltes det ikke som ett forsøk, og vi har ett forsøk igjen der.

Før vi visste at den siste stimuleringen ikke teltes med, hadde jeg begynt en ny prosess, for det var klart at det kanskje ikke var mulig for oss med IVF eller ICSI, og vi var i kontakt med flere andre klinikker. Vi leste oss opp på alt mulig av behandlinger som kanskje kunne hjelpe. PGT-E, PRP, EXOSOMER, MRT, stamcellebehandling kloning av dyr (som selvfølgelig ikke er noe som er tilgengelig med mennesker, men studiene var jo interessante). 

Alle klinikker mener at de er best, så det ble mye lesing på nett og studier fra legeskriv om ulike forsøk som er gjort i fertilitetsbehandling. Det måtte bli noe vi hadde tro på at kunne gjøre en forskjell. 

Vi snakket med en russisk klinikk, som var ganske overtalende, men som baserte seg på testing av egg i den grad at ett enkelt ivf-forsøk hos dem ville kostet oss 100.000 kr. Mer enn det dobbelte av hva det kostet her hjemme, og uten å gi noen fordel mtp eggkvalitet. Det er kanskje ingenting som kan gjøre en forskjell der, men å teste hva som er der gjør i hvertfall ingen forskjell på utfallet.

Vi har nå endt opp med å forsøke oss i et eksperiment som siste mulige forsøk på å få genetiske barn. Det er gjennomført tidligere med andre formål, og det er 2. eller 3. studien, så vi føler at det skal være ok å prøve, men det er ingen garanti selvfølgelig.

Vi er vel der i prosessen hvor man er en smule gal, og vil prøve nesten hva som helst hvis det gir en viss mening, og det kan øke sjansene bittelitt. 

Hvis det ikke blir noe etter dette må vi kanskje igjen se på mulighetene med donasjon, og da virker det for meg som at det enkleste kan være å dra utenlands, for vi ønsker i utgangspunktet å ha en familie med minst to barn, og ventetiden og grad av matching av donor ser ut til å sprike stort fra land til land. Vi håper i hverfall at vi kan stole på kildene vi har rundt dette temaet. 

 

 

Anonymkode: 8605b...d98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2025 den 13.19):

Gjentar at jeg kun ønsker å høre fra de som selv har stått i situasjonen at de har fått anbefalt å bruke donoregg for å oppnå graviditet og bli foreldre, uavhengig av om de har takket ja eller nei. 

Moralpoliti og velmenende avsporinger kan ta seg fri.

Ville satt enormt stor pris på å høre fra andre i samme situasjon, for i min omgangskrets er jeg ganske alene om dette temaet,  Jeg ønsker å høre fra de som har gått denne veien, og gjort seg noen tanker og erfaringer selv. 

Hva gjorde at dere valgte å bruke donor, eller hva gjorde at dere valgte å ikke få barn? 

Håper å få i gang en åpen diskusjon om tema, og at det føles greit å dele alle slags erfaringer. Både gode og vonde.

Den ene legen som anbefalte donor har snakket varmt om donorbarn, og fortalte meg om at foreldrene er glade for at de ikke fikk egne barn, fordi det ville vært et annet barn enn det de har i armene. Jeg vet ikke om dette er noe alle føler, eller om det bare er de som føler det slik som er åpne rundt erfaringen. 

 

 

 

 

Anonymkode: 8605b...d98

Nå er ikke jeg den du spør om sånn egentlig, men jeg svarer likevel da jeg kjenner flere som har gått gjennom prosessen og fått barn via egg. Det jeg kan si er at ingen angrer og de anser barnet/barna fullstendig som sine egne! 

Fordelen er at her hjemme i Norge er ting trygt og godt. I utlandet er det litt ville vesten og økonomi er en sterk faktor, men her hjemme er det strenge kriterier for hvem som kan gi egg for det første. Var nettop på forelesning med en lege som jobber med situasjonen og hun skrøyt veldig av kvinnene som velger å gi egg. Det økonomiske elementet er så si fraværende, den som gir egg får «bare» 5000 som honorar og dette er ment som tapt arbeidsinntekt og ikke som lønn for egg. Jeg ville derfor av nevnte grunner ikke hatt noen etiske betenkeligheter med å få egg her hjemme. En annen god ting (sett fra barnets perspektiv, jeg ser det  hvertfall som en god ting ) er at når barnet fyller 15 har det rett å få vite donor sin identitet.

Masse lykke til med valget ❤️

Anonymkode: dc06a...cd9

[AnonymBruker]

Hei, 

ikke helt lik situasjon da vi har fått 1 barn gjennom ivf med egne egg. Men så var det stopp. Jeg er 39 år nå. Og de anbefalte å forsøke donoregg. Jeg valgte å la være pga jeg var redd for å drive å se etter forskjeller mellom barna. Og ha tanker som at den ene er «ekte min» og den andre ikke osv. 

Anonymkode: fcd91...4b7

[AnonymBruker]

Vurderte det, men ønsker ikke å bære frem barn som ikke en biologisk mine og som en dag kanskje vil søke tilbake til sin biologiske mor. Det blir for mye for meg. 

Anonymkode: 941ee...3d6

[AnonymBruker]

Har fått et barn med eggdonor gjennom klinikk i Finland. I Finland er det veldig ordnede forhold, heldigvis, så kan anbefale det. Vi ble anbefalt eggdonor etter halvannet offentlig forsøk, og selv om det var en prosess å finne fred med det, har vi ikke angret en dag. Barnet er mitt på alle måter.

Anonymkode: 665cb...d38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 16.43):

Har fått et barn med eggdonor gjennom klinikk i Finland. I Finland er det veldig ordnede forhold, heldigvis, så kan anbefale det. Vi ble anbefalt eggdonor etter halvannet offentlig forsøk, og selv om det var en prosess å finne fred med det, har vi ikke angret en dag. Barnet er mitt på alle måter.

Anonymkode: 665cb...d38

Hei. Kunne du sagt noe om hva som var bra med eggdonasjon i Finnland? Tok det lang tid å finne en god match? Vi ble anbefalt eggdonasjon før vi startet IVF, men synes det er et overveldende valg å skulle ta. Vi har i stedet forsøkt flere runder med IVF, men må muligens se på donasjon hvis vi vil være en fullstendig familie. Legen snakker varmt om det, men så var det forventningen om at barnet vårt skulle være akkurat det. 

Det å miste en del av det vi har sett for oss med å se på den lille, og lure på hva har det arvet fra hvem. Å kanskje høre kommentarer fra andre om familielikheter, og vite at enhver likhet til min familie er ren tilfeldighet, og kan tilskrives en fremmed.

Vi har liksom ikke funnet freden i situasjonen, og ønsker å høre litt fra andre som har gått den veien før oss. Hvordan ble prosessen for deg? Og når var du klar? Hvordan visste du at det var rett valg for deg? Synes det er utrolig vanskelig å bli klar når vi får modne egg, selv om det er 1-2 pr uttak, og statistisk sett trenger vi 40....

Anonymkode: 8605b...d98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei. Kunne du sagt noe om hva som var bra med eggdonasjon i Finnland? Tok det lang tid å finne en god match

Anonymkode: 8605b...d98

Hei. Her er ganske omfattende informasjon klinikken vi brukte har på sine nettsider: https://www.ovumia.com/en/fi/fertility-treatments-services/fertility-treatments/ivf-with-donated-eggs/

Det vi likte med eggdonasjon i Finland var at alt var veldig ryddig, både for vår del og for donor. Vi ble godt ivaretatt, samtidig som det hele tiden var tydelige rammer. For eksempel ba vi om at donor delte noen av mine trekk, som hårfarge. øyefarge og høyde, men når vi ble kontaktet om vi ønsket å bruke en konkret donor, så hadde donor annen hårfarge, men samme høyde og øyefarge som meg. Vi fikk vite at vår donor var finsk, men de hadde også donorer fra f.eks. Estland. Det var ikke slik jeg har lest om andre steder, der man kan plukke all verdens kriterier, inkludert personlighetstrekk. Klinikken sørget for at donor var frisk og velinformert og donor fikk også en liten betaling. Vårt barn kan kontakte donor når hun er 18 år. 

Hvis jeg husker tidslinjen riktig så kontaktet vi klinikken i februar/mars og fikk beskjed om tilgjengelig donor i august. Da hadde vi hatt konsultasjon på video med fertilitetslege og psykolog (obligatorisk, men avslappet). Jeg måtte stimuleres med hormoner for at jeg skulle få en kontrollert syklus, slik at de kunne planlegge innsett, så da skrev legen ut EU-resepter og så gikk jeg hos privat gynekolog for å kontrollere. 

Hvordan man finner roen med eggdonasjon... Etter at legen hadde foreslått det, brukte vi et halvt år før vi i det hele tatt kontaktet klinikken. Da hadde vi allerede mer eller mindre bestemt oss for å forsøke, men jeg kan ikke si vi var klare. Det tror jeg ikke man blir. Jeg gikk hele tiden med tanker om at jeg kom til å se på barnet og ikke se meg selv/min slekt i ansiktstrekkene. De tankene forsvant i det hun kom opp på magen min og var helt og holdent seg selv. Jeg brukte likevel de første månedene på å filosofere en del over at hun ikke var genetisk min, men det ga seg når første skikkelige søvnregresjon kom. Da hadde ikke hjernen kapasitet til filosofi.  Og nå er hun 2.5 år og folk sier hun likner på meg, selv når de vet hun er donorbarn. Hun har en del av mine fakter og språklige særegenheter, og er samtidig helt seg selv. Jeg klarer ikke helt å si at hun ligner på meg eller kommer til å ligne på meg, "tar etter sin mor" osv. Men det er stadig mindre viktig.

Anonymkode: 665cb...d38