Mine barn trives ikke med stesøsken, så jeg vurderer å flytte fra samboer.

[AnonymBruker]

Flytt.

Men det tar litt tid å flytte ut. Nå er det black week. Gå på Power, Kjell e.l. og kjøp inn overvåkningskamera med lyd. Så kan du og kjæresten din følge med fra mobilen. Dere kan også snakke til de som er hjemme og far kan gi beskjed til ungene sine om å roe ned. 

Anonymkode: 79f55...cb9

[Brunello]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alt kommer an på holdningen. Her har vi mine og dine. Vi behandler dem som EN familie, med alle nødvendige mekanismer for å løse konflikter mellom barna. 

Anonymkode: 11bff...ffd

Vil tro de fleste tenåringers holdninger er at de blir forbanna på forelderen som har datt de i situasjonen med et stesøsken og/eller steforeldre de ikke liker. Mens et søsken de ikke liker er bare en «dust» de må tåle å ha der.

[AnonymBruker]

Må presisere at kranglingen, hylingen og banningen ikke foregår mellom mine og hans barn, men kun hans barn imellom seg. 
Krangling er ikke et problem i seg selv, men måten det gjøres på. Feks kaster de ting og ødelegger dem. Gjør det rett og slett utrivelig for andre å være hjemme rundt dem, dominerer huset.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Må også nevne at jeg ikke trives noe særlig med stebarna heller…

Jeg har tenkt at jeg som voksen må tåle det, og tenke at det er midlertidig, men nå som barna mine sier at de mistrives så føler jeg at jeg må gjøre grep.

Ikke at ikke jeg har gjort grep, for jeg har snakket med min samboer og han følger opp barna sine med jevnlige samtaler, konsekvenser osv., men det hjelper ikke. Barna er store/tenåringer og er naturlig nok alene hjemme på morgenen etter at vi har gått på jobb frem til skolestart, og fra skoleslutt til vi er hjemme fra jobb. Det er i den tiden barna mine mistrives, for da er det «ingen regler» for stebarna, og de hyler, skriker, banner og krangler seg imellom, og mine barn mistrives veldig med dette. Det er mange ting, orker ikke å gå i detaljer. 

Nå kjenner jeg veldig på at vi burde flytte hver for oss i en periode, frem til barna har flyttet ut kanskje. Mine barn er tydelige på at de ikke vil bo sammen, og at de ikke liker å være hjemme når ikke vi voksne er hjemme.

Det nytter tydeligvis ikke å snakke med stebarna, for det har min samboer gjort i lang tid, men så fort han eller jeg ikke er der så er det tilbake til dårlig oppførsel. Om de finner ut at mine har sagt noe blir de sure og kaller dem snitchere, så mine har vegret seg veldig for å si ifra. 

Nå er jeg helt på gråten og har lyst til å flytte i morgen, men mulig jeg overreagerer, klarer ikke å tenke klart. Har ikke snakket med samboer i kveld, er så i villrede. Tidligere sier han at han skal snakke med dem, og mener det ordner seg, men det gjør jo ikke det. Han gir også inntrykk av at han syntes mine barn er for sensitive.  

Hva skal jeg gjøre?

Jeg trenge ikke råd ala «dere burde ikke ha flyttet sammen», for jeg kan ikke skru tilbake tiden…

Anonymkode: 95668...6b8

Flytt!

Forstår ikke at noen orker bo med andres barn. Tenk på dine egne å flytt.

Anonymkode: 8af52...055

[AnonymBruker]

Uff høres ikke hyggelig ut i det hele tatt. 
Jeg hadde nok flyttet. 
Tror ikke jeg hadde ønsket å flytte sammen med andre tenåringer enn mine egne, egentlig. 
 

Men noen ganger må man prøve, da. Du har prøvd. Lykke til med flytting 🥰

Anonymkode: a4319...5fd

[AnonymBruker]

Mulig barna dine er sensitive, men det spiller jo ingen rolle. 

De trives ikke, og det får holde, uansett hva grunnen er. 

Dere får sannsynligvis ikke endret barna hans, og heller ikke dine. 

Dere kan bruke år og dag på å justere alle slik at det kan fungere men ingenting går naturlig, eller dere kan flytte og innse at dere er kjærester, men familiene deres har ikke valgt hverandre. Kanskje er det det som skal til for at barna deres skal fungere sammen i det lange løp og. 

Anonymkode: e4908...ea7

[AnonymBruker]

Brunello skrev (9 minutter siden):

Vil tro de fleste tenåringers holdninger er at de blir forbanna på forelderen som har datt de i situasjonen med et stesøsken og/eller steforeldre de ikke liker. Mens et søsken de ikke liker er bare en «dust» de må tåle å ha der.

De fleste tenåringers holdninger er at de blir forbanna fordi foreldrene eksisterer. 

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Både jeg og far «tar tak i» oppførselen, men den skjer ikke lenger når vi er der, for de vet at de da får konsekvenser. Det skjer når vi ikke er hjemme, og det går ut over mine barn som ikke liker hyling, banning og roping, og det lager såpass dårlig stemning at mine barn ikke har lyst til å være hjemme, men vil være mer hos sin far feks.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Kan barna dine i en mellomfase bli med venner hjem etter skolen eller finne andre aktiviteter ute av huset så de ikke er alene med stesøsken mens dere er på jobb? Tenker ikke permanent, mer som en nødløsning til dere finner ut av hvordan dere håndterer det.

Anonymkode: f3e10...157

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Må presisere at kranglingen, hylingen og banningen ikke foregår mellom mine og hans barn, men kun hans barn imellom seg. 
Krangling er ikke et problem i seg selv, men måten det gjøres på. Feks kaster de ting og ødelegger dem. Gjør det rett og slett utrivelig for andre å være hjemme rundt dem, dominerer huset.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Så de er ikke slemme mot dine barn? Forstår ikke problemet. 

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mulig barna dine er sensitive, men det spiller jo ingen rolle. 

De trives ikke, og det får holde, uansett hva grunnen er. 

Dere får sannsynligvis ikke endret barna hans, og heller ikke dine. 

Dere kan bruke år og dag på å justere alle slik at det kan fungere men ingenting går naturlig, eller dere kan flytte og innse at dere er kjærester, men familiene deres har ikke valgt hverandre. Kanskje er det det som skal til for at barna deres skal fungere sammen i det lange løp og. 

Anonymkode: e4908...ea7

Ingen mennesker med normalt selvbilde vil fortsette å pule etter at samboerskapet er slutt. TS må vente med kjæresterier til barna hennes er voksne, eventuelt finne seg en veldig rolig mann uten barn.

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Må presisere at kranglingen, hylingen og banningen ikke foregår mellom mine og hans barn, men kun hans barn imellom seg. 
Krangling er ikke et problem i seg selv, men måten det gjøres på. Feks kaster de ting og ødelegger dem. Gjør det rett og slett utrivelig for andre å være hjemme rundt dem, dominerer huset.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Har dere stort nok hus til at de kan være i hver sin del og ikke trenger å høre på kranglingen? 

Anonymkode: f3e10...157

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Må presisere at kranglingen, hylingen og banningen ikke foregår mellom mine og hans barn, men kun hans barn imellom seg. 
Krangling er ikke et problem i seg selv, men måten det gjøres på. Feks kaster de ting og ødelegger dem. Gjør det rett og slett utrivelig for andre å være hjemme rundt dem, dominerer huset.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Sånn kan man risikere at et biologisk søsken også gjør... Men man kan ikke bare flytte fra det ene barnet sitt, for å skjerme det andre, så sant det ikke er en truende situasjon.

Hva ønsker du egentlig? Barna kan oppleve mye likt på skole og andre instanser, skal de skjermes for dette ved å ikke dra eller er det andre ting som kan få dem til å ikke bry seg om den kranglinga? I og med det ikke er direkte rettet mot dem? Hva er grunnen til at du og dine barn går inn i flight-modus? Har du eller de opplevd noe som gjør at slik krangling oppfattes som ekstra utrygt for dere? 

Ville du gått om det var egne barn? Hvis ikke, hva ville du gjort dersom ett av dine barn reagerte på eget søsken? 

Dette er ikke ment som at det er feil å tenke flytting... det er mer ment til refleksjon over situasjonen 

Anonymkode: ec3cc...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Alt kommer an på holdningen. Her har vi mine og dine. Vi behandler dem som EN familie, med alle nødvendige mekanismer for å løse konflikter mellom barna. 

Anonymkode: 11bff...ffd

Nei, alt kommet ikke an på holdningen.  Nå var det ikke hvordan de voksne behandler barna jeg siktet til, men barnas forhold til hverandre. 

Anonymkode: 42233...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, alt kommet ikke an på holdningen.  Nå var det ikke hvordan de voksne behandler barna jeg siktet til, men barnas forhold til hverandre. 

Anonymkode: 42233...28e

Og TS forteller at samboeren barn ikke krangler med hennes barn. 

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

Hvis barna ikke føler seg trygge når de er alene med sine søsken, så må dere gjøre endringer. Barn har rett til å ha et trygt og godt hjem, uavhengig av familiesituasjon.

Hvis mine barn ikke kunne være alene sammen før skolen så måtte jeg også ha gjort endringer i rutinen, selv om de er biologiske søsken.

Anonymkode: 8128c...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sånn kan man risikere at et biologisk søsken også gjør... Men man kan ikke bare flytte fra det ene barnet sitt, for å skjerme det andre, så sant det ikke er en truende situasjon.

Hva ønsker du egentlig? Barna kan oppleve mye likt på skole og andre instanser, skal de skjermes for dette ved å ikke dra eller er det andre ting som kan få dem til å ikke bry seg om den kranglinga? I og med det ikke er direkte rettet mot dem? Hva er grunnen til at du og dine barn går inn i flight-modus? Har du eller de opplevd noe som gjør at slik krangling oppfattes som ekstra utrygt for dere? 

Ville du gått om det var egne barn? Hvis ikke, hva ville du gjort dersom ett av dine barn reagerte på eget søsken? 

Dette er ikke ment som at det er feil å tenke flytting... det er mer ment til refleksjon over situasjonen 

Anonymkode: ec3cc...f95

Det hadde gjort situasjonen betydelig verre ja, og man måtte gjort det beste ut av det. 
Men i TS sin situasjon så er det ikke slik, så hun trenger ikke veie barnas fordeler og ulemper opp mot hverandre, for hun kan velge en løsning som gagner alle barna sine. 

Anonymkode: e4908...ea7

[AnonymBruker]

Selvfølgelig må du flytte ut. Ellers kommer dine barn til å ville bo hos sin far.

Anonymkode: 90391...194

[AnonymBruker]

Flytt.  

Anonymkode: e87d1...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og TS forteller at samboeren barn ikke krangler med hennes barn. 

Anonymkode: 11bff...ffd

Det var ikke det jeg kommenterte. 

Anonymkode: 42233...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det hadde gjort situasjonen betydelig verre ja, og man måtte gjort det beste ut av det. 
Men i TS sin situasjon så er det ikke slik, så hun trenger ikke veie barnas fordeler og ulemper opp mot hverandre, for hun kan velge en løsning som gagner alle barna sine. 

Anonymkode: e4908...ea7

Og noen ganger tar løsninger man kanskje egentlig har ønsket fra før og skjuler seg bak andre/andre grunner. TS sa jo selv at hun ikke var så fan av stebarna. Poenget var at med egne kjemper man nok annerledes og vil lete hardt for løsninger. Disse følelsene kan man også ha for en bonusfamilie, hvor man etter stormen får se at man bare hadde gjort hverandre en bjørnetjeneste ved å stikke. Mens i andre tilfeller så vil man nesten lete etter grunn til å dra. Det kan være greit å gjøre seg selv bevisst på hvor man selv står hen, for å unngå frem og tilbake og muligens gjøre en stor feil. Eventuelt bare være ærlig overfor seg selv og partner om at "dette er ikke nok". Å bare flytte er ikke alltid bare-bare. Ikke alltid. Spørs hva som er faktiske bakgrunn og følelser i bunnen.

Anonymkode: ec3cc...f95