Føler du det er noe alvorlig galt med deg?

[AnonymBruker]

Noen andre som selv vet det er noe virkelig galt med hodet? Som du er veldig nyskjerrig på hva heter innenfor psykriatrien og hvorfor akkurat du er slik? kun en idiot ville betrodd seg til noen profesjonelle med det jeg skal fortelle. Noen som relaterer? Eller har kunnskap om hva dette er?

Personligheten venner, kollegaer og partnere ville beskrevet meg som eksisterer ikke. Jeg tar på meg en «maske» hver dag og det sosiale samspillet er nesten kun skuespill. Jeg har totale mangler på empati for andre selv i de mest alvorlige situasjoner. Jeg forstår veldig godt fra et logisk ståsted hva andre føler og hvorfor,men jeg føler ingenting.  
Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre og har tendenser til å innerst inne føle glede av å se andre lide. Selv om jeg ikke har noe personlig mot personen.
Jeg kan være så sadistisk at jeg selv også planlegger å terrorisere andre. Jeg føler en gledesfølelse når jeg lurer, terroriserer og planlegger plot mot andre.
Jeg mangler flere følelser «normale folk» føler. Medfølelse, selvmedlidenhet, empati, angst og folks personlige favoritt forelskelse eksisterer nesten ikke. Jeg opplever dopaminen interessante mennesker gir meg igjennom å være underholdene/gøy som «min forelskelse».

Jeg er ikke følelsesmessig tilknyttet til noen romantisk pga det «fine mennesket de er». Dette er jeg faktisk takknemmelig for da denne såkalte forelskelsen åpenbart fører til mer vondt enn godt hos de aller fleste. 
Jeg er aldri fysisk voldelig selv om jeg kan fantasere om det, men veldig psykisk terroriserende.
Jeg velger meg alltid nye «offre». Alle andre har kun opplevelser med personen jeg later som jeg er. Romantiske partnere er de største offrene av dem alle og jeg føler jeg er ute av stand til å stoppe om jeg så ønsket det selv? Jeg har sjokkernde gode naturlige egenskaper til å manipulere, forføre, lure, overbevise og sjarmere andre. Folk beskriver meg som «karismatisk, varm, jordnær og empatisk». 

Egenskaper som ikke stemmer overens med personen inne i hodet mitt. Kun et annet menneske som deler lignede tanker om virkeligheten kjenner «mitt sanne jeg», som er like forvirret som meg på hva som egt foregår.

Jeg forstår logisk sett at alle mennesker er like mye verdt. men at jeg er bedre enn andre er en grunnleggende sannhet i mitt hode og jeg føler meg alltid mer verdt enn alle andre. Jeg føler også en sterk selvtillitt som overhodet ikke er overfladisk. En selvtillitt som gjør at Ingen ord kan såre meg selv ikke kommentarer som er 100% sanne.
Selvinnsikten min på alt negativt ved meg sjokkerer meg. Jeg er ikke en innbilsk person som selv tror de er feilfrie og aldri har skyld i noe. Jeg er den personen som gir en overbevisende men ikke oppriktig unnskyldning. 
Jeg ønsker selv ikke å «helbredes» på noen måte og er ikke beskymret for konsekvensene for andre. Men jeg er særdeles nyskjerrig på hva det som foregår der oppe kalles innenfor psykriatrien og hvorfor jeg er slik?
Jeg har ikke dårlig samvittighet for oppførselen heller. I mitt hode er det din feil at du ikke var smart nok til å gjennomskue planene mine med som makt, penger, innflytelse og adrenalin rush som vanlige ønskelige resultater.

Jeg kan ikke huske å ha noen kjempe traumatiske barndomsopplevelser og vil beskrive mine foreldre som gode mennesker. Mulig at hjernen min blokkerer minner for meg?  Eller kan det være andre årsaker til at jeg er syk i hodet?

 

Anonymkode: dce8c...0e0

[AnonymBruker]

Google antisosial personlighetsforstyrrelse, se om du kjenner deg igjen. Det var min automatiske tanke!

Anonymkode: e2664...740

[AnonymBruker]

Det er jo ørten grunner til personlighetsforstyrrelser og lignende, trenger ikke være store traumatiske hendelser i livet. 

Anonymkode: 867e5...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Google antisosial personlighetsforstyrrelse, se om du kjenner deg igjen. Det var min automatiske tanke!

Anonymkode: e2664...740

Takk for svar:) eksisterer oftest alene eller sammen med andre diagnoser? Hvis du har kunnskap på området?😅

Anonymkode: dce8c...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo ørten grunner til personlighetsforstyrrelser og lignende, trenger ikke være store traumatiske hendelser i livet. 

Anonymkode: 867e5...cd7

Noen eksempler på disse grunnene? 

Anonymkode: dce8c...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noen eksempler på disse grunnene? 

Anonymkode: dce8c...0e0

Du kan lese om det her: https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/personlighetsforstyrrelser/#arsaker-til-personlighetsforstyrrelse 

(anbefaler å google, det er jo masse treff som popper opp umiddelbart)

Anonymkode: 867e5...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar:) eksisterer oftest alene eller sammen med andre diagnoser? Hvis du har kunnskap på området?😅

Anonymkode: dce8c...0e0

Ikke noe profesjonell kunnskap på det området, dessverre. Men er mange gode kilder på nett, blant annet om komorbiditet ved aspd. Står mest (og best) om dette på engelsk.

Anonymkode: e2664...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan lese om det her: https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/personlighetsforstyrrelser/#arsaker-til-personlighetsforstyrrelse 

(anbefaler å google, det er jo masse treff som popper opp umiddelbart)

Anonymkode: 867e5...cd7

Takk for hjelpa. man ender ofte opp med å kjenne seg igjen i alt mulig rart ved googling av symptomer:) stoler mer på personer med erfaring på området.

Anonymkode: dce8c...0e0

[AnonymBruker]

Ja, det er mye som samsvarer med antisosial personlighetsforstyrrelse i det du selv beskriver. Hadde du faktisk vært kriminell, eller levd på andre på andre måter, eller drevet med svindel osv ville det vært enda klarere. Det er ikke lov å skrive at man er helsepersonell her inne, så du vil få alt mulig av svar her, også fra noen som jobber med dette.

Anonymkode: a851b...5c1

[Irak]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Noen andre som selv vet det er noe virkelig galt med hodet? Som du er veldig nyskjerrig på hva heter innenfor psykriatrien og hvorfor akkurat du er slik? kun en idiot ville betrodd seg til noen profesjonelle med det jeg skal fortelle. Noen som relaterer? Eller har kunnskap om hva dette er?

Personligheten venner, kollegaer og partnere ville beskrevet meg som eksisterer ikke. Jeg tar på meg en «maske» hver dag og det sosiale samspillet er nesten kun skuespill. Jeg har totale mangler på empati for andre selv i de mest alvorlige situasjoner. Jeg forstår veldig godt fra et logisk ståsted hva andre føler og hvorfor,men jeg føler ingenting.  
Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre og har tendenser til å innerst inne føle glede av å se andre lide. Selv om jeg ikke har noe personlig mot personen.
Jeg kan være så sadistisk at jeg selv også planlegger å terrorisere andre. Jeg føler en gledesfølelse når jeg lurer, terroriserer og planlegger plot mot andre.
Jeg mangler flere følelser «normale folk» føler. Medfølelse, selvmedlidenhet, empati, angst og folks personlige favoritt forelskelse eksisterer nesten ikke. Jeg opplever dopaminen interessante mennesker gir meg igjennom å være underholdene/gøy som «min forelskelse».

Jeg er ikke følelsesmessig tilknyttet til noen romantisk pga det «fine mennesket de er». Dette er jeg faktisk takknemmelig for da denne såkalte forelskelsen åpenbart fører til mer vondt enn godt hos de aller fleste. 
Jeg er aldri fysisk voldelig selv om jeg kan fantasere om det, men veldig psykisk terroriserende.
Jeg velger meg alltid nye «offre». Alle andre har kun opplevelser med personen jeg later som jeg er. Romantiske partnere er de største offrene av dem alle og jeg føler jeg er ute av stand til å stoppe om jeg så ønsket det selv? Jeg har sjokkernde gode naturlige egenskaper til å manipulere, forføre, lure, overbevise og sjarmere andre. Folk beskriver meg som «karismatisk, varm, jordnær og empatisk». 

Egenskaper som ikke stemmer overens med personen inne i hodet mitt. Kun et annet menneske som deler lignede tanker om virkeligheten kjenner «mitt sanne jeg», som er like forvirret som meg på hva som egt foregår.

Jeg forstår logisk sett at alle mennesker er like mye verdt. men at jeg er bedre enn andre er en grunnleggende sannhet i mitt hode og jeg føler meg alltid mer verdt enn alle andre. Jeg føler også en sterk selvtillitt som overhodet ikke er overfladisk. En selvtillitt som gjør at Ingen ord kan såre meg selv ikke kommentarer som er 100% sanne.
Selvinnsikten min på alt negativt ved meg sjokkerer meg. Jeg er ikke en innbilsk person som selv tror de er feilfrie og aldri har skyld i noe. Jeg er den personen som gir en overbevisende men ikke oppriktig unnskyldning. 
Jeg ønsker selv ikke å «helbredes» på noen måte og er ikke beskymret for konsekvensene for andre. Men jeg er særdeles nyskjerrig på hva det som foregår der oppe kalles innenfor psykriatrien og hvorfor jeg er slik?
Jeg har ikke dårlig samvittighet for oppførselen heller. I mitt hode er det din feil at du ikke var smart nok til å gjennomskue planene mine med som makt, penger, innflytelse og adrenalin rush som vanlige ønskelige resultater.

Jeg kan ikke huske å ha noen kjempe traumatiske barndomsopplevelser og vil beskrive mine foreldre som gode mennesker. Mulig at hjernen min blokkerer minner for meg?  Eller kan det være andre årsaker til at jeg er syk i hodet?

 

Anonymkode: dce8c...0e0

Tankene du har er en ting. Dem kan man ikke noe for. Det er hvordan du velger å leve som definerer deg som person. 

Føler du at du må spille skuespill hele tiden? 

Er det ingen som tåler ditt autentiske jeg? 

Tør du å være ærlig? 

Dette er slike tanker som dukker opp hos meg. Bryr du deg i det hele tatt om andre mennesker? 

Det meste kan læres om man går inn for det dog handler det om å bryte mønstre. 

Det du beskriver her tolker jeg som en overlevelsesstrategi du har formet for deg selv. 

[AnonymBruker]

Høres ut som du er en Psykopat, men kan kontrollere det?

Anonymkode: 9333a...b9b

[AnonymBruker]

Irak skrev (1 minutt siden):

Tankene du har er en ting. Dem kan man ikke noe for. Det er hvordan du velger å leve som definerer deg som person. 

Føler du at du må spille skuespill hele tiden? 

Er det ingen som tåler ditt autentiske jeg? 

Tør du å være ærlig? 

Dette er slike tanker som dukker opp hos meg. Bryr du deg i det hele tatt om andre mennesker? 

Det meste kan læres om man går inn for det dog handler det om å bryte mønstre. 

Det du beskriver her tolker jeg som en overlevelsesstrategi du har formet for deg selv. 

Takk for svar:) Jeg er helt enig i at det er hvordan man velger å leve som definerer deg som person. Problemet er bare at når man ikke føler noe empati og skyldfølelse, hvorfor skal jeg ha noen motivasjon til å ikke velge uetiske løsninger for å vinne?

Ja jeg spiller skuespill så og si hele tiden. Jeg er ikke redd for å være ærlig, men smart nok til å skjønne at sosial omgangskrets og offentligheten generellt aldri vil akseptere dette ved meg. Som de selvsagt har all grunn til å ikke godta hos en person i livet sitt. 
Som nevnt i innlegget kjenner jeg en person som er lik meg. Vi har de dypeste samtalene om hva vi føler innerst inne. Men ingen av oss våger å åpne seg til utenomforstående pga eventuelle konsekvenser. 

For at en person skal kunne endre seg må vel personen ønske dette selv? Hvilke motivasjoner og forholder får jeg av å gå inn for å bryte mønstre? Overlevelsestrategi mot hva? Genuint nyskjerrig på hvilke hendelser/forutsetninger du tenker er årsaken til at noen utvikler en slik overlevelsestrategi?

Anonymkode: dce8c...0e0

[Hoppetaujenta]

Man er ikke psyk fordi man har andre tanker enn mange. Man er forskjellige og det er helt normalt for dem som er det.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du er en Psykopat, men kan kontrollere det?

Anonymkode: 9333a...b9b

Hva definerer du som å kunne kontrollere det? Jeg har full kontroll over impulser som skader andre eller meg selv fysisk. Jeg skjønner at er man fysisk så har man tapt med tanke på hvor synlig dette er for alle andre.
De psykiske impulsene på den andre siden, kan jeg miste helt kontroll over. Jeg er god til å holde roen og kontrollen til det går over en viss grense. På dette punktet kommer det intense raseriet hvor litt av hvert kan skje. Sinne er den mest overveldende mektige følelsen av dem alle hos meg. 
Dette har foreløbig ikke skjedd i offentligheten enda, men mellom 4 øyne. 
 

Anonymkode: dce8c...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar:) Jeg er helt enig i at det er hvordan man velger å leve som definerer deg som person. Problemet er bare at når man ikke føler noe empati og skyldfølelse, hvorfor skal jeg ha noen motivasjon til å ikke velge uetiske løsninger for å vinne?

Ja jeg spiller skuespill så og si hele tiden. Jeg er ikke redd for å være ærlig, men smart nok til å skjønne at sosial omgangskrets og offentligheten generellt aldri vil akseptere dette ved meg. Som de selvsagt har all grunn til å ikke godta hos en person i livet sitt. 
Som nevnt i innlegget kjenner jeg en person som er lik meg. Vi har de dypeste samtalene om hva vi føler innerst inne. Men ingen av oss våger å åpne seg til utenomforstående pga eventuelle konsekvenser. 

For at en person skal kunne endre seg må vel personen ønske dette selv? Hvilke motivasjoner og forholder får jeg av å gå inn for å bryte mønstre? Overlevelsestrategi mot hva? Genuint nyskjerrig på hvilke hendelser/forutsetninger du tenker er årsaken til at noen utvikler en slik overlevelsestrategi?

Anonymkode: dce8c...0e0

Akseptere at du er en vaskekte psykopat man ser på i filmer. Siden du er i en slags ekstensiell krise er det en veldig god mulighet til å ta et aktivt valg om å ikke skade andre for å vinne. Om ikke annet for din egen del. Karma er ekte. Plutselig en dag ryker maska og alle ser deg for den du er. Hva hadde du tenkt da? At din personlighet ble blottlagt? Da er det faktisk ganske ålreit å falle tilbake til at du hver dag kjemper for å ikke skade andre mentalt eller fysisk!

Anonymkode: 66037...855

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva definerer du som å kunne kontrollere det? Jeg har full kontroll over impulser som skader andre eller meg selv fysisk. Jeg skjønner at er man fysisk så har man tapt med tanke på hvor synlig dette er for alle andre.
De psykiske impulsene på den andre siden, kan jeg miste helt kontroll over. Jeg er god til å holde roen og kontrollen til det går over en viss grense. På dette punktet kommer det intense raseriet hvor litt av hvert kan skje. Sinne er den mest overveldende mektige følelsen av dem alle hos meg. 
Dette har foreløbig ikke skjedd i offentligheten enda, men mellom 4 øyne. 
 

Anonymkode: dce8c...0e0

Kontroller den.

Anonymkode: 66037...855

[AnonymBruker]

Hoppetaujenta skrev (8 minutter siden):

Man er ikke psyk fordi man har andre tanker enn mange. Man er forskjellige og det er helt normalt for dem som er det.  

Du mener virkelig at det er normalt å føle og oppføre seg slik? Jeg tenker man er syk i hodet og det plager meg ikke noe å innrømme:)

Anonymkode: dce8c...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kontroller den.

Anonymkode: 66037...855

Jeg jobber med det:)

Anonymkode: dce8c...0e0

[Irak]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar:) Jeg er helt enig i at det er hvordan man velger å leve som definerer deg som person. Problemet er bare at når man ikke føler noe empati og skyldfølelse, hvorfor skal jeg ha noen motivasjon til å ikke velge uetiske løsninger for å vinne?

Ja jeg spiller skuespill så og si hele tiden. Jeg er ikke redd for å være ærlig, men smart nok til å skjønne at sosial omgangskrets og offentligheten generellt aldri vil akseptere dette ved meg. Som de selvsagt har all grunn til å ikke godta hos en person i livet sitt. 
Som nevnt i innlegget kjenner jeg en person som er lik meg. Vi har de dypeste samtalene om hva vi føler innerst inne. Men ingen av oss våger å åpne seg til utenomforstående pga eventuelle konsekvenser. 

For at en person skal kunne endre seg må vel personen ønske dette selv? Hvilke motivasjoner og forholder får jeg av å gå inn for å bryte mønstre? Overlevelsestrategi mot hva? Genuint nyskjerrig på hvilke hendelser/forutsetninger du tenker er årsaken til at noen utvikler en slik overlevelsestrategi?

Anonymkode: dce8c...0e0

Hva er det som er grunnen til at du har fokus på å vinne? Dette undrer jeg meg litt over...

Selvfølgelig må personen ønske dette selv. Noe annet er nyttesløst. Det blir som å snakke til en vegg. Veldig lite produktivt. 

At du muligens er redd for å slippe andre menneskers innpå deg var det jeg tenkte på. Skuespill er jo en slags overlevelsesstrategi vil jeg påstå. 

Overlevelsesstrategi mot å knytte seg til andre mennesker. At du kjemper imot. Du tror egentlig ikke på noe, likevel kan du forfekte at du gjør det feks. 

Sjelen er i opprør på en måte. Da kan det tenkes at man kan få slike destruktive tanker tror jeg. 

 

[Fionas]

Det er ikke så viktig hva du tenker, det viktigaste er hva du gjør.