Mange år mellom barna, urolig for det.

[AnonymBruker]

Vi har over flere år (6-7 år) forsøkt å få flere barn, men har ikke lyktes og vi er i IVF prosess. Vi har en jente på 14 år. Hun vet om dette fordi IVF medfører jo en hel del hormonbehandling og inn og ut av sykehuset. 

Nå er vi blitt gravide og begynner å håpe på at det skal gå denne gangen. Det som bekymrer meg nå er jenta vår på 14. Hun er litt likegyldig til det hele, og vil egentlig ikke forholde seg så mye til det, men er nok redd for "å miste oss" litt. Jeg har lest litt på internett og har fått med meg noen skrekkhistorier.

Så nå sitter jeg å er redd for at vi kan ende opp med å ødelegge livet til barnet vi allerede har. Jeg er redd for at livet hennes blir snudd opp/ned, at hun føler hun mister oss, at hun ikke vil like at det blir mer lyd og uroligheter i huset, at vi ikke begge alltid kan stille opp på fritidsaktiviteter lenger, at feriene blir annerledes enn hun kanskje har tenkt seg. Kanskje liker hun ikke oss like godt lenger og blir mindre glad i oss. Kanskje vil hun ikke like søskenet. Jeg sitter her altså proppfull av hormoner og er selv redd for "å miste datteren" min litt.

Håper noen har vært i samme situasjon og kan berolige meg litt? Det er samme mor og far.

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

Det er både fint og viktig at dere har tatt henne med i prosessen helt fra starten. Det kan gjøre det enklere for henne å akseptere forandringene som kommer. 

Det finnes både solskinnshistorier og katastrofehistorier. Men alt er så individuelt at det er vanskelig å forutse. Det viktigste er å forberede best mulig, høre på 14 åringen og forstå og anerkjenne henne om hun føler det vanskelig i perioder. 

 

Anonymkode: 9d137...018

[AnonymBruker]

Det er naturlig at ungdommer på 14 liker sine foreldre «litt mindre» enn før. Det er til og med naturlig at ungdommer i den alderen missiler sine foreldre. I den alderen begynner hjernen nemlig for alvor bli i stand til å ta reelle vurderinger av ting som hvor gode foreldre de har, om de liker foreldrene sine som mennesker, etc. Løsriving er uansett ønskelig, ikke noe dere skal søke motvirke.

Om hun misliker tanken på å ha flere søsken? Eller om hun mer synes det er uansvarlig at dere får flere, i og med at dere nå må begynne å dra på åra? Eller om hun bare er helt uengasjert i et valg som i det store og hele ikke angår henne særlig mye (hun skal påregnelig alt om 2-4 år flytte hjemmenfra, så barna kommer ikke til å kjenne hverandre veldig godt)? Det vet ikke vi. Men hun er jo mer enn gammel nok til at dere kan ha en åpen og reflektert samtale om temaet. Hva er årsaken til at dere ikke har tatt den?

Om barna som voksne etc får et godt forhold? Det er ute av din kontroll. Slik ditt forhold til dine voksne barn er ute av din kontroll. Det er det fine med barn. De vokser opp til voksne mennesker man på ingen måte kan si noe om hverdagen til. Med egne verdier, meninger og prioriteringer.

Anonymkode: 56ebe...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er både fint og viktig at dere har tatt henne med i prosessen helt fra starten. Det kan gjøre det enklere for henne å akseptere forandringene som kommer. 

Det finnes både solskinnshistorier og katastrofehistorier. Men alt er så individuelt at det er vanskelig å forutse. Det viktigste er å forberede best mulig, høre på 14 åringen og forstå og anerkjenne henne om hun føler det vanskelig i perioder. 

 

Anonymkode: 9d137...018

Takk for svar!

Det har tatt så lang tid at jeg tror ikke hun trodde det skulle ende med å bli storesøster. Jeg får krysse fingrene for suksesshistorie for vår del.

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har over flere år (6-7 år) forsøkt å få flere barn, men har ikke lyktes og vi er i IVF prosess. Vi har en jente på 14 år. Hun vet om dette fordi IVF medfører jo en hel del hormonbehandling og inn og ut av sykehuset. 

Nå er vi blitt gravide og begynner å håpe på at det skal gå denne gangen. Det som bekymrer meg nå er jenta vår på 14. Hun er litt likegyldig til det hele, og vil egentlig ikke forholde seg så mye til det, men er nok redd for "å miste oss" litt. Jeg har lest litt på internett og har fått med meg noen skrekkhistorier.

Så nå sitter jeg å er redd for at vi kan ende opp med å ødelegge livet til barnet vi allerede har. Jeg er redd for at livet hennes blir snudd opp/ned, at hun føler hun mister oss, at hun ikke vil like at det blir mer lyd og uroligheter i huset, at vi ikke begge alltid kan stille opp på fritidsaktiviteter lenger, at feriene blir annerledes enn hun kanskje har tenkt seg. Kanskje liker hun ikke oss like godt lenger og blir mindre glad i oss. Kanskje vil hun ikke like søskenet. Jeg sitter her altså proppfull av hormoner og er selv redd for "å miste datteren" min litt.

Håper noen har vært i samme situasjon og kan berolige meg litt? Det er samme mor og far.

Anonymkode: 3d682...8a7

Jeg fikk en bror da jeg var tretten, og elsket det! Vi har veldig godt forhold i dag, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk delta i baby- og småbarnstid som storesøster. Lærte masse nyttig som jeg tror var med og gjorde at jeg syntes det var lett å få egne barn, samtidig som man ikke har foreldreansvar som storesøster. Lykke til😊

Anonymkode: d7225...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er naturlig at ungdommer på 14 liker sine foreldre «litt mindre» enn før. Det er til og med naturlig at ungdommer i den alderen missiler sine foreldre. I den alderen begynner hjernen nemlig for alvor bli i stand til å ta reelle vurderinger av ting som hvor gode foreldre de har, om de liker foreldrene sine som mennesker, etc. Løsriving er uansett ønskelig, ikke noe dere skal søke motvirke.

Om hun misliker tanken på å ha flere søsken? Eller om hun mer synes det er uansvarlig at dere får flere, i og med at dere nå må begynne å dra på åra? Eller om hun bare er helt uengasjert i et valg som i det store og hele ikke angår henne særlig mye (hun skal påregnelig alt om 2-4 år flytte hjemmenfra, så barna kommer ikke til å kjenne hverandre veldig godt)? Det vet ikke vi. Men hun er jo mer enn gammel nok til at dere kan ha en åpen og reflektert samtale om temaet. Hva er årsaken til at dere ikke har tatt den?

Om barna som voksne etc får et godt forhold? Det er ute av din kontroll. Slik ditt forhold til dine voksne barn er ute av din kontroll. Det er det fine med barn. De vokser opp til voksne mennesker man på ingen måte kan si noe om hverdagen til. Med egne verdier, meninger og prioriteringer.

Anonymkode: 56ebe...191

Jeg håper ikke første innlegget mitt viste noen form for ønske om å stoppe løsrivelse? Da har jeg hvertfall forklart meg veldig dårlig. 

Så gamle er vi ikke enda. Vi fikk henne tidlig så er fortsatt i 30 årene.

Vi har pratet med henne, selvsagt. Men det er stort sett likegyldighet, og jeg ønsker ikke å mase for mye på henne heller. 

Jeg er også klar over at datteren vår tar sine valg som voksen som vi ikke har noe med. Men jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor du skriver dette?

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg fikk en bror da jeg var tretten, og elsket det! Vi har veldig godt forhold i dag, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk delta i baby- og småbarnstid som storesøster. Lærte masse nyttig som jeg tror var med og gjorde at jeg syntes det var lett å få egne barn, samtidig som man ikke har foreldreansvar som storesøster. Lykke til😊

Anonymkode: d7225...3a9

Tusen takk for svar! ❤️

Elsket du tanken på søsken også da moren din var gravid?

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

Kanskje hun har mistet litt troen på at hun noen gang skulle bli storesøster. Og nå er du gravid. Kanskje hun er redd for å tro på at det faktisk skal gå bra. Ellers kan hun jo være flau over at dere er «gamle» og skal ha en til baby. Irrasjonelle tenåringer kan jo bli flau av slike ting. Jeg husker selv jeg var flau over at min far var «så gammel». Han fikk meg som siste av fire barn i en alder av 36 år. Så han var jo egentlig ikke gammel, i alle fall ikke i dag. Uansett er hun 14 år gammel. Hun har vært enebarn hele oppveksten sin. Hun er jo snart myndig. Høres ut som du er litt hormonell fra svangerskapet og overtenker. Men du kan jo snakke med henne. Spør henne hva hun føler om det å skulle bli storesøster endelig. Og om hun gleder seg, er redd for noe osv. Bare vis at alle følelser er lov. Og betrygg henne med at hun alltid vil være barnet ditt og babyen ikke vil erstatte henne på noe vis. 

Anonymkode: 3c39f...a63

[Anonym6789]

Det er vanskelig å være 14 år hun vet kanskje ikke hvordan hun skal reagere, eller hvordan livet kommer til å bli. Såklart blir det rart å måtte dele dere med et søsken, men det betyr ikke at det ikke går fint ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kanskje hun har mistet litt troen på at hun noen gang skulle bli storesøster. Og nå er du gravid. Kanskje hun er redd for å tro på at det faktisk skal gå bra. Ellers kan hun jo være flau over at dere er «gamle» og skal ha en til baby. Irrasjonelle tenåringer kan jo bli flau av slike ting. Jeg husker selv jeg var flau over at min far var «så gammel». Han fikk meg som siste av fire barn i en alder av 36 år. Så han var jo egentlig ikke gammel, i alle fall ikke i dag. Uansett er hun 14 år gammel. Hun har vært enebarn hele oppveksten sin. Hun er jo snart myndig. Høres ut som du er litt hormonell fra svangerskapet og overtenker. Men du kan jo snakke med henne. Spør henne hva hun føler om det å skulle bli storesøster endelig. Og om hun gleder seg, er redd for noe osv. Bare vis at alle følelser er lov. Og betrygg henne med at hun alltid vil være barnet ditt og babyen ikke vil erstatte henne på noe vis. 

Anonymkode: 3c39f...a63

Det kan godt være at hun har mistet troen på å bli storesøster ja, og det er jo naturlig. Tiden går fort til hun er myndig, men er fortsatt lille jenta vår 🤩

Hun er hverken glad eller trist. Og trekker litt på skulderen når det blir et tema. Men har hintet litt om at det er litt skummelt og rart å skulle dele oss foreldre.

Vi trygger henne på at vi fortsatt vil være like glad i henne fortsatt.

Du har nok rett i at jeg er hormonell. Og jenta har vært mitt alt i 14 år.

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

Anonym6789 skrev (1 minutt siden):

Det er vanskelig å være 14 år hun vet kanskje ikke hvordan hun skal reagere, eller hvordan livet kommer til å bli. Såklart blir det rart å måtte dele dere med et søsken, men det betyr ikke at det ikke går fint ❤️

Takk for oppmuntrende svar ❤️

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svar! ❤️

Elsket du tanken på søsken også da moren din var gravid?

Anonymkode: 3d682...8a7

Tror ikke jeg tenkte så mye på det, det var liksom litt abstrakt😊

Anonymkode: d7225...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tror ikke jeg tenkte så mye på det, det var liksom litt abstrakt😊

Anonymkode: d7225...3a9

👍 Kanskje litt "likegyldig" som datteren vår.

Anonymkode: 3d682...8a7

[AnonymBruker]

Jeg fikk en lillebror da jeg var 14. Det gikk veldig fint! Var ikke så opptatt av det før han ble født, syns det var litt flaut tror jeg... men syntes det var veldig stas når han kom. Vi har hatt et tett og godt forhold hele tiden og har fortsatt god kontakt nå som begge er voksne ❤️

Anonymkode: af568...4e3

[AnonymBruker]

14 åringer er generelt veldig likegyldig til mor og far, om det er noen trøst. 
Det endrer seg nok når babyen kommer. Men ikke forvent så mye iver og entusiasme fra henne, hun er tenåring. Og hun vil nok ikke være en del av "prosessen" heller, det er litt flaut tema for dem.

Anonymkode: db04e...049

[AnonymBruker]

Tja,våre barn er 20,14,4 og snart 2. Min erfaring er positiv. 

En omveltning til å begynne med men når sjokket har lagt seg er det bare en berikelse.😂

Anonymkode: d7f2c...9ae

[AnonymBruker]

Er det så farlig om hun faktisk er litt likegyldig da? Hun kan være redd for at det går galt, at det ikke blir så stas, eller: hun er bare opptatt av andre ting. Månedvis er lang, lang tid. Skole, venninner, aktiviteter, musikk…. det er veldig mye annet å bry seg om. Hun kan da ikke forventes å vise interesse for selve graviditeten? 

Anonymkode: 76c4f...e05

[AnonymBruker]

Det kan være en selvforsvarsmekanisme, at hun ikke tør vise noen følelser rundt det før hun vet det evt går bra. Husk at ungdommer i den alderen er ganske selvopptatt, det er helt naturlig at dem er det. La hun få være i sin alder. Enten kommer hun på gli senere i graviditeten eller når barnet født, eller litt senere når hun er over sin verste tenåringsfase.  

Hos oss er det også stor aldersforskjell mellom barna, våre barn er 18, 14 og 2 år. Siste kom faktisk også via IVF. Barna var med i prosessen hele veien, men viste aldri noe interesse sånn sett i graviditeten- men hvem tror du ikke var verdens mest stolte storesøsken når de fikk holde lillebror for første gang. Siden da har de alltid vist interesse for han, men på sin måte. På sin måte betyr å leke med han når de føler for det, hjelpe litt til med han når det passer for dem og kose masse med han, men de er også tenåringer som har sitt eget liv i en annen fase. Hadde de vært jevngamle så hadde søskenforholdet vært anderledes, leken hadde vært på andre premisser og de hadde vokst opp sammen på en annen måte.

Det som er fint med en sånn aldersforskjell er at de barna store lar minste være liten, det finnes ikke sjalusi på den måten som kunne vært hvis alle hadde vært små, og de store viser en større omsorg og knytter et godt søskenbånd på den måten. Når de store blir voksne vil de kanskje ta med lillebror på opplevelser og overnattinger. De bor noen år sammen, men ikke alle år, men en dag vil de finne sammen igjen.

Datteren din kommer garantert til å vise interesse på sin måte og være glad for et søsken, men det er ikke på den måten som hun hadde gjort hvis hun var 6 år. 

At ting blir litt anderledes for hun i livet går nok fint. Hvordan hun tar den biten beror jo på hvem hun er. Våre tok det veldig fint. Vi stiller like mye på ting for de store og er heldige og ha et stort nettverk rundt oss, men likevel må vi dele oss litt til tider og det er greit. Jeg tar med de store på opplevelser som ikke inkluderer minste, sånn at de også bare får sin tid som store. Så har vi den tiden hvor vi alle er samlet og gjør ting, og den tiden som bare er å finne på noe med minstemann mtp hans interesser. Alle får en bit av kaka. Det viktigste er å stå samlet som en familie og snakk åpent om ting. Ikke ha masse forventinger nå, la datteren din komme inn i dette på sin måte. Det her ordner seg. Og ikke minst, gratulerer med graviditeten ❤️

Anonymkode: b958e...0c2

[AnonymBruker]

Vi fikk barn da førstefødte var 10 og 13 år. Da hun skulle få sitt første søsken, var hun overhodet ikke glad og sa rett ut at hun ikke ville ha søsken. Dette sto hun ved hele graviditeten og var rett og slett skikkelig forbanna over situasjonen. Så fort søskenet var her, endret hun helt mening og har vært en fantastisk storesøster siden den gang.

Da hun skulle få søsken nummer to, var hun heller ikke spesielt begeistret. Men hun var eldre, og ga ikke like sterkt uttrykk for sin misnøye. Men hun var ærlig på at hun ikke syntes noe særlig om det. 

Det samme skjedde igjen, og hun ble veldig glad med en gang søskenet kom. 

Hun er som sagt en veldig god storesøster, og er veldig glad i begge søsknene. Hun har for eksempel vært bortreist en helg her og der med venner/familie, og da spør hun om snap av søsknene, og hun savner de og gleder seg til å se de igjen. 

Vi passer for øvrig på å sette av egentid med henne, og ofte sitter vi og koser oss med film, serier, spill og lignende når søsknene har lagt seg. Når vi er på ferie, splitter vi oss også opp litt, slik at hun får gjort ting hun er interessert i med en av oss foreldrene. 

Jeg tror hun var redd for å miste oss ettersom hun fikk søsken, og det er jo naturlig å tenke. 

Dette kommer helt sikkert til å gå helt fint, ts. Gratulerer med graviditeten ❤️

Anonymkode: 44b2f...e7f