Mistenker at min venninne faker diagnoser

[Sitronterte]

Uendelig mange selvdiagnotiserer seg selv. Du kan ikke gjøre det, kun fordi du leser noe lignende på DR. Google. For å få en diagnose, enten fysisk eller psykisk....så må en ekspert innen faget sette den diagnosen. Ser og hører at mange setter egne diagnoser. Det er jo helt feil. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 21.12):

Har en venninne som er et oppkomme av diagnoser. I følge seg selv så feiler hun så mye at det er et under at hun i det hele tatt greier å jobbe. Og for oss uinnvidde er det jo trist å høre om alle plagene og symptomene. Ligge å vri seg i smerte natt etter natt er ikke for amatører.

Så får jeg en beslektet diagnose  og følges tett og nært opp av et universitetssykehus. Altså ikke lokalt sykehus, men tvert til et spisskompetanse- sykehus. Og for at mitt hode skal kunne henge med på ferden, er jeg nødt til å ta til meg kunnskap og sette meg inn i og eie eget sykdomsbilde. 

Og her dukker blodprøve referanser, verdier høye eller lave, prognostisk vurdering, medisinering osv. opp.

Men når jeg ville ha noen synspunkter og vurderinger  knyttet til samme type sykdom fra min venninne, viser det seg at hun knapt forstår hva jeg snakker om. Hun bruker, i følge seg selv, kun paracet og ibux , påstår at hun bare ble kostet på dør etter at diagnosen ble stilt, ingen oppfølging av noe slag fra helse.  Samme hvilken innfallsvinkel jeg prøver gir det ikke gjenklang. Hun beskriver sine symptomer og sin behandling jf. hva som kan leses i typ ukeblad-oppslag. 

Jeg mistenker at hun faktisk ikke feiler det hun sier, verken denne sykdommen og kanskje heller ikke en hel rekke av de andre sykdommene hun påstår å være rammet av.

Men hvordan ta opp dette med henne? Snakker jeg med henne om plager du faktisk må være syk for å kjenne, kobler hun seg på og kjenner på akkurat det samme i perioder. Men jeg tror henne ikke nå lenger! Men det er ganske vanskelig å forholde seg til noen jeg faktisk oppfatter lyver og det gjør meg sint og skuffet. 

Noen som har noen gode råd å komme med?

 

Anonymkode: 2d012...a1b

Antagelig er hennes mest alvorlige diagnose helseangst. Hypkonderi er en alvorlig psykisk sykdom, spesielt siden mange som lider av det er sikker på at det er sykdommer, ikke noe psykisk som er problemet.

Anonymkode: e904a...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 22.36):

 

Vil bare fortelle deg at min mor nektet for at kreften gjorde henne vondt

 

Da var hun heldig.
Jeg hadde gjennombruddssmerter på 300 mg morfin om dagen.

Så da var hun veldig heldig🙂

Anonymkode: c7be3...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2024 den 23.50):

Hva slags ulykkesfugl er du som får så mange brudd? Har du osteoporose eller bør du bare vurdere en litt roligere livsstil?

Anonymkode: d49e0...736

Jeg har ikke fått dem alle samtidig da vel, jeg har en rolig livsstil er faktisk ganske så sofagris, men jeg har ADHD og hypermobileledd noe som gjør at ting går litt fort i svingene og jeg har lett for å skade meg. Jeg har fått hjernerystelse av å falle ned trapp fra andre etasje og av å falle på isen, halebeinsbrudd fikk jeg av å være på vannsklie med 4 åringen min, en gang brakk jeg tåa ved å stubbe den i noe mens en annen gang fikk jeg vridd den under meg mens jeg gikk. Ikke noe veldig utagerende greier her, bare uflaks. Jeg har ikke samsyn da dette var noe som ikke ble plukket opp hos utallige optikere eller øyespesialister da jeg var ung, klart det spiller en rolle, og jeg har dårlig balanse noe jeg gjetter kan kobles til at jeg var et ørebarn. Hvem vet, men regner med at alt har en eller annen sammenheng. Jeg må leve normalt og de rundt meg er oppmerksom på at jeg ikke kjenner når jeg skader meg så vi har en avtale om å gå på legevakt når partner syntes det er på tide, ikke når jeg syntes det. De to siste gangene han satte foten ned var i fjor: da hadde jeg blokkasje i tarmen og ble innlagt og gitt fantanyl for smertene, jeg hadde bare tenkt å ligge på baderomsgulvet til det gikk over jeg.. og så var det andre gradsforbrenning på hånden den siste gangen som jeg skulle bare bruke brannspredning og vann på. Jeg greier ikke koble alvorlig smerte i fra hverdagssmerten så mantra her er: "det går bra, bare gi meg et par minutter så kommer jeg".

(Ja, jeg jobber med meg selv for jeg har forstått at dette kan være farlig, men jeg er 45 nå og har presset meg hele livet, så livsstilendringer tar tid å lære og avlære.)

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg tror du misforsto, hun påpeker noe veldig viktig som vi alle bør ta til oss. Vår kropp og helse, vi må ta ansvar der vi kan og ikke forvente at helsevesen skal gjøre alt for oss, kort sagt. Trenger vi støtte og tilbud om behandling så er det likevel vi som må gjøre jobben.

En med søvnproblemer må gjøre en innsats for å legge til rette at balansen mellom aktivitet, mental påfyll, kostvaner, skjermbruk og rutiner for å roe ned er på plass, og ikke forvente at piller alene løser alt. Det krever en enorm egeninnsats. Som eksempel  

Anonymkode: 02a6f...b81

Jeg misforstod ikke og er kjempeglad at det fungerte for henne! Samtidig er jeg oppgitt på vegne og meg selv som har fått nøyaktig samme rådet gitt antakeligvis millioner av ganger fra ulike helsepersonell som legger det frem som en slags "quick fix". Fibromyaligi er så sammensatt og forskjellig at det finnes ikke en A4 løsning som passer for alle. Noen av oss får ikke sove, til tross for sovemedisin. Noen av oss er nøye på kosten uten at det har noen virkning, noen har tilleggssykdommer, allergier, eller andre ting som spiller inne. Noen av oss blir DÅRLIGERE av å trene mens andre blir bedre. Noen blir dårligere av varme, mens andre blir dårligere av kulde..

Din løsning er din løsning. Heldig deg som fant det som fungerer for deg, men ikke legg det frem som om det er "bare" for det er det ikke.

Anonymkode: dde16...ea5

[AnonymBruker]

*fentanyl og *brannspray

Anonymkode: dde16...ea5

[AnonymBruker]

Hva slags oppfølging man får kan ha med lege, sted man bor, alvorlighetsgrad og mye annet å gjøre. En del leger nekter faktisk å henvise videre. Ofte blir det gitt avslag ifra sykehus på henvisninger, med beskjed om at fastlegen bør følge dette opp videre. Kapasiteten er sprengt mange steder. Noen er heldigere og får mere hjelp enn andre. Har diverse helseproblemer selv, og det er faktisk ikke alltid så lett å nå frem selv om jeg følges opp på sykehus. Ikke alltid jeg husker navn på blodprøver, medisiner etc (går på mye, og sliter med hjernetåke). Det betyr ikke at jeg lyver om helsen. Så syns du bør droppe denne skepsisen.
 

Blir litt såret selv innimellom om jeg hører om folk som får utredning/ hjelp på sykehus for veldig milde/ enkle ting, mens jeg selv kun får resept på Paracet blant annet som smertestillende med mye smerter og påviste alvorlige ting. 
 

Kan være mange årsaker til at folk får ulik behandling. Jeg har slitt med ting i mange år, og de ønsker ikke at jeg skal bli avhengig av smertestillende blant annet. Går også på mange medisiner, noe som lettere kan føre til bivirkninger med diverse kombinasjoner av ting. 
 

Syns dere bør prøve å snakke mindre om sykdom, begge to. Forsøke å ta det med riktige instanser i stedet. Eventuelt meld deg inn i en gruppe med mennesker som har samme sykdom. Der kan man dele erfaringer. Ofte er folk veldig forskjellige, selv med helt samme sykdom, med ulik hjelp og behandling faktisk. Det er ikke så uvanlig. 

Anonymkode: ca994...9ae

[Pippi Lotta]

Jeg har to venniner med samme lidelse, hu enne får mye oppfølging men hu andre fik diagnosen og det var det. Jeg vet ikke hvorfir de får så dorskjelig hjelp, men de tilhører samme sykehus og jeg er 100% sikker på at bege har diagnosen. Så forskjelig hjelp og forståelse av sykdom kan ha helt naturlige forklaringer. Det er også mulig ay vennina de sliter med skam over sykdomen sin, og at hun derfor lyger å sier hun har en annen diagnose en den hun virkelig har. Selv om det skulle være samt at hun bare har diltet opp alt, så forstår jeg ikke hvorfor du skal konfrontere henne. Du komer til å fremstå som den gale her, og jeg forstår ikke hva du ønsker å oppnå? Om det at hun forholder seg anderledes til helsa en deg er så belastene for deg, så synes jeg du heller får vøre mindre med henne. Du kan ikke endre hu....

[AnonymBruker]

Kom på at jeg faktisk har fått veldig ulik hjelp for akkurat samme diagnose selv. Første gangen jeg fikk det var jeg først innlagt på sykehus. Blant annet for å utrede dette og finne ut hva det var. Så skulle det egentlig følges opp av fastlege videre, men siden jeg hadde fastlege et helt annet sted på det tidspunktet så ordnet de oppfølging fremover på et annet sykehus. Der ble jeg fulgt opp over flere år. 
 

Neste gang jeg fikk det samme ble det påvist på legesenteret. Det ble sendt henvisning til sykehus, men jeg fikk avslag. Fastlegen skulle følge det opp. Denne gangen ble det tatt langt færre prøver og undersøkelser enn sist gang, og fastlegen hadde ikke så mye peiling på denne diagnosen. Ringte vakthavende spesialist en gang, men det var det. 
Så det kan faktisk være store forskjeller, av ulike grunner. 

Anonymkode: ca994...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Da var hun heldig.
Jeg hadde gjennombruddssmerter på 300 mg morfin om dagen.

Så da var hun veldig heldig🙂

Anonymkode: c7be3...8a7

Eldre mennesker tåler uendelig mye mer enn yngre generasjoner. Min mormor hadde kreft i hele buken, lunger - ja helt opp i hjernen. Vi tvang i henne medisiner, for hun nektet på at det var vondt. Men vi så jo hun skjærte tenner, surra tommeler osv. Før i tiden gikk du ikke til legen om det ikke var døden nær, så for mange av di er det uhørt og skulle ta smertestillende 😊 selv på hennes siste mnd (hun døde) lekte hun at hun ikke hadde smerter - selvom hun fikk mye intravenøst morfin

Anonymkode: 674a5...d52

[AnonymBruker]

Hvorfor snakke så mye om plager og diagnoser med andre enn helsevesenet? Jeg hadde aldri snakket med en venninne om dette dersom hun oppfører seg som en hypokonder, noe det dessverre kan virke som. Skift tema, og si at du er lei av sykdomsprat, og at dette må hun ta med lege/spesialist.

Anonymkode: ff447...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Da var hun heldig.
Jeg hadde gjennombruddssmerter på 300 mg morfin om dagen.

Så da var hun veldig heldig🙂

Anonymkode: c7be3...8a7

Var hun heldig som led uten lindring?
Hun klarte ikke engang å snakke pga smertene. Så fordi du ikke klarte å leve uten så betyr det at andre ikke har smerter? Legen var veldig klar på at min mor hadde sterke smerter, men ta morfin betydde å dø for henne. Hun kjempet. 
Jeg vil jo heller si så heldig du var som tok smertestillende.. 

Anonymkode: 5bde9...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har mange diagnoser. Blant annet er det slik at hvis du ført har en autoimmun sykdom, så er det mye lettere å få andre autoimmune sykdommer. Jeg har 3 stk. Er i full jobb, og bruker kun Paracet når jeg har hodepine. Jeg "står han av" slik vi sier her oppe. Kunne ikke falt meg inn i halvsvime å anklage andre for å fake diagnoser. Vi er alle ulike. Noen legger seg ned i sofaen bare fordi de har litt vondt (i viljen), mens andre står på og kjenner at det å jobbe og være sammen med andre er mye bedre enn sofasliting. 

Snakk om andre ting med venninna di du. Blir best for dere begge det. 👍

Anonymkode: a555a...693

Nettopp vi er alle ulike så selv om noen ikke klarer å stå i jobb med samme diagnoser som du har betyr ikke det de har vondt i viljen!

Anonymkode: 578e1...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 21.12):

Har en venninne som er et oppkomme av diagnoser. I følge seg selv så feiler hun så mye at det er et under at hun i det hele tatt greier å jobbe. Og for oss uinnvidde er det jo trist å høre om alle plagene og symptomene. Ligge å vri seg i smerte natt etter natt er ikke for amatører.

Så får jeg en beslektet diagnose  og følges tett og nært opp av et universitetssykehus. Altså ikke lokalt sykehus, men tvert til et spisskompetanse- sykehus. Og for at mitt hode skal kunne henge med på ferden, er jeg nødt til å ta til meg kunnskap og sette meg inn i og eie eget sykdomsbilde. 

Og her dukker blodprøve referanser, verdier høye eller lave, prognostisk vurdering, medisinering osv. opp.

Men når jeg ville ha noen synspunkter og vurderinger  knyttet til samme type sykdom fra min venninne, viser det seg at hun knapt forstår hva jeg snakker om. Hun bruker, i følge seg selv, kun paracet og ibux , påstår at hun bare ble kostet på dør etter at diagnosen ble stilt, ingen oppfølging av noe slag fra helse.  Samme hvilken innfallsvinkel jeg prøver gir det ikke gjenklang. Hun beskriver sine symptomer og sin behandling jf. hva som kan leses i typ ukeblad-oppslag. 

Jeg mistenker at hun faktisk ikke feiler det hun sier, verken denne sykdommen og kanskje heller ikke en hel rekke av de andre sykdommene hun påstår å være rammet av.

Men hvordan ta opp dette med henne? Snakker jeg med henne om plager du faktisk må være syk for å kjenne, kobler hun seg på og kjenner på akkurat det samme i perioder. Men jeg tror henne ikke nå lenger! Men det er ganske vanskelig å forholde seg til noen jeg faktisk oppfatter lyver og det gjør meg sint og skuffet. 

Noen som har noen gode råd å komme med?

 

Anonymkode: 2d012...a1b

Jeg har hatt alvorlige anfall der jeg blir lam på halve siden av kroppen og mister halve synet. Har ikke fått noen oppfølging. Var på en legetime for 20år siden hvor han sa «jeg tror du har migrene». Thats it. Ingen oppfølging, ingen medisiner. Ingenting. 
Det er først NÅ jeg er henvist videre fordi jeg ba om det selv. 
 

Det går altså an. 

Anonymkode: f2e89...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har mange diagnoser. Blant annet er det slik at hvis du ført har en autoimmun sykdom, så er det mye lettere å få andre autoimmune sykdommer. Jeg har 3 stk. Er i full jobb, og bruker kun Paracet når jeg har hodepine. Jeg "står han av" slik vi sier her oppe. Kunne ikke falt meg inn i halvsvime å anklage andre for å fake diagnoser. Vi er alle ulike. Noen legger seg ned i sofaen bare fordi de har litt vondt (i viljen), mens andre står på og kjenner at det å jobbe og være sammen med andre er mye bedre enn sofasliting. 

Snakk om andre ting med venninna di du. Blir best for dere begge det. 👍

Anonymkode: a555a...693

Høres ut som meg. 
Jeg har også 3.  

Anonymkode: f2e89...89d

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (På 19.11.2024 den 17.32):

Blir dere aldri lei av dette poenget? Hva får dere til å tro at dette gjelder hvert eneste uføre menneske i landet?

Anonymkode: adb91...767

Nei, men det er bedre å tro på en som er ufør på falske premisser, og lyver om sin sykdom, enn å mistro uføre som kan være alvorlig syke.

Det finnes uføretrygdede som ikke vet om de lever ut året, men som allikevel møter kritiske spørsmål fra naboer og bekjente om de ikke har lyst til å begynne å jobbe igjen snart. 

Endret onsdag kl 20:27 av Tartufo

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (38 minutter siden):

Nei, men det er bedre å tro på en som er ufør på falske premisser, og lyver om sin sykdom, enn å mistro uføre som kan være alvorlig syke.

Det finnes uføretrygdede som ikke vet om de lever ut året, men som allikevel møter kritiske spørsmål fra naboer og bekjente om de ikke har lyst til å begynne å jobbe igjen snart. 

Ok, med slik tankegang er det jo fritt fram for dem som ikke har rent mel i posen.

Anonymkode: adb91...767

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ok, med slik tankegang er det jo fritt fram for dem som ikke har rent mel i posen.

Anonymkode: adb91...767

Selvfølgelig ikke. Dette blir sjekket og vurdert nøye i hvert tilfelle, men er ikke naboer og «venners» oppgave. Å måtte tåle masse spekulasjoner og prat, selv som alvorlig syk, er en stor belastning. 

Endret torsdag kl 09:47 av Tartufo

[AnonymBruker]

Ok, så har hun kan hende en annen sykdom. Kanskje hun lider av noe psykisk. Kanskje hun har en dårlig fastlege? Muligens har dere samme diagnose men ulik alvorlighetsgrad?

Uansett: lag dere en regel om at dere kun selv tenker på egen sykdom absolutt maks 30 min i måneden. Og kun snakker om den til andre mennesker en gang hver 3. måned, og da kun i 3-5 minutter.

Spørsmålet om hva din venninne feiler eller ikke feiler finner jeg ikke spesielt relevant. Snakk om spennende ting sammen, ikke bare om dere selv. Å navlebeskue blir ikke mer spennende av at man deler aktiviteten med venner, blir det? Snakk om hobbyer, interesser, politisk, kultur - hva som helst.

Å snakke om egen sykdom mer enn dette gjør deg bare sykere. La det være. Nekt henne å snakke om det. 

Anonymkode: 632d4...dd7

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2024 den 21.12):

Har en venninne som er et oppkomme av diagnoser. I følge seg selv så feiler hun så mye at det er et under at hun i det hele tatt greier å jobbe. Og for oss uinnvidde er det jo trist å høre om alle plagene og symptomene. Ligge å vri seg i smerte natt etter natt er ikke for amatører.

Så får jeg en beslektet diagnose  og følges tett og nært opp av et universitetssykehus. Altså ikke lokalt sykehus, men tvert til et spisskompetanse- sykehus. Og for at mitt hode skal kunne henge med på ferden, er jeg nødt til å ta til meg kunnskap og sette meg inn i og eie eget sykdomsbilde. 

Og her dukker blodprøve referanser, verdier høye eller lave, prognostisk vurdering, medisinering osv. opp.

Men når jeg ville ha noen synspunkter og vurderinger  knyttet til samme type sykdom fra min venninne, viser det seg at hun knapt forstår hva jeg snakker om. Hun bruker, i følge seg selv, kun paracet og ibux , påstår at hun bare ble kostet på dør etter at diagnosen ble stilt, ingen oppfølging av noe slag fra helse.  Samme hvilken innfallsvinkel jeg prøver gir det ikke gjenklang. Hun beskriver sine symptomer og sin behandling jf. hva som kan leses i typ ukeblad-oppslag. 

Jeg mistenker at hun faktisk ikke feiler det hun sier, verken denne sykdommen og kanskje heller ikke en hel rekke av de andre sykdommene hun påstår å være rammet av.

Men hvordan ta opp dette med henne? Snakker jeg med henne om plager du faktisk må være syk for å kjenne, kobler hun seg på og kjenner på akkurat det samme i perioder. Men jeg tror henne ikke nå lenger! Men det er ganske vanskelig å forholde seg til noen jeg faktisk oppfatter lyver og det gjør meg sint og skuffet. 

Noen som har noen gode råd å komme med?

 

Anonymkode: 2d012...a1b

Münchausen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ok, med slik tankegang er det jo fritt fram for dem som ikke har rent mel i posen.

Anonymkode: adb91...767

Så du mener at det er samfunnet sin oppgave å kritisere, mistenkte og til tider kommer med ganske stygge uttalelser om de som er uføretrygdede fordi noen kanskje ikke har rent mel i posen?

Anonymkode: 578e1...5a5