Som «pårørende» ( Forlovede med diagnose)

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en mann som har villet meg inn på kvinneforumet da jeg prøvde å google meg til en plass jeg kunne lufte meg og søke råd fra andre kvinner da jeg ønsker og være en støttende partner ovenfor min kjære. 
 

Er vel ikke helt vanlig at en mann tyr til et kvinneforum for råd, men er ikke alt jeg kanskje forstår med kvinner, slik kvinner forstår kvinner! 

 

Meg og min kjære har vært kjærester i 8 fantastiske år, jeg elsker henne av hele mitt hjerte og er like forelsket i dag som jeg var for 8 år siden. Hun er en ufattelig sterk kvinne med et stort pågangsmot man sjeldent ser.  Hun har hatt et ganske tøft liv fra hun var barn til i dag. Da jeg traff henne var hun alene med et barn på 1 år som hadde helseutfordringer som nesten ikke sov om kveldene/nettene. Hun jobbet 100% med aleneansvar for barnet og minimalt med søvn. På den tiden prioterte hun kun jobb og sønnen sin da hun ikke hadde overskudd til noe annet. 
 

Det var vanskelig å komme innpå henne når vi ble kjent, men vi tok dag for dag og etterhvert ble vi seriøse og jeg fikk komme inn i hennes liv og hun i mitt. Hun ønsket ikke at jeg skulle møte barnet hennes før hun var 100% sikker på at vi skulle vare. så jeg møtte ikke barnet før vi hadde datet i over et år. Noe jeg beundret henne for da mange er raske med å involvere barna for tidlig. 
 

Etterhvert flyttet vi sammen etter noen år og jeg la mer og mer merke til utfordringene hennes personlig. Hun gjorde bare sitt beste hver dag, men jeg la merke til at hun sjeldent satt i ro i f.eks. sofaen, hun viftet enten med beina, fiklet i håret eller reiste seg en hau med ganger for og så sette seg ned igjen. Jeg husker dette var irriterende og slitsomt da jeg bare ønsket å slappe av med henne. 
 

Jeg merket meg også at hun snakket før hun tenkte, ikke husket ting jeg sa til henne og klarte rett og slett ikke å konsentrere seg mer enn 1 minutt før hun falt ut. Dette beklaget hun seg for hver dag og jeg så hun jobbet beinhardt for å bli «normal» som hun selv sa. 
 

Jeg tenkte alt dette kom av mye stress med barnet og lite søvn så jeg støttet henne heller og var en hun kunne være seg selv med uten å føle seg dømt. 
 

Barnet begynte etterhvert å sove bedre om nettene og dagene ble litt lettere så hun bestemte seg for å begynne på utdanning mens hun jobbet 50%. Da begynte utfordringene og komme enda mer fram.. Hun kom hjem gråtkvalt en dag etter skolen og fortalte at læreren hadde tatt henne til siden og spurt om hun har konsentrasjonsproblemer da læreren hadde lagt merke til at hun «detter» ut i timene og ikke henger helt med. Samboeren min sa at hun føler noe er gale med henne da hun ikke får noen ting til i livet uansett hvor mye hun prøver. Men hun sto på og besto eksamen såvidt. Hun ble kjempe glad for dette da det ga henne et lys i enden av tunnelen. 
 

Men så ballet ting på seg igjen, hun startet i ny jobb og alt så ut til og gå fint en stund. Jeg begynte og legge merke til at hun ble mer og mer utmattet og de utfordringene jeg nevnte i begynnelsen av innlegget ble enda mer framtredende. Hun følte seg igjen mislykket og strevde med både hverdagen, sosial og på jobb. Jeg ba hun bestille seg en legetime slik at hun kan finne ut om hun mangler noe eller om hun kan få noen profesjonelle å snakke med. 
 

Hun fikk time og gikk til legen. Da hun kom hjem fortalte hun at legen hadde henvist henne til psykolog, noe hun var skeptisk til at hun er vokst opp med en «gammeldags» forelder som er imot alt som har med det og gjøre. Hennes forelder er dømmende og fra generasjonen « vi må stå på og ikke grave oss ned i psyken og diagnoser» typen. 
 

Samboeren min begynte og gå til denne psykologen en gang i uken i 6 måneder. Det viste seg at hun har adhd kombinert type og har gått udiagnosert hele sine 32 år. Jeg fikk hakeslepp når jeg leste journalen hennes og fikk se hva som faktisk sto der. Hun hadde gitt psykologen elevmappen sin fra barneskolen og ungdomsskolen der det kommer fram at hun har hatt egen assistent og ble plassert i en spesial klasse med kun få elever i 3 år der det sto svart på hvitt at hun har store konsentrasjonsproblemer og store utfordringer på skolen. Hun selv forsto aldri helt hvorfor hun var i klassen og hadde ingen aning om at hun hadde fått tildelt en assistent. Hennes forelder har gjemt dette litt under teppet og ikke skaffet henne hjelp alle de årene hun gikk på skolen. Jeg leste at hun hadde selvskadet seg i skjul ( noe hun aldri har fortalt meg) pga fortvilelse over at hun satt inne med så mye frustrasjon over at hun ikke fikk ting til. Hun har trodd hele livet at hun bare ikke er like flink som de andre og at hun er «dum». 
 

Det sto mye annet der som også sier mye om hvor hardt den damen har stått på til tross for motgang på motgang.. Hun fullførte ikke vgs og datt ut to år på rad pga manglende konsentrasjon, men likevel har hun krabbet seg framover yrkesmessig da hun begynte å jobbe som 16 åring og har jobbet siden. Hun var sammen med en i noen år som begynte å ruse seg og være jevnlig utro mot henne da hun var 7 måneder gravid. Sterk som hun er gikk hun ifra denne mannen og startet et eget liv med barnet og har stått på egne ben hele veien til tross for utfordrende hverdager og hjertesorg. 
 

Nå har hun endelig fått hjelp til og forstå seg selv bedre slik at hun hun slipper å føle at hun er mislykket. Hun fortalte meg ikke om diagnosen hun fikk før en stund etter da hun syns det var flaut? Og ikke ville unnskylde seg selv bak en diagnose. Når hun endelig fikk mot nok til å fortelle meg om diagnosen sa hun at hun aldri kom til å bruke diagnosen som unnskyldning for noe, men at det forklarer mye av hennes utfordringer slik at hun selv kan forstå seg selv bedre. Virker som hun unnskylder seg til og med etter en godt utdannet Psykriater har fortalt henne hva som er hoved årsaken til alle hennes utfordringer? Burde hun ikke vært glad for at det faktisk var en grunn til at hun har slitt? 
 

Hun har den dag i dag ikke fortalt det til noen andre utenom meg og bestevenninnen sin da hun føler det er en diagnose «mange får i dag» og hun syns dermed det er flaut og snakke om det. Jeg kan forstå hva hun mener, men jeg som har levd med henne i snart 9 år og har lest meg opp på diagnosen og hvordan det utarter seg hos kvinner, kan med hånden på hjerte si at hun ikke skal skamme seg.
 

I dag er hun en helt ny kvinne med et helt nytt pågangsmot. Etter hun begynte på medisiner er det som en helt ny samboer. Hun er plutselig balansert, roligere, bedre konsentrasjon og føler seg endelig «som alle andre». Hun er begynt på en ny utdanning hun alltid har hatt lyst til som hun tidligere ikke har hatt mot nok til og starte på før da hun har vært redd for å mislykkes, hun klarer endelig skolen slik hun alltid har ønsket.
 

Men hun skammer seg likevel og føler på en enorm sorg over at livet hennes før dette ble som det ble. Hun sier hun føler en sorg over at hun skulle ønske hun fikk hjelp for lenge siden og glede over at hun endelig har fått hjelp.
 

Så det jeg syns er vanskelig er denne tiden. For hun kan plutselig begynne å gråte når vi skal slappe av sammen. Hun sier at hun nå føler på ting hun ikke har hatt kapasitet eller tid til i et kaotisk ellers kaotisk hode før hun begynte på medisiner og hodet ble roligere. Hun går ikke til psykolog nå, men jeg syns kanskje hun burde det? Det må jo være en stor påkjenning alt sammen. Og hun burde kanskje fått kurs, råd og veiledning for tiden etter diagnose er satt? 
 

Jeg ser at alle utfordringene hun tidligere har hatt nesten vekke, men jeg ser også at hun sliter med og håndtere alt som nå kommer til overflaten og en ny måte og leve på. Nå er det sprengt kapasitet hos dps har hun fått beskjed om.. fins det noe kurs hun kan delta på? Er det vanlig at noen reagerer som dette etter en diagnose er satt? 
 

Ble et langt innlegg! Men jeg som hennes mann og samboer har sittet inne med mye og ønsker ikke å belaste henne med alt når hun allerede prøver å tilpasse seg et nytt liv.. Jeg vil heller undersøke om det er muligheter for videre oppfølgning utenom dps for henne så hun kan få støtte fra folk som er utdannet innenfor dette.  
 

Jeg vil ikke være for pågående eller trå over en strek jeg ikke burde. Hva hadde dere kvinner ønsket fra deres samboer i hennes situasjon? Akkurat nå føler jeg hun skammer seg mer enn hun tar det innover seg.. Hun er flau og vil ikke snakke med noen om diagnosen, ikke engang foreldrene sine da hun er redd for å bli dømt. 
 

Hilsen bekymret mann. 

Anonymkode: b794e...e2c

[AnonymBruker]

Så fint at hun har fått diagnosen, har god effekt av medisinen og endelig svar på hvorfor han har hatt mye motgang og sikkert veldig dårlig selvfølelse over mange mange år. 
 

Jeg er helt sikker på at jeg selv har adhd, og er blitt spurt av BUP om jeg ønsker å bli utredet. Husk at adhd er veldig arvelig, og mest sannsynlig har en eller begge foreldrene til samboeren din det, og det er sannsynlig at eventuelle barn også kan få det. 
 

For min del har jeg heldigvis klart meg gjennom skolegangen, selv om jeg alltid har slitt med motivasjon, kjedsomhet, tiltaksløshet og mye stress og uro. Sliter også i dag med kaos i hodet, paralyse, vanskelig å organisere meg, vanskelig å holde orden hjemme, glemsk osv osv. Jeg tror ikke jeg orker å bli utredet. Men klart, jeg blir jo litt nysgjerrig på hvordan det ville vært å prøve medisiner når du skriver hvor god effekt det har på din samboer. 
 

Veldig trist hvis hun skammer seg over adhd-diagnosen. Hvorfor gjør hun egentlig det? Den sier ingenting om hvem hun er som person og definerer henne på ingen måte. At hun har klart seg så godt i voksen alder på tross av adhden er jo noe som taler for at hun er en superwoman. 🙂 adhd gjør livet mer utfordrende, men det har også med seg noen positive sider. Ofte er man mer kreativ, kan skru på et ekstragir som andre ikke har, en kan bli veldig god på ting raskt så lenge motivasjonen og interessen er til stede. Og man er ofte sensitiv for andres signaler, så man får med seg nyanser som kanskje ikke andre oppfatter. 
 

Du høres ut som en veldig empatisk, støttende kjæreste. Så fint at du er det. Trygg henne på at hun ikke har noe å skamme seg over. Det er jo bare positivt at hun har fått svar og hjelp. Hvis hun har hatt mange vonde opplevelser i løpet av livet som følger av adhden så skjønner jeg at hun kanskje er bitter og trist over at hun har blitt misforstått og følt at hun ikke taklet livet. Det kan godt hende hun kan ha nytte av å snakke med en terapeut. Eventuelt bare snakke med deg eller nære venner eller familie. 

Anonymkode: 37d23...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så fint at hun har fått diagnosen, har god effekt av medisinen og endelig svar på hvorfor han har hatt mye motgang og sikkert veldig dårlig selvfølelse over mange mange år. 
 

Jeg er helt sikker på at jeg selv har adhd, og er blitt spurt av BUP om jeg ønsker å bli utredet. Husk at adhd er veldig arvelig, og mest sannsynlig har en eller begge foreldrene til samboeren din det, og det er sannsynlig at eventuelle barn også kan få det. 
 

For min del har jeg heldigvis klart meg gjennom skolegangen, selv om jeg alltid har slitt med motivasjon, kjedsomhet, tiltaksløshet og mye stress og uro. Sliter også i dag med kaos i hodet, paralyse, vanskelig å organisere meg, vanskelig å holde orden hjemme, glemsk osv osv. Jeg tror ikke jeg orker å bli utredet. Men klart, jeg blir jo litt nysgjerrig på hvordan det ville vært å prøve medisiner når du skriver hvor god effekt det har på din samboer. 
 

Veldig trist hvis hun skammer seg over adhd-diagnosen. Hvorfor gjør hun egentlig det? Den sier ingenting om hvem hun er som person og definerer henne på ingen måte. At hun har klart seg så godt i voksen alder på tross av adhden er jo noe som taler for at hun er en superwoman. 🙂 adhd gjør livet mer utfordrende, men det har også med seg noen positive sider. Ofte er man mer kreativ, kan skru på et ekstragir som andre ikke har, en kan bli veldig god på ting raskt så lenge motivasjonen og interessen er til stede. Og man er ofte sensitiv for andres signaler, så man får med seg nyanser som kanskje ikke andre oppfatter. 
 

Du høres ut som en veldig empatisk, støttende kjæreste. Så fint at du er det. Trygg henne på at hun ikke har noe å skamme seg over. Det er jo bare positivt at hun har fått svar og hjelp. Hvis hun har hatt mange vonde opplevelser i løpet av livet som følger av adhden så skjønner jeg at hun kanskje er bitter og trist over at hun har blitt misforstått og følt at hun ikke taklet livet. Det kan godt hende hun kan ha nytte av å snakke med en terapeut. Eventuelt bare snakke med deg eller nære venner eller familie. 

Anonymkode: 37d23...28d

Jeg er foresten også like gammel som henne. 

Anonymkode: 37d23...28d

[AnonymBruker]

Høres ut som hun sliter med en livssorg. Coach kan ofte hjelpe like bra eller bedre enn psykolog for det. 

Ellers er det ressurser i ADHD-foreningen:

https://www.adhdnorge.no/likepersoner

Anonymkode: 4ce2a...434

[AnonymBruker]

Jeg som svarte først. En annen ting som er veldig veldig viktig: hvis hun ikke har landet på karriere og holder på med utdanning enda, da er det kjempeviktig at hun går for noe som virkelig interesserer henne. Noe mange med adhd sliter med er å holde fokus og man kjeder seg lett. I tillegg er man dårlige på å kjede seg, og kan fort blir fryktelig rastløs. Jeg klarer meg godt i arbeidslivet fordi jeg har en jobb jeg elsker, der jeg kan være meg selv. Jeg får jobbe med mange varierte oppgaver, er mye på farten og er genuint interessert i mitt fagområde. De gangene jeg har hatt jobber som kveg har kjedet meg i, har tiden nærmest stått stille. Det kjennes ut som jeg vil sprenges på innsiden. Og det er nærmest uutholdelig. Så hvis hun holder på med å søke jobb, ikke søk på noe hun ikke er sikker på at hun vil kunne trives med. 

Anonymkode: 37d23...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Jeg er en mann som har villet meg inn på kvinneforumet da jeg prøvde å google meg til en plass jeg kunne lufte meg og søke råd fra andre kvinner da jeg ønsker og være en støttende partner ovenfor min kjære. 
 

Er vel ikke helt vanlig at en mann tyr til et kvinneforum for råd, men er ikke alt jeg kanskje forstår med kvinner, slik kvinner forstår kvinner! 

 

Meg og min kjære har vært kjærester i 8 fantastiske år, jeg elsker henne av hele mitt hjerte og er like forelsket i dag som jeg var for 8 år siden. Hun er en ufattelig sterk kvinne med et stort pågangsmot man sjeldent ser.  Hun har hatt et ganske tøft liv fra hun var barn til i dag. Da jeg traff henne var hun alene med et barn på 1 år som hadde helseutfordringer som nesten ikke sov om kveldene/nettene. Hun jobbet 100% med aleneansvar for barnet og minimalt med søvn. På den tiden prioterte hun kun jobb og sønnen sin da hun ikke hadde overskudd til noe annet. 
 

Det var vanskelig å komme innpå henne når vi ble kjent, men vi tok dag for dag og etterhvert ble vi seriøse og jeg fikk komme inn i hennes liv og hun i mitt. Hun ønsket ikke at jeg skulle møte barnet hennes før hun var 100% sikker på at vi skulle vare. så jeg møtte ikke barnet før vi hadde datet i over et år. Noe jeg beundret henne for da mange er raske med å involvere barna for tidlig. 
 

Etterhvert flyttet vi sammen etter noen år og jeg la mer og mer merke til utfordringene hennes personlig. Hun gjorde bare sitt beste hver dag, men jeg la merke til at hun sjeldent satt i ro i f.eks. sofaen, hun viftet enten med beina, fiklet i håret eller reiste seg en hau med ganger for og så sette seg ned igjen. Jeg husker dette var irriterende og slitsomt da jeg bare ønsket å slappe av med henne. 
 

Jeg merket meg også at hun snakket før hun tenkte, ikke husket ting jeg sa til henne og klarte rett og slett ikke å konsentrere seg mer enn 1 minutt før hun falt ut. Dette beklaget hun seg for hver dag og jeg så hun jobbet beinhardt for å bli «normal» som hun selv sa. 
 

Jeg tenkte alt dette kom av mye stress med barnet og lite søvn så jeg støttet henne heller og var en hun kunne være seg selv med uten å føle seg dømt. 
 

Barnet begynte etterhvert å sove bedre om nettene og dagene ble litt lettere så hun bestemte seg for å begynne på utdanning mens hun jobbet 50%. Da begynte utfordringene og komme enda mer fram.. Hun kom hjem gråtkvalt en dag etter skolen og fortalte at læreren hadde tatt henne til siden og spurt om hun har konsentrasjonsproblemer da læreren hadde lagt merke til at hun «detter» ut i timene og ikke henger helt med. Samboeren min sa at hun føler noe er gale med henne da hun ikke får noen ting til i livet uansett hvor mye hun prøver. Men hun sto på og besto eksamen såvidt. Hun ble kjempe glad for dette da det ga henne et lys i enden av tunnelen. 
 

Men så ballet ting på seg igjen, hun startet i ny jobb og alt så ut til og gå fint en stund. Jeg begynte og legge merke til at hun ble mer og mer utmattet og de utfordringene jeg nevnte i begynnelsen av innlegget ble enda mer framtredende. Hun følte seg igjen mislykket og strevde med både hverdagen, sosial og på jobb. Jeg ba hun bestille seg en legetime slik at hun kan finne ut om hun mangler noe eller om hun kan få noen profesjonelle å snakke med. 
 

Hun fikk time og gikk til legen. Da hun kom hjem fortalte hun at legen hadde henvist henne til psykolog, noe hun var skeptisk til at hun er vokst opp med en «gammeldags» forelder som er imot alt som har med det og gjøre. Hennes forelder er dømmende og fra generasjonen « vi må stå på og ikke grave oss ned i psyken og diagnoser» typen. 
 

Samboeren min begynte og gå til denne psykologen en gang i uken i 6 måneder. Det viste seg at hun har adhd kombinert type og har gått udiagnosert hele sine 32 år. Jeg fikk hakeslepp når jeg leste journalen hennes og fikk se hva som faktisk sto der. Hun hadde gitt psykologen elevmappen sin fra barneskolen og ungdomsskolen der det kommer fram at hun har hatt egen assistent og ble plassert i en spesial klasse med kun få elever i 3 år der det sto svart på hvitt at hun har store konsentrasjonsproblemer og store utfordringer på skolen. Hun selv forsto aldri helt hvorfor hun var i klassen og hadde ingen aning om at hun hadde fått tildelt en assistent. Hennes forelder har gjemt dette litt under teppet og ikke skaffet henne hjelp alle de årene hun gikk på skolen. Jeg leste at hun hadde selvskadet seg i skjul ( noe hun aldri har fortalt meg) pga fortvilelse over at hun satt inne med så mye frustrasjon over at hun ikke fikk ting til. Hun har trodd hele livet at hun bare ikke er like flink som de andre og at hun er «dum». 
 

Det sto mye annet der som også sier mye om hvor hardt den damen har stått på til tross for motgang på motgang.. Hun fullførte ikke vgs og datt ut to år på rad pga manglende konsentrasjon, men likevel har hun krabbet seg framover yrkesmessig da hun begynte å jobbe som 16 åring og har jobbet siden. Hun var sammen med en i noen år som begynte å ruse seg og være jevnlig utro mot henne da hun var 7 måneder gravid. Sterk som hun er gikk hun ifra denne mannen og startet et eget liv med barnet og har stått på egne ben hele veien til tross for utfordrende hverdager og hjertesorg. 
 

Nå har hun endelig fått hjelp til og forstå seg selv bedre slik at hun hun slipper å føle at hun er mislykket. Hun fortalte meg ikke om diagnosen hun fikk før en stund etter da hun syns det var flaut? Og ikke ville unnskylde seg selv bak en diagnose. Når hun endelig fikk mot nok til å fortelle meg om diagnosen sa hun at hun aldri kom til å bruke diagnosen som unnskyldning for noe, men at det forklarer mye av hennes utfordringer slik at hun selv kan forstå seg selv bedre. Virker som hun unnskylder seg til og med etter en godt utdannet Psykriater har fortalt henne hva som er hoved årsaken til alle hennes utfordringer? Burde hun ikke vært glad for at det faktisk var en grunn til at hun har slitt? 
 

Hun har den dag i dag ikke fortalt det til noen andre utenom meg og bestevenninnen sin da hun føler det er en diagnose «mange får i dag» og hun syns dermed det er flaut og snakke om det. Jeg kan forstå hva hun mener, men jeg som har levd med henne i snart 9 år og har lest meg opp på diagnosen og hvordan det utarter seg hos kvinner, kan med hånden på hjerte si at hun ikke skal skamme seg.
 

I dag er hun en helt ny kvinne med et helt nytt pågangsmot. Etter hun begynte på medisiner er det som en helt ny samboer. Hun er plutselig balansert, roligere, bedre konsentrasjon og føler seg endelig «som alle andre». Hun er begynt på en ny utdanning hun alltid har hatt lyst til som hun tidligere ikke har hatt mot nok til og starte på før da hun har vært redd for å mislykkes, hun klarer endelig skolen slik hun alltid har ønsket.
 

Men hun skammer seg likevel og føler på en enorm sorg over at livet hennes før dette ble som det ble. Hun sier hun føler en sorg over at hun skulle ønske hun fikk hjelp for lenge siden og glede over at hun endelig har fått hjelp.
 

Så det jeg syns er vanskelig er denne tiden. For hun kan plutselig begynne å gråte når vi skal slappe av sammen. Hun sier at hun nå føler på ting hun ikke har hatt kapasitet eller tid til i et kaotisk ellers kaotisk hode før hun begynte på medisiner og hodet ble roligere. Hun går ikke til psykolog nå, men jeg syns kanskje hun burde det? Det må jo være en stor påkjenning alt sammen. Og hun burde kanskje fått kurs, råd og veiledning for tiden etter diagnose er satt? 
 

Jeg ser at alle utfordringene hun tidligere har hatt nesten vekke, men jeg ser også at hun sliter med og håndtere alt som nå kommer til overflaten og en ny måte og leve på. Nå er det sprengt kapasitet hos dps har hun fått beskjed om.. fins det noe kurs hun kan delta på? Er det vanlig at noen reagerer som dette etter en diagnose er satt? 
 

Ble et langt innlegg! Men jeg som hennes mann og samboer har sittet inne med mye og ønsker ikke å belaste henne med alt når hun allerede prøver å tilpasse seg et nytt liv.. Jeg vil heller undersøke om det er muligheter for videre oppfølgning utenom dps for henne så hun kan få støtte fra folk som er utdannet innenfor dette.  
 

Jeg vil ikke være for pågående eller trå over en strek jeg ikke burde. Hva hadde dere kvinner ønsket fra deres samboer i hennes situasjon? Akkurat nå føler jeg hun skammer seg mer enn hun tar det innover seg.. Hun er flau og vil ikke snakke med noen om diagnosen, ikke engang foreldrene sine da hun er redd for å bli dømt. 
 

Hilsen bekymret mann. 

Anonymkode: b794e...e2c

Jeg merker at jeg hadde mislikt om noen hadde lagt ut hele min historie på nett. Kanskje du trenger å prate med legen din i stedet?

Anonymkode: 8664d...ddf

[AnonymBruker]

Spør henne hva hun trenger… 

Jeg fikk ADHD-diagnose i 30 årene selv, og det er type etter 2 år ting begynner å roe seg. Det er mye som må fordøyes.

Neste gang noen sier du kan lese deres journal burde du takke nei. Du har ikke kunnskap til å forstå det som er skrevet der, og det er ofte ekstremt privat.

Anonymkode: a2839...b1b