Samboer gir meg ofte skyldfølelse

[AnonymBruker]

Samboer har en måte å klage på som ofte gir meg skyldfølelse. For eksempel, her om dagen insisterte han på å kjøre å hente noe greier for meg som måtte gjøres den dagen. Jeg var ikke i form men sa jeg godt kunne fikse det selv, men han insisterte. Da han var tilbake vare det ikke måte på hvor kjipt det hadde vært å bruke så mye av dagen på dette. Jeg ender da opp med å få skyldfølelse fordi han har gjort meg denne tjenesten. Hvis jeg nevner hvordan jeg føler det, er svaret at han er glad han hjalp meg men at han samtidig må få lov å si at det var slitsomt.

Annet eksempel. Vi har hatt en krevende høst (småbarnsliv og store/vanskelige ting i livet som har skjedd). Jeg har vært på randen av utbrent men har likevel gitt han rom til å dra ut, finne på ting etc. Ved et par anledninger har jeg sagt nei til å ta i mot gjester når han har foreslått å invitere. Da kan han senere lufte at han syns det er synd at det er så lite rom for å invitere folk. «Jeg skjønner situasjonen, men syns bare det er kjedelig at det er sånn». Jeg ender da opp med å føle meg kjip.

Dette er bare to små eksempler, men det er mye av dette. Er det bare jeg som er hårsår? Har prøvd å forklare han hvordan jeg opplever dette men får liten forståelse. «Han må jo kunne uttrykke hvordan han føler det».

Anonymkode: f9648...c32

[AnonymBruker]

Da må vel du få uttrykke hvordan du føler det når han klager sånn?

Si at du synes det er kjedelig å ha en partner som sutrer og sprer dårlig stemning over ting man ikke kan noe for.

Anonymkode: 9cbb2...585

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Da må vel du få uttrykke hvordan du føler det når han klager sånn?

Si at du synes det er kjedelig å ha en partner som sutrer og sprer dårlig stemning over ting man ikke kan noe for.

Anonymkode: 9cbb2...585

Takk for svar. Har prøvd men får da tilbake «skal jeg ikke få lov til å dele hva jeg føler? Sier jo ikke at det er din feil. Du må ikke ta ting så personlig». Men jeg tar det personlig når jeg føler jeg alltid tøyer strikken i det lengste, for å please alt og alle. Da er det kjipt å få sånne stikk. Vanskelig å diskutere rundt det med han. 

Anonymkode: f9648...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for svar. Har prøvd men får da tilbake «skal jeg ikke få lov til å dele hva jeg føler? Sier jo ikke at det er din feil. Du må ikke ta ting så personlig». Men jeg tar det personlig når jeg føler jeg alltid tøyer strikken i det lengste, for å please alt og alle. Da er det kjipt å få sånne stikk. Vanskelig å diskutere rundt det med han. 

Anonymkode: f9648...c32

Så han skal få dele hva han føler, men du får ikke det? Skjønner han ikke selv hvor dumt det høres ut? 

Anonymkode: bfa28...8ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så han skal få dele hva han føler, men du får ikke det? Skjønner han ikke selv hvor dumt det høres ut? 

Anonymkode: bfa28...8ae

Tja, han sier vel ikke akkurat at jeg ikke skal dele hva jeg føler, men han responderer med å forsvare seg, så det går kanskje ut på det samme?

Anonymkode: f9648...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for svar. Har prøvd men får da tilbake «skal jeg ikke få lov til å dele hva jeg føler? Sier jo ikke at det er din feil. Du må ikke ta ting så personlig». Men jeg tar det personlig når jeg føler jeg alltid tøyer strikken i det lengste, for å please alt og alle. Da er det kjipt å få sånne stikk. Vanskelig å diskutere rundt det med han. 

Anonymkode: f9648...c32

Hvorfor svarer du ikke bare: "Og jeg må få dele hvordan jeg føler det, uten at du trenger å gå i forsvar. Det eneste vi trenger å gjøre akkurat nå er å lytte til hverandre".

Anonymkode: 9f111...28f

[Kilon]

Først og fremst, nei – du er ikke hårsår. Ut fra det du beskriver, handler dette om noe han må jobbe med for å bli en bedre versjon av seg selv. Som Dr. Phil en gang sa: "Oddsen for å finne en partner som matcher 70% av dine ønsker, er så liten at du bare må lære deg å leve med resten." En og annen kommentar kan man håndtere, men når det blir en del av en persons væremåte, må endringen komme fra dem.

Det du beskriver minner meg om et begrep fra psykologien: speiling. Dette er når noen ubevisst dytter sine egne problemer over på andre, gjerne for å føle seg bedre selv – uten å vurdere hvordan det påvirker mottakeren. Som du sier, dette kan såre.
Jeg husker en situasjon fra mange år tilbake. En søndag spurte jeg samboeren min om det var greit at jeg dro ut for å padle kajakk med noen kompiser. Svaret hennes var: «Selvfølgelig, du trenger jo ikke spørre meg om det. Jeg liker jo at du padler, for du kommer alltid hjem lykkelig, positiv og glad etterpå. Bare dra du, så kan jeg sitte her alene og kjede meg.»

Det stakk. Og padleturen var dritt, for alt jeg tenkte på var å komme meg hjem så fort som mulig. 

Jeg kommenterer fordi jeg kjente meg igjen i det du beskriver om han. Først mange kjærester senere innså jeg at dette var en refleksjon av min egen ubevisste måte å kommunisere på uavhengig av hvem mottakeren var. Det var ikke ondskapsfullt eller bevisst, men sikkert en reaksjon på mine egne forventninger som ikke ble oppfylt. Nå, etter snart 50 år med livserfaring og selvinnsikt, kjenner jeg igjen de små tegnene på en slik barnslig reaksjon og prøver å justere hvordan jeg kommuniserer i lignende situasjoner. Og skulle det glippe i kampens hete, oppdager jeg det selv med en gang ordene er sagt, og ber umiddelbart om unnskyldning. Det må han også lære seg.

I ditt tilfelle tror jeg nøkkelen ligger i den generelle kommunikasjonen mellom dere, og ikke tingene som gir deg skyldfølelse.  Han gjør det sannsynligvis ikke med vilje – det er kanskje bare en måte å håndtere egne skuffelser eller frustrasjoner på. Eller kanskje en form for selvskryt om hvor flink han har vært og alt han har ofret for deg. Det eneste vi vet er at han har åpenbart ikke evnet å se det fra din side og kjenne litt på hvordan det kan føles å få slike kommentarer. 

Et tips kan være å avvæpne situasjonen. Kanskje gå bort til ham, gi ham en klem, og si "takk" før han rekker å slippe en slengbemerkning. Eller møt ham halvveis ved å anerkjenne innsatsen hans før han føler behov for å poengtere det selv.
Til syvende og sist handler dette om å bygge bro med god kommunikasjon, forståelse og empati. Når dere virkelig ser og hører hverandre, kan dere ikke bare løse slenger-kommentaren, men også alt annet som måtte dukke opp i fremtiden.

 
 

[Trolltunge]

Kilon skrev (50 minutter siden):

Først og fremst, nei – du er ikke hårsår. Ut fra det du beskriver, handler dette om noe han må jobbe med for å bli en bedre versjon av seg selv. Som Dr. Phil en gang sa: "Oddsen for å finne en partner som matcher 70% av dine ønsker, er så liten at du bare må lære deg å leve med resten." En og annen kommentar kan man håndtere, men når det blir en del av en persons væremåte, må endringen komme fra dem.

Det du beskriver minner meg om et begrep fra psykologien: speiling. Dette er når noen ubevisst dytter sine egne problemer over på andre, gjerne for å føle seg bedre selv – uten å vurdere hvordan det påvirker mottakeren. Som du sier, dette kan såre.
Jeg husker en situasjon fra mange år tilbake. En søndag spurte jeg samboeren min om det var greit at jeg dro ut for å padle kajakk med noen kompiser. Svaret hennes var: «Selvfølgelig, du trenger jo ikke spørre meg om det. Jeg liker jo at du padler, for du kommer alltid hjem lykkelig, positiv og glad etterpå. Bare dra du, så kan jeg sitte her alene og kjede meg.»

Det stakk. Og padleturen var dritt, for alt jeg tenkte på var å komme meg hjem så fort som mulig. 

Jeg kommenterer fordi jeg kjente meg igjen i det du beskriver om han. Først mange kjærester senere innså jeg at dette var en refleksjon av min egen ubevisste måte å kommunisere på uavhengig av hvem mottakeren var. Det var ikke ondskapsfullt eller bevisst, men sikkert en reaksjon på mine egne forventninger som ikke ble oppfylt. Nå, etter snart 50 år med livserfaring og selvinnsikt, kjenner jeg igjen de små tegnene på en slik barnslig reaksjon og prøver å justere hvordan jeg kommuniserer i lignende situasjoner. Og skulle det glippe i kampens hete, oppdager jeg det selv med en gang ordene er sagt, og ber umiddelbart om unnskyldning. Det må han også lære seg.

I ditt tilfelle tror jeg nøkkelen ligger i den generelle kommunikasjonen mellom dere, og ikke tingene som gir deg skyldfølelse.  Han gjør det sannsynligvis ikke med vilje – det er kanskje bare en måte å håndtere egne skuffelser eller frustrasjoner på. Eller kanskje en form for selvskryt om hvor flink han har vært og alt han har ofret for deg. Det eneste vi vet er at han har åpenbart ikke evnet å se det fra din side og kjenne litt på hvordan det kan føles å få slike kommentarer. 

Et tips kan være å avvæpne situasjonen. Kanskje gå bort til ham, gi ham en klem, og si "takk" før han rekker å slippe en slengbemerkning. Eller møt ham halvveis ved å anerkjenne innsatsen hans før han føler behov for å poengtere det selv.
Til syvende og sist handler dette om å bygge bro med god kommunikasjon, forståelse og empati. Når dere virkelig ser og hører hverandre, kan dere ikke bare løse slenger-kommentaren, men også alt annet som måtte dukke opp i fremtiden.

 
 

Dette var et veldig klokt og innsiktsfullt innlegg. 

Jeg tror at de fleste trenger/ønsker anerkjennelse fra sin partner, og får man ikke det kan det bli sårt på måter som medfører at man fisker etter det, og kanskje ikke på de klokeste måter. Å være fantastisk angående hvordan man kommuniserer hører nok til unntak, ikke det generelle, så fryktelig lett å kommunisere på tankeløse måter som blir feil. Alle tenker ut fra sitt eget perspektiv. 

Bare bittelite eksempel herfra, fra øyeblikket. Jeg sitter alene i kveld. Sønn er på jobb, datter på julebord og mann skulle ut og treffe venner. Deilig tenkte jeg, men har på ingen måte gitt uttrykk for det, fordi i mitt hode var det bare naturlig å tenke at det er deilig. Tross 20 års ekteskap glemte jeg at min mann hater å være alene, og at han tenker og vurderer ut fra det. Så går min mann og jeg sier farvel, men legger ikke noe spesielt i det, fordi jeg ikke føler noe spesielt rundt det. Det er bare helt ok for meg- fint-  så ingenting å si noe spesielt rundt. For meg! 

Så har min mann glemt sitt kort og kommer tilbake, og registrerer at jeg sitter i stillhet. Ingen musikk eller film, og DA fremkommer det at han har dårlig samvittighet for å forlate meg alene. Jeg har nemlig i min egen oppfatning av at dette er veldig ok ikke sagt akkurat det, men jeg har tidligere i kveld sagt at jeg synes det er dumt vi ikke har boblebad ute nå, for jeg skulle ønske at jeg kunne ta en spa- kveld når jeg var alene. Hvilket jeg ikke har ment som en klage, men som et fakta (og notat til å fikse det), men han har oppfattet som at jeg får en kjip kveld når han forlater meg, og han derfor har hatt kjip følelse angående å forlate meg alene. 

Kommunikasjon er så vesentlig. Å unne hverandre godt, og SI det. Å ikke si noe som kan oppfattes motsatt.

Flaks at min mann glemte kortene sine, for da kom hans dårlige samvittighet opp i dagen, og jeg fikk sjansen til å si hva jeg helt ærlig føler. At dette er absolutt greit, og jeg håper oppriktig at han får en deilig kveld med venner. Jeg har det ikke fælt, men godt! Jeg synes dette er deilig. Kos deg! Elsker deg! *Kom deg for pokker avgårde, for jeg har sett frem til alenetid, og at jeg ikke har musikk/tv på er fordi jeg ønsker det slik. Stille for engangs skyld.*

Er man glad i noen synes man det er fint med anerkjennelse angående at man har strukket seg litt for partner, og man ønsker generelt å vite at partner har det greit og ikke føler seg forbigått/valgt bort. Ordene man deler er så utrolig viktig og vesentlig for hvordan partner oppfatter ting at man ikke kan være tankeløs egentlig. 

Hvilket jeg tydeligvis har vært i kveld, selv etter over 20 års erfaring angående at de rette ord er så viktig. Lett å feile her, fordi man er i sitt eget hode. I ts sin situasjon ville antagelig ikke situasjonen oppstått dersom hun hadde gitt uttrykk det "Takk!" hun følte. I et forhold bør man ikke bare tenke, men si, for ellers oppfattes det ikke nødvendigvis, selv om det virker opplagt. Partner er ikke tankeleser. (Ikke engang etter over 20 år. 😆)

Men..."så bra, jeg kan bare sitte her alene og kjede meg" var ganske manipulerende. Du virker som en veldig klok og god mann. Pass deg da for at det ikke utnyttes. 😉

Endret 27 minutter siden av Trolltunge