Helt fillete og utslitt av forventinger og lite trivsel

[AnonymBruker]

Jeg er oppdratt av en veldig korrekt mor med selvutslettende personlighet. Alt hun vil, er at jeg er som henne…kan det virke som. Det er alltid viktig hva andre mener. Pliktoppfyllende er vel det mest beskrivende ordet på henne før kjærlig eller empatisk.

Hun elsket skolen, elsket arbeidsplassen sin og mislikte nok mest av alt arbeidet hjemme, men scoret på topp der også. Den perfekte samfunnsborger!
Det hun glemmer, er at jeg ikke er henne. Jeg er ikke samme ordensmenneske. Jeg hatet hvert sekund på skolen, men stod løpet ut til mastergrad og mer til. Har jobbet fulltid de siste 11 årene med lite fravær og skattet godt til samfunnet uten å be om stort tilbake. Jeg føler ofte på en sorg over å ikke gjøre mer av der som gjør meg glad. Jeg har i alt for stor grad blitt styrt av hennes forventninger, og siden hun er en av de jeg har kontakt med, biter kommentarene fortsatt. Småbarnslivet spiser meg også opp.
 

Jeg har familie og kjenner jeg er på randen til å møte veggen. Jeg har kroppslige symtomer, konstand syk, klo rundt hjertet, svimmel.

Min mor bekymrer seg for min helse, og det er fint å vite. Men hver gang jeg ligger nede med feber er hun veldig bekymret for arbeidsplassen min. Hva med jobben? Har du snakket med HR? Har du fått legen til å sende en forklaring på sykefraværet ditt? Kanskje du skal få seg en sykemelding med en god forklaring? Hva sier din leder? Du har vel gitt beskjed til de? Legen sier jeg er syk pga. stress for finner ingen andre forklaringer. Det beste er å komme seg på jobb, vet du, sier min mor. Så drar jeg til legen, og legen beordrer meg tilbake til sengs.

Det er jo ikke helt unormalt å ha mange sykedager med små barn. Jeg har sikkert flere enn de fleste, men jeg kan virkelig ikke noe for at jeg blir syk med høy feber gjentatte ganger. Det eneste hun oppnår er at også jeg bekymrer meg over jobb og da klarer jeg knapt hvile for stresser og bekymrer meg. Det igjen er grunnen til at jeg går på jobb dagen etter at jeg har hatt 40 i feber og slås ut igjen så fort helgen kommer. Det er grunnen til at jeg nesten besvimer

Jeg er så stresset fra før og sliter med dårlig samvittighet og høye skuldre uansett hva jeg gjør.

Noen med kloke ord?

Dette tar på

Anonymkode: 15d0e...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er oppdratt av en veldig korrekt mor med selvutslettende personlighet. Alt hun vil, er at jeg er som henne…kan det virke som. Det er alltid viktig hva andre mener. Pliktoppfyllende er vel det mest beskrivende ordet på henne før kjærlig eller empatisk.

Hun elsket skolen, elsket arbeidsplassen sin og mislikte nok mest av alt arbeidet hjemme, men scoret på topp der også. Den perfekte samfunnsborger!
Det hun glemmer, er at jeg ikke er henne. Jeg er ikke samme ordensmenneske. Jeg hatet hvert sekund på skolen, men stod løpet ut til mastergrad og mer til. Har jobbet fulltid de siste 11 årene med lite fravær og skattet godt til samfunnet uten å be om stort tilbake. Jeg føler ofte på en sorg over å ikke gjøre mer av der som gjør meg glad. Jeg har i alt for stor grad blitt styrt av hennes forventninger, og siden hun er en av de jeg har kontakt med, biter kommentarene fortsatt. Småbarnslivet spiser meg også opp.
 

Jeg har familie og kjenner jeg er på randen til å møte veggen. Jeg har kroppslige symtomer, konstand syk, klo rundt hjertet, svimmel.

Min mor bekymrer seg for min helse, og det er fint å vite. Men hver gang jeg ligger nede med feber er hun veldig bekymret for arbeidsplassen min. Hva med jobben? Har du snakket med HR? Har du fått legen til å sende en forklaring på sykefraværet ditt? Kanskje du skal få seg en sykemelding med en god forklaring? Hva sier din leder? Du har vel gitt beskjed til de? Legen sier jeg er syk pga. stress for finner ingen andre forklaringer. Det beste er å komme seg på jobb, vet du, sier min mor. Så drar jeg til legen, og legen beordrer meg tilbake til sengs.

Det er jo ikke helt unormalt å ha mange sykedager med små barn. Jeg har sikkert flere enn de fleste, men jeg kan virkelig ikke noe for at jeg blir syk med høy feber gjentatte ganger. Det eneste hun oppnår er at også jeg bekymrer meg over jobb og da klarer jeg knapt hvile for stresser og bekymrer meg. Det igjen er grunnen til at jeg går på jobb dagen etter at jeg har hatt 40 i feber og slås ut igjen så fort helgen kommer. Det er grunnen til at jeg nesten besvimer

Jeg er så stresset fra før og sliter med dårlig samvittighet og høye skuldre uansett hva jeg gjør.

Noen med kloke ord?

Dette tar på

Anonymkode: 15d0e...346

Er ikke normalt å ha feber ofte, gå til legen, har bare lyst å si at du må be moren din holde kjeften sin, at hvis hun ikke slutter med mas, så mister du i hvertfall jobben på grunn av henne , at hun sliter deg ut, og da kommer du til å gå ned i inntekt.

Anonymkode: 82240...bcb

[AnonymBruker]

Din mor er grenseløs. Du må lære deg å sette grenser for deg selv!

Slike som din mor takler ofte veldig dårlig at andre setter grenser for seg selv (og dermed dem selv).

Min mor er ikke så ille som din, men har nok noe av det samme. Jeg har måttet lære meg å sette grenser for henne. I perioder har vi av den grunn ikke hatt kontakt, og det er heller ikke godt, men det har vært nødvendig. Nå, etter flere år er det hun som velger å trekke seg snurt unna når jeg saklig, men tydelig setter grenser for meg selv. Men, det blir sjeldnere og sjeldnere hun nå gjør dette, og hun har faktisk blitt ganske god på å respektere disse grensene jeg har måttet sette for meg selv.

Når du er syk og hun begynner å snakke om arbeidsplassen din, avbryt henne, fortell henne at du er voksen, at du selv tar ansvar for kontakt med arbeidsgiver, og at det ikke er noen hun trenger bekymre seg om. Spør hun videre, avbryt og repeter deg selv. Ev. går det også an å spørre henne hvorfor hun tror at du ikke er i stand til å ta vare på dine forpliktelser med jobb, men også spørre henne hva som er viktigst, din helse eller din jobb? Andre ting du kan si er at "mor, nå er jeg syk, jeg tar vare på ting, er det noe du ønsker å snakke med meg om ang. min jobb, så kan vi gjøre det når jeg er frisk. Nå er det viktigste at jeg får ro og fred til å bli frisk nok til å fungere igjen, og det blir jeg ikke om du skal pepre meg med spørsmål om jobben når jeg har 40 i feber. Nå er jeg sliten, jeg sender deg en melding i morgen for å fortelle om feberen har gått ned eller ikke."

Min mor har hatt utallige episoder hvor hun har blitt alt fra dypt fornærmet, like såret og enda mer forbannet når jeg har satt helt rimelige grenser for meg selv. Men da måtte jeg bare holde meg unna til hun selv fikk roet seg. Parallelt med min egen prosess med å sette grenser for meg selv har jeg også sørget for å gjøre henne oppmerksom på at hun burde bli bedre til å sette grenser for seg selv. For hun opplever og blir frustrert når andre ikke respekterer hennes grenser (og hun strekker seg langt, så når hun føler det slik er det med god grunn som regel). Da har jeg snakket med henne om det å sette sunne grenser for seg selv, men også at det bare er hun som kan sette de grensene, for hun kan aldri endre andre. Det har ført til at hun har blitt langt bedre til å sette grenser for seg selv, og er mer fornøyd. I perioder hvor hun testet ut det å sette grenser for seg selv testet hun det innimellom ut på meg på heller urimelige måter, men da satte jeg grenser for meg, og etterhvert har hun så godt som sluttet med den urimeligheten der også.

Om du ikke har gjort det, så anbefaler jeg å snakke med en fagperson om forholdet dere imellom. For slik jeg leser deg har du vært "flink pike" og gjort som andre (din mor) har forventet av deg, men da kanskje også gått på akkord med hva du selv har ønsket og kanskje egentlig trenger. I så fall er det dypere mønster i deg som du har hatt med deg siden barndommen, og det krever litt jobbing for å finne ut av hva som er dine egne oppriktige ønsker og hva som ikke er det. Det er jo ikke udelt negativt heller det din mor har "gitt" deg, du har fått deg god utdannelse og jobb, med de godene det gir deg - og også med de mulighetene det trolig gir deg videre, enten du fortsetter i den retningen du nå er i yrkesmessig, eller om du bruker utdanning og erfaring til å bytte beite til noe du vil trives bedre i.

Ja, din mor sliter deg ut. Men du sliter også deg selv ut, fordi du inni deg kjemper imot den "snille piken" som fremdeles lytter til alt din mor forventer og forsøker å tilfredsstille henne for å få ro. Men du får aldri ro hvis du ikke greier å sette grenser for deg selv og finne ut av din vei videre (ikke hennes). Så snakk med fagfolk om dette, for min erfaring er at det har vært nyttig. En annen ulempe med å være der du er nå, det er at du mye trolig uten egentlig å ville det også skyver andre bort fra deg, fordi en del av deg er, kanskje ubevisst, redd for at de også skal ha urimelige krav eller forventninger til deg, og kanskje at du er redd for at du selv ikke greier å sette grenser for deg. Etter at jeg begynte å sette bedre grenser for meg selv, så ser jeg at også vennskap har blitt sunnere.

God bedring og lykke til med grensesetting fremover

Anonymkode: 42ec1...423

[AnonymBruker]

Huff hun er jo helt på styr. Det er lov å være hjemme dagen etter 40 i feber. Du har jo sykdom i kroppen!

Husk at feber ofte arter seg slik at du er feberfri på morgen, så øker den på utover ettermiddag og kveld. Du er da ikke frisk på morgenen, det er bare feberen som har tatt en midlertidig dupp. Så ikke dra på jobb og smitt alle andre.

Jeg ville ha tatt en tur til fastlege. Lavt jern gir dårlig immunforsvar, stress gir dårligere immunforsvar. Så får legen hjelpe deg. 

Jobben går ikke til grunne av at du er hjemme når du er syk. Ingen er så uunnværlig.

Anonymkode: 54833...1e0

[AnonymBruker]

Vel.. Det er jo ditt ansvar å styre ditt liv etter dine egne verdier. Du må selv ta på deg ansvaret for dine valg og der du er nå.

Nå synes ikke jeg det er så veldig oppofrende å ta en mastergrad og jobbe fulltid i 11 år, «uten å be om stort tilbake», det skulle jo bare mangle fordi det er et privilegium. Du må gå i deg selv og tenke mer på hva du vil ha ut av livet og hva som kan være en mer meningsfull måte å livnære deg på, enn der du havnet. Jeg tror du trenger å vokse opp nå, og ikke skylde dine egne valg på din mor. Hun er som hun er, du skulle ha brukt motet ditt til å ta dine egne valg, og det er ikke for sent nå.

Anonymkode: f1cc0...c73

[AnonymBruker]

Hei, dette høres ikke noe bra ut. ❤️ 

Hvordan vi møter verden går i arv. Du beskriver det som at din mor liker å være denne personen, men det kan godt hende at hun også drives av frykt og skam, tenk om hun ikke er god nok. Dette har hun deretter lært videre til deg. Og presset om å hele tiden prestere og være god nok, for å bli verdt nok, det gjør oss syke. Det gjør at vi ikke tar vare på oss selv på de måtene vi trenger for å fungere godt i hverdagen. Vi sier ja, når vi mener nei. Vi pusher oss hardere, når vi trengte å hvile. Mange vet ikke en gang hvordan de hviler. Og dette på sikt gjør at folk blir syke. Mange bekker små blir ei stor å. Med kroniske smerter, kronisk fatigue, og mange utvikler også autoimmune sykdommer eller at det bidrar til kreft å gå med slik lavgradig innflammasjon av for mye lavgradig stress i hverdagen. Å alltid føle at det en gjør ikke er nok, å ha kronisk dårlig samvittighet er helseskadelig. 

Kroppen vår er skapt for å gå inn og ut av stressresponser, mens i dagens samfunn, fordi så mange av oss har lært det du TS har lært forblir i lavgradig stress hele dagen, uke inn og uke ut. Jeg vil forsikre deg om at det at du kjenner på disse symptomene, det er ikke rart med den bakgrunnen du har. Og i tillegg vil jeg si at du trenger ikke ha det slik. Du trenger ikke å fortsette denne "tradisjonen" som din mor har videreført deg. Jeg skulle ønske du kunne vokst opp med en mor som visste hvordan hun hvilte, og som viste deg at du var elsket uansett hvor mye du gjorde. Å snu dette krever at du tar det valget at dette skal du snu. Du skal ikke lenger leve livet ditt motivert av skam og frykt, men basert på dine verdier om hva som er viktig for deg. Og det vil kreve mye jobbing. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men se for deg at du har levd på denne måten i 30 år, det krever noe å snu skuta, men det er absolutt mulig, og krever målrettet jobbing. 

Det vi trenger er å lære oss å hvile. Å lære oss å gi slipp. Å prosessere og bearbeide de mønstrene vi vedlikeholder som fører til at vi er i kronisk stress. Og helst også lære oss gode øvelser for å regulere ned stressnivået gjennom kroppen. Eksempler er å si mer nei. Det er å ta pauser før en er helt utslitt. Det er å våge å være ærlig om hva en mener, og møte mer og mer opp som sitt autentiske jeg. For deg som virker som faktisk allerede har et dysregulert nervesystem og symptomer grunnet det, så er det å hjelpe nervesystemet ditt inn igjen i en fleksibel tilstand. Jeg heier på deg, livet skal ikke være så tungt! ❤️ 

Anonymkode: 0ff34...6df