Flere som vet de burde forlate parforholdet, men blir for å ikke gi slipp på familielivet?

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene følt på at jeg og samboer ikke er en god match. Vi har ulike interesser, ulike livsstiler, ulike verdier, ulike behov og ulike personligheter. Man må naturligvis ikke være like på alt, men de siste årene har det blitt så tydelig for meg hvor ulike vi faktisk er (har blitt?). 

I tillegg til dette, kommuniserer vi dårlig, og jeg er alene om mye på hjemmebane. Etter x antall samtaler har dette omsider blitt litt bedre, men jeg føler meg så lite sett i forholdet. Jeg er også sammen med en som istedenfor å kommunisere om vanskelige ting, venter på at det «går over». Forholdet vårt blir dermed svært overfladisk, og jeg tar meg selv i å stadig føle meg nedfor for hvordan ting er.

Men så sitter det så innmari langt inne å gi slipp på familielivet. Jo da, jeg kan finne meg en ny en, men det er ingen andre som kommer til å være far til mitt barn. Det er ingen annen svigerfamilie som vil være familie til mitt barn.

Og ja, vi har prøvd det meste. Også parterapi, men uten særlig hell. 

Derfor lurer jeg på om vi er flere i samme båt? Føler meg så alene i denne situasjonen, og har ingen jeg kan snakke med om dette heller. 

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

Har du snakket med mannen om dette? Vært helt ærlig på hvordan du har det. Hvis ikke bør du ta en ordentlig prat med han om hva du føler nå, og hvor nær du er å gå. Få han til å virkelig forstå at det er alvor. Jeg har vært der du er, og gikk. Og angret. Det blir som du sier aldri det samme med en annen. En annen blir aldri far til barna, tvert imot, mange utfordringer. En annen svigerfamilie blir aldri familien til barna. Du blir mer alene om alt rundt barna. Og savnet etter den komplette familien vil kanskje alltid være der

Anonymkode: 97c3c...6b6

[AnonymBruker]

Det er pga slikt folk er utro.

Anonymkode: 17186...d72

[AnonymBruker]

Joda, vi er flere… I løpet av sommeren og høsten har jeg egentlig kommet dit hen at jeg bør gå, har til og med lagt planen mht hus og økonomi, men jeg klarer ikke… vi har vært sammen i snart 20 år men har utviklet oss i hver vår retning i stedet for sammen, vi vil ikke de samme tingene, han har utviklet et sinne de siste årene som virkelig ikke er bra, og han vil ikke lenger ha sex. De ti årene har vi knapt hatt sex, og han er lite villig til å gjøre noe med det. Men til tross for dette så fungerer Hverdagslivet AS greit, så da blir jeg da, foreløpig… 🤷‍♀️

Anonymkode: 7a80d...3ec

[AnonymBruker]

Vi hadde en lang og tøff periode hvor jeg var millimeter fra å gå.. men jeg ga han utrolig nok den ABSOLUTT siste sjansen (etter mangfoldige sjanser tidligere) og han tok endelig tak. Da hadde jeg gitt han alle fakta på bordet i forkant, sagt at innen da skal det ordnes, om ikke så er det rett ut på dagen. Da visste han at det var siste sjans og med en deadline. Og jeg visste at denne gangen MÅTTE jeg gjennomføre. Heldigvis tok han tak og ting er blitt mye bedre! 
 

Du må rett og slett sette ned foten og be om endringer, men vær åpen for at du også kanskje må gjøre endringer. Man er tross alt to i et parforhold!

Vi har fått det mye bedre sammen, men jobber fortsatt sammen for å få det enda bedre. Og nå ser jeg at han jobber for det, det så jeg ikke tidligere.

Jeg synes også tanken på å rive opp familien var vond, og hadde mange runder med meg selv når det stod på som værst her hjemme. Men jeg skjønte også at slik som ting var her, gjorde oss begge vondt. Og da måtte vi enten få det bedre sammen eller hver for oss. 
 

Det er viktig at DU har det bra! For om du ikke har det bra, eller han for den saks skyld, så vil ikke DERE ha det bra heller. 

Anonymkode: 71098...a5d

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært der i maaange år. Det er fortvilende og vondt mens det pågår. Og en ekstrem følelse av håpløshet og ensomhet for mitt vedkommende, der det ikke funker å bli og ikke funker å gå. Dårlig stemning, lite kommunikasjon og masse avvisning fra oss begge. 

Jeg begynte i terapi etterhvert, og jobbet meg igjennom det jeg slet med. Så begynte jeg ubevisst å kommunisere på en mer effektiv og imøtekommende måte. Han ble mer åpen mot meg, og jeg ble ikke like trigget av ham lenger fordi jeg hadde jobbet med mine sår. Det var ikke engang planen. Jeg ville få det bedre for min skyld, jeg. Men så har det gjort samlivet så utrolig mye bedre.
 

Det som er igjen av dårlig kommunikasjon og frustrasjoner har jeg så trua på at vi kommer til å jobbe oss igjennom. Og jeg er så takknemlig for det. Aller mest for barna våre, for stabiliteten dette gir dem. Men også for å få lov til å være en del av hele oppveksten deres i stedet for halve.

Så jeg har tro på at det nytter å starte på sin egen side, det er bare oss selv vi kan forandre, tross alt. Likevel kan det bli store ringvirkninger av det.

Anonymkode: 87f32...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Joda, vi er flere… I løpet av sommeren og høsten har jeg egentlig kommet dit hen at jeg bør gå, har til og med lagt planen mht hus og økonomi, men jeg klarer ikke… vi har vært sammen i snart 20 år men har utviklet oss i hver vår retning i stedet for sammen, vi vil ikke de samme tingene, han har utviklet et sinne de siste årene som virkelig ikke er bra, og han vil ikke lenger ha sex. De ti årene har vi knapt hatt sex, og han er lite villig til å gjøre noe med det. Men til tross for dette så fungerer Hverdagslivet AS greit, så da blir jeg da, foreløpig… 🤷‍♀️

Anonymkode: 7a80d...3ec

Omtrent samme situasjon som meg, bare at jeg er mann, og hun er ikke sint bare ufeminin, ikke kjæreste og et voldsomt behov for å ta styringen.

Barna er tenåringer og jeg er usikker på om begge vil gå for 50% samvær. Så jeg biter tennene sammen og blir…

Anonymkode: 88037...86a

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon TS, i mange lange år. Og vurdert at det som var bra, er bra nok fordi det er viktig for meg å holde familien samlet. Mange kameler har blitt svelget, mothårs.
Overraskelsen var derfor enorm etter hvert som han det siste året har blitt enda mer sint og sur hjemme helt til det toppet seg og jeg til slutt spurte om han ville ut av forholdet vårt. Og det ville han, for han var helt ferdig og hadde prøvd ALT, som ikke var kommunisert til meg, og jeg har heller ikke merket noe til disse tiltakene. Så jeg måtte altså til og med ta ansvar for å få formidlet for han at han ville ut. Jeg ler meg nesten ihjel av ironien. 
Så viste det seg da at det var en dame likevel, selvsagt. Etablert et forhold bak min rygg, i et halvt år. Etter over 20 år sammen. 

Så mitt råd er følgende, ikke gå for mye på akkord med deg selv i forholdet hvis du ikke er helt sikker på at det er verdt det for deg. 
Det er ikke sikkert du har på kontroll på fremtiden uansett. 

For meg var det verdt det for det meste, jeg forsøker å holde fast ved alt det fine som kom ut av forholdet. Alt det som er og har vært bra for meg. Og så tenker jeg at det er på tide at det nye livet starter nå. Det er nok nå. 

Anonymkode: 1ec37...ce1

[AnonymBruker]

Ja. Etter å ha vært alenemor som gift etter ungen ble født satt jeg foten ned og gikk.

Heller fulltids alenemor og lykkelig enn å ha to barn.

Møtte drømmemannen 7 mnd senere da🤗♥️

Anonymkode: c6c89...81b

[AnonymBruker]

Å finne seg en elsker eller elskerinne, er jo en god metode å holde ut i dårlige forhold på. Feigt og svakt, men veldig vanlig🤷🏻‍♀️🤦🏻‍♀️ 

Anonymkode: 3528d...eb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Omtrent samme situasjon som meg, bare at jeg er mann, og hun er ikke sint bare ufeminin, ikke kjæreste og et voldsomt behov for å ta styringen.

Barna er tenåringer og jeg er usikker på om begge vil gå for 50% samvær. Så jeg biter tennene sammen og blir…

Anonymkode: 88037...86a

Her har mannen nevnt skilsmisse et par ganger i sinne, og har da gjort det klart at han kun vil ha ungene annen hver helg. Om han faktisk hadde gjennomført det ved en faktisk skilsmisse vet jeg ikke, men det blir i så fall hans tap… 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å finne seg en elsker eller elskerinne, er jo en god metode å holde ut i dårlige forhold på. Feigt og svakt, men veldig vanlig🤷🏻‍♀️🤦🏻‍♀️ 

Anonymkode: 3528d...eb3

Ja, jeg har fått tilbudet fra en annen… Har ikke gjort noe med det, men jeg vet også at jeg kan ikke leve med at jeg så godt som aldri skal ha sex igjen, for så gammel er jeg ikke… 😏🫣

Anonymkode: 7a80d...3ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her har mannen nevnt skilsmisse et par ganger i sinne, og har da gjort det klart at han kun vil ha ungene annen hver helg. Om han faktisk hadde gjennomført det ved en faktisk skilsmisse vet jeg ikke, men det blir i så fall hans tap… 

 

Anonymkode: 7a80d...3ec

De er like mye hans barn. Ikke noe som bør brukes som pressmiddel.

Anonymkode: 25941...af1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De er like mye hans barn. Ikke noe som bør brukes som pressmiddel.

Anonymkode: 25941...af1

Det står at HAN har gjort det klart at han kun vil ha ungene annenhver helg..... 

Anonymkode: 72c69...667

[AnonymBruker]

🙋‍♀️ går nok den veien. Men så har man små barn og ser at de har det hyggelig sammen med oss begge på gode dager, så da blir det sånn.  Vi krangler en del, men så er det også gode stunder også. Men ja, uten barn og med den dynamikken som vi har, hadde vi gått hvert til vårt for lenge siden. Men jeg er usikker på om det er mulig å ha det bedre hele tiden.  Hverdagen tar alle vil jeg tro. Og perfekte mennesker finnes ikke, så...

Anonymkode: 41d1c...25b

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik med min eksmann.  Spesielt ulike livsstiler, han gamer, jeg liker ikke det. Han fantes ikke sosial, jeg var det. 

Jeg taklet dårlig å være hjemme, så jeg jobbet alt jeg kunne av ekstravakter.  Han var jo hjemme uansett og sammen med barnet vårt. Var en dårlig greie. Men det satt langt inne og skule skille seg, gjøre slk at jeg kun skulle se barnet mitt 50/50, samt slutte i jobben som var turnus. 

For min del så var det at jeg møtte en annen som gjorde at jeg kom meg ut. Og det er det beste som har skjedd meg. 

Anonymkode: 73924...3cc

[AnonymBruker]

Var der(Uten barn) å det gikk til slutt. Vi var sammen i 12 år og jeg var ekstremt knyttet til han selv om vi var romantisk over.

Anonymkode: 4db5c...01f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det står at HAN har gjort det klart at han kun vil ha ungene annenhver helg..... 

Anonymkode: 72c69...667

Ja far gjør som han vil. Vil han ikke ha barna, så har han de ikke. Annenhverhelg, så blir det det. En skal ikke presse en far… hva om mor til barna vil ha annenhver helg? Nei det går ikke… far til mine barn måtte jeg tvinge meg frem gjennom 7 meklinger før han hadde de annenhver helg. Jeg har ikke valg. 

Anonymkode: 3528d...eb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 1.29):

Har du snakket med mannen om dette? Vært helt ærlig på hvordan du har det. Hvis ikke bør du ta en ordentlig prat med han om hva du føler nå, og hvor nær du er å gå. Få han til å virkelig forstå at det er alvor. Jeg har vært der du er, og gikk. Og angret. Det blir som du sier aldri det samme med en annen. En annen blir aldri far til barna, tvert imot, mange utfordringer. En annen svigerfamilie blir aldri familien til barna. Du blir mer alene om alt rundt barna. Og savnet etter den komplette familien vil kanskje alltid være der

Anonymkode: 97c3c...6b6

Ja, vi har som sagt vært i parterapi også, men får ikke til å praktisere ting hjemme. Han tar generelt lite iniatiativ, og jeg føler det meste bare blir tomme ord.

Jeg skjønner hva du mener, og jeg tenker egentlig ikke at jeg skal få meg ny samboer. Kjæreste, kanskje, men ikke samboer så lenge barnet bort hjemme (ooe det vil gjøre i mange år til).

Noe «mine/dine barn» orker jeg nemlig ikke, selv om frykten for å bli ensom er stor. Særlig siden jeg er en person som kun holder meg til de aller, aller nærmeste, og har lite nettverk utenom.

Ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2024 den 1.34):

Det er pga slikt folk er utro.

Anonymkode: 17186...d72

Nå er ikke utroskap problemstillingen her, så jeg skjønner ikke hvordan kommentaren din er relevant? Eller mener du at løsningen er å være utro..?

Ts

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

Ja, definitivt i samme båt. Blir en stund til, alt er "greit" egentlig, men jeg føler meg konstant hakket på og diskreditert. Null raushet og godhet når kanskje dagen er litt tung. Ungene plukker opp den energien og kan til tider etterlikne sånne småfrekke svar og kommenterer. Særlig er han helt krise på å gi sånne passiv-aggressive "TAKK" når han ber meg gjøre noe. Feks. jeg kler av ungene i gangen mens han tar inn bæreposer med mat - jeg ser dopapiret ble igjen og tenker jeg skal ta det med inn så fort jeg har fått ettåringen ut av den hersens vinterdressen, og vipps smeller det fra kjøkkenet "ta med dopapiret opp - TAKK". Som om jeg unnasluntrer oppgaver ellers liksom😂 er så utrolig merkelig. Vil ikke svare direkte fordi unga er jo som regel der når det kommer sånne surmaga stikk, men kjenner jeg gleder meg hver gang han jobber overtid…

Anonymkode: b79c9...406