Umulig å bo sammen/ ha familie med en på spekteret ?

[AnonymBruker]

Jeg har barn med en som jeg mistenker er på spekteret /aspergers/autisme lignende , samt mistenker at han har adhd. 

etter vi fikk barn har han vært helt forferdelig å bo med.

Han er sur og sint hele tiden fra morgen til kveld.

Ber meg slutte å snakke når jeg snakker, men han kan snakke så mye han vil.

ser ikke på meg når jeg snakker til han, gjør mange andre ting samtidig med ryggen til mens han går rundt. Null tilstedeværelse. Hvis han setter seg ned med meg, er det maks 1 min uten øyekontakt før han reiser seg og går og gjør noe annet… virker stresset , urolig og rastløs hele tiden. 

Ingen fine ord, ingen naturlige klemmer .  Jeg må be om en klem om jeg vil ha det, det kommer aldri av seg selv.
Han skal ikke sove i samme seng.ingen nærhet. 
han er ganske dårlig sosialt . I selskap med sin egen familie og f.eks. egne foreldre til stede sier han ikke et ord gjennom hele kvelden utenom f.eks. hei og hadet.. kjenner jeg blir mindre pratsom selv , blir veldig usikker av det og at det påvirker meg til å bli mer innelukket og asosial som han. Liker det veldig dårlig, for jeg elsker folk og gode samtaler. 

han takler dårlig endringer i planer osv. tåler ikke å gjøre noe spontant, kan bli veldig sint da. 

han er veldig reaktiv og reagerer dramatisk på ting som skjer, faller i gulvet etc, virker til å håndtere egne følelser dårlig. 

han har nesten ikke humor. Og forstår sjelden spøker. 

han leser ikke mellom linjene når folk snakker og tar det folk sier veldig bokstavelig. 

han tar ingen selvkritikk, gjør aldri feil. 

han hater rutiner og planlegging. Som ikke er forenlig med et familieliv. Veldig opptatt av frihet ;» Jeg skal stå opp når jeg vil»

han tar aldri initiativet til ting og må bli fortalt hva han skal gjøre/ikke gjøre. Så enten skjer det ingenting , eller så blir han kjempesint om jeg spør om han kan gjøre noe. 

jeg blir beskyldt for alle feil i hans liv. 

han takler IKKE at jeg har følelser og bryr seg ikke om jeg gråter ( det er bare «krokodilletårer») . helt iskald. Har til og med sagt i parterapien at han ikke bryr seg om når jeg gråter. 

Huset kan flyte over av rot,  men han gjør ingenting før jeg spør om han kan hjelpe til og rydde…ingenting skjer på eget initiativ. Jeg føler meg som moren hans og er så drittlei av det. 

han tar ikke ansvar for store avgjørelser og familiens fremtid og tar heller dag for dag . Så han overlater alt til meg. Dette stresser meg for han vil jo ikke samarbeide om noe/vil være i fred hele tiden. («Slutt å snakk!»)

Høres det ut som han kan være på spekteret? Jeg mistenker det og teorien min er at han ikke får nok tid til seg selv og at han blir stresset av familielivet. Og derfor alltid er sur og sint. Parterapi hjelper ingenting, han endrer ingenting og virker generelt til å ha vanskelig for å lære av egne feil..og jeg er nok der at jeg må gå fra han for å få et godt liv.

 

 

Anonymkode: c79f6...3a4

[AnonymBruker]

Kan godt være, men det er strengt tatt irrelevant. Jeg synes det høres mer ut som en kraftig depresjon, og da er man prisgitt at den som forsurer familielivet innser det selv og ønsker hjelp. 
 

Uansett hvor dårlig han er, så kan ikke du la deg selv og barnet utsettes for dette. Uavhengig av hvorfor, så er dette psykisk vold. Om det kommer av ondskap, uforstand, depresjon eller annet spiller altså ingen rolle. Siden dere har barn så må du sette deg først (fordi barnet er avhengig av den forelderen som fungerer), deretter barnet, og til slutt han. At man kanskje må kaste en psykisk syk partner ut av huset er dessverre realiteten når man har barn. 
 

Men autisme eller ikke, akkurat det spiller jo liten rolle. At han kanskje er deprimert, utbrent, møtt veggen eller lignende virker sannsynlig, antakelig større sjans hvis han er autist, men det er ikke autismen som plutselig gjør han til et monster. 

Anonymkode: 86abf...3a9

[AnonymBruker]

Det høres ut som min samboer. Som jeg er overbevist om at er på spekteret. 

Anonymkode: 2522f...599

[Sparkling_Pink]

Nevrodiversitet har ikke noe å gjøre med det du beskriver her. Han oppfører seg dårlig. Drittsekk, kaller jeg det.

Håper terapien dere går i viser seg å være utviklende på gode måter.

[AnonymBruker]

Hvar han sånn før dere fikk barn? Hvis ja: Han kan være på spekteret.

Hvis nei: Nei, han er ikke på spekteret. Folk som er på spekteret blir ikke plutselig sånn, de er det hele tiden.

Hvis du ikke mistenkte det før barnet, så ville jeg begynt å lete etter en annen plass å bo, for da er han en drittsekk som ikke er verdt å bo med. Hvis han var sånn før dere fikk barn, ville jeg tatt en runde med familie/parterapi, og sett om det var håp for å få forbedret samarbeidet.

Anonymkode: feb6c...b84

[AnonymBruker]

Det finnes mange nevrotypiske drittsekker også

Anonymkode: 00ee8...9b8

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk du barn med dette??

Anonymkode: 35681...749

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvorfor fikk du barn med dette??

Anonymkode: 35681...749

Spar oss

Anonymkode: 2522f...599

[AnonymBruker]

Vær så snill å holde for god til å fjern diagnostisere. De fleste på spekteret er ikke drittsekker og mange har sterk samvittighet har bare ønske om å hjelpe andre,  og det der du kommer med er bare med på bygge opp under fordommer. Det er så utrolig trist 

Anonymkode: beed5...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Hvar han sånn før dere fikk barn? Hvis ja: Han kan være på spekteret.

Hvis nei: Nei, han er ikke på spekteret. Folk som er på spekteret blir ikke plutselig sånn, de er det hele tiden.

Hvis du ikke mistenkte det før barnet, så ville jeg begynt å lete etter en annen plass å bo, for da er han en drittsekk som ikke er verdt å bo med. Hvis han var sånn før dere fikk barn, ville jeg tatt en runde med familie/parterapi, og sett om det var håp for å få forbedret samarbeidet.

Anonymkode: feb6c...b84

Fy fan 😡

Anonymkode: beed5...56c

[AnonymBruker]

Det er klart det er mulig at han er autist. Dersom det å få barn har ført til kronisk stress - som det absolutt kan gjøre - kan han bli ute av stand til å regulere følelsene og "skjerpe seg" som han gjorde tidligere. Men det er umulig å si ut fra det du beskriver.

Uansett er det sannsynlig at foreldreskapet har trigget noe, siden du beskriver en betydelig endring fra før.

Han blr få hjelp i helsevesenet. I mellomtiden er du nødt å skjerme deg selv og barnet, for dette kan dere ikke leve med. 

Anonymkode: d2a9e...5b7

[AnonymBruker]

På spekteret eller ikke, du må ikke leve med det. 

Anonymkode: 58eaa...ff6

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er sammen med en drittsekk. Tror dere har er autist?

Eh. Så DET er spørsmålet du stiller deg? Var han virkelig ikke noe av dette før dere fikk barn? 

Han behandler deg dritt. Og så skal du forstå. Typisk noen damer. Sorry jeg blir bare så jævlig oppgitt

 

Anonymkode: 7ba45...0d2

[AnonymBruker]

Gååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå. 

Anonymkode: 719c6...f47

[Virrevirrevapp]

Uansett hva som er årsaken, må han ta ansvar for seg selv. 

[AnonymBruker]

Bruk mindre tid på å finne et navn på oppførselen hans, og bruk mer tid på å finne ut av hvilket liv du synes du fortjener. Jeg har nå lest igjennom innlegget ditt og kan ikke fatte og  begripe at du ønsker å leve slik!

Hva så om han har ADHD eller autisme? Har han tenkt å få hjelp til oppførselen sin? Ikke? Nei, da fungerer han ikke i et familieliv.

Anonymkode: 15cad...334

[AnonymBruker]

Tja, mye av det du beskriver kan høres ut som en på spekteret som også er veldig overbelastet. Dersom han er udiagnostisert autist så kan det å få familieliv vippe en helt av pinnen, når man ikke vet hvilke tiltak som skal til. 
Men det kan også hende han bare taklet det å bli familiefar skikkelig dårlig, og ikke er på spekteret i det hele tatt. 
 

Jeg bor med en på spekteret. Jeg må dra MYE av lasset. Han skifter ikke bleier, takler ikke hysterisk barnegråt, det er jeg som holder hus og mat og tar både 2. og 3. skift. Det han gjør er en bonus. Og han er en fantastisk pappa når han får bidra etter sitt eget energinivå og toleransevindu.
 

Det livet vi lever hadde jeg jo ikke godtatt om ikke han hadde fått diagnosen sin, og da ville jeg nok presset mer på at han måtte bidra mer - som igjen fort ville ført til autistisk utbrenthet og depresjon og han kunne sikkert endt opp litt lignende det du beskriver. 

Mannen min fikk forøvrig diagnosen i voksen alder, på et tidspunkt hvor vi slet mye og han skjønte at han måtte kontakte legen for å redde forholdet vårt.

Enten du er interessert i å bevare forholdet eller bare vil ha en fungerende pappa for barna dine ved separasjon, ville jeg tatt en prat. En omsorgsfull prat, som går på hvordan han egentlig har det. Og om det kunne vært lurt å gå til lege og få hjelp. 

Anonymkode: 8bd28...9ef

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

På spekteret eller ikke, du må ikke leve med det. 

Anonymkode: 58eaa...ff6

Dette . Det er egentlig irrelevant hvilken diagnose eller årsak . Hvorfor utsette seg selv ( og barnet ) for sånne mennesker ? Run !