Hvor lang tid brukte dere på å knytte dere til bonusbarn?

[AnonymBruker]

Hvor lang tid tok dere før dere ble komfortable med rollen? 
Og til dere som fikk ekstrem motstand fra far/mor til barnet, hvordan klarte dere å ignorere det? At det er en eks som skaper kvalme, hvordan klarer man å ikke la seg bli påvirket av det og la det gå utover relasjon til barna? 

Anonymkode: c5faf...2f0

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen i 8 år, gift i 5 av dem. 

Har nok aldri fått den relasjonen til hans barn. Hans eks skapte et helvete da vi traff hverandre (til tross for at det var hun som gikk fra ham), og han mente dette alltid ville bli bedre, men det ble det egentlig ikke...Hun tar heldigvis mindre kontakt, men stemningen er ikke bedre.

Jeg går fremdeles med følelsen at de "rapporterer tilbake" når de er hos oss, og at jeg aldri kan være meg selv. Men de begynner å bli ganske store og er litt mer selvstendige, så det hjelper selvsagt noe. 

Anonymkode: a3ef4...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har vært sammen med mannen i 8 år, gift i 5 av dem. 

Har nok aldri fått den relasjonen til hans barn. Hans eks skapte et helvete da vi traff hverandre (til tross for at det var hun som gikk fra ham), og han mente dette alltid ville bli bedre, men det ble det egentlig ikke...Hun tar heldigvis mindre kontakt, men stemningen er ikke bedre.

Jeg går fremdeles med følelsen at de "rapporterer tilbake" når de er hos oss, og at jeg aldri kan være meg selv. Men de begynner å bli ganske store og er litt mer selvstendige, så det hjelper selvsagt noe. 

Anonymkode: a3ef4...0e4

Kan jeg spørre hvordan hun lagde helvete? 
Her så er det sånn at hun hilser ikke på meg, snur ryggen til og sprer stygge rykter. 
Hun kom til døra mi ofte før, men etter at jeg kontaktet politiet så stoppet hun, nå tør hun ikke å gå direkte på meg. Men bruker dessverre barna og folk rundt. 
Barna tør heller ikke å hilse på meg når hun er tilstedet.

Anonymkode: c5faf...2f0

[SPOCA]

Tok ganske kort tid, men det ble slik grunnet omstendighetene. Det var faktisk mors skyld, fordi vi hadde tenkt å vente med å involvere meg, men hun inviterte meg med og så ble det vanskelig å si nei (for å unngå konflikt - hun skaper konflikter der dette er mulig). Jeg har nær relasjon til mitt stebarn og ser på han som min egen. Han kaller meg også mor.

Mor har større tillit til meg enn far, så for min del har det egentlig gått greit. Jeg har vært heldig.

Det verste er egentlig å se hvordan hun behandler min mann, og hvordan det går utover mitt stebarn. Og at hun virkelig ikke forstår hvor vanvittig heldig hun er som har en eks som virkelig kjemper for barnet sitt. Hun burde vært sjeleglad som har en så tilstedeværende far til sitt barn, et barn som trenger absolutt all hjelp det kan få. Det hadde vært ekstremt "lett" å bare gå og la henne få viljen sin.

Jeg hater kjeftingen, samværssabotasjen og den generelle nedsettende måten hun snakker om menn og mannen min på. Hun prøvde seg med løgner og diverse, men ble stopp på det når vi kunne legge frem rettslige krav og bevis. Hun truet også med barnevernet, men kom ikke langt med det når skole og barnevernet begynte å ettergå henne. 

Nå er det jeg som har mest kontakt med henne, det har roet seg betraktelig etter at mannen/vi satte ned foten (i stedet for å gå rundt og være redde for hvordan hun skulle holde tilbake samvær/informasjon osv). Fremdeles holdes en del informasjon tilbake, så mannen må fremdeles ringe rundt til alskens instanser hver uke for å være sikker på at han har fått informasjon mor gjerne holder tilbake.

At hun ikke skjønner at det går utover barnet forstår jeg virkelig ikke. Eller, hun forstår vel, men det driter hun i. Dessverre. 

Endret 6 timer siden av SPOCA

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (7 minutter siden):

Tok ganske kort tid, men det ble slik grunnet omstendighetene. Det var faktisk mors skyld, fordi vi hadde tenkt å vente med å involvere meg, men hun inviterte meg med og så ble det vanskelig å si nei (for å unngå konflikt - hun skaper konflikter der dette er mulig). Jeg har nær relasjon til mitt stebarn og ser på han som min egen. Han kaller meg også mor.

Mor har større tillit til meg enn far, så for min del har det egentlig gått greit. Jeg har vært heldig.

Det verste er egentlig å se hvordan hun behandler min mann, og hvordan det går utover mitt stebarn. Og at hun virkelig ikke forstår hvor vanvittig heldig hun er som har en eks som virkelig kjemper for barnet sitt. Hun burde vært sjeleglad som har en så tilstedeværende far til sitt barn, et barn som trenger absolutt all hjelp det kan få. Det hadde vært ekstremt "lett" å bare gå og la henne få viljen sin.

Jeg hater kjeftingen, samværssabotasjen og den generelle nedsettende måten hun snakker om menn og mannen min på. Hun prøvde seg med løgner og diverse, men ble stopp på det når vi kunne legge frem rettslige krav og bevis. Hun truet også med barnevernet, men kom ikke langt med det når skole og barnevernet begynte å ettergå henne. 

Nå er det jeg som har mest kontakt med henne, det har roet seg betraktelig etter at mannen/vi satte ned foten (i stedet for å gå rundt og være redde for hvordan hun skulle holde tilbake samvær/informasjon osv). Fremdeles holdes en del informasjon tilbake, så mannen må fremdeles ringe rundt til alskens instanser hver uke for å være sikker på at han har fått informasjon mor gjerne holder tilbake.

At hun ikke skjønner at det går utover barnet forstår jeg virkelig ikke. Eller, hun forstår vel, men det driter hun i. Dessverre. 

TS her,

Her du vurdert at hennes nedlatende kommentarer om mannen din kanskjer er manipulasjon taktikk? At hun prøver å skremmer deg vekk fra han?

Eksen hans begynte først med å snakke drit om han til meg, men når hun så at jeg var på hans side. Så begynte hun å gå etter meg. Jeg greide dessverre ikke å skjule at det plaget meg så hun fortsatte. Men når jeg blandet politiet inn så sluttet hun, nå bruker hun barna som våpen.
Jeg tror ikke hun gir seg før hun har greid å splitte meg og han. 
 

Dette fører til at jeg gruer meg til barna hans kommer, for det er da det er mest helvete. Sliter med å knytte meg til de for hver gang jeg gjør noe hyggelig for dem så får de barna kjeft.

Barna har ikke noe imot meg og jeg har ikke noe imot dem.

Men det er krevende for både meg og dem å late som at vi ikke kjenner hverandre på offentlig arrangementer

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen foreldre kan være så bitre og sure at de er villige til å skade sine egne barn og setter seg selv og sine følelser først.
 

Anonymkode: c5faf...2f0

[AnonymBruker]

Kom inn som bonusmor da barna var 2 og 5 år gamle. Gått 15 år nå. 

Ja, jeg er glad i barna og har alltid behandlet de som om de var mine egne (har voksne barn selv). 

Gikk mange runder med meg selv det første året, så gikk jeg all in og det har jo egentlig gått svært bra. Ungene er veldig glad i meg og vet at jeg alltid er der for dem, men den kjærligheten jeg har for egne barn, kan ikke sammenlignes med det jeg føler for bonusbarna. 

Moren har vel til tider blandet seg, men jeg er ikke en person som lar meg pelle på nesa. Har aldri følt meg utenfor, tvert i mot. Pappaen, barna og jeg er EN familie, de husker jo ikke en gang at mammaen og pappen var sammen. 

Men jeg har aldri stilt opp med kjøring, henting, matpakker, skole, lekser osv. Det er noe jeg sa klart i fra før vi lagde en familie. Leksene har jeg nok hjulpet til med, men resten er ikke mitt ansvar eller forpliktelse. Er det krise, stiller jeg selvsagt opp. 

Anonymkode: 8d2a0...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kan jeg spørre hvordan hun lagde helvete? 
Her så er det sånn at hun hilser ikke på meg, snur ryggen til og sprer stygge rykter. 
Hun kom til døra mi ofte før, men etter at jeg kontaktet politiet så stoppet hun, nå tør hun ikke å gå direkte på meg. Men bruker dessverre barna og folk rundt. 
Barna tør heller ikke å hilse på meg når hun er tilstedet.

Anonymkode: c5faf...2f0

Jeg har aldri hilst på henne. 

Hun har kun kommunikasjon med mannen min, men jeg har jo både overhørt og fått referert. Hun bruker heldigvis ikke så mye tid på å snakke ned meg lenger, nå går det mest på ham. Men jeg regner jo med at hun sier det ene og det andre til alle hun treffer (ifølge mannen min var hun litt den sladrede baksnakke-typen også mens de var gift), og jeg synes jo det er trist. Men vi har ingen felles venner.

I og med at vi ikke kjenner hverandre har jeg jo aldri gjort henne noe og det er vel egentlig ingenting å "ta" meg på. Men det er jo gjerne slik i livet at dersom man misliker noen, eller en situasjon, så finner man noe, eller en vinkling. 

Jeg tror aldri mannen min, eller andre med særkullsbarn, vil forstå fullt ut hvordan relasjonen til hans eks påvirker relasjonen til barna for min del. For dem er jo dette to separate ting - kjærligheten til barna er ubetinget, og atskilt fra deres mor. Jeg har jo selv ikke det grunnlaget, ble introdusert for barna relativt sent, og ser dem ganske sporadisk. Når jeg i tillegg opplever eksempelvis at det kommer anklager fra mor basert på noe barna har sagt - som er en helt banal misforståelse - så opplever jeg at mitt hjem ikke lenger er mitt eget når de er her. Jeg går og vokter meg for hva jeg sier, hva mannen sier og hvordan alle situasjoner oppfattes av barna.

Anonymkode: a3ef4...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Kom inn som bonusmor da barna var 2 og 5 år gamle. Gått 15 år nå. 

Ja, jeg er glad i barna og har alltid behandlet de som om de var mine egne (har voksne barn selv). 

Gikk mange runder med meg selv det første året, så gikk jeg all in og det har jo egentlig gått svært bra. Ungene er veldig glad i meg og vet at jeg alltid er der for dem, men den kjærligheten jeg har for egne barn, kan ikke sammenlignes med det jeg føler for bonusbarna. 

Moren har vel til tider blandet seg, men jeg er ikke en person som lar meg pelle på nesa. Har aldri følt meg utenfor, tvert i mot. Pappaen, barna og jeg er EN familie, de husker jo ikke en gang at mammaen og pappen var sammen. 

Men jeg har aldri stilt opp med kjøring, henting, matpakker, skole, lekser osv. Det er noe jeg sa klart i fra før vi lagde en familie. Leksene har jeg nok hjulpet til med, men resten er ikke mitt ansvar eller forpliktelse. Er det krise, stiller jeg selvsagt opp. 

Anonymkode: 8d2a0...53a

Hva synes mannen din om det at du ikke lager matpakker, kjører osv?

Her krever samboer min så mye av meg, matpakker lager jeg til mine egne og da er det lett å lage en ekstra. 
Han nekter å skjønne at jeg har mine 100% og han har sine 50%, jeg føler at jeg ikke har kapasitet til å være en mor til hans barn også. Jeg gir han ingen ansvar for mine barn. 
Jeg føler at jeg kanskje har det bedre alene

Anonymkode: c5faf...2f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva synes mannen din om det at du ikke lager matpakker, kjører osv?

Her krever samboer min så mye av meg, matpakker lager jeg til mine egne og da er det lett å lage en ekstra. 
Han nekter å skjønne at jeg har mine 100% og han har sine 50%, jeg føler at jeg ikke har kapasitet til å være en mor til hans barn også. Jeg gir han ingen ansvar for mine barn. 
Jeg føler at jeg kanskje har det bedre alene

Anonymkode: c5faf...2f0

Jeg er i samme situasjon som brukeren du siterer. Mannen ordner alt med egne barn. Jeg hadde ikke orket noe annet. Og det har jeg vært tydelig på. 

Man vil uansett være på underskudd med en partner med bonusbarn. Jeg blir jo "alene" med to små når han har dem. Selv om de begynner å bli store, krever de ganske mye oppfølging. Spesielt yngste er veldig uselvstendig, og blir nok dullet ekstra med grunnet skilsmissen (som begynner å bli lenge siden...).

Anonymkode: a3ef4...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva synes mannen din om det at du ikke lager matpakker, kjører osv?

Her krever samboer min så mye av meg, matpakker lager jeg til mine egne og da er det lett å lage en ekstra. 
Han nekter å skjønne at jeg har mine 100% og han har sine 50%, jeg føler at jeg ikke har kapasitet til å være en mor til hans barn også. Jeg gir han ingen ansvar for mine barn. 
Jeg føler at jeg kanskje har det bedre alene

Anonymkode: c5faf...2f0

Var dette grunnen til at han gikk fra barnemoren?

I så fall har han gått fra en husholderske til en ny en. Problemet er jo løst! Bra for ham. Veldig trist for alle andre involverte

Skjønner ikke at dere gidder. 

Anonymkode: 6ff94...63f

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

TS her,

Her du vurdert at hennes nedlatende kommentarer om mannen din kanskjer er manipulasjon taktikk? At hun prøver å skremmer deg vekk fra han?

Eksen hans begynte først med å snakke drit om han til meg, men når hun så at jeg var på hans side. Så begynte hun å gå etter meg. Jeg greide dessverre ikke å skjule at det plaget meg så hun fortsatte. Men når jeg blandet politiet inn så sluttet hun, nå bruker hun barna som våpen.
Jeg tror ikke hun gir seg før hun har greid å splitte meg og han. 
 

Dette fører til at jeg gruer meg til barna hans kommer, for det er da det er mest helvete. Sliter med å knytte meg til de for hver gang jeg gjør noe hyggelig for dem så får de barna kjeft.

Barna har ikke noe imot meg og jeg har ikke noe imot dem.

Men det er krevende for både meg og dem å late som at vi ikke kjenner hverandre på offentlig arrangementer

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen foreldre kan være så bitre og sure at de er villige til å skade sine egne barn og setter seg selv og sine følelser først.
 

Anonymkode: c5faf...2f0

Selvfølgelig er det manipulasjon. Hun er en narsissist av rang som bedrev psykisk vold mot min mann i en årrekke (mannen ble anbefalt av både sosionom og helsepersonell å gå fra henne da de var på sykehuset med barnet, for de så hvor skadelig hun var for mannen min).

Jeg refererte primært til telefonsamtaler og andre samtaler dem i mellom jeg har overhørt. Han må ofte ha samtalene på høyttaler og ta opp samtalene med henne, fordi hun kan finne på å si en ting en gang, og så komme med en påstand om at "det har jeg ALDRI sagt", og så viser det seg at det er løgn. Eller hun kan komme med påstander om han som er "farlige" og usanne. F.eks at hun er redd for ham pga ditt og datt, men så har han aldri gjort dette. Hun kommer gjerne med usanne påstander som beviselig ikke stemmer. Det er heldigvis ikke så mye av det lenger, men det var ekstremt slitsomt. 

Vi snakker ikke mye sammen.  Jeg inviterte henne med på en prat en gang uten mannen min, og da snakket hun mye ned min mann, og jeg jattet med. Jeg gjorde det fordi jeg håpet å skape en bedre relasjon. For hennes del fungerte det, fordi hun føler nok at hun har mer "kontroll". Hvilket hun egentlig ikke har, men det er en annen sak. Jeg er en god lytter, og det fine med samtalen er at mye av mitt inntrykk av henne gjennom min mann ble bekreftet. Så det beviser at det han sier faktisk stemmer. Hun sier det rett ut som det er "menn er ikke gode omsorgspersoner", eller "xx (navn på mannen min) gjør slik og sånn", og så vet jeg at dette stemmer ikke. Det fine når man er flink til å lytte og ikke snakker for mye, er at det avslører henne veldig. Hun snakker nemlig mye, og om mangt. Så jeg fikk god innsikt i hennes liv, og således hennes løgner. 

Hun kunne nok ha gått etter meg, men da min mann (med hjelp fra meg) satte ned foten, tok henne til retten, gav hun seg. Det er to ting hun er livredd for: rettsak og barnevernet. Tidligere brukte hun mulighet for samvær som pressmiddel, men nå som det har løst seg er det ikke lenger noen grunn til egentlig å ha veldig mye kontakt.

Hun har derimot skjønt at det er lurt å holde seg inne med meg, fordi jeg er ganske romslig og mannen min er ikke det når det gjelder henne. Han oppfører seg ikke sint (han blir alltid iskald rundt henne, som er sprøtt å se på for meg som er vant til den fine og varme mannen min), men virker nok litt nedlatende mot henne fordi hun nektet ham samvær, og hvordan hun brukte han for det det var verdt. Hun fortalte en fortelling til andre at han gikk fordi han ikke tålte at barnet var sykt og hadde diagnoser, når realiteten var at han gikk på grunn av henne. Det er nemlig enklere for henne å fortelle seg selv at mannen min gikk fra henne pga deres barn, framfor henne i seg selv. Det tåler hun ikke. Alt dreier seg om henne. Det er nemlig slik at hvis det gagner henne, så er det aldri noe problem å få samvær eller viljen sin. Hvis hun har lyst til noe som gjør henne glad og fornøyd, så er det ikke måte på hvor mye min mann får lov til å være med barnet. 

Problemet er jo at fortellingen hennes blir fortalt til alt og alle, og de sluker den rått. Eller, til et visst punkt, for de ser jo nå hvordan hun er, så nå har ulike instanser begynt å ettergå henne. Hvilket er på tide. Han har kjempet i motvind lenge.

Uansett. Jeg har blitt "the good guy", og mannen min er "the bad guy", og det lever vi godt med. Vi har en felleschat, og der sender jeg massevis av bilder og informasjon (mannen min vil jo egentlig ikke gi noe som helst fordi alt har blitt brukt i mot ham), som hun elsker å få (jeg er påpasselig med informasjon, men skriver mye om lite - sånt hun elsker). Og så er jeg romslig og gir henne f.eks ekstra dager med barnet, som hun egentlig ikke har krav på iht samværsavtalen (dette er selvfølgelig diskutert med min mann). 

Er det noe spesielt som trengs å forhandles, så er det meg hun gjerne henvender seg til, for hun har skjønt at hun kommer ingen vei med å kjefte på mannen min.

Så ja, klart det kan være og er manipulasjon, men hun har fått mye mer ut av å være "venn" med meg, enn fiende. 

Endret 5 timer siden av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Var dette grunnen til at han gikk fra barnemoren?

I så fall har han gått fra en husholderske til en ny en. Problemet er jo løst! Bra for ham. Veldig trist for alle andre involverte

Skjønner ikke at dere gidder. 

Anonymkode: 6ff94...63f

 Nei han gikk fra henne fordi hun var psykisk og fysisk voldelig med han. Jeg har sett hennes onde sider, så vet også at det ikke er bare han som sier hun er gal. Jeg har virkelig fått sett hvor gal hun er. 
Han holdt dessverre nesten på å ta selvmord pga henne, han måtte gå til psykolog i lang tid. 
Og er nok litt skadet enda.

 

Anonymkode: c5faf...2f0

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke forstå de som påstår at de likestiller biologiske og egne barn. Jeg klarte det ikke. Jeg ble aldri komfortabel. Fikk kjeft fordi jeg ikke hadde kontroll på ting og adresserte det som foregikk i bonusbarn sine liv overfor dem (vi bodde ikke sammen). Det føltes ikke naturlig for meg. Mine og dine fremfor våre ble naturlig for meg, sånn begrepsmessig, og i noen grad i praksis. Alle skal selvsagt behandles likt i enheten, men jeg klarte ikke å opprettholde en slik tilnærming i alt. 

I tillegg var det ene bonusbarnet et rent helvete. Ja, det var et barn, så det var jo jeg som ikke tålte det som er det reelle problemet. Konstant testing av grenser, konstant i opposisjon og ufordragelig oppførsel - over tid gikk det under huden på meg, så jeg klarte ikke føle noe ekte kjærlighet til dette barnet. For eksempel hvis jeg hadde med en gave, så ble den åpnet og kastet på gulvet. Det var helt jævlig. Jada, jeg vet, det er testing. Men jeg fikset det bare ikke.     

Anonymkode: 3bc91...bab

[AnonymBruker]

Hun var 10 år. Det var vel litt vanskelig først. Hvis jeg feks flettet håret til jenta mi, og spurte henne, så var det litt "DU skal ikke røre håret mitt". Nei...så jeg følte meg litt ille til mote. Veldig barnslig, men det var så mange rundt henne og ingen plass for meg. Så jeg trakk meg litt tilbake og prøvde å gjøre litt fine ting....når det var rom for det.

Så gikk det greit noen år, men det ble vanskeligere i tenårene igjen. Ikke at noe ble sagt, men det lå litt lufta- hvordan hun testet og var litt nedlatende og frekk. Det ble overhørt fra min side...tilsynelatende. Selvsagt  skinte vel uskkerheten min og tidvis litt irritasjon gjennom. Jeg angrer vel i ettertid på at jeg ikke tok det mer "head on" på en mer trygg og støttende måte. Men jeg visste vel ikke helt hvordan jeg skulle takle det. Men det kunne også være veldig trivelig. Men det var liksom ikke det bunnsolide trygge. 

Det endret seg vel utover slutten av tenårene der jeg da hun var i en sårbar situasjon stilte opp og ordnet der ikke mor og far strakk til. Og hun slet med skole, fikk litt stress av mor, og jeg kanskje kunne fremstå litt mer støttende på andre siden. Da fikk vi et mer trygt forhold. 

Nå er hun nærmere 30 år 😬😅

Jeg tror vel på åpenhet (der var jeg for dårlig)  ydmykhet, at man legger alt sitt beste fram..og lar mor og far ta hovedansvar. Men det er ikke alltid så lett. 

Mor var veldig grei. Jeg har ingenting å utsette på henne. Her var vel bestemor og tanter verre. De var liksom så involvert, med sterke meninger og skulle passe på....og det ble litt vanskelig å skape rom for oss. Så da trakk jeg meg litt unna og det ble litt distansert. 

Nå er det fint.

Anonymkode: bad72...0b3

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kan ikke forstå de som påstår at de likestiller biologiske og egne barn. Jeg klarte det ikke. Jeg ble aldri komfortabel. Fikk kjeft fordi jeg ikke hadde kontroll på ting og adresserte det som foregikk i bonusbarn sine liv overfor dem (vi bodde ikke sammen). Det føltes ikke naturlig for meg. Mine og dine fremfor våre ble naturlig for meg, sånn begrepsmessig, og i noen grad i praksis. Alle skal selvsagt behandles likt i enheten, men jeg klarte ikke å opprettholde en slik tilnærming i alt. 

I tillegg var det ene bonusbarnet et rent helvete. Ja, det var et barn, så det var jo jeg som ikke tålte det som er det reelle problemet. Konstant testing av grenser, konstant i opposisjon og ufordragelig oppførsel - over tid gikk det under huden på meg, så jeg klarte ikke føle noe ekte kjærlighet til dette barnet. For eksempel hvis jeg hadde med en gave, så ble den åpnet og kastet på gulvet. Det var helt jævlig. Jada, jeg vet, det er testing. Men jeg fikset det bare ikke.     

Anonymkode: 3bc91...bab

Det vil nok oppleves forskjellig fra menneske til menneske.

For min del som er ufrivillig barnløs så var jo mitt bonusbarn, mitt stebarn, en stor velsignelse. Han har spesielle behov, ganske alvorlige sådan, som gjør at han verken forstår eller gjør skillet slik "normale" barn ville gjort. Og i en slik relasjon så må man gi alt eller ingenting. Man går ikke inn i noe slikt halvveis. Enten er han sønnen min, eller så er han det ikke, på en måte. For dette er et barn som trenger hjelp 24/7, så det nytter ikke å sitte å se på. Man må skifte de bleiene, han vil trenge kos (han koser ikke med hvem som helst, men gjør han det så er det stort og viktig), han vil bite og han vil klore, men han vil også være verdens søteste og blideste. Og jeg klarer ikke å la være å elske dette barnet som har gitt hele hjertet sitt til meg.  

[AnonymBruker]

Jeg var komfortabel med bonusbarna fra første stund. Vi hadde begge små barn på omtrent samme alder da vi traff hverandre. Siden ungene var så små (alle under 8), var det lite skepsis og motstand fra dem.

Når jeg ble glad i dem er litt vanskelig å si, det gikk vel gradvis? I dag har jeg og barnas far vært et par i 12 år, gift i 8. Ungene er tenåringer/unge voksne. Er veldig glad i bonusbarna mine (mer glad i dem enn barn jeg er tante til eller venners barn, hvis noen trenger noe å sammenligne med).

Anonymkode: ff343...c55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun var 10 år. Det var vel litt vanskelig først. Hvis jeg feks flettet håret til jenta mi, og spurte henne, så var det litt "DU skal ikke røre håret mitt". Nei...så jeg følte meg litt ille til mote. Veldig barnslig, men det var så mange rundt henne og ingen plass for meg. Så jeg trakk meg litt tilbake og prøvde å gjøre litt fine ting....når det var rom for det.

Så gikk det greit noen år, men det ble vanskeligere i tenårene igjen. Ikke at noe ble sagt, men det lå litt lufta- hvordan hun testet og var litt nedlatende og frekk. Det ble overhørt fra min side...tilsynelatende. Selvsagt  skinte vel uskkerheten min og tidvis litt irritasjon gjennom. Jeg angrer vel i ettertid på at jeg ikke tok det mer "head on" på en mer trygg og støttende måte. Men jeg visste vel ikke helt hvordan jeg skulle takle det. Men det kunne også være veldig trivelig. Men det var liksom ikke det bunnsolide trygge. 

Det endret seg vel utover slutten av tenårene der jeg da hun var i en sårbar situasjon stilte opp og ordnet der ikke mor og far strakk til. Og hun slet med skole, fikk litt stress av mor, og jeg kanskje kunne fremstå litt mer støttende på andre siden. Da fikk vi et mer trygt forhold. 

Nå er hun nærmere 30 år 😬😅

Jeg tror vel på åpenhet (der var jeg for dårlig)  ydmykhet, at man legger alt sitt beste fram..og lar mor og far ta hovedansvar. Men det er ikke alltid så lett. 

Mor var veldig grei. Jeg har ingenting å utsette på henne. Her var vel bestemor og tanter verre. De var liksom så involvert, med sterke meninger og skulle passe på....og det ble litt vanskelig å skape rom for oss. Så da trakk jeg meg litt unna og det ble litt distansert. 

Nå er det fint.

Anonymkode: bad72...0b3

Kjenner igjen dette med øvrig familie. Det er et moment man ikke tenker så mye over, men som også kan være sårt.

Min svigermor hadde ikke et nært forhold til min manns ekskone overhodet, men et veldig nært forhold til hans særkullsbarn, som var hennes første barnebarn. Hun gjør alt for sitt første barnebarn, og har til og med uttalt at "hun er favoritten". 

Jeg ble fortalt en gang at min manns datter hadde baksnakket meg til svigermor, og at min mann selvsagt hadde protestert, men det at de har den relasjonen synes jeg er veldig vanskelig, og det ligger der som en slags "sperre" for meg overfor mine svigerforeldre. 

Mannen min mener det er tull, at hans foreldre er veldig glade i meg og at hans mor gjerne ønsker en nærere relasjon. Men nå er også menn veldig ofte blinde for ting som foregår i relasjoner mellom kvinner. Det ser jeg også eksempler på ved hvordan han hele tiden mener at hans ekskone er blitt "mye bedre", selv om det ofte kommer indikasjoner på det motsatte.

Anonymkode: a3ef4...0e4

[AnonymBruker]

Min samboer har et barn på 7, var 5 da vi møttes. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å vite min rolle. Barnet er het bare annenhver helg og lengre i ferier, på grunn av avstand, så det blir liksom ikke helt den hverdagen, om dere skjønner 😅

Moren til barnet er ei skikkelig bra dame, null drama. Hun og barnefar samarbeider veldig bra og hjelper hverandre, tydelig at de ønsker hverandre alt godt og stiller opp for hverandre. 
 

Men jeg hadde ikke barn fra før, så synes det er vanskelig å vite hva jeg kan og bør gjøre. F.eks. er det ting i oppdragelsen jeg ikke er enig i, blant annet skjermtid. Det er MYE skjermtid både hos mor og her. Barnet er et nei-barn der alt nytt umiddelbart blir møtt med et nei. Der foreldrene fort sier javel, da slipper du. Jeg mener at man som forelder må presse barna LITT. Man må lære barna å gå utenfor komfortsonen, man kan ikke bare sitte hjemme og spille hele dagen. Så barnet vil ikke gjøre noen form for aktiviteter etter skolen f.eks., noe jeg mener er litt trist, da barnet går glipp av mye. 
F.eks. kjøpte vi inn skøyter til barnet i fjor, og barnet ville selvsagt ikke gå på skøyter. Vi (mest jeg) presset litt og fikk barnet med oss og den hadde det så gøy! Den opplevde mestring og det ble mange fine dager med skøyter i vinteren som var. Så derfor synes jeg det er så trist at barnet ikke får oppleve mer av å oppleve ting. Det er en mor og en far her som skal oppdra barnet med sin filosofi, og hvem er jeg som skal komme inn og bestemme? Ingen. Så det er ikke så enkelt alltid som være bonus. Merker at jeg trekker meg litt unna i blant fordi jeg er usikker. Hadde vel vært enklere som jeg hadde hatt egne barn kanskje? 

Anonymkode: 0c237...240

[AnonymBruker]

Man knytter seg aldri helt som en forelder naturlig nok. Jeg sa rett ut til tenåringsbarna ganske tidlig da moren deres og de flyttet inn til meg noe sånt som at jeg skal ikke late som jeg er faren deres, men jeg og moren deres hjelper hverandre og velkommen til de også når de er hos mamma, når som helst, de bor 50/50 ca, de fikk også nøkkel og beskjed om at de må hjelpe å tømme kjøleskapet ofte og mye hvis ikke sprekker det. Jeg overlater til foreldrene å "kjefte" når de spiser for mye usunt og det meste annet av dårlig adferd. Viktig å nedjustere forventningene allerede fra start. Særlig hvis man ikke har egne barn så kan det friste å ønske seg å bli "forelder". Men unngå det er mitt råd hvis begge foreldre er i live og deltar i livene deres. Man blir i høyden en onkel (tante) eller behandlet som denne ukas typen til mamma hvis hun har hatt flere andre i mellomtiden - da tar det lenger tid før de snakker med deg. Aldri skap situasjoner der de føler de må støtte deg i stedet for sin mor. Aldri støtt de åpent hvis de krangler med sin mor selv om du mener mor tar feil. De kan være enige der og da, men senere vil de se deg som den som bidro til splid. Man må også tåle å høre at man ikke skal "herske" over dem fordi man er ikke faren deres. Greit det. Det er jo sant. Vi har det fint likevel, bidrar der jeg kan.

Anonymkode: 8550c...5c3

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle er mor til kjærestens barn død. 

Tok meg og bonusbarn et par treff og vi kjente på et bånd.

Nå hadde jeg og kjæresten et spesielt bånd fra første date da. Det var som om vi kjente hverandre fra før og i dag er det som om vi har kjent hverandre hele livet.

Barna hans er ekstremt knyttet til meg og jeg er det nærmeste de kjenner som en mamma. Yngste har sagt ordene "Jeg elsker deg". Eldste viser det med hvordan han elsker å være nær meg(barneskole alder)

Det tok ca 7 mnd. Likt som da jeg innså jeg elsket kjæresten min. At barna hans er mine på lik linje som min egen.

På min side er barnefar lite tilstede, men glad på barnets vegne at han har en farsfigur og søsken som påvirker han positivt.

Vi har pratet masse om mammaen deres. Og at jeg på ingen måte erstatter henne. Men at jeg elsker dem som mine egne og kan være en mamma for dem.

De husker svært lite om henne utenom bilder og videoer og det far har fortalt da de var veldig ung da hun døde.

Det fineste er å vitne utviklingen deres etter jeg kom inn i bildet. De er tryggere, lykkeligere og atferden deres har endret seg betydelig i positiv retning.

De ser jeg har en positiv effekt på far og de ser jeg står opp for dem og har ryggen deres. 

Han er like dedikert til mitt barn og anser mitt barn som hans på lik linje som sine egne.

Vi tenker helt likt mht alt. Så mye at vi ofte vet hva den andre tenker og føler før vi vet det selv.

Vi ser hverandre alle sammen.

 

Anonymkode: 156c2...ff3