Mine barn trives ikke med stesøsken, så jeg vurderer å flytte fra samboer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor skal han gidde å bli degradert fra samboer til pulevenn? Det er flust av andre damer som ikke tar forhastede avgjørelser for så å leke med mannen som om han var en dukke. Masse attraktive damer uten barn også.

Anonymkode: 11bff...ffd

Hvis det er sånn han ser på henne så bør hun absolutt flytte!

Anonymkode: 8128c...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har barna våre her i motsatte uker. De var store da de ble kjent og hadde ingen ønsker om flere folk inn i livet sitt. Vi tvangssosialiserer dem derfor ikke. 
Det funker fint her fordi både mine og hans bor 50/50. 
Jeg fikk et bedre forhold til hans barn når jeg slapp å demme opp og beskytte mine egne når de var sammen. 

Anonymkode: a37d6...d6f

Støtter denne løsningen, muligens kanskje midlertidig for å se om det fungerer.

Hvor mye har dere barna hos dere hver?

Anonymkode: 32d48...47f

[Faytastic]

Håper du flytter fra han. Da gjør du han og barna en stor tjeneste, for da blir de kvitt stemor fra helvete! Ikke rart barna dine ikke blir akseptert, eller blir behandlet sånn som dem blir, når morra har den holdningen og i stillingen mot hans barn. 

Snakk om å være helt på tryne å ikke snakke sammen og legge en felles kjøreregler for alle barna FØR dere flytter sammen. Nå har dine blitt bortskjemte dritt unger, og hans blitt ufordragelige dritt unger. 

Tenk om du kunne tenke på noen andre enn deg selv og fine oppi alt dette? Tenk om du kunne tenke litt på hvordan de andre barna har det ippi dette...? NEI da. meg selv. meg selv og meg selv først. 

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Må også nevne at jeg ikke trives noe særlig med stebarna heller…

Jeg har tenkt at jeg som voksen må tåle det, og tenke at det er midlertidig, men nå som barna mine sier at de mistrives så føler jeg at jeg må gjøre grep.

Ikke at ikke jeg har gjort grep, for jeg har snakket med min samboer og han følger opp barna sine med jevnlige samtaler, konsekvenser osv., men det hjelper ikke. Barna er store/tenåringer og er naturlig nok alene hjemme på morgenen etter at vi har gått på jobb frem til skolestart, og fra skoleslutt til vi er hjemme fra jobb. Det er i den tiden barna mine mistrives, for da er det «ingen regler» for stebarna, og de hyler, skriker, banner og krangler seg imellom, og mine barn mistrives veldig med dette. Det er mange ting, orker ikke å gå i detaljer. 

Nå kjenner jeg veldig på at vi burde flytte hver for oss i en periode, frem til barna har flyttet ut kanskje. Mine barn er tydelige på at de ikke vil bo sammen, og at de ikke liker å være hjemme når ikke vi voksne er hjemme.

Det nytter tydeligvis ikke å snakke med stebarna, for det har min samboer gjort i lang tid, men så fort han eller jeg ikke er der så er det tilbake til dårlig oppførsel. Om de finner ut at mine har sagt noe blir de sure og kaller dem snitchere, så mine har vegret seg veldig for å si ifra. 

Nå er jeg helt på gråten og har lyst til å flytte i morgen, men mulig jeg overreagerer, klarer ikke å tenke klart. Har ikke snakket med samboer i kveld, er så i villrede. Tidligere sier han at han skal snakke med dem, og mener det ordner seg, men det gjør jo ikke det. Han gir også inntrykk av at han syntes mine barn er for sensitive.  

Hva skal jeg gjøre?

Jeg trenge ikke råd ala «dere burde ikke ha flyttet sammen», for jeg kan ikke skru tilbake tiden…

Anonymkode: 95668...6b8

FLYTT!!!!

[AnonymBruker]

Faytastic skrev (14 minutter siden):

Håper du flytter fra han. Da gjør du han og barna en stor tjeneste, for da blir de kvitt stemor fra helvete! Ikke rart barna dine ikke blir akseptert, eller blir behandlet sånn som dem blir, når morra har den holdningen og i stillingen mot hans barn. 

Snakk om å være helt på tryne å ikke snakke sammen og legge en felles kjøreregler for alle barna FØR dere flytter sammen. Nå har dine blitt bortskjemte dritt unger, og hans blitt ufordragelige dritt unger. 

Tenk om du kunne tenke på noen andre enn deg selv og fine oppi alt dette? Tenk om du kunne tenke litt på hvordan de andre barna har det ippi dette...? NEI da. meg selv. meg selv og meg selv først. 

Og ellers går det bra?

Bearbeid din egen barndom før du hiver deg over tastaturet.

Anonymkode: 32d48...47f

[AnonymBruker]

Har ikke lest alt, men dersom alle har delt bosted, kan de bytte uker slik at de ikke er hos dere samtidig? Hvis ikke, ville jeg absolutt flyttet. Dere kan være særboere til barna har flyttet ut. Stakkars barn som ikke føler seg trygge i eget hjem! 

Anonymkode: 3e554...7a0

[AnonymBruker]

Herreeegud, ta deg sammen kvinne...!🤣🤣  og snakk med din kjæreste om hva du føler i stedet for å brette ut her på kvinneguiden for håpeløse svar som støtter dine følelser og gjør deg enda mere usikker. Elsker du mannen din egentlig? 😅 

Du overreagerer og barna dine er sensitive 👍🏻 

Barn/ungdom krangler, og alt det du sier, hormoner og pubertet. 

Det tar tid å komme sammen som en familie, og gjensidig respekt for alle parter. Barna dine kan vel si i fra til sine stesøsken selv om de syntes det er noe de gjør som er ugreit. Det er slik respekt skapes og man blir kjent med hverandre. 

Anonymkode: a76d8...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er takknemlig for mange synspunkter, og tar dem med meg videre.
Hans barn har en mer «voldsom» måte å være på, når vi voksne ikke er i nærheten. En dag jeg var hjemme fra jobb pga sykdom merket jeg hvor ille det var, for de visste ikke at jeg var hjemme så de skrek og bannet, smalt med dører mm. før de løp til skolen. Det hørtes over hele huset selv om vi har stort hus. Mine var ikke hjemme da. 
Vi (jeg og samboer) snakket med dem da, men de fortsetter visst i samme tralten, et halvt år senere, men mine har vegret seg for å fortelle.

Mine barn er ikke i sfo-alder, men på samme alder som hans. Vi har alle kjent hverandre i 5 år, men barna har ikke hatt noen spesielle felles interesser, og er ikke «venner» selv om de ikke er uvenner.

Ja, i etterpåklokskapens tanker kan jeg selvfølgelig angre på valget jeg tok, men siden jeg ikke kan endre på det så må jeg finne løsninger fremover. En stor del av meg har lyst til å flytte med mine, og håper inderlig at min samboer likevel vil ønske å være sammen med meg til tross for at jeg endrer på relasjonens rammer.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Jeg føler med ungene dine fordi jeg bodde i et kollektiv med noen useriøse studenter som oppførte som dine stebarn, sleng inn alkohol og fester på kveld så var det komplett.

Jeg flyttet, verdien av ens hjem, er enormt viktig, grue seg til å komme til eget hjem er helt jævlig, man får indre stress av det og det får ungene dine sikkert og. De føler seg jo ikke trygge eller avslappa hjemme med mindre voksne er der, det er jo helt forferdelig. Ikke tør de å si fra heller fordi de andre blir sure da, og samboeren din HAR snakket med de og prøve lenge.

Jeg tenker dessverre at du må flytte, ta med deg ungene dine, og hvis han ikke vil være sammen med deg da, at det er å bo sammen eller ingenting, så får du likevel flytte, for det er et fælt ultimatum å sette og ikke noe kjærlighet i.

 

Anonymkode: 59980...a64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Herreeegud, ta deg sammen kvinne...!🤣🤣  og snakk med din kjæreste om hva du føler i stedet for å brette ut her på kvinneguiden for håpeløse svar som støtter dine følelser og gjør deg enda mere usikker. Elsker du mannen din egentlig? 😅 

Du overreagerer og barna dine er sensitive 👍🏻 

Barn/ungdom krangler, og alt det du sier, hormoner og pubertet. 

Det tar tid å komme sammen som en familie, og gjensidig respekt for alle parter. Barna dine kan vel si i fra til sine stesøsken selv om de syntes det er noe de gjør som er ugreit. Det er slik respekt skapes og man blir kjent med hverandre. 

Anonymkode: a76d8...906

Så sensitive barn skal bare bite det i seg og tåle mer, mens de som gjør situasjonen utrivelig skal få herje på? Og det er ikke en gang greit å trekke seg ut av situasjonen?

Men du har rett i én ting, det tar tid å få en ny familie til å fungere. Ca 7 år har jeg hørt, som for mange er ca den tiden det tar før barna blir så store at de flytter hjemmefra.

Anonymkode: 8128c...89e

[AnonymBruker]

Jeg synes du prøver for lite. Ja ungdom banner, smeller med dørene og krangler. Igjen så lurer jeg på hvordan kulturen kan være slik når dere prater med dem om det? Hva sier de selv om egen oppførsel?

Anonymkode: 4c9d8...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja, i etterpåklokskapens tanker kan jeg selvfølgelig angre på valget jeg tok, men siden jeg ikke kan endre på det så må jeg finne løsninger fremover. En stor del av meg har lyst til å flytte med mine, og håper inderlig at min samboer likevel vil ønske å være sammen med meg til tross for at jeg endrer på relasjonens rammer.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Flytt ut og la barna få en trygt hus å bo i. Det virker som du må velge: ungene eller mannen. Det er ikke et vanskelig valg. Barna kommer alltid først. Så enkelt.

Dette er jo tydeligvis ikke en ny problemstilling. Mannen klarer ikke å oppdra ungene sine, da blir dette konsekvensene. Helt fair.

Anonymkode: 90c3e...b0a

[AnonymBruker]

Enig med kommentar over her at du skal være veldig, veldig forsiktig med å gi «de bråkete ungdommene» skylden for at dere flytter og et evt. samlivsbrudd. Kommer selv fra en familie med høyt volum og temperament, men vi er aldri langsinte på hverandre og har et varmt godt forhold. Det er bare uvant for andre. Så du må passe deg veldig for å skylde på dem. Vær så snill, det er en enorm byrde å bære for barn.

Anonymkode: ee854...b74

[AnonymBruker]

Jeg synes du enten skal flytte eller gjøre som noen over her sa, bytte uker (høres egentlig ut som den beste løsningen). Kan godt være barna dine er mer sensitive enn mannen din sine, men det må de nesten få lov til. Høres vanskelig ut for alle parter å bo sammen med noen som er så ulike på hva man trives med., støtter å gjøre en endring i alle fall.

Anonymkode: e1b30...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.39):

Må presisere at kranglingen, hylingen og banningen ikke foregår mellom mine og hans barn, men kun hans barn imellom seg. 
Krangling er ikke et problem i seg selv, men måten det gjøres på. Feks kaster de ting og ødelegger dem. Gjør det rett og slett utrivelig for andre å være hjemme rundt dem, dominerer huset.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Hoppet over et par sider med diskusjon, vil bare si at barna dine er ikke sensitive, men barn mangler jo oppdragelse... Og at det er den normale oppførselen så fort de er uten voksne tilstede er til en viss grad bekymringsverdig. 

Jeg og søsteren min kranglet når vi var tenåringer, for all del, men det var absolutt ikke hver dag... Og hvis det var roping/skriking, var det stort sett den ene på utsiden av baderomsdøren "SNART FERDIG I DUSJEN?! JEG TRENGER Å FÅ GJORT MEG KLAR TIL HÅNDBALLTRENING!!", ikke skriking og banning over hele huset... 

Men når deres tilsnakk ikke fungerer, og han tydeligvis ikke evner å disiplinere tenåringene sine bedre, så hadde jeg flyttet ut med barna dine, absolutt. De fortjener å føle seg trygge og vel i eget hjem. 

Jeg hadde imidlertid, for hans egne barns beste, forsøkt å få han til å skikk på egne barn.. For tenk at de har sånn oppførsel som "normal" oppførsel til hverandre.

Hadde jeg kastet ting etter søsteren min (som ikke var av typen "Kan du gi meg hårbørsten min? " og jeg kastet den greit bort til henne), så hadde jeg lett mistet tilgang til både mobil, pc og tillatelse til å forlate huset alene utenom skole og lag-treninger i flere dager. 

Søsken krangler, men det skal ikke være krangling som er normaltilstanden... 

Anonymkode: 8a58b...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hoppet over et par sider med diskusjon, vil bare si at barna dine er ikke sensitive, men barn mangler jo oppdragelse... Og at det er den normale oppførselen så fort de er uten voksne tilstede er til en viss grad bekymringsverdig. 

Jeg og søsteren min kranglet når vi var tenåringer, for all del, men det var absolutt ikke hver dag... Og hvis det var roping/skriking, var det stort sett den ene på utsiden av baderomsdøren "SNART FERDIG I DUSJEN?! JEG TRENGER Å FÅ GJORT MEG KLAR TIL HÅNDBALLTRENING!!", ikke skriking og banning over hele huset... 

Men når deres tilsnakk ikke fungerer, og han tydeligvis ikke evner å disiplinere tenåringene sine bedre, så hadde jeg flyttet ut med barna dine, absolutt. De fortjener å føle seg trygge og vel i eget hjem. 

Jeg hadde imidlertid, for hans egne barns beste, forsøkt å få han til å skikk på egne barn.. For tenk at de har sånn oppførsel som "normal" oppførsel til hverandre.

Hadde jeg kastet ting etter søsteren min (som ikke var av typen "Kan du gi meg hårbørsten min? " og jeg kastet den greit bort til henne), så hadde jeg lett mistet tilgang til både mobil, pc og tillatelse til å forlate huset alene utenom skole og lag-treninger i flere dager. 

Søsken krangler, men det skal ikke være krangling som er normaltilstanden... 

Anonymkode: 8a58b...394

vil bare si at barna dine er ikke sensitive, men hans* barn mangler jo oppdragelse...

Anonymkode: 8a58b...394

[LiMaK]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.16):

Nei, du kan ikke skru tiden tilbake, men du bør absolutt flytte ut. Nesten litt fascinerende at du/dere i utgangspunktet tenkte at det var en god idé å flytte INN. Stebarna har aldri bedt om deg eller de ungene dine. Takk og liv at dere ikke har noe «kjærlighetsbarn» på vei nå, for å gjøre kaoset komplett. 

Anonymkode: b542a...c2d

Hvordan i alle dager skulle hun vite hvordan det kom til å bli. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.48):

Så de er ikke slemme mot dine barn? Forstår ikke problemet. 

Anonymkode: 11bff...ffd

Hadde du likt å bo sammen med to andre voksne som sloss, ropte og skrek til hverandre, og som kasta eiendeler i gulvet, at sånn var det hver dag hjemme der du bor? 

Anonymkode: f836e...64a

[AnonymBruker]

Hva er alderen på disse tenåringene? Hvis dere flytter ut (det ville jeg sannsynligvis gjort), så blir det større boutgift. Kan dette løses med å kjøpe større hus med hybel nede? For å splitte disse som krangler og holder på. Kan ikke være ok for noen. En risiko dersom det ikke fungerer, men kanskje verdt det for å forsøke å redde forholdet. 

Anonymkode: 2b797...525