Ved hvilken alder slutter man å følge barna til legen?

[Malursk]

Mine sønner har gått alene til lege fra 14-15 års alder. MEN, det er unntak. Da eldstemann skulle ta gastroskopi ville han ha med seg mamma. Da var han 27😉. Samboeren kunne ikke bli med, og han vill ha med seg noen. Minstemann har tatt meg med når han var under utredning for en potensiell svært alvorlig/mulig dødelig sykdom. Da var han jo "bare" 17. Gikk heldigvis bra, han hadde en svært lik sykdom, som han brukte noen mnt. på bli frisk av.  (Fra de var rundt 12 har jeg stort sett bare sittet på venterom, ev. stum på en stol inne hos legen.)

[AnonymBruker]

14-åringen vil enda ha mer med ved kontroller på sykehuset pga kronisk sykdom. Men tannlegen drar hun til alene. 

Anonymkode: 9f47d...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjønte ikke helt, mener du det er bra eller dårlig at du hadde frihet til å få skrevet ut prevensjon da du var 16?

Anonymkode: 5b462...629

Det er mest bare en observasjon om at det har vært en sterk endring i hvor involvert foreldre er i barnas oppvekst. Det gjelder også helse. Synd at vi hele tiden må kategorisere generasjonelle forskjeller som "bra" eller "dårlig". 

For meg selv var det "bra" at jeg var såpass mye på selvstyre. Jeg er ganske sikker på at jeg klarte å navigere fint i f.eks seksualitet på egenhånd, og tok grep om å få prevensjon da jeg fikk min første kjæreste som 16 åring og hadde en seksuell relasjon til han. Men alt det var 100% bak mine foreldres rygg. De ante hverken at jeg hadde kjæreste eller at jeg var seksuelt aktiv. Dette var på 1990-tallet. 

Jeg merker at jeg har lyst til å ha denne informasjonen om mine tenåringsbarn, og tror at involvering også kan være "bra", men merker jo at spesielt datteren min har behov for mer autonomi, og da må jeg huske på at jeg selv cravet det som tenåring, til tross for at tidene har endret seg. 

Beklager at jeg ikke kan være dogmatisk nok kor deg, men det å være forelder til barn i tenårene er ikke sort/hvitt, 

Anonymkode: 3cbf8...268

[AnonymBruker]

Jeg var med sønn på 22 til sykehuset i for ett år siden og i høst. Hos fastlegen går han selv, den legen treffer han ofte og det merkes at han tas på alvor. Han har en språkvanske så derfor har jeg fulgt han til sykehuset, han ønsket det selv (jeg må tilby meg og da takker han ja). Ene gangen var det en time hvor han skulle få en del opplæring rundt en sykdom og andre gangen en liten operasjon. Jeg har også vert med han til legevakt for å se til at de forstår hva han trenger hjelp med. Han klarer å snakke selv men når han har veldig vondt blir han redd og da stokker ordene seg og han kan si ting som ikke gir mening for de som ikke kjenner til språkvansker.

Anonymkode: 94deb...197