Gå til innhold

Har jeg vært utsatt for omsorgssvikt uten å skjønne det selv?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Fikk fødselsdepresjon og havnet hos psykolog på bup.

Etter utallige samtaler om mine tanker rundt barneoppdragelse og egne erfaringer mener psykologen at jeg har kptsd etter det hun kaller traumatiske opplevelser i barndommen.

Jeg synes vi hadde det ganske normalt. Jeg er yngst i en flokk på 5 så hadde mye glede av eldre søsken.

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Far var mye på jobb og ute på jobbreiser, men hjemme var han svært omsorgsfull. 

Mor hadde sitt, hun var mye sint og kunne tordne ut av det blå. Brukte mye skam. F.eks hvis jeg tisset på meg tordnet hun og trampet rundt i lange tider.

Jeg var mye alene (søsken er mye eldre så de var tenåringer og opptatt med sitt). Jeg satt derfor mye på rommet eller lekte alene i hagen. Husker derimot ikke dette som negativt. Likte meg i eget selskap.

Kan ikke huske at jeg følte meg utrygg, det var liksom sånn det var. Barnehage, skole etc ble fulgt opp.

Som ungdom fikk jeg beskjed om å være inne før x-klokkeslett eller ikke komme hjem i det hele tatt. Valgte jeg ikke å komme var det ok.

Nå som voksen sliter jeg med angst, uro, depresjoner og det som er blitt diagnostisert som Asperger, men som psykologen på bup mener er kptsd.

tanker?

Anonymkode: 9dbd3...845

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kan være, trenger ikke være.

Min erfaring er at bup er veldig raske med å sette diagnoser, og vurdere opp i mot "dagens standard." 

Mye som ble gjort i gamle dager er omsorgssvikt i dag, men var det ikke den gangen, fordi det var normalt på det tidspunktet. Var det avvik fra hvordan andre hadde det den gang?

Tenker på at du ikke husker det som negativt, trivdes i eget selskap osv er viktig. Det kan være uheldige faktorer her (sinna mor ved uhell,) men det er ikke nok i seg selv til å sette slik diagnose.

BUP leter etter en knagg og forklaring på problemene du har i dag, men de trenger absolutt ikke henge sammen. Faren med det er at en barndom du husker som grei, men med sine feil og mangler, hauses opp og får skyld for dagens situasjon + gjøres verre enn den var for deg. Det er en felle det er viktig å ikke gå i, og som kan gjøre mer skade enn nytte.

Man har også gått mye bort fra å grave for mye i fortid, så hvorfor må psykologen henge seg opp i det?

Det du behandles for i dag kan fint behandles uten å dra inn alt av fortid. 

Anonymkode: 33e7d...cf5

  • Liker 4
  • Nyttig 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at grunnen til at de leter i barndommen er siden fødselsdepresjoner ofte ripper opp i gammelt grums og trigger ting som er begravet. I dag er ikke psykologer så opptatt av barndom og det som har skjedd.

Det er mange av oss som opplevde mye dritt som barn, som i dag ville vært omsorgssvikt. Venninna mi ble satt igjen alene hjemme en uke i 6 trinn(7 trinn i dagens skole) hun var altså knapt 12 år, og alene hjemme en uke. Ingen reagerte, hun hadde familie som var innom nesten daglig og handlet inn osv, men sov altså alene i huset. I dag hadde barnevernet blitt koblet inn.

 

Anonymkode: 6369f...645

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tror at grunnen til at de leter i barndommen er siden fødselsdepresjoner ofte ripper opp i gammelt grums og trigger ting som er begravet. I dag er ikke psykologer så opptatt av barndom og det som har skjedd.

Det er mange av oss som opplevde mye dritt som barn, som i dag ville vært omsorgssvikt. Venninna mi ble satt igjen alene hjemme en uke i 6 trinn(7 trinn i dagens skole) hun var altså knapt 12 år, og alene hjemme en uke. Ingen reagerte, hun hadde familie som var innom nesten daglig og handlet inn osv, men sov altså alene i huset. I dag hadde barnevernet blitt koblet inn.

 

Anonymkode: 6369f...645

Eventuelt så kan man bare få en fødselsdepresjon.

Og om den kommer av grums, så trenger ikke grumset opp for å behandle den. Det gjør det bare verre, lager sak ut av ting som ikke trenger å være der, skaper gnisninger i relasjoner til INGEN nytte, da det behandles likt uansett. Derfor blir man gående i psykiatrien etterpå og. Når fødselsdepresjonen er over, så har man en haug av nye problemer å ta tak i. 

Anonymkode: 33e7d...cf5

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fikk fødselsdepresjon og havnet hos psykolog på bup.

Etter utallige samtaler om mine tanker rundt barneoppdragelse og egne erfaringer mener psykologen at jeg har kptsd etter det hun kaller traumatiske opplevelser i barndommen.

Jeg synes vi hadde det ganske normalt. Jeg er yngst i en flokk på 5 så hadde mye glede av eldre søsken.

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Far var mye på jobb og ute på jobbreiser, men hjemme var han svært omsorgsfull. 

Mor hadde sitt, hun var mye sint og kunne tordne ut av det blå. Brukte mye skam. F.eks hvis jeg tisset på meg tordnet hun og trampet rundt i lange tider.

Jeg var mye alene (søsken er mye eldre så de var tenåringer og opptatt med sitt). Jeg satt derfor mye på rommet eller lekte alene i hagen. Husker derimot ikke dette som negativt. Likte meg i eget selskap.

Kan ikke huske at jeg følte meg utrygg, det var liksom sånn det var. Barnehage, skole etc ble fulgt opp.

Som ungdom fikk jeg beskjed om å være inne før x-klokkeslett eller ikke komme hjem i det hele tatt. Valgte jeg ikke å komme var det ok.

Nå som voksen sliter jeg med angst, uro, depresjoner og det som er blitt diagnostisert som Asperger, men som psykologen på bup mener er kptsd.

tanker?

Anonymkode: 9dbd3...845

Høres ikke bra ut. Men omsorgssvikt er vel mye grovere enn litt kjeft? Og all ungdom har jo innetider (sagt på litt stygg måte men)? Mulig det ligger mer under, da...Får du plutselige flashbacks og er mye nummen og fjern?  

Anonymkode: 9447f...dce

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes også jeg hadde en grei barndom, helt til jeg begynte å gå i terapi. 

Da vi begynte å nøste i barndommen min, kom det frem mye som jeg ikke hadde tenkt på traumatiserende i min barndom, men som tydeligvis likevel hadde satt spor i både kropp og sinn. Og i ettertid kan jeg jo se at enkelte ting jeg opplevde, var helt på trynet, men som barn trodde jeg det var slik hos alle. 

Jeg hadde en psykisk syk mor (noe jeg heller ikke forsto i barndommen), som var ustabil og sa så mye rart, at jeg hele tiden var i beredskap. Og det å være i beredskap hele tiden, gjør noe med et menneske. 

Jeg opplevde det ikke som om DPS ville finne en knagg å henge min dårlige psyke på. Jeg opplevde det heller som en forklaring på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde i ulike situasjoner, og at det ikke bare var å "ta seg sammen" og bli kvitt angsten. Den måtte både berabeides og utfordres. 

Ved enkelte episoder som jeg fortalte om til terapeuten, nærmest som i en bisetning, fordi jeg ikke trodde det var viktig, stoppet terapeuten meg og spurte "ville du gjort dette til dine egne barn?". Svaret var alltid er helt klart NEI, og det fikk meg til å innse hvor mye sykt jeg hadde opplevd. 

Jeg vil tro at du også har vært mye i beredskap i barndommen, når du ikke visste hva mor kunne bli sint for, og når hun kunne bli sint neste gang. Jeg tror heller ikke du sov så godt, når du visste at hvis du tisset deg ut, ble det kjeft og få. Noe som faktisk er helt forferdelig, barnet kan jo ikke noe for at du er sengevæter. 

Anonymkode: eea8c...c1c

  • Liker 7
  • Hjerte 2
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er mye av det du skriver som overhodet ikke er rett. Men tenker at det nok var ganske vanlig pga at da visste man ikke bedre. Jeg synes selv at jeg har hatt en ganske fin barndom hvor jeg kunne snakke med foreldrene mine om alt. Ikke opplevde vold. Og et hjem hvor vennene mine følte seg velkommen i. Men mamma og pappa kranglet av og til, og pappa kunne true med å flytte. Han gjorde det aldri, men kjenner at jeg ble usikker av det. Ikke noe jeg ville kalt traumer. Men i 2024 ville det gjerne blitt kategorisert som det. Det TS skriver ville nok blitt kalt traumer om det hadde skjedd i dag.

Anonymkode: 26303...3a0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kan være, trenger ikke være.

Min erfaring er at bup er veldig raske med å sette diagnoser, og vurdere opp i mot "dagens standard." 

Mye som ble gjort i gamle dager er omsorgssvikt i dag, men var det ikke den gangen, fordi det var normalt på det tidspunktet. Var det avvik fra hvordan andre hadde det den gang?

Tenker på at du ikke husker det som negativt, trivdes i eget selskap osv er viktig. Det kan være uheldige faktorer her (sinna mor ved uhell,) men det er ikke nok i seg selv til å sette slik diagnose.

BUP leter etter en knagg og forklaring på problemene du har i dag, men de trenger absolutt ikke henge sammen. Faren med det er at en barndom du husker som grei, men med sine feil og mangler, hauses opp og får skyld for dagens situasjon + gjøres verre enn den var for deg. Det er en felle det er viktig å ikke gå i, og som kan gjøre mer skade enn nytte.

Man har også gått mye bort fra å grave for mye i fortid, så hvorfor må psykologen henge seg opp i det?

Det du behandles for i dag kan fint behandles uten å dra inn alt av fortid. 

Anonymkode: 33e7d...cf5

Mener du at de som graver mye i fortid henger etter, på en måte? 
 

ps, har selv negative erfaringer med å grave i fortid. Waste of time. 

Anonymkode: 3b5cd...a76

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil minne alle på at et traume ikke er basert på HVA som skjedde, men hvordan individet opplever det som skjedde - og drt er bevist at et traume vs ikke-traume er kraftig avhengig av hvordan vedkommende blir håndtert etter hendelsen. Føler de seg sett, hørt og tatt care på direkte etterpå, vil selv de verste situasjoner kunne unngå PTSD. Og motsatt, dersom man ikke føler seg sett, hørt og tatt vare på etter en vond hendelse, setter det dype spor i våre formative år.

Anonymkode: 7e5dc...601

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Dette er i hvertfall omsorgssvikt i aller aller høyeste grad! Nyfødte resignerer når de blir behandlet sånn! De blir ikke "snille" og "uproblematiske", de gir opp å rope på mamma og den nærheten de så sårt trenger! 

Babyer er aldri bortskjemt; de gråter fordi de har grunnleggende behov. Datidens praksis med å la nyfødte gråte fører også til svært høye nivåer av stress hos babyen 💔

Anonymkode: 1b7a6...dd5

  • Liker 6
  • Nyttig 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Fikk fødselsdepresjon og havnet hos psykolog på bup.

Etter utallige samtaler om mine tanker rundt barneoppdragelse og egne erfaringer mener psykologen at jeg har kptsd etter det hun kaller traumatiske opplevelser i barndommen.

Jeg synes vi hadde det ganske normalt. Jeg er yngst i en flokk på 5 så hadde mye glede av eldre søsken.

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Far var mye på jobb og ute på jobbreiser, men hjemme var han svært omsorgsfull. 

Mor hadde sitt, hun var mye sint og kunne tordne ut av det blå. Brukte mye skam. F.eks hvis jeg tisset på meg tordnet hun og trampet rundt i lange tider.

Jeg var mye alene (søsken er mye eldre så de var tenåringer og opptatt med sitt). Jeg satt derfor mye på rommet eller lekte alene i hagen. Husker derimot ikke dette som negativt. Likte meg i eget selskap.

Kan ikke huske at jeg følte meg utrygg, det var liksom sånn det var. Barnehage, skole etc ble fulgt opp.

Som ungdom fikk jeg beskjed om å være inne før x-klokkeslett eller ikke komme hjem i det hele tatt. Valgte jeg ikke å komme var det ok.

Nå som voksen sliter jeg med angst, uro, depresjoner og det som er blitt diagnostisert som Asperger, men som psykologen på bup mener er kptsd.

tanker?

Anonymkode: 9dbd3...845

Om du ikke følte deg utrygg i barndommen og ikke har kjent på disse symptomene har du ikke kompleks PTSD da du først må oppfylle kriteriene på «vanlig» PTSD.

 

https://lommelegen.dagbladet.no/psykisk-helse/artikkel/posttraumatisk-stresslidelse-ptsd/69001906

  • Du må ha opplevd svært belastende livshendelser, som har vært mer enn vanlig truende eller dramatiske.
  • Du må ha flashbacks, det vil si at du gjenopplever hendelsene både i våken tilstand (som påtrengende minner) og sovende tilstand (mareritt).
  • Du unngår steder, aktiviteter og situasjoner som minner deg om det du har opplevd.
  • Du er «på vakt» mye av tiden. Du skvetter lett og plages av uro.
  • Det kan hende du lett blir sint og irritert.
  • Det kan være vanskelig å konsentrere seg.

 

Anonymkode: bc26c...662

  • Liker 1
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Traumer kan fint sette seg i kroppen uten at du husker hvorfor eller hva. Så kan traumer sette spor i andre deler av livet.

Jeg har opplevd mye omsorgssvikt i oppveksten. Men jeg visste ikke det da. For meg har det vært tøft å forstå og godta at det overhodet ikke var greit. Det som har hjulpet meg er å huske ting, forstå sammenhenger og alvoret i det og bruke tid og energi på å trygge 9 år gamle meg på at jeg er trygg nå.

Men det er ikke nødvendigvis fasit for alle. Det viktigste tror jeg er at en tar det på alvor og finner de rette metodene sammen med en behandler.

  • Liker 3
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Fikk fødselsdepresjon og havnet hos psykolog på bup.

Etter utallige samtaler om mine tanker rundt barneoppdragelse og egne erfaringer mener psykologen at jeg har kptsd etter det hun kaller traumatiske opplevelser i barndommen.

Jeg synes vi hadde det ganske normalt. Jeg er yngst i en flokk på 5 så hadde mye glede av eldre søsken.

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Far var mye på jobb og ute på jobbreiser, men hjemme var han svært omsorgsfull. 

Mor hadde sitt, hun var mye sint og kunne tordne ut av det blå. Brukte mye skam. F.eks hvis jeg tisset på meg tordnet hun og trampet rundt i lange tider.

Jeg var mye alene (søsken er mye eldre så de var tenåringer og opptatt med sitt). Jeg satt derfor mye på rommet eller lekte alene i hagen. Husker derimot ikke dette som negativt. Likte meg i eget selskap.

Kan ikke huske at jeg følte meg utrygg, det var liksom sånn det var. Barnehage, skole etc ble fulgt opp.

Som ungdom fikk jeg beskjed om å være inne før x-klokkeslett eller ikke komme hjem i det hele tatt. Valgte jeg ikke å komme var det ok.

Nå som voksen sliter jeg med angst, uro, depresjoner og det som er blitt diagnostisert som Asperger, men som psykologen på bup mener er kptsd.

tanker?

Anonymkode: 9dbd3...845

Jeg tenker at noe av dette høres bra ut, men skrikekur og mor som bruker kjeft, tordner og påfører skam vet man med sikkerhet forandrer barns hjerne. Det er helt klassisk å slite med det du gjør. Jeg reagerer også på at du ikke fikk lov å komme hjem, men måtte bli ute om du ikke overholdt innetid. Det at faren din var omsorgsfull når han først var hjemme betyr jo veldig mye. Håper det gjør at du har gode relasjoner nå i voksen alder. Snakker dere mye sammen i familien? Sagt på en annen måte, har du gode relasjoner til foreldre og søsken i voksen alder?

  • Liker 3
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Fikk fødselsdepresjon og havnet hos psykolog på bup.

Etter utallige samtaler om mine tanker rundt barneoppdragelse og egne erfaringer mener psykologen at jeg har kptsd etter det hun kaller traumatiske opplevelser i barndommen.

Jeg synes vi hadde det ganske normalt. Jeg er yngst i en flokk på 5 så hadde mye glede av eldre søsken.

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Far var mye på jobb og ute på jobbreiser, men hjemme var han svært omsorgsfull. 

Mor hadde sitt, hun var mye sint og kunne tordne ut av det blå. Brukte mye skam. F.eks hvis jeg tisset på meg tordnet hun og trampet rundt i lange tider.

Jeg var mye alene (søsken er mye eldre så de var tenåringer og opptatt med sitt). Jeg satt derfor mye på rommet eller lekte alene i hagen. Husker derimot ikke dette som negativt. Likte meg i eget selskap.

Kan ikke huske at jeg følte meg utrygg, det var liksom sånn det var. Barnehage, skole etc ble fulgt opp.

Som ungdom fikk jeg beskjed om å være inne før x-klokkeslett eller ikke komme hjem i det hele tatt. Valgte jeg ikke å komme var det ok.

Nå som voksen sliter jeg med angst, uro, depresjoner og det som er blitt diagnostisert som Asperger, men som psykologen på bup mener er kptsd.

tanker?

Anonymkode: 9dbd3...845

Kansje en av dine foreldre også har asberger og at de ikke har hatt korrekt kunnskap rundt det å ivareta barn. Feks om din mor hadde det, så kan det Kansje forklare den rare reaksjonen på at du tisset på deg. De har nok ikke ment å påføre deg traumer, men at de Kansje ikke visste bedre på den tiden. Mange tror jo fortsatt at det er god og sunn taktikk å være autorativ med barna. 

De med Asberger kan vel også ha angst bare pga diagnosen, kan de ikke? Vet det er sånn med adhd,ihvertfall. 

Anonymkode: 8ec91...d9e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At noe var vanlig før betyr ikke at det ikke satte traumer i barna. Det er derfor dette går i arv. Man har dysfunksjonelle foreldre, fordi de selv vokste opp med dysfunksjonelle foreldre. Nå endrer ting seg og vi ser ting på helt andre måter, noe som kan bryte arven, men som også skaper nåtidens helikopterforeldre. Litt klokere enn forrige generasjon, men fortsatt preget på sin måte. 

Anonymkode: 81d48...2f3

  • Liker 7
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må det være en diagnose? Og hvorfor går du på BUP om du er voksen? Som en skriver over her må du først oppfylle kravene til ptsd for å kunne ha kptsd, fra det du skriver kommer ikke det godt frem. Kan godt hende du hadde en problematisk barndom, men det gir ikke automatisk en diagnose. Er du på autisme-spekteret kan mye av plagene dine være relatert til det.

Anonymkode: f4c12...b5f

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Fikk fødselsdepresjon og havnet hos psykolog på bup.

Etter utallige samtaler om mine tanker rundt barneoppdragelse og egne erfaringer mener psykologen at jeg har kptsd etter det hun kaller traumatiske opplevelser i barndommen.

Jeg synes vi hadde det ganske normalt. Jeg er yngst i en flokk på 5 så hadde mye glede av eldre søsken.

Som nyfødt ble jeg lagt på et rom for å skrike ferdig. Var etter dette et svært uproblematisk barn ifølge de gamle «de merket ikke at de hadde meg».

Far var mye på jobb og ute på jobbreiser, men hjemme var han svært omsorgsfull. 

Mor hadde sitt, hun var mye sint og kunne tordne ut av det blå. Brukte mye skam. F.eks hvis jeg tisset på meg tordnet hun og trampet rundt i lange tider.

Jeg var mye alene (søsken er mye eldre så de var tenåringer og opptatt med sitt). Jeg satt derfor mye på rommet eller lekte alene i hagen. Husker derimot ikke dette som negativt. Likte meg i eget selskap.

Kan ikke huske at jeg følte meg utrygg, det var liksom sånn det var. Barnehage, skole etc ble fulgt opp.

Som ungdom fikk jeg beskjed om å være inne før x-klokkeslett eller ikke komme hjem i det hele tatt. Valgte jeg ikke å komme var det ok.

Nå som voksen sliter jeg med angst, uro, depresjoner og det som er blitt diagnostisert som Asperger, men som psykologen på bup mener er kptsd.

tanker?

Anonymkode: 9dbd3...845

Det at hun laget uro rundt det at du tisset på deg, og det at du ikke fikk komme hjem dersom du ikke overholdt klokkeslettet,  reagerer jeg på. Alt det andre var vanlig i min oppvekst,  og har ikke preget meg eller mine søsken negativt. Men de to nevnte tingene er det lite omsorg i. At det skal gi så alvorlige diagnoser  virker likevel drøyt, siden du ikke har følt på mye utrygghet, men jeg er ikke psykolog da. 

Anonymkode: 40ce2...040

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det at hun laget uro rundt det at du tisset på deg, og det at du ikke fikk komme hjem dersom du ikke overholdt klokkeslettet,  reagerer jeg på. Alt det andre var vanlig i min oppvekst,  og har ikke preget meg eller mine søsken negativt. Men de to nevnte tingene er det lite omsorg i. At det skal gi så alvorlige diagnoser  virker likevel drøyt, siden du ikke har følt på mye utrygghet, men jeg er ikke psykolog da. 

Anonymkode: 40ce2...040

Det som gjør slike ting som dette vanskelig er at det som setter spor hos noen ikke nødvendigvis setter spor i andre. Det er mye som spiller inn. Derfor blir det lite matnyttig å si at siden du ikke opplevde dette som problematisk eller fikk problemer, så gjør heller ingen andre det.

Der kanskje noen takler veldig mye helt greit fordi de ellers har det trygt, blir hørt og inkludert, så kan andre oppleve det som tøft om en eller begge foreldrene må jobbe ekstra for at økonomien skal gå rundt.

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personer med Asperger er mer sårbare for ptsd. Så her handler det kanskje om en kombinasjon av en medfødt sårbarhet hos deg, og en foreldrestil som på ingen måte lever opp til dagens standard? Kombinert den store livsendringen det er å bli mor og en fødselsdepresjon så er det klart at alt dette kan føles voldsomt!

De gjorde kanskje så godt de kunne ut i fra de forutsetningen de selv hadde? Og hvis du var et barn som trivdes i eget selskap, så ble jo noe av det på et vis riktig likevel?

Mitt råd er å kjenne etter selv hvor mye du har behov for å bearbeide fortiden, og uansett fokusere mest på den nye tilværelsen som mamma! Hvis de kommer med kommentarer eller anbefalinger som går på tvers av helsestasjonen eller dine vurderinger så er det lov å nikke og smile og la det gå forbi!

Anonymkode: 428bc...36c

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...