Angstens grep om hverdagen

[AnonymBruker]

Jeg må bare få det ut. 

et innlegg om angst og noe jeg har skrevet bare for å få det ut av systemet her jeg sitter ikveld.

Jeg er på jobbreise, som betyr lange arbeidsdager. Har vørt borte en uke, skal være borte en uke til.

Og jeg har varierende angst, og det følger også med problemer med magen. Det går i en ond sirkel. Jeg ser på hver ferdige dag som at jeg har "overlevd",og at jeg har kommet meg på hotellrommet uten å ha måttet gå ut av konferanserommet for å pusteøve meg ut fra en angstbølge eller få så vondt i magen at jeg måttet gå på do - sistnevnte er jeg svært redd for også.

Kroppen er i helspenning konstant på jobb. Jeg sliter med å sove skikkelig for jeg teller ned timene til det er ny arbeidsdag. Det har ikke skjedd noe krise så langt i jobbturen, men hodet mitt tenker kun på "hva med imorgen" og teite tanker som at det kommer til å komme at jeg får vondt i magen eller at jeg faktisk avbryter en jobbdag og går på hotellrommet. Så seirer angsten og voila - ond sirkel.

Jeg er så SLITEN. Det suger å tenke hver bidige gang at jeg skal noe - en jobbtur, en middag ute, en handlerunde - alt dreier seg om å "overleve" slik at jeg kan sitte i min egen stue, i min trygge komfort.

Jeg har, etter denne turen, en annen weekend planlagt for desember - familierelaterr, så jeg kan ikke opte ut. Og jeg gruer meg. Igjen tenker jeg skal bare "overleve" den turen også - den er kortere enn jobbturen, jeg har mere frihet osv osv - men jeg bare klarer ikke slappe av. 

Og slik har det vært i flere år. Hvis noe som helst skjer uforventet, om jeg får en middagsinvitasjon, om jeg reiser til utlandet, alt mulig som man tenker er et helt normalt liv; så slåe hodet og kroppen kollbøtte. Jeg har grått fordi jeg hater hvordan hodet mitt kan ødelegge så mye, hvordan en irrasjonel frykt for noe helt normalt kan øke pulsen til 130 mens jeg sitter i ro og jeg føler jeg er i fritt fall. Synet blir tunellsyn og munnen blir tørr. Pusten blir overfladisk og jeg føler jeg skal dø. Så kommer man gjennom det anfallet men er livredd for neste.

Og slik går dagene. Jeg gleder meg til jeg kommer meg hjem. En uke til.

Anonymkode: 3393e...da3

[Irak]

På meg så virker det som om du har vært sterk altfor lenge...

Du utsetter og utsetter. Det du egentlig oppnår med å holde på slik som du gjør er at du blir verre i forhold til angsten din. Du må ta tak i deg selv, og du må gjøre det nå...

Å gå på jobb slik er virkelig ikke bra for helsen din i lengda....

Mitt råd til deg er å bestill deg en legetime, få deg en sykmelding i samarbeid med legen din og jobb deg gjennom dette. Om det er slik at det er jobben din som framkaller dette så er muligens ikke denne jobben den rette for deg...

Du virker ekstremt stresset slik du framstår her og det er virkelig ikke bra. Når kroppen er i en unntakstilstand og utsatt for mye stress så produserer kroppen store mengder kortisol, og det er et giftstoff. Så det som er vondt blir faktisk vondt verre. Eneste som kan hjelpe deg her er å senke ned tempoet så ikke kroppen din går på høygir i lang tid...Du jobber deg syk slik som du holder på her, og du kommer til å bli totalt utmattet om du fortsetter i dette sporet....

Du kan be legen din om å måle kortisol nivået ditt. Det kan gi deg en pekepinn...

https://iform.nu/sunn-livsstil/stress/kortisol-og-stress

 

Endret onsdag kl 19:38 av Irak