Jeg er en snart 40 år gammel mannebaby. Er livet over?

[AnonymBruker]

Jordan Peterson

Hjertekraftig

Rett ryggen og bygg livet for din egen del.

Anonymkode: ae96d...9f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

La meg gjette. Du har hatt et par timer, men torde ikke åpne deg ordentlig og være ærlig med verken legen eller psykologen og de greide ikke lese tankene dine, så da fikk du ikke hjelpen du trengte? Behandlingen som ble foreslått var skremmende og du vil ikke ha medisiner?

Anonymkode: 34c80...26c

La meg gjette. Du har gjort sport i det å stalke en person som angivelig lager flere tråder som du kjenner igjen? Hva slags liv har man da? Lurer genuint på hvor givende dette er for deg?

Du kan umulig ønske ts noe godt, men ønsker å dra han ned i gjørma. Eventuelt er du en kontrollfrik som ikke aksepterer at han ikke følger dine råd. Take your pick. Veldig spesielt er det iallfall.

Anonymkode: 88293...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jordan Peterson

Hjertekraftig

Rett ryggen og bygg livet for din egen del.

Anonymkode: ae96d...9f9

Nei.

Anonymkode: afa1b...135

[Mandagsunge]

Du har fast jobb, er i økonomisk god stand, og framstår som rimelig sjølvreflektert. Nei, løpet på inga måte køyrd, men du må finne ein måte å kome ut av sporet du er inne på. 

Frå sofakroken så ville eg kontakta nokon profesjonelle for utreiing av ADHD og/eller autisme, for ein del av det du skriv du slit med kan høyrast ut som det. Og så ville eg satt meg nokre enkle mål for rutiner i dagleglivet, for det å halde hus og kropp i god stand er grunnleggande om ein søker ein partnar (og viss du er ein mann, så er det å gjere din skjerv av husarbeidet eit særs godt salsargument for ein potensiell partnar). Ja, det er eit ork å vaske huset, men første steg på vegen er å lære seg å gjere ting ein hatar men veit at ein må. 

[BobbySocks]

Jeg lurer litt på hvor du skal finne partner når du misliker å være sosial. Jeg tenker det er ditt største problem.

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (26 minutter siden):

Jeg lurer litt på hvor du skal finne partner når du misliker å være sosial. Jeg tenker det er ditt største problem.

Nei, det går jo ikke. Det er et mareritt å slites mellom det man ønsker og det personligheten tilsier. Det er derfor jeg mener det er uløselig. Det er kun et ulykkelig liv som venter meg- eventuelt ikke et liv.

Tvinger jeg meg til å være sosial, dreper jeg alt overskudd jeg har. Og det fører bare til skuffelse.

Anonymkode: d3a75...518

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det er ikke over. Du er i din beste alder. 

Anonymkode: fa70a...1bc

Takk, men hva begrunner du egentlig det med? Blir bare mer sær med årene. Utseendemessig var jeg på topp rundt 22 års alder. Og jeg er ikke mer voksen mentalt nå enn for 15 år siden.

Mandagsunge skrev (36 minutter siden):

Du har fast jobb, er i økonomisk god stand, og framstår som rimelig sjølvreflektert. Nei, løpet på inga måte køyrd, men du må finne ein måte å kome ut av sporet du er inne på. 

Frå sofakroken så ville eg kontakta nokon profesjonelle for utreiing av ADHD og/eller autisme, for ein del av det du skriv du slit med kan høyrast ut som det. Og så ville eg satt meg nokre enkle mål for rutiner i dagleglivet, for det å halde hus og kropp i god stand er grunnleggande om ein søker ein partnar (og viss du er ein mann, så er det å gjere din skjerv av husarbeidet eit særs godt salsargument for ein potensiell partnar). Ja, det er eit ork å vaske huset, men første steg på vegen er å lære seg å gjere ting ein hatar men veit at ein må. 

Ja, sitter jeg egentlig så godt i det økonomisk? Overdrev litt da jeg sa at jeg nærmet meg millionen. Men jeg eier jo ingenting, og de fleste på min alder eier jo minst bolig.

Anonymkode: d3a75...518

[AnonymBruker]

Sannheten er at løpet er ikke kjørt. Du har alle muligheter til å endre livet ditt. Og som du allerede vet så er det bare du som kan gjøre det. 

Hvilket svar på dette innlegget tror du kunne påvirket deg til å få det litt bedre? 

Jeg tror at denne håpløse, apatiske og resignerte, likegyldige delen av deg forsøker å beskytte deg. Beskytte deg fra å føle på alle de vonde følelsene, både av ensomhet, men også av sorg, svikt, tap, kanskje utenforskap, kanskje krenkelser? Beskytte deg også fra å prøve mer, fordi tenk om du forsøker, og åpner hjertet ditt og blir mer såret. Da er det bedre å være resignert. Det er en omsorgsfull del, egentlig. Som vil beskytte deg. Men skal du komme videre må du møte denne delen, oppdatere den, og få den med på laget ditt til å ta tak i tingene. Du har alt du trenger inni deg. Alt du ikke kan, kan du lære. Angsten du har har noe å fortelle deg, og du kan møte hver del av deg til du endelig blir fri. Så fri som du kanskje aldri har vært, siden slike sår som du beskriver ofte kommer fra vi er veldig små. 

Jeg f.eks mistet min mor da jeg var 9 år gammel. Og da jeg sørget klikket min far på meg. Som voksen forstår jeg at han var overveldet og at han i senere tid forsøkte å reparere. Men jeg gjemte den sorgen inni meg, og for å ikke føle på det fikk jeg et hardt ytre, et likegyldig ytre. Jeg nektet å føle på noen sorg som helst, og jeg glemte min mor fullstendig. Jeg koblet fra fra min far, og stengte han ute. For å overleve dette begynte jeg å feste, drikke og ligge med gutter og menn som lignet min far. Som gjentok mønsteret fra barndommen, der jeg ble avvist. Først da jeg våget å se på sorgen fra barndommen, faktisk føle det, kjenne det i kroppen og lære å ta vare på meg selv, begynte ting å løsne for meg. 

Heier på deg! 

Anonymkode: ff424...c45

[Irak]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg kan med sikkerhet slå fast at jeg aldri blir voksen mentalt. Når jeg ser andre på samme alder klarer jeg ikke å relatere til deres liv. Ja, jeg jobber, men bortsett fra det er ingenting likt.

De fleste har fikset partner, barn, god lønn/jobb, selveid bolig etc. Mange har hytte, båt og har penger så det tyter over.

Jeg har ingen venner, leier leilighet, ikke hatt kjæreste siden 2012 (ikke sex siden 2018). Begynner å nærme meg millionen i banken, men eier ingenting. Har vært flink til å spare i snart 10 år. Men til hva?

Noe i meg får meg til å unngå å ta avgjørelser. Har planlagt å kjøpe bolig i flere år, men klarer ikke navigere meg selv på boligmarkedet. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Jeg syns det er et ork å vaske huset, og jeg støvsuger halvhjertet en gang i blant. Vasker gulvene en sjelden gang. Men vasker klær. Jeg kan misforstå den minste ting, det er noe feil i topplokket på meg. Får jeg en liten praktisk oppgave, kan du banne på at jeg roter det til.

Har blitt mer asosial med årene. Har alltid hatt angst, men nå har det gått mer over i likegyldighet. Gidder ikke være sosial for jeg får ikke venner eller partner uansett. Ikke i min alder. Har rundt 500 dager igjen i 30-årene.

For meg er alderen 40 forbundet med at livet er "satt". Det sporet du er inne på, vil fortsette.

Tilbake til det mentale; jeg er veldig barnslig og umoden mentalt, samtidig som at jeg oppleves som gammel og sær av f.eks kolleger. Jeg vil aldri være med på ting osv.

Mine sosiale behov er svært begrenset. Syns de fleste folk krever noe fra meg, spiser en del av meg. Sjefer som skal beordre, kolleger som trenger hjelp.

Det kjipeste jeg vet er jeg ikke er i NÆRHETEN av å bli vurdert som partner av noen. Likevel er det jo noe "alle" vil ha. Jeg er svært ulykkelig, men ser ikke at jeg kan bli lykkelig i meg selv og med meg selv.

Vær så snill, og bare vær ærlige. Si at løpet er kjørt for meg. Det er jo det?

Anonymkode: d3a75...518

Løpet er aldri kjørt. Kjenner da flere umodne mannfolk med partner...

Finner du rett partner for deg, og en partner som ser deg og de gode kvalitetene du har så kommer du langt bare der skal jeg si deg! 

Legger du deg ned og syns synd i deg selv så er løpet mest sannsynlig kjørt....

Så du må prøve å finne motet ditt igjen. Er mange mennesker som er introverte. Det er jo aldeles ikke noe galt med det. 

Om det er vanskelig for deg å ta avgjørelser så kan man få veiledning og hjelp til det.

Hva er det som er så himla galt i topplokket på deg da? 

Om du møter på utfordringer så prøv å holde det enkelt om du kan klare det.

Jeg har blitt mye misforstått opp igjennom 😂😆. Rota til mye har jeg og 😂. Man lærer så lenge man lever vettu 😉. 

Akkurat nå virker det som du er inne i en ond sirkel. Den må du prøve å bryte. Se etter lyspunkter. Gjør noe annerledes bare for deg selv. Si nei til det som ikke passer deg uten å være uhøflig. 

Det er da mange tiltak du kan gjøre for deg selv hvis du vil og klarer.

Gjøre noe som er lystbetont 🌞. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

La meg gjette. Du har gjort sport i det å stalke en person som angivelig lager flere tråder som du kjenner igjen? Hva slags liv har man da? Lurer genuint på hvor givende dette er for deg?

Du kan umulig ønske ts noe godt, men ønsker å dra han ned i gjørma. Eventuelt er du en kontrollfrik som ikke aksepterer at han ikke følger dine råd. Take your pick. Veldig spesielt er det iallfall.

Anonymkode: 88293...a91

Hvordan er det stalking når personen skriver som AB? Hvordan kan jeg forfølge noen som er anonym? Det er bokstavelig talt umulig. Den påstanden faller på sin egen urimelighet.

Jeg leser kanskje 2-3% av trådene på KG. Skal jeg la være å lese her inne fordi jeg kan komme til å kjenne igjen problemstillinger? Man må jo også innse det selv at det er en sjanse for å bli gjenkjent når man skriver om de samme problemene på samme forum i årevis.

Du bør holde deg for god for personangrep.

Hvilken gjørme er det jeg drar TS ned i? Han sitter i et gjørmebad og roper på en stige han ikke har noen intensjon om å bruke. Og folk flokker til med stiger fra høyre og venstre, byr og lokker. Det at man kaster bort tiden til andre, det kan jeg egentlig overse. Jeg forstår at man trenger å prate litt når man føler seg ensom og fortvilet. Men når man begynner å lyve, da kjenner jeg at det ikke er greit lenger.

Ønsker TS det aller beste og håper geniunt at han får oppfylt alle drømmer han har i livet. Han kan få den beste helsehjelpen Norge har å by på hvis han bare tar den i mot. Livskvaliteten hans ville blitt dramatisk forbedret, det er det liten tvil om. Men ingen kan gjøre det for han.

Anonymkode: 34c80...26c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nei, det går jo ikke. Det er et mareritt å slites mellom det man ønsker og det personligheten tilsier. Det er derfor jeg mener det er uløselig. Det er kun et ulykkelig liv som venter meg- eventuelt ikke et liv.

Tvinger jeg meg til å være sosial, dreper jeg alt overskudd jeg har. Og det fører bare til skuffelse.

Anonymkode: d3a75...518

Dette med motstridende deler er vanlig når en har gamle sår. Jeg kjenner igjen dette også. Jeg orket ikke å være sosial fordi jeg forbandt det med avvisning, så det tappet meg helt. Da jeg fikk bearbeidet de gamle sårene, og møtt de delene av meg som fryktet avvisningen sånn, ble det å være sosial enklere. Du har veldig god selvinnsikt, jeg tror dette med del-arbeid kunne vært noe for deg. F.eks internal family systems, finnes også andre som driver med det. Og en kan også gjøre det på egen hånd. 

Jeg pleide også å tenke at livet var uløselig, følte meg helt håpløs, alt dro i forskjellige retninger og ingenting var fruktbart. Er interessant så veldig jeg kjenner meg igjen i deg. 

Anonymkode: ff424...c45

[Mandagsunge]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, sitter jeg egentlig så godt i det økonomisk? Overdrev litt da jeg sa at jeg nærmet meg millionen. Men jeg eier jo ingenting, og de fleste på min alder eier jo minst bolig.

Anonymkode: d3a75...518

Så lenge du ikkje er kandidat til "Luksusfellen" så tørr eg påstå at du greier deg fint Idéen om at ein er eit fallert menneske om ein ikkje eiger eigen bolig er eit særnorskt fenomen, og det er gode grunnnar til at eg med glede hadde vore leigetakar om norsk boligpolitikk ikkje var det han er. For all del, det er eit beklageleg faktum at dei fleste nordmenn ser på leigetakarar som annanrangs borgarar og at norsk boligpolitikk favoriserer sjølveigarane, så ja: kan du kome deg inn på boligmarknaden, så vil det gjere at folk trur betre om deg. Men det at du ikkje er der no, all den tid du har kapitalen til det, det seier faktisk ikkje anna om deg som person enn at du har andre prioriteringar enn "investeringsobjekt" når det kjem til valet av boform. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nei, det går jo ikke. Det er et mareritt å slites mellom det man ønsker og det personligheten tilsier. Det er derfor jeg mener det er uløselig. Det er kun et ulykkelig liv som venter meg- eventuelt ikke et liv.

Tvinger jeg meg til å være sosial, dreper jeg alt overskudd jeg har. Og det fører bare til skuffelse.

Anonymkode: d3a75...518

Uløselig er det ikke...

Det er mange måter å få kontakt med andre mennesker på...Du er jo her, ikke sant? 

Vær så snill og ikke grav deg ned i gjørma...

Å være ulykkelig er i så fall et valg du tar for deg selv. Om du klarer å faktisk sette pris på det du har, så kan du oppdage at kan finnes noe positivt i hver eneste dag. 

Små skritt...

En dag av gangen for det er alt vi får...

Gjør noe godt for deg selv hver dag.

Har du dyr? 

En katt feks. Er mye selskap og kos i en katt. Minimalt med stell og selvstendige er dem og. 

[AnonymBruker]

Langt fra over. Jeg er yngre enn deg og syns du likevel er ung. Du er mann og har fremdeles muligheter til barn hvis du ønsker deg. Eller kjæreste venner osv. Det er jo ett bevist valg du tar selv over tid. Hvis du ønsker en forandring i livet sitt så må du begynne å ta tak. Hvis ikke, så kan du jo tralte i det samme. Det er jo opp til deg? 

Anonymkode: d7711...964

[HMK]

Jeg vedder på at du er autist. 

[AnonymBruker]

Ut ifra dine beskrivelser kan det høres ut som at du er nevrodivergent. (Autistisk, adhd) Få deg en diagnostisk vurdering. Kanskje du kan få medisiner og veiledning som kan hjelpe deg med å komme i gang? 

Anonymkode: f152c...992

[AnonymBruker]

Irak skrev (46 minutter siden):

Uløselig er det ikke...

Det er mange måter å få kontakt med andre mennesker på...Du er jo her, ikke sant? 

Vær så snill og ikke grav deg ned i gjørma...

Å være ulykkelig er i så fall et valg du tar for deg selv. Om du klarer å faktisk sette pris på det du har, så kan du oppdage at kan finnes noe positivt i hver eneste dag. 

Små skritt...

En dag av gangen for det er alt vi får...

Gjør noe godt for deg selv hver dag.

Har du dyr? 

En katt feks. Er mye selskap og kos i en katt. Minimalt med stell og selvstendige er dem og. 

 

Irak skrev (1 time siden):

Løpet er aldri kjørt. Kjenner da flere umodne mannfolk med partner...

Finner du rett partner for deg, og en partner som ser deg og de gode kvalitetene du har så kommer du langt bare der skal jeg si deg! 

Legger du deg ned og syns synd i deg selv så er løpet mest sannsynlig kjørt....

Så du må prøve å finne motet ditt igjen. Er mange mennesker som er introverte. Det er jo aldeles ikke noe galt med det. 

Om det er vanskelig for deg å ta avgjørelser så kan man få veiledning og hjelp til det.

Hva er det som er så himla galt i topplokket på deg da? 

Om du møter på utfordringer så prøv å holde det enkelt om du kan klare det.

Jeg har blitt mye misforstått opp igjennom 😂😆. Rota til mye har jeg og 😂. Man lærer så lenge man lever vettu 😉. 

Akkurat nå virker det som du er inne i en ond sirkel. Den må du prøve å bryte. Se etter lyspunkter. Gjør noe annerledes bare for deg selv. Si nei til det som ikke passer deg uten å være uhøflig. 

Det er da mange tiltak du kan gjøre for deg selv hvis du vil og klarer.

Gjøre noe som er lystbetont 🌞. 

 Takk for det.

Har ikke dyr selv. Ikke så veldig dyremenneske, selv om jeg vokste opp i et hjem med katter.

Det som er galt i topplokket mitt kan vel ikke forklares. For noen så er problemet null filter, de buser ut med tankene sine til alle og enhver. Jeg er helt motsatt, filteret er potte tett og nesten ingenting kommer ut. Snakker når jeg må.

Jeg sliter med å forstå enkle ting og misforstår fort. Selv om jeg har bodd i samme by hele livet kan jeg få stedsnavn. Jeg hadde en kamerat som bodde i et boligfelt- jeg lærte meg aldri helt veien dit. Alt så likt ut. Jeg kjører ikke bil nå, men om noen hadde bedt meg kjøre til et navngitt sted hadde jeg trolig vært usikker på hvor veien dit gikk. Med mindre det var i umiddelbar nærhet.

Da jeg kjørte bil måtte jeg alltid fylle bensin på en bestemt type pumpe. Jeg skjønte ikke de som Cirkle- K/Statoil hadde.

I en jobb jeg hadde måtte jeg en gang sette opp et bilde på veggen. Skru inn skruer med drill og henge opp. Jeg styrte og holdt på, men fikk det aldri helt til.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sannheten er at løpet er ikke kjørt. Du har alle muligheter til å endre livet ditt. Og som du allerede vet så er det bare du som kan gjøre det. 

Hvilket svar på dette innlegget tror du kunne påvirket deg til å få det litt bedre? 

Jeg tror at denne håpløse, apatiske og resignerte, likegyldige delen av deg forsøker å beskytte deg. Beskytte deg fra å føle på alle de vonde følelsene, både av ensomhet, men også av sorg, svikt, tap, kanskje utenforskap, kanskje krenkelser? Beskytte deg også fra å prøve mer, fordi tenk om du forsøker, og åpner hjertet ditt og blir mer såret. Da er det bedre å være resignert. Det er en omsorgsfull del, egentlig. Som vil beskytte deg. Men skal du komme videre må du møte denne delen, oppdatere den, og få den med på laget ditt til å ta tak i tingene. Du har alt du trenger inni deg. Alt du ikke kan, kan du lære. Angsten du har har noe å fortelle deg, og du kan møte hver del av deg til du endelig blir fri. Så fri som du kanskje aldri har vært, siden slike sår som du beskriver ofte kommer fra vi er veldig små. 

Jeg f.eks mistet min mor da jeg var 9 år gammel. Og da jeg sørget klikket min far på meg. Som voksen forstår jeg at han var overveldet og at han i senere tid forsøkte å reparere. Men jeg gjemte den sorgen inni meg, og for å ikke føle på det fikk jeg et hardt ytre, et likegyldig ytre. Jeg nektet å føle på noen sorg som helst, og jeg glemte min mor fullstendig. Jeg koblet fra fra min far, og stengte han ute. For å overleve dette begynte jeg å feste, drikke og ligge med gutter og menn som lignet min far. Som gjentok mønsteret fra barndommen, der jeg ble avvist. Først da jeg våget å se på sorgen fra barndommen, faktisk føle det, kjenne det i kroppen og lære å ta vare på meg selv, begynte ting å løsne for meg. 

Heier på deg! 

Anonymkode: ff424...c45

Takk. Vet ikke hvilke svar som kunne fått meg til å føle det annerledes.

Jeg unngår å være sosial av den grunn at det bare har gitt meg nederlag og avvisninger. Aldri har jeg følt på annet enn utenforskap i sosiale settinger. Har mer eller mindre vært som luft for andre mennesker, selv da jeg var mer sosial. Alltid femte hjul på vogna- jeg var liksom bare med.

Selv om du sikkert er inne på noe, så er ikke min personlige erfaring at det hjelper å føle mer på de vonde følelsene. Det har jeg gjort og alt det gjorde var å føre til suicidal tankegang og adferd.

Trist med din historie, men det løste seg jo!

Anonymkode: d3a75...518

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å gjøre noe for å få det bedre? 

Anonymkode: e8e12...8d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ut ifra dine beskrivelser kan det høres ut som at du er nevrodivergent. (Autistisk, adhd) Få deg en diagnostisk vurdering. Kanskje du kan få medisiner og veiledning som kan hjelpe deg med å komme i gang? 

Anonymkode: f152c...992

 

HMK skrev (1 time siden):

Jeg vedder på at du er autist. 

Har tenkt det samme.

At jeg gjør mye av de samme tingene tyder på det. Men jeg kjenner meg ikke igjen i det som beskrives om autisme, som f.eks at man ikke forstår andres følelser. Det gjør jeg så absolutt.

Et annet moment er at problemene mine ikke startet før 16 års alder. Ingen problemer med det sosiale spillet eller det å få venner før videregående. Jeg har aldri hatt klumsete motorikk, men bedrevet mye idrett. Veldig tidlig utviklet hva gjelder skriving/lesing og var best i klassen i de fleste fag på barneskolen.

Har bestått videregående allmenn, det som i dag er studiespesialiserende.

Føler det er er flere ting som ikke stemmer, enn det som stemmer.

Anonymkode: d3a75...518

[Irak]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

 

 Takk for det.

Har ikke dyr selv. Ikke så veldig dyremenneske, selv om jeg vokste opp i et hjem med katter.

Det som er galt i topplokket mitt kan vel ikke forklares. For noen så er problemet null filter, de buser ut med tankene sine til alle og enhver. Jeg er helt motsatt, filteret er potte tett og nesten ingenting kommer ut. Snakker når jeg må.

Jeg sliter med å forstå enkle ting og misforstår fort. Selv om jeg har bodd i samme by hele livet kan jeg få stedsnavn. Jeg hadde en kamerat som bodde i et boligfelt- jeg lærte meg aldri helt veien dit. Alt så likt ut. Jeg kjører ikke bil nå, men om noen hadde bedt meg kjøre til et navngitt sted hadde jeg trolig vært usikker på hvor veien dit gikk. Med mindre det var i umiddelbar nærhet.

Da jeg kjørte bil måtte jeg alltid fylle bensin på en bestemt type pumpe. Jeg skjønte ikke de som Cirkle- K/Statoil hadde.

I en jobb jeg hadde måtte jeg en gang sette opp et bilde på veggen. Skru inn skruer med drill og henge opp. Jeg styrte og holdt på, men fikk det aldri helt til.

Takk. Vet ikke hvilke svar som kunne fått meg til å føle det annerledes.

Jeg unngår å være sosial av den grunn at det bare har gitt meg nederlag og avvisninger. Aldri har jeg følt på annet enn utenforskap i sosiale settinger. Har mer eller mindre vært som luft for andre mennesker, selv da jeg var mer sosial. Alltid femte hjul på vogna- jeg var liksom bare med.

Selv om du sikkert er inne på noe, så er ikke min personlige erfaring at det hjelper å føle mer på de vonde følelsene. Det har jeg gjort og alt det gjorde var å føre til suicidal tankegang og adferd.

Trist med din historie, men det løste seg jo!

Anonymkode: d3a75...518

Google maps er din bestevenn 💕. 

Idag er det heldigvis slik at det finnes hjelpemidler som man kan bruke. 

Jeg kunne ikke så mye jeg heller skal jeg si deg. Lærte meg det. Å henge opp ting er ikke en favoritt, men jeg får det da til. 

Learning by doing. 

Er introvert og usikker du da. Det er det mange som er. Når jeg flyttet til her jeg bor nå så klarte jeg ikke å føre en normal samtale med en mann. Jeg ble så nervøs, tunga krøllet seg, og orda stokket seg fullstendig i munnen på meg. Jeg har øvd masse på de menneskene jeg har skjønt er trygge for meg. Så løsnet det litt etter litt...

Så det går an å jobbe med. Jeg er et bevis på det. 

Tenkte bare det kunne være koselig for deg å ha et dyr i nærheten bare...

Det er jo bra at du snakker når du må da 💕.

Sender deg mange varme tanker 💕.