Skal jeg fortelle barna sannheten om morens død? Jeg kjørte bilen.

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg står i en situasjon hvor jeg virkelig trenger hjelp og råd. Det er ingen bortsett fra et fåtall som vet sannheten. Jeg er 48 år, alenepappa til to barn – en sønn på 15 og en datter på 13.  Jeg har gjort alt jeg kan for å være en så god far for dem som mulig etter kona mi døde. 

Min kone og bestevenn, døde tragisk i en bilulykke da barna var 2 og 4. Det er den værste dagen i mitt liv. Men det er én ting de ikke vet – noe jeg aldri har hatt hjerte til å fortelle dem: Jeg kjørte den dagen.

Det var en ulykke. En feil jeg gjorde, som jeg har båret skylden for hver eneste dag. Jeg har aldri gått videre, aldri tillatt meg selv å leve for annet enn dem. De har alltid kommet først. Jeg har gjort alt for å være tilstede og gi dem den tryggheten og kjærligheten de fortjener. Og frem til nå har jeg trodd at jeg har gjort en god jobb. Vi har et nært forhold, og jeg føler at de stoler på meg. Barna har alltid snakket om moren sin med en blanding av savn og respekt. Jeg har prøvd å holde minnene om henne levende, men også skjerme dem fra det jeg har båret alene.

Men nå står jeg i en situasjon som kan rive alt ned. Mine svigerforeldre har alltid visst sannheten, og kona sto nært søsteren sin og møtte opp på sykehuset. Det er kun de tre og terapeuten min som vet sannheten. Frem til nå nylig trodde jeg vi var enige om å skjerme barna for sannheten om ulykken. Nå har min kones søster sagt at hun vurderer å fortelle barna sannheten. Hun mener de "fortjener å vite" det. Hun sier at hun alltid har ment at barna burde vite, men har latt det ligge fordi de var for små. Jeg forstår hvorfor hun føler det slik, men jeg mener at det bare vil såre dem og kanskje gjøre mye med forholdet vårt. Selvfølgelig har jeg selv til til tider følt at de burde vite sannheten, men jeg er også sikker på at det ikke er verdt å potensielt forgifte forholdet vårt. Hva godt kan komme ut av det? Det får ikke moren deres tilbake. Om noe risikerer jeg at de blir sinte, lei seg, og føler seg løyet til hele deres liv. Jeg er redd det bare vil rive opp gamle sår og få dem til å se på meg på en måte som jeg ikke vet om jeg kan takle. Jeg har snakket om dette med terapeuten min mange ganger, men jeg klarer aldri å bestemme meg for hva som er riktig.

Jeg vet at det som skjedde var min feil, og det er en skyldfølelse jeg alltid vil bære. Jeg har aldri gått videre, aldri datet, aldri noe som helst siden. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og den sorgen er så bunnløs. Nå er jeg redd for å miste alt. Jeg er livredd for at de skal hate meg eller føle seg sviktet, og at det nære forholdet vi har bygget opp, skal falle fra hverandre. Kanskje jeg overtenker alt, men det føles bare som jeg mister kontrollen. Jeg elsker dem så høyt, og det er derfor dette er så vanskelig. Jeg vil ikke at de skal bære denne smerten.

Jeg vet ikke hva som er riktig lenger, eller hva jeg skal gjøre. Jeg vet heller ikke hvordan i all verden jeg skulle ha fortalt dem dette. De er genuint fine tenåringer som jeg er stolt over hver eneste dag... men dette her? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Setter stor pris på alle råd og refleksjoner.

Anonymkode: ad15d...36b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler at jeg står i en situasjon hvor jeg virkelig trenger hjelp og råd. Det er ingen bortsett fra et fåtall som vet sannheten. Jeg er 48 år, alenepappa til to barn – en sønn på 15 og en datter på 13.  Jeg har gjort alt jeg kan for å være en så god far for dem som mulig etter kona mi døde. 

Min kone og bestevenn, døde tragisk i en bilulykke da barna var 2 og 4. Det er den værste dagen i mitt liv. Men det er én ting de ikke vet – noe jeg aldri har hatt hjerte til å fortelle dem: Jeg kjørte den dagen.

Det var en ulykke. En feil jeg gjorde, som jeg har båret skylden for hver eneste dag. Jeg har aldri gått videre, aldri tillatt meg selv å leve for annet enn dem. De har alltid kommet først. Jeg har gjort alt for å være tilstede og gi dem den tryggheten og kjærligheten de fortjener. Og frem til nå har jeg trodd at jeg har gjort en god jobb. Vi har et nært forhold, og jeg føler at de stoler på meg. Barna har alltid snakket om moren sin med en blanding av savn og respekt. Jeg har prøvd å holde minnene om henne levende, men også skjerme dem fra det jeg har båret alene.

Men nå står jeg i en situasjon som kan rive alt ned. Mine svigerforeldre har alltid visst sannheten, og kona sto nært søsteren sin og møtte opp på sykehuset. Det er kun de tre og terapeuten min som vet sannheten. Frem til nå nylig trodde jeg vi var enige om å skjerme barna for sannheten om ulykken. Nå har min kones søster sagt at hun vurderer å fortelle barna sannheten. Hun mener de "fortjener å vite" det. Hun sier at hun alltid har ment at barna burde vite, men har latt det ligge fordi de var for små. Jeg forstår hvorfor hun føler det slik, men jeg mener at det bare vil såre dem og kanskje gjøre mye med forholdet vårt. Selvfølgelig har jeg selv til til tider følt at de burde vite sannheten, men jeg er også sikker på at det ikke er verdt å potensielt forgifte forholdet vårt. Hva godt kan komme ut av det? Det får ikke moren deres tilbake. Om noe risikerer jeg at de blir sinte, lei seg, og føler seg løyet til hele deres liv. Jeg er redd det bare vil rive opp gamle sår og få dem til å se på meg på en måte som jeg ikke vet om jeg kan takle. Jeg har snakket om dette med terapeuten min mange ganger, men jeg klarer aldri å bestemme meg for hva som er riktig.

Jeg vet at det som skjedde var min feil, og det er en skyldfølelse jeg alltid vil bære. Jeg har aldri gått videre, aldri datet, aldri noe som helst siden. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og den sorgen er så bunnløs. Nå er jeg redd for å miste alt. Jeg er livredd for at de skal hate meg eller føle seg sviktet, og at det nære forholdet vi har bygget opp, skal falle fra hverandre. Kanskje jeg overtenker alt, men det føles bare som jeg mister kontrollen. Jeg elsker dem så høyt, og det er derfor dette er så vanskelig. Jeg vil ikke at de skal bære denne smerten.

Jeg vet ikke hva som er riktig lenger, eller hva jeg skal gjøre. Jeg vet heller ikke hvordan i all verden jeg skulle ha fortalt dem dette. De er genuint fine tenåringer som jeg er stolt over hver eneste dag... men dette her? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Setter stor pris på alle råd og refleksjoner.

Anonymkode: ad15d...36b

Sånne ting tuller du ikke med. 
 

Vi som har vært der, vet hvordan kriseteam jobber med en familie etter slike tragedier. 

Anonymkode: 93433...5b7

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er ett kjempevanskelig dilemma. Det burde isåfall komme fra deg, og du kan legge det frem slik at barna nå er store nok til å høre sannheten om hva som skjedde den gangen. Kanskje vil det være lettere for deg å skrive det i ett brev som de kan lese? 

 

Anonymkode: 784ff...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sånne ting tuller du ikke med. 
 

Vi som har vært der, vet hvordan kriseteam jobber med en familie etter slike tragedier. 

Anonymkode: 93433...5b7

Barna var jo 2 og 4 år? hvordan mener du de jobbet for ca 12 år siden? 

Anonymkode: 784ff...a68

[AnonymBruker]

Det var en ulykke. Og ja, barna fortjener å vite hva som faktisk skjedde. Men ikke enda. De må få bli voksne først. 

Vent minst 15 år til. Når de selv har blitt tørr bak ørene. Ikke nå når de er tenåringer og hormoner løper løpsk. 

Anonymkode: 3bf62...101

[Maskinfører]

Jeg synes du skal fortelle barna dine hva som skjedde ut fra deres alder om de er store nok til å forstå aner jeg ikke men jeg tror de vil være glad i deg uansett 

[AnonymBruker]

Min far døde i bilulykke da jeg var fem. Det har alltid blitt presentert som en ulykke, men utifra hva som faktisk skjedde høres det mer ut som et selvmord. Det er noe jeg har tenkt på siden jeg var rundt 18 år. Jeg har aldri tatt det opp med mamma eller brødrene mine. Jeg trenger ikke å vite det. Jeg kan godt fortsette å tro det var en ulykke. Jeg er 35 nå.

Anonymkode: 5159f...824

[AnonymBruker]

Jeg tror at det beste er å vente til de er over pubertet og vanskelige hormoner og ungdomstid i hvert fall. Så hvis du får snakket med svigerinnen din og bedt henne om å la være å si det og at det er du som skal si det selv når de blir større så hadde jeg muligens rådet til å gå den veien.

Jeg tror ikke barna dine kommer til å hate deg allikevel da. Eller... det kommer an på hva de tror? Om de har blitt løyet for eller bare ikke har fått vite noe mer enn at det var en ulykke? Ingen som  har laget noen historier på hva som har skjedd som ikke er sant?

Hva sier psykologen din om dette?

Jeg har aldri opplevd noe lignende så kan ikke sette meg inn i det fullt, men jeg tenker med meg selv at jeg tror ikke jeg hadde trengt å vite det om det var jeg som var et av barna dine.

Hadde jeg visst at barna mine ikke hadde fått vite det av noen andre så ville jeg heller ikke sagt det dersom det var meg som var i ditt sted. Det er jo bare en informasjon som ikke vil hjelpe barna dine i det hele tatt, bare gjøre alt mye verre. 

 

Anonymkode: 03d32...c14

[AnonymBruker]

Barna må få høre det fra deg og ikke tante hvertfall. Kanskje bedre å fortelle nå enn at det kommer frem senere.

 

Anonymkode: d2251...bea

[Maskinfører]

Eneste forsvaret for at søsteren forteller det er at barna vil komme til å spørre deg om hvorfor du ikke har fortalt noe er at du bærer en stor skyldfølelse for det som skjedde og at du tenker på det hver dag og har aldri datet jeg tror dine barn kommer til å takle det  og du vil få både kos og klem av dem dere mistet noe til felles er ingen grunn og snu ryggen til for

[ashley jackson]

Maskinfører skrev (1 minutt siden):

Eneste forsvaret for at søsteren forteller det er at barna vil komme til å spørre deg om hvorfor du ikke har fortalt noe er at du bærer en stor skyldfølelse for det som skjedde og at du tenker på det hver dag og har aldri datet jeg tror dine barn kommer til å takle det  og du vil få både kos og klem av dem dere mistet noe til felles er ingen grunn og snu ryggen til for

Kjære deg, dette var en lang og ganske meningsløs melding. Ts står i en vanskelig situasjon og trenger ordentlige svar.

[AnonymBruker]

Ble du ikke tiltalt for uaktsomt drap dersom det ulykken helt åpenbart var din feil? Rart de ikke har funnet ut av det gjennom media. Det skrives jo alltid om trafikkulykker

Anonymkode: d8a0c...f93

[AnonymBruker]

0/10 

Anonymkode: 97426...399

[AnonymBruker]

Det vil være en veldig stor belastning for barna å få vite dette i tenårene. Det er en sårbar alder, hvor man allerede har ekstreme følelser, og å legge noe sånt oppi det utsetter man rett og slett ingen barn for.

Her synes jeg din avdødes kone søster går langt over grensen, og det høres mer ut som «hevn» enn noe som vil hjelpe barna. Dette ville jeg forklart henne veldig tydelig. Si at du forteller det når begge har fylt 18. Fatter ikke at noen kan komme med en sånn «trussel» overfor deg.

Om hun ikke lytter, kanskje dere kan kontakte familievernkontoret. For en galskap. Du har retten helt på din side her. 

Anonymkode: 5f672...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Sånne ting tuller du ikke med. 
 

Vi som har vært der, vet hvordan kriseteam jobber med en familie etter slike tragedier. 

Anonymkode: 93433...5b7

Du får tenke det du vil.

Kriseteam var innblandet, men det er lenge siden og barna var små. Kan godt hende de ikke var så på som de burde ha vært, eller at jeg ikke var så mottakelig på tidspunktet som jeg burde vært heller. Det var en tøff tid. Ts.

Anonymkode: ad15d...36b

[AnonymBruker]

Det var en ulykke uansett feil eller ikke. Ingen gjør feil med vilje. Jeg ville snakket med en psykolog om hvordan det bør formuleres på best mulig måte til barna hvis du bestemmer deg for å si noe.
De bør vel kanskje få vite det en gang. Da av deg. De kan senere også, om de ikke allerede gjør det, lure på hva som skjedde. De fleste barn/ungdommer prøver å finne svar. Da bør det være riktig versjon. Og kanskje de allerede tenker mye på dette, men skåner deg. Det kan også hende de bruker mye krefter på å skåne deg for sine reaksjoner og følelser hvis du eller andre forteller de eksakt hva som hendte. Kanskje de ikke klarer å skille mellom vilje, uvilje, rett, galt, feil, årsak til feil osv. 
Så få veiledning av noen som har kompetanse på slikt som dette.

Anonymkode: c54d6...fae

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig å tro på. Om du gjorde en feil som førte at noen døde i ulykken, så har du vel blitt straffet og vært i fengsel? Da er det flere enn tre som vet om det.

Anonymkode: a2c6f...6de

[AnonymBruker]

Jeg ville ha fortalt det nå. Barna er 13 og 15 år og det var jo en ulykke. Det er ikke sånn at du har drept moren. Det var en ulykke som du ikke kan klandres for. Barna fortjener å vite sannheten og du fortjener å kunne fortelle den, eie den og bearbeide den. Du fortjener å være lykkelig og føle at du kan leve et sant og ærlig liv med barna dine. Fortell det❤️

Anonymkode: a420f...c35

[AnonymBruker]

Hvorfor vet ikke noen andre at du kjørte bilen? Tror de at kona du kjørte, og du satt på? 

Å lyve er aldri lurt

Anonymkode: 322a7...12b

[AnonymBruker]

Selvsagt fortjener de å høre sannheten om det er noe de ønsker å høre. 

Jeg ville ikke presset det på dem, men vært forberedt å snakke om det hvis de spør.

Om det var du som kjørte bilen eller noen andre spiller ingen rolle så lenge familien din ikke presser det unødig på de. En ulykke er en ulykke.

Anonymkode: df808...d09