Vanskelig forhold med samboers mor

[AnonymBruker]

Jeg har to lange forhold og ett kort forhold bak meg og har hatt helt fantastiske svigermødre jeg har kommet så ekstremt godt overens med. Etter bruddene har det vært en sorg å ikke lenger ha kontakt med svigerforeldrene mine. 

Nå er jeg i et nytt forhold og har vært sammen med min samboer i snart to år og vi venter vårt første barn. Og jeg har kommet i en situasjon der jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å være i forholdet på grunn av hans mor. Han har et veldig nært og godt forhold til egen familie og har daglig kontakt med alle i tillegg at vi bor veldig nærme. Vi kjøpte vår bolig for ca 8 måneder siden og bor et steinkast under hans foreldre, noe jeg i utgangspunktet tenkte kom til å bli veldig hyggelig da jeg er familiekjær og setter pris på et godt og nært forhold med familie. 

Med det sagt har det blitt alt annet enn som forventet. Hans mor er en veldig kald og lite empatisk person, som er veldig direkte og fremstår ekstremt frekk med ugreie kommentarer mot meg relativt ofte. Hun blander seg i absolutt alt vi foretar oss, det være fremtidig oppdragelse, hvordan barnerommet skal være, økonomi o.l. Jeg og samboeren min tar aldri krangler foran folk, men kan diskutere innimellom og lett, og hun skal alltid ta hans side og komme med krasse kommentarer til meg. 

Jeg har snakket mye med samboeren min om dette og han har sagt fra til henne, men det hjelper liksom ikke. Får også dårlig samvittighet ovenfor han fordi han ønsker at vi skal ha et godt forhold og det betyr veldig mye for han. Hun har to andre svigerdøtre og en svigersønn og jeg vet ikke 100% hvordan relasjon de har, men tror de har et godt forhold, så det virker som det er meg hun på en måte har lagt litt for "hat" uten at jeg skjønner hvorfor. 

Jeg blir fysisk uvel når hun kommer, og hvis jeg blir værende på tomannshånd med henne så begynner jeg å kaldsvette, får høy puls og blir generelt veldig stressa rundt henne. Jeg er en sosial person og trives godt sammen med folk, men jeg klarer bare ikke å være i nærheten av henne. Det har også kommet til det punktet at bare det å høre stemmen hennes får frem et sinne i meg. 
Nå er det veldig mye mer som jeg kunne skrevet, men bremser det litt her, men situasjonen er i alle fall veldig slitsom og jeg bekymrer meg for hvordan fremtiden blir når vi bor så nærme og ikke minst med kommende barnebarn.

Hva kan jeg gjøre? Jeg begynner å angre på at jeg ble sammen med samboer og valgte å få barn med han, men det er bare irrasjonelle tanker fordi jeg er så sinnsykt lei av henne og lar det gå utover han. 

Hjelp.. 

Liker resten av familien veldig godt, men jeg klarer bare ikke henne. Hvordan kan jeg løse det? Begrense kontakten til et minimum? Hva med barnebarn, høytider o.l? Trenger veldig gjerne tips og råd fra dere som eventuelt står i samme situasjon og har klart å løse dette på en god måte. 

Anonymkode: 06ace...e63

[AnonymBruker]

Det høres ut som om dette ligger litt på begge sider her. Svigerforeldre før man jo «på kjøpet» og det er mange som ikke er begeistret for dem. Men å begynne å «kaldsvette» er jo ekstremt.

Du må egentlig bare be samboeren din korrigere der og da. Hvis han skal ta opp ting på tomannshånd senere, er det både åpenbart at det kommer fra deg, og det blir en større sak enn nødvendig.

Hvis dere alle står på barnerommet og hun vil bestemme noe i interiørmessig, så må samboeren din bare si «det er en fin idé, men vi er blitt enige om å gjøre det slik i stedet».

Anonymkode: 0b397...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det høres ut som om dette ligger litt på begge sider her. Svigerforeldre før man jo «på kjøpet» og det er mange som ikke er begeistret for dem. Men å begynne å «kaldsvette» er jo ekstremt.

Du må egentlig bare be samboeren din korrigere der og da. Hvis han skal ta opp ting på tomannshånd senere, er det både åpenbart at det kommer fra deg, og det blir en større sak enn nødvendig.

Hvis dere alle står på barnerommet og hun vil bestemme noe i interiørmessig, så må samboeren din bare si «det er en fin idé, men vi er blitt enige om å gjøre det slik i stedet».

Anonymkode: 0b397...62e

Ja, det gjør nok det. Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så varm og stressa, og enig i at det er ekstremt. Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn og hvordan jeg kan håndtere det? 
Det var lurt med at han "korrigerer" henne der og da - takk for innspill! Det skal jeg ta opp med han til senere. 

Anonymkode: 06ace...e63

[AnonymBruker]

Kan det være at du er ekstra var nå som du er gravid, og kanskje har mye hormoner på avveie?

 

Også er jeg enig i innelgget over - mannen din må si i fra med en gang han tenker at hun er urimelig mot deg, ikke vente.

Anonymkode: 387ea...f53

[Tantemor]

Det er ikke sånn at kun mannen skal si noe når kjerringa er urimelig. Ofte er han vel ikke til stede heller, og mannfolk flest fanger heller ikke opp slike ting når de skjer. Han er jo vant til at moren hans er sånn eller sånn, og skjønner ikke at dette kan være støtende for ts. 

Du må dermed si fra selv, der og da. Hvis hun sier at barnet som kommer må skrike uten trøst og du - selvsagt - mener ungen skal ha trøst og omsorg, så sier du det. At du kommer til å gjøre det sånn. 

Bare et eksempel, du har ikke nevnt dette selv, helt fiktivt fra meg for å forklare hvordan du skal si imot henne. 

Når det er sagt, så har jeg en vanskelig svigermor selv. Jeg skulle flytte inn på gården deres, i nabohuset, men reverserte planene fordi moren hans ga meg så mye angst og jeg tålte det ikke. Jeg prøvde å si imot, men da kjeftet hun på meg og kom med enda styggere ting. 

Så selv om jeg hadde kommet med alle tingene mine, 35 mil, så tok jeg med alt tilbake. Jeg setter meg ALDRI i en sånn posisjon igjen. 

Prøv å ordne opp, går det ikke så flytter dere. 

Endret fredag kl 12:16 av Tantemor

[AnonymBruker]

Dere bør flytte så de varsler når de kommer ❤️

Anonymkode: a7552...1b8

[AnonymBruker]

Du må si ifra! Hva svarer du når hun er frekk? Lar du deg bare tråkke på? Isåfall er det ikke rart du takler det dårlig. 

Anonymkode: 0a468...841

[AnonymBruker]

Kan det hende at hun har en sånn krass måte å være på, at det ikke er vondt ment. Og så reagerer du på det, noe som egentlig er ganske naturlig, men litt mer enn gjennomsnittet, kanskje.

Kan det hende at hun senser din kaldsvetting og fientlighet, at dette rett og slett blir en vond sirkel?

Anonymkode: 81322...de0

[AnonymBruker]

Har du noen eksempler på uenigheter og kommentarer?

Anonymkode: 0b397...62e

[AnonymBruker]

Enig i at det er din samboer som må korrigere henne, der og da. 
«Mamma, det er oss foreldrene som bestemmer interiør for vårt barn i vårt hus. Du får konsentrere deg om ditt hus» 

Og så må han gjøre det hver eneste gang til hun slutter. 
Hvis hun sier stygge ting til deg, så må han si noe «Hva var det du sa nå? Det er ikke greit å si» og om nødvendig reise seg og dra for å få inn i hodet hennes at hun må slutte. Først da vil hun begynne å skjerpe seg, når det har konsekvenser. 

Anonymkode: 561a4...7e4

[AnonymBruker]

Jeg ville flyttet lengre unna, og jeg ville kvinnet meg opp til å klare å svare henne hver gang hun sa noe frekt eller urimelig. 

Anonymkode: aaaad...b87

[AnonymBruker]

Han er forresten ikke yngstemann i søskenflokken?

Anonymkode: aaaad...b87

[AnonymBruker]

Her må samboeren din manne seg opp og sette moren på plass, for dette vil eskalere når den lille kommer.

Anonymkode: d1190...96e

[AnonymBruker]

Har han søsken? Hvordan kommer din familie overens med hans?

Anonymkode: 0b397...62e

[AnonymBruker]

Her må du gjøre det slutt eller finne deg i å være miserabel og tråkket ned på for resten av livet. Mannen din er udugelig og oppfører seg ikke som din klippe! Jeg hadde gjort det slutt for lengst og for all del ikke fuck opp livet ditt med å bli gravid! 

Anonymkode: 62bfe...f36