Mine barn trives ikke med stesøsken, så jeg vurderer å flytte fra samboer.

[AnonymBruker]

kanskje de hadde hatt godt av å se seg selv på film og se hvordan de oppfører seg? Hadde filmet de i smug jeg og visst de. 

Anonymkode: fd00a...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det heter å være en familie. Barn krangler. Det gjør de alltid. Spørsmålet er om du har fullmakt til å disiplinere hans barn og han dine. At dere står på ene siden som foreldre mens barna på andre siden som 'barna', eller om det blir et evig mas med "meg og mine barn... du og dine barn..." retorikk som går igjen i hovedinnlegget her.

Når barna krangler disker du ut konsekvenser slik du ville gjort med dine bio barn. Istedenfor å rygge inn i en passiv stemorrolle, ta på deg forsørgeransvar og la barna høre det. Send de på egne rom. Ta vekk goder. Selvsagt i samarbeid med far - men det er begrenset hva du får til hvis du kun står på sidelinjen og irriterer deg over oppførsel han ikke ser eller tar tak i. Så ta tak i det selv. Det er noe som heter at man ikke trenger å be andre gjøre ting for seg som man kan gjøre selv tross alt.

Anonymkode: 4c9d8...e51

Du glemte en ting her… 
Barna til TS er ikke nødt å godta å bo en plass de ikke trives og har det bra. 
Sitat slutt 

Anonymkode: e1b6e...2ea

[AnonymBruker]

Som en skrev tidligere: Nå er dere EN familie.

Jeg ville tatt et familieråd. Alle samles og alle skal snakke normalt med hverandre. Dere voksne legger frem hvordan forholdene har blitt, og hva det har ført til, altså at du kanskje ser det som nødvendig å måtte flytte ut.

Når alle får snakke, og si sin oppfatning, så gjør det noe med samholdet. Alle skal bli lyttet til, og få forståelsen av hvordan deres oppførsel påvirker andres trivsel.

Så gir man alle sammen en ny sjanse til å starte på nytt. Skjerpe seg. Nå vet de hva som vil bli konsekvensen av at de lager bråk og opptrer på en skremmende måte.

Hjelper ikke dette (noen tilbakefall vil det naturligvis bli), så får man snakke sammen igjen og fortelle at nå vil du og dine barn flytte ut.

Anonymkode: a1af2...4f8

[AnonymBruker]

Dere er ikke EN familie dere er to kåte voksne som tvang to familier sammen! Klart tenåringer ikke ønsker det her. Flytt eller opplev at ungene dine flytter til far permanent! Det her er et valg mellom livet med ungene eller med en mann som det sikkert blir slutt med likevel. Kvalmt når folk kaller slikt som dette en «familie» 

Anonymkode: 70588...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei, du kan ikke skru tiden tilbake, men du bør absolutt flytte ut. Nesten litt fascinerende at du/dere i utgangspunktet tenkte at det var en god idé å flytte INN. Stebarna har aldri bedt om deg eller de ungene dine. Takk og liv at dere ikke har noe «kjærlighetsbarn» på vei nå, for å gjøre kaoset komplett. 

Anonymkode: b542a...c2d

Så latterlig å lese kommentarer fra feilfrie individer som dømmer noen som prøver å korrigere en situasjon, det bare drypper av nedlatenhet - virkelig et sjarmerende bidrag i diskusjonen🤔

Anonymkode: b43f5...c45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere er ikke EN familie dere er to kåte voksne som tvang to familier sammen! Klart tenåringer ikke ønsker det her. Flytt eller opplev at ungene dine flytter til far permanent! Det her er et valg mellom livet med ungene eller med en mann som det sikkert blir slutt med likevel. Kvalmt når folk kaller slikt som dette en «familie» 

Anonymkode: 70588...d4e

Helt enig. De er da ikke noen familie. De er en kunstig familie med ulike individer med null interesse for hverandre som er tvunget til å bo sammen. 

Anonymkode: ee854...b74

[Brunello]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De fleste tenåringers holdninger er at de blir forbanna fordi foreldrene eksisterer. 

Anonymkode: 11bff...ffd

Nei, bare tull

[AnonymBruker]

Det går an å være særboere. Veldig leit at det er så dårlig oppdragelse av barna at det er banning og krangling da. 

Anonymkode: 19fb8...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

kanskje de hadde hatt godt av å se seg selv på film og se hvordan de oppfører seg? Hadde filmet de i smug jeg og visst de. 

Anonymkode: fd00a...54f

Å filme barna i skjul for å vise filmen til de og hvor «dårlig» de oppfører seg er ganske psyko oppførsel. For guds skyld ikke gjør dette. Søsken krangler, gutter kanskje mer voldsomt/voldelig enn jenter. Søskenkrangling er vanlig. Takk og lov for at jeg ikke har vokst opp med en stemor som filmet meg og søskenene mine i skjul eller satte opp kamera i huser for å tekke oss. Det beste du kan gjøre for barna dine er å flytte ut. De har gitt uttrykk for at de ikke trives. Tenker at barna dine sin trivsel i oppveksten er viktigere enn at du får bo sammen med kjæresten din. Barna dine og hans barn har blitt tvunget sammen i en husholdning, og det er tydelig at det ikke fungerer.

Anonymkode: 24b43...18c

[AnonymBruker]

Vi har barna våre her i motsatte uker. De var store da de ble kjent og hadde ingen ønsker om flere folk inn i livet sitt. Vi tvangssosialiserer dem derfor ikke. 
Det funker fint her fordi både mine og hans bor 50/50. 
Jeg fikk et bedre forhold til hans barn når jeg slapp å demme opp og beskytte mine egne når de var sammen. 

Anonymkode: a37d6...d6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det går an å være særboere. Veldig leit at det er så dårlig oppdragelse av barna at det er banning og krangling da. 

Anonymkode: 19fb8...851

De fleste gidder ikke dette puletullet-begrepet fra 2022.

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Må også nevne at jeg ikke trives noe særlig med stebarna heller…

Jeg har tenkt at jeg som voksen må tåle det, og tenke at det er midlertidig, men nå som barna mine sier at de mistrives så føler jeg at jeg må gjøre grep.

Ikke at ikke jeg har gjort grep, for jeg har snakket med min samboer og han følger opp barna sine med jevnlige samtaler, konsekvenser osv., men det hjelper ikke. Barna er store/tenåringer og er naturlig nok alene hjemme på morgenen etter at vi har gått på jobb frem til skolestart, og fra skoleslutt til vi er hjemme fra jobb. Det er i den tiden barna mine mistrives, for da er det «ingen regler» for stebarna, og de hyler, skriker, banner og krangler seg imellom, og mine barn mistrives veldig med dette. Det er mange ting, orker ikke å gå i detaljer. 

Nå kjenner jeg veldig på at vi burde flytte hver for oss i en periode, frem til barna har flyttet ut kanskje. Mine barn er tydelige på at de ikke vil bo sammen, og at de ikke liker å være hjemme når ikke vi voksne er hjemme.

Det nytter tydeligvis ikke å snakke med stebarna, for det har min samboer gjort i lang tid, men så fort han eller jeg ikke er der så er det tilbake til dårlig oppførsel. Om de finner ut at mine har sagt noe blir de sure og kaller dem snitchere, så mine har vegret seg veldig for å si ifra. 

Nå er jeg helt på gråten og har lyst til å flytte i morgen, men mulig jeg overreagerer, klarer ikke å tenke klart. Har ikke snakket med samboer i kveld, er så i villrede. Tidligere sier han at han skal snakke med dem, og mener det ordner seg, men det gjør jo ikke det. Han gir også inntrykk av at han syntes mine barn er for sensitive.  

Hva skal jeg gjøre?

Jeg trenge ikke råd ala «dere burde ikke ha flyttet sammen», for jeg kan ikke skru tilbake tiden…

Anonymkode: 95668...6b8

Da blir dere særboere.

Det funker ofte best for alle parter i en slik situasjon.

Så kan dere to som valgte hverandre se om dere vil flytte sammen bare dere to når de andre slipper å leve i det 😊

Vi fant ut at særboere var det som fungerte for oss, og vi forble slik.

Anonymkode: 53bf6...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som en skrev tidligere: Nå er dere EN familie.

Jeg ville tatt et familieråd. Alle samles og alle skal snakke normalt med hverandre. Dere voksne legger frem hvordan forholdene har blitt, og hva det har ført til, altså at du kanskje ser det som nødvendig å måtte flytte ut.

Når alle får snakke, og si sin oppfatning, så gjør det noe med samholdet. Alle skal bli lyttet til, og få forståelsen av hvordan deres oppførsel påvirker andres trivsel.

Så gir man alle sammen en ny sjanse til å starte på nytt. Skjerpe seg. Nå vet de hva som vil bli konsekvensen av at de lager bråk og opptrer på en skremmende måte.

Hjelper ikke dette (noen tilbakefall vil det naturligvis bli), så får man snakke sammen igjen og fortelle at nå vil du og dine barn flytte ut.

Anonymkode: a1af2...4f8

Familie er enten blod, noe man vokser opp med eller noen man velger seg når man kan velge.

Barna har ikke valgt og de har ikke vokst opp sammen. Ergo er de fremmede som har foreldre som som avgjorde at de skulle bo sammen. 

Et ufrivillig kollektiv om du vil.

Anonymkode: 53bf6...666

[Kålrota]

Det er essensielt å høre på barna i denne situasjonen. Det kan være vanskelig med familier med ulik dynamikk, ungene må være trygge hjemme. 
Våre unger er nesten voksne og bestemmer mye bosted selv. De treffer stesøsknene sjelden og vi tvinger dem ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Må presisere at kranglingen, hylingen og banningen ikke foregår mellom mine og hans barn, men kun hans barn imellom seg. 
Krangling er ikke et problem i seg selv, men måten det gjøres på. Feks kaster de ting og ødelegger dem. Gjør det rett og slett utrivelig for andre å være hjemme rundt dem, dominerer huset.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Hvor gamle er dine og hvor gamle er hans? Er hans slemme med dine eller er de bare litt annerledes? Jeg har vurdert det litt slikt. Kaste og ødelegge ting er ikke lov. Hvorfor skjer dette? Hva slags ting? Dette må tas tak i uansett om dere flytter eller ikke. 

For meg virket at dine er yngre? Er det sant ? Isåfall kan de jo være like gale om noen år.

Jeg tror jeg hadde litt vurdert alt dette før flytting... har dere råd til hjelp utenifra? 

Anonymkode: 730ac...fd0

[AnonymBruker]

Det høres ut som om tenåringene oppfører seg akkurat slik tenåringer flest gjør når de er alene hjemme. Men dine barn er ikke oppvokst med større søsken, så for dem er det både uvant og kanskje skremmende. Jeg ville ikke risikert at mine barn ville flytte fra meg, så min prioritet ville uansett vært dem. Det kan løses med foreks Sfo, evt noen de minste kan være hos inntil henting, eller som du selv vurderer, hver sin bolig. 

Anonymkode: 66ff2...281

[AnonymBruker]

Jeg er takknemlig for mange synspunkter, og tar dem med meg videre.
Hans barn har en mer «voldsom» måte å være på, når vi voksne ikke er i nærheten. En dag jeg var hjemme fra jobb pga sykdom merket jeg hvor ille det var, for de visste ikke at jeg var hjemme så de skrek og bannet, smalt med dører mm. før de løp til skolen. Det hørtes over hele huset selv om vi har stort hus. Mine var ikke hjemme da. 
Vi (jeg og samboer) snakket med dem da, men de fortsetter visst i samme tralten, et halvt år senere, men mine har vegret seg for å fortelle.

Mine barn er ikke i sfo-alder, men på samme alder som hans. Vi har alle kjent hverandre i 5 år, men barna har ikke hatt noen spesielle felles interesser, og er ikke «venner» selv om de ikke er uvenner.

Ja, i etterpåklokskapens tanker kan jeg selvfølgelig angre på valget jeg tok, men siden jeg ikke kan endre på det så må jeg finne løsninger fremover. En stor del av meg har lyst til å flytte med mine, og håper inderlig at min samboer likevel vil ønske å være sammen med meg til tross for at jeg endrer på relasjonens rammer.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er takknemlig for mange synspunkter, og tar dem med meg videre.
Hans barn har en mer «voldsom» måte å være på, når vi voksne ikke er i nærheten. En dag jeg var hjemme fra jobb pga sykdom merket jeg hvor ille det var, for de visste ikke at jeg var hjemme så de skrek og bannet, smalt med dører mm. før de løp til skolen. Det hørtes over hele huset selv om vi har stort hus. Mine var ikke hjemme da. 
Vi (jeg og samboer) snakket med dem da, men de fortsetter visst i samme tralten, et halvt år senere, men mine har vegret seg for å fortelle.

Mine barn er ikke i sfo-alder, men på samme alder som hans. Vi har alle kjent hverandre i 5 år, men barna har ikke hatt noen spesielle felles interesser, og er ikke «venner» selv om de ikke er uvenner.

Ja, i etterpåklokskapens tanker kan jeg selvfølgelig angre på valget jeg tok, men siden jeg ikke kan endre på det så må jeg finne løsninger fremover. En stor del av meg har lyst til å flytte med mine, og håper inderlig at min samboer likevel vil ønske å være sammen med meg til tross for at jeg endrer på relasjonens rammer.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Hvis forholdet er solid og han noe til foreldre, ser han at dine barn trenger det de trenger og at de selvfølgelig må komme først..

At det blir vanskelig fordi man nok føler at man på sett og vis har feilet, er forståelig. Men solide forhold tåler noen endringer. Og her er det snakk om kort tid til barna er ute av redet og dere to kan gjøre hva dere vil igjen 😊

Anonymkode: 53bf6...666

[Kålrota]

Jeg synes du har en klok og reflektert tilnærming til dette, jeg håper det løser seg! 
Du får jo på et vis testet relasjonen dere imellom nå, men hvis du legger det frem som du gjør her så vil jeg tro han går forståelse for det. Barna må komme først. 

[AnonymBruker]

Bor alle barna hos dere 100%? Kunne det vært en løsning å ha motsatt samvær? Eventuelt at dere er sammen alle sammen i helgene når dere voksne er hjemme? 😊

Anonymkode: ea1aa...47b