Er voksen, men kjenner på følelser etter egne foreldres skilsmisse

[AnonymBruker]

Mine foreldre ble skilt da jeg var i midten av tenårene. Min far fant seg fort en ny kjæreste, som etterhvert ble hans kone. Da de kom sammen var mine to stesøsken 8 og 10. Jeg opplevde at min far prioriterte sine bonusbarn, og at de sammen med min søster på 12 ble en familie på fem. Jeg har i alle år følt meg utenfor denne nye kjernefamilien, og jeg kjenner at disse følelsene er forsterket nå etter at jeg ble mor. Disse fem reiser på ferier sammen, har familiemiddager sammen når søsken er på besøk (studier andre steder) uten at jeg blir invitert. Mine nå voksne søsken får mer av min fars og stemors oppmerksomhet enn hva både jeg og mine barn får. Jeg blir som en fjern slektning, en tante eller et søskenbarn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, men skjønner at jeg ikke kan endre noe annet enn min egen innstilling. 
 

Så spørsmålet er, hvordan kan jeg håndtere dette på en god måte uten å føle meg avvist, ensom eller bitter?

 

Anonymkode: 92d16...95d

[AnonymBruker]

Dette høres jo vondt ut. Er du det eneste søskenet som ikke blir invitert? Uansett høres det ikke greit ut. Har du forsøkt å prate med faren din på tomannshånd? Jeg har vært borti fedre som «glemmer» egne barn når de får seg ny familie og alltid tenkt at disse er noen dotter av noen menn. Her behandles jo du i tillegg ulikt fra helsøskenet ditt. Ugreit av alle å ekskludere deg, men ansvaret ligger først og fremst på faren din. Det er ham jeg ville stilt til veggs om du tror det har noe for seg. Ikke så mange gode råd å komme med dessverre, men det man sier til små barn i slike tilfeller gjelder jo voksne barn også: Det har alt med den personen å gjøre og ingenting med deg. Klem

Anonymkode: bd667...702

[AnonymBruker]

Så hvis jeg forstår det rett - du har en lillesøster og deres foreldre ble skilt, og hun har blitt nære sine stesøsken og ikke du? Hvor mye yngre er hun enn deg? Hvor mye var dere hos deres far?

 

Anonymkode: c4df2...819

[AnonymBruker]

Jeg var yngre enn deg da mine foreldre ble skilt, og begge mine foreldre fant seg nye kjærester og fikk nye barn. I tillegg var det isfront mellom foreldrene mine, og absolutt ikke rom for mine følelser i den situasjonen. Spesielt i tenårene kjente jeg veldig på at jeg egentlig ikke passet helt inn hos noen av dem.

Jeg har aldri offisielt brutt kontakten med noen av dem, men jeg har gitt litt opp. Nå treffes vi kanskje rundt jul og bursdager og slikt.

Det som trigger følelsene mest hos meg er hvis venner og bekjente snakker om stebarn og barnets andre foreldre. Da handler det ofte om hvor vanskelig den andre parten er, og hvilke forventninger man har til hvordan barnet må forholde seg til situasjonen. I motsetning til egne felles barn, der man mer enn gjerne strekker seg litt ekstra for at barnet skal få en god opplevelse.

Et stebarn er og blir et stebarn. Og vi skilsmissebarn er ofte stebarn.

Anonymkode: 9ca7f...f76

[AnonymBruker]

Jeg er nesten 5 år eldre enn min helsøster, så jeg tror at min far og stemor opplevde henne som likere i alder, og forsåvidt også personlighet, med hennes barn. Jeg passet ikke inn i dette bildet av kjernefamilien. Hvorvidt jeg kommer til å konfrontere far med dette er jeg usikker på. Men det gjør meg fortsatt lei meg, så jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg fikk kontroll på følelsene mine her. 
 

Takk for fine innspill.

HI

Anonymkode: 92d16...95d

[AnonymBruker]

Tenårene er nok den verste alderen å oppleve samlivsbrudd, og også den vanskeligste å finne seg til rette med «ny» familie - ettersom man er i en fase der man i utgangspunktet skal løsrive seg, ikke knytte seg til nye mennesker.

Jeg har vært litt i din lillesøsters situasjon, da jeg og min søster fikk en stefar etter at vår far døde (dog ingen stesøsken). Jeg var ennå et barn og hadde et barns åpenhet, som gjorde det lettere for ham å nærme seg meg. Min søster var snart tenåring, og veldig skeptisk. Nå som voksne kommer vi alle overens, men jeg merker den dag idag at min søster fortsatt sliter med relasjonen til ham.

Du kan vurdere å snakke med din far om dette, men det kan godt hende han ser det på en helt annen måte, at du rett og slett ikke var like mottakelig for denne nye familien. Hva tenker du selv om denne perioden?

Anonymkode: c4df2...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er nesten 5 år eldre enn min helsøster, så jeg tror at min far og stemor opplevde henne som likere i alder, og forsåvidt også personlighet, med hennes barn. Jeg passet ikke inn i dette bildet av kjernefamilien. Hvorvidt jeg kommer til å konfrontere far med dette er jeg usikker på. Men det gjør meg fortsatt lei meg, så jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg fikk kontroll på følelsene mine her. 
 

Takk for fine innspill.

HI

Anonymkode: 92d16...95d

Da er det nok derfor de forskjellsbehandler. 

Selve diskusjonen om barnefordeling og bidrag etter en skilsmisse kan jo også være med på å ødelegge den naturlige ansvarsfølelsen, sånn at det er enklere at barnet faller mellom to stoler?

Anonymkode: 9ca7f...f76

[AnonymBruker]

Jeg er selv stemor og har det likt med mitt eldste stebarn. Jeg ser at hen alltid har vist liten interesse for far og søsken/stesøsken. Det er lite meldinger, snap  og telefoner fra hen, og det har det alltid vært. Vi har alltid invitert hen med på middager, turer, kino etc, men hen valgte venner og mor fremfor oss. Nå er hen voksne og føler seg nok på utsiden. 
 

Vi inviterer fremdeles, mens hen tar lite initiativ til å bli med selv. Det er superkoselig når hen er sammen med oss, og det er bra i perioder, og så da ber det av.

Jeg sier ikke at ts er lik mitt stebarn, men det er alltid to sider av en sak. Hva med å være åpen og ærlig ovenfor familien og si at du savner de og så tar du selv initiativ også til kontakt 😘

Anonymkode: b503a...4eb