Til deg som hadde ustabile omsorgspersoner som barn

[AnonymBruker]

Er uføretrygdet. Jeg har det ganske fint på daglig basis fordi jeg har lært meg å være takknemlig for det livet jeg har. Så ingen depresjon lenger, noe jeg også er takknemlig for. 

Anonymkode: b9b9f...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan går det idag? 
 

Anonymkode: 416fb...e6a

Det går bedre nå, etter mange år i terapi.. men før levde jeg livet med fokus på alt annet enn meg, følte dårlig samvittighet for å ta normale valg for meg selv. Følte at jeg ikke kunne si det jeg tenker og mener, eller hva jeg mener, fordi jeg som barn ble fortalt at alt jeg gjør og sier er feil. Å stole på meg selv, egne evner, var helt umulig. Den dag i dag har jeg teknikker som minner meg på hvem jeg er, og hvor langt jeg har kommet i livet. Skyld, skam, angst, er de tre hovedfaktor jeg levde på, jeg var sammen med menn som hadde ødelagt liv og hadde ødelagt seg selv, fordi jeg innerst trodde at hvis det ikke er nytte og bruk for meg, kan ingen være glad i meg egentlig, at min rolle i livet er å hjelpe og fikse for alle. Om du skjønner. 

I dag er jeg lykkelig singel, har funnet meg selv til en viss grad og det blir stadig bedre, men det har vært en tøff hard vei. 

Anonymkode: ee48d...604

[AnonymBruker]

Jeg er et ordentlig løvetannsbarn. Far var alkoholiker og banket oss nesten daglig. Bror begynte med rus i 14 års alderenog slo oss nesten daglig og. Mor ga faen i og beskytte oss og måtte beskytte seg selv fra far. Jeg har opplevd det meste av traumer, heldigvis ikke seksuelt misbruk. I dag er jeg overlege på et sykehus, har to barn, mann hus og bil. Synes ikke et sekund synd på meg selv, jeg tok meg sammen og skjønte tidlig at den eneste utveien var gjennom skole. Fikk ingen leksehjelp hjemmefra dro faktisk daglig til leksehjelpen i Oslo! 

Anonymkode: f14f3...c54

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye. Studerer for tiden, men har veldig lav selvfølelse, liten tro på meg selv og er en del dager jeg ikke klarer å komme meg opp av sengen.
 

Dere som har gått lenge i terapi og følte det hjalp, jeg lurte på hvilke tilbud dere har fått? Var det privat eller offentlig? Jeg har gått i behandling for depresjon og angst hos DPS før men der følte jeg det var fokus på symptomene og ikke det som ligger under.

Anonymkode: a994b...581

[AnonymBruker]

Tok høy utdannelse, fikk et såkalt 'høystatusyrke', egen bolig, hadde samboer. Har slitt litt med nære relasjoner, men hatt mange bekjente, og noen få nære. Ville ikke ha barn. Fikk kompleks PTSD-diagnose for mange år siden, men ikke behandling, siden jeg klarte meg så bra. Fikk en jobb på en arbeidsplass med svært vanskelig arbeidsmiljø, mistet en som stod meg nær, forholdet gikk dunken, og vips: jeg prøvde å ta livet av meg, fikk ikke til det heller, er nå på aap og sånn er det. Får nå hjelp, men tror at det hadde vært bedre for meg og billigere for staten om jeg hadde fått hjelp tidligere.

Jeg la mye av identiteten min i jobben min, og har tro på at jeg skal klare å komme meg tilbake i samme yrke, men ny arbeidsplass. Det er veldig krevende for meg å godta situasjonen jeg står i nå, siden jeg alltid har fått til ting så bra, på tross av oppvekst med vold og incest.

Anonymkode: ee941...a28

[AnonymBruker]

Har det bra i dag med egne barn og mann. 

Jeg valgte å ta ansvar og kontroll over livet mitt, bearbeide fortiden og se fremover.

Men det tok selvfølgelig en del år med "jobbing". 

Anonymkode: b5e59...c8f

[AnonymBruker]

Har det ok. Har mann og barn, men er uføretrygdet. Hadde det fælt i mange år, men har begynt å bli mer tilfreds ettersom årene går. Dø skal vi jo alle, så jeg kan lik så godt prøve å gjøre det beste utav det. Det beste for meg har vært å slutte i behandling, jeg ble aldri bedre og jeg følte jeg stadig ble påminnet om at jeg var "syk".

Anonymkode: 7513b...17b

[HMK]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sliter mye. Studerer for tiden, men har veldig lav selvfølelse, liten tro på meg selv og er en del dager jeg ikke klarer å komme meg opp av sengen.
 

Dere som har gått lenge i terapi og følte det hjalp, jeg lurte på hvilke tilbud dere har fått? Var det privat eller offentlig? Jeg har gått i behandling for depresjon og angst hos DPS før men der følte jeg det var fokus på symptomene og ikke det som ligger under.

Anonymkode: a994b...581

Privatpraktiserende psykologspesialist med refusjonsavtale. Har ikke tro på at dps ville hjulpet ett sekund. 

[AnonymBruker]

Det går "utenpåfint".

Jobb, mann og barn. God økonomi og et såkalt overskuddsmenneske.

Hvordan jeg egentlig har det er det ingen som vet. Ikke en gang jeg selv.

Anonymkode: 25090...ebc

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med en alvorlig psykisk syk mor med gjentatte psykoser. Og en far som både var snill og en del fraværende, og med et temperament som tidvis skremte meg. Men fars omsorg var samlet sett god for det meste, mors var ikke bra. Hadde tett kontakt med en bestemor i nabolaget. Tror det var veldig bra for meg. Har ikke hatt psykiske problemer i etterkant, og har klart meg veldig bra. Har tatt lang utdannelse, er i full jobb, er gift og har barn, har gode venner osv. Har hørt at det har gått veldig bra ut med meg ut fra utgangspunktet mitt. For søskenet mitt er det større vanskeligheter, men er også i full jobb.

Anonymkode: 7e1de...470

[AnonymBruker]

Har det veldig bra.

Ble ufør med kronisk utmattelse som slo ut da jeg ble gravid. Mest sannsynlig pga barndommen da jeg har levd med høyt stress og alarmberedskap siden fødsel, uten at noen vet det sikkert.

Men har aldri vært lykkeligere og tryggere i meg selv etter jeg ble mor og etterhvert skilt fra en mann som aldri vokste og utviklet seg etter barnet kom.

Møtte så en fantastisk mann med to barn og neste steg er mot å bli trebarnsmor 👀😜♥️

 

Anonymkode: 822d9...ea8

[atropos]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Var det ikke mulig å være hos far mer enn annenhver helg?

Anonymkode: a198a...c45

Jeg er barn av 80/90 tallets skilsmissebarn. Det var ikke vanlig å ha mer samvær enn det på den tiden. Som barn rådde jeg ikke over sånt, og faren min har aldri visst hvordan det egentlig sto til hjemme hos meg. Ingen fortalte han noenting. 

[AnonymBruker]

Samboer, 3 barn og søkt ufør.

har eupf,me, fibromyalgi, store søvnproblemer, angst, tvangstanker og generelt mye uro i kroppen.
lite kontakt med foreldrene mine i dag. Kun overfladisk.. 

jeg har ikke klart å fullføre utdannelse, prøvd utallige jobber. Klarer ikke at mennesker har "makt" over meg. 
blitt kjempe dårlig av å både stå i jobb og være under nav. 
 

ikke fått noe hjelp psykisk annet enn samtaler/utredning hos dps. Å kjenner jeg virkelig kunne trengt mer. Engstelig for å be om hjelp. Har daglig selvmordstanker, som jeg vet jeg aldri hadde hatt samvittighet til å utføre pga barna mine.

 

Anonymkode: 42df8...25a

[AnonymBruker]

Narsissistisk mor, stefar som hadde nok med eget felles barn og seg selv i dette. Tok det ut på med psykisk når situasjonen emd mor ble for mye.  Neglekt til det stadie at jeg aldri hadde riktige klær, aldri mat om jeg ikke laget selv, ingen oppfølging på skole, aktiviteter. gode og rause naboer som omtrent hadde meg på rundgang i helger. Helgepappa som jeg har god kontakt med takket være hans "nye" kone som er mer en mor for meg enn noen andre. 

Endte med bulimi/anorexia som 13 åring som ble holdt skjult. En mor som stolt kunne kjøpe xs i klær til meg, og først når trener på volleyball lag satt foten ned begynte jeg å spise litt mer. I voksen alder forfulgte dette meg

Som voksen nå har jeg to barn, og ny samboer. Elsker barna overalt. Deres far er høyt utdannet og en god omsorgsperson når han ikke har depresjoner. 

Sliter med emosjonell bearbeiding og er høysensitiv, men migrene 2-3 ganger i uken. Forsøker med på å ferdigstille en utdannelse, men har også nå fått autoimmun sykdom som jeg utredes for pga alvorlige utslag på kropp (lav feber, eksem/sår, betennelse i ledd) . Sliter med selvmordstanker fordi jeg føler barna mine fortjener bedre.
Har mye stress, mister vekt og løper for å holde roen. Er ikke i jobb per nå. er sett på av de rundt meg som ressurssterk og flink, utadvendt og høyt fungerende. 

Alt jeg vil er å svømme ut i nærmeste sjø og fryse ihjel, la barna få en bedre forelder og slippe å gi mitt beste.

Anonymkode: 50ad7...16d

[AnonymBruker]

Går fint. 
Daddy issues til de grader men har en sterk psyke heldigvis så det er vel det eneste

Anonymkode: 850ce...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ufør, to barn og samboer.

K-ptsd, ocd, adhd, spiseforstyrrelse (overspising), høytfungerendeangst, veldig liten omgangskrets, klaustrofobi, akrofobi, myrmecofobi, emetofobi, lav selvfølelse, fibromyaligi, migrene, jeg er hyper-selvstendig og brenner meg selv ut gang på gang har derfor slitasje og er kronisk utbrent.

Utenom det, har jeg det ganske bra.

Anonymkode: 80c83...a78

Som å lese om meg selv.

Anonymkode: fb04a...b5a

[AnonymBruker]

Jobber som direktør i et mannsdominert yrke, trener ungdommer på et høyt nivå i en idrett, mamma til tre stk, god økonomi, ressurssterk og har mange dyr.

Jobben min er veldig viktig, jeg streber døgnet rundt etter best mulig resultater. Ungdommene som jeg trener, gjør det svært godt. Hvis de gjør det dårlig i konkurranser, tar jeg det på min kappe, føler da er det jeg som har gjort en for dårlig jobb. Blir alltid valgt inn i alt av Styr og verv. Er alltid den som tar ansvar og melder meg gjerne til oppgaver som må gjøres. 

Unngår nære vennskap. Helt greit med bekjente, men holder det på det nivået. Ønsker ikke menn i mitt liv og har bestemt meg for å leve alene. Stoler ikke på menn i det hele tatt. Var noen år sammen med barnefar, men han var selvfølgelig en som var glad i alkohol. Fant ut etter noen år at jeg klarer ikke dette. Han var snill, men jeg klarte ikke å forholde meg til en mann som ønsket å drikke alkohol når det var helg, feiringer av noe slag, festivaler, osv. Selv avstår jeg fra alle slik ting. 

Vokste opp med en pappa som var alkoholiker og en mor som var alvorlig psykisk syk. Pappaen min truet ofte med at han skulle skyte oss, han var svært ofte voldelig med mammaen vår når han var veldig full. Da vi var alene med mammaen vår, truet hun oss med alt mulig. Kjørte hun bil, kunne hun plutselig ta gassen i bånd og si at nå skal hun drepe alle i samme slengen - en gang for alle. Hun tvang meg til å lage middag, handle og vaske huset. Jeg hadde ikke tid å være med venner da jeg vokste opp  fordi jeg måtte hjem. Visste aldri hvor jeg hadde henne. Om hun sov eller om hun var sint eller lei seg. Om jeg i dag må vaske huset eller hva hun har bestemt. 

Jeg har et godt liv pga ungene mine. De motiverer meg til å jobbe hardt. Pengene jeg tjener, skal gå til de en dag. Har trent de fra de er små og tenker å fortsette med det helt til de ikke vil mer. Jeg engasjerer meg i alt fordi jeg ønsker de skal huske at mamma var alltid der. 

I dag har jeg noe kontakt med faren min, han sliter med helsa og jeg er den som tar vare på han. Søskene mine ønsker ingenting med han å gjøre. Moren min har jeg omtrent ingenting med å gjøre. Ene søskenet mitt har ikke klart seg særlig bra, sliter veldig psykisk og er ikke-fungerende. Det andre søskenet mitt er søkkrik, bokstavelig talt. Dette har h*n jobbet hardt for og har ikke fått noe drahjelp fra noen hold, h*n har tre barn og er i et sunt og godt forhold. 

 

Anonymkode: 79380...82b

[AnonymBruker]

Opplevde ikke ustabilitet i praktiske sammenhenger, der var jeg trygg. Men emosjonelt var det veldig ustabilt og ødeleggende. Har et fint forhold til foreldrene mine i dag, fordi de har gått i seg selv, sagt unnskyld og reparert. Men jeg preges i den grad at jeg sliter med relasjoner i egen familie (mann og barn) og må jobbe enormt mye med meg selv. Sliter med mat for å døyve følelser og er utbrent som følge av å prøve å tilfredsstille alt og alle.

Anonymkode: c996e...f2b

[AnonymBruker]

Kort fortalt:

Oppvokst med psykisk og fysisk vold fra mor. Foreldrene mine skilte seg da jeg var liten. Far misbrukte meg seksuelt.

Startet hos psykolog som 17- åring. Ble ganske kjapt innlagt på psykiatrisk. Noen rolige år midt i 20- årene, får anoreksien tok tak i meg igjen. Flere innleggelser og til sammen 12 år med psykolog. To alvorlige selvmordsforsøk, og tidvis alvorlig deprimert.

Nå er det straks 10 år siden siste psykologtime. Jeg har en jobb jeg elsker, og en fantastisk mann som har vært ved min side fra jeg var tenåring. 
 

Nå er jeg 44 år, jeg ble venn med livet da jeg var 38 år.

Anonymkode: dc426...62e

[AnonymBruker]

Har tidvis slitt mye med angst og depresjon. Har fått god hjelp til å bearbeide så har vært frisk og helt oppegående de siste 5 årene. Er nok litt skjør og ekstra utsatt for depresjon etter oppveksten. 

Anonymkode: 18556...a5d