Gå til innhold

Fryktelig ensom, men vil være i fred


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er fryktelig ensom, men når noen tar kontakt vil jeg som regel bare være i fred. Lite logisk egentlig. Flere som har det slik?

Hvordan skal jeg unngå å føle meg så ensom når jeg uansett ikke vil ha kontakt med folk? Eller vil jeg egentlig ha kontakt, men saboterer for meg selv? Klarer ikke bli helt klok på det.

Anonymkode: 2b5d5...286

  • Liker 5
  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Da jeg hadde det slik, så fant jeg ut at jeg var redd for å bli såret om jeg ble avvist, og jeg følte at jeg hadde så lite innhold i livet mitt at jeg ikke kunne være interessant nok for andre. Jeg hadde da vært fysisk syk i flere år, kunne ikke jobbe, bodde alene et sted hvor jeg ikke kjente mange m.m. De få gangene noen kanskje spurte om jeg ville møtes, så traff det gjerne dager eller perioder hvor jeg var veldig dårlig, så jeg greide ikke møtes, som fikk meg til å føle meg håpløs, som om det ikke var rart at jeg var ensom osv. Det ble rett og slett en veldig vond sirkel.

Jeg gikk til slutt gjennom en prosess hvor jeg måtte bli veldig ærlig med meg selv. En ting jeg innså var at jeg følte meg verre med å ikke ha noen å møte, selv om det ev. bare var en sjelden gang, og selv om ensomheten etter et slikt møte faktisk kunne føles verre. Men samtidig måtte jeg innrømme at slike møter med andre også ga meg viktige impulser, jeg fikk pratet litt med andre, kanskje sett noe annet enn jeg så i hverdagen, og også at det gjorde både godt og vondt å høre om andres liv og andres gleder og problemer. Jeg måtte innse at jeg er en sosial person, selv om jeg også trengte ro alene.

Fordi jeg hadde falt utenfor på så mange områder så innså jeg også at jeg følte at jeg ikke var god nok. Og at jeg hatet følelsen av å være mindre verdt enn andre. Men jeg innså også at det ikke var de få jeg innimellom møtte som mente at jeg ikke var nok verdt, det var meg selv. Det var vondt, men også godt, for da kunne jeg se at jeg påførte meg selv en del av denne smerten. Og så bestemte jeg meg for å heller se på hva de sa og gjorde - som jo viste at de satte pris på kontakt med meg, selv om de var veldig opptatte med sine liv.

Og så innså jeg at hvis jeg fortsatte å gjemme meg hjemme de stundene jeg hadde ørlite overskudd til å komme meg ut, da ville jeg trolig utvikle angst for å gå ut og møte andre. Og også at jeg ville bli for utrent til å omgås andre, slik at jeg nok ville føle meg enda mindre uvel når jeg møtte andre.

Så begynte jeg å se på hvem jeg selv var om jeg så bort fra sykdommen og livssituasjonen. Jeg minnet meg selv på at jeg var nysgjerrig, at jeg hadde vært glad i å lære ting, å gjøre slik og sånn. Så fant jeg ut at jeg kunne gjøre ting for å holde meg mer oppdatert på hva som skjer i samfunnet, fordi det kan lette lettere samtaler med andre. Og jeg begynte å lese mer, både sette meg mer inn i enkeltsaker, søke informasjon, men også ulike typer litteratur. Jeg minnet meg selv på at jeg egentlig var glad i å være sammen med andre, at jeg liker folk, at jeg hadde blitt sett på som hyggelig og snill og morsom tidligere, og innså at det var jeg som holdt meg selv tilbake fra å vise disse sidene til andre. En av grunnene til det tror jeg var fordi livssituasjonen var så vond at det var utfordrende å være glad, men også fordi jeg slet med å se hensikten, fordi ting på det tidspunktet føltes veldig håpløst ut.

Et eller annet sted i dette oppdaget jeg også at jeg selv nok hadde endret meg en del. Jeg hadde rett og slett fått mange livserfaringer som mange jeg kjente før sykdommen ikke hadde. Jeg hadde mistet noen av de erfaringene som de hadde. Men jeg innså at jeg trengte å bli kjent med flere personer som kanskje var litt modnere enn noen av de jeg hadde kjent - men også at jeg bare hadde godt av å innimellom være sammen med de som fremdeles så på verden som bare lys og lett. Så jeg valgte etterhvert å ta litt initiativ til å møte andre selv. Og jeg begynte å lete etter måter jeg kunne utvide mitt nettverk på på sikt.

Jeg fant også ut at jeg måtte prøve å trene litt, for å se om det var mulig å bli litt sterkere enn jeg da var. Det gikk så lite fremover at det føltes helt håpløst ut, for kroppen responderte ikke pga. sykdommen. Men da fortalte jeg meg selv at det var bedre å holde det nivået ved like enn å svekkes ytterligere, så jeg fortsatte. Og litt etter litt så begynte jeg å få litt fremgang, nok til at jeg følte meg litt bedre, selv om jeg fremdeles var ganske så syk. Jeg passet så på å spise sunt også, og så at det gjorde at kroppen føltes bedre også, at jeg fikk mer ro i kroppen og mindre smerter.

Spol frem noen år til i dag. Jeg er fremdeles syk, men ganske mye bedre enn jeg var, selv om jeg fremdeles ikke kan jobbe. Jeg er sterkere i kroppen, har mindre smerter. Og ikke minst, jeg har sakte bygget opp et helt nytt nettverk. Jeg har oppsøkt mange ulike arenaer hvor jeg kunne komme i kontakt med folk, hatt små samtaler med fremmede, blitt på hils med andre, blitt smått bekjente med noen, og etterhvert fått noen venner. Jeg har gått på gratiskonserter og foredrag, begynt med frivillig arbeid, og også skaffet meg en hobby, og alt har gjort at jeg har et større nettverk. Noen få gode venner, og ellers en del bekjente jeg kan slå av en prat med eller kanskje finne på noe som er innen et område som de liker og jeg ikke kjenner andre som liker.

Dette ble kanskje litt rotete, men kort sagt så var jeg delvis for syk til å orke å møte noen den gangen, men jeg var nok også blitt deprimert, og jeg var blitt så vant med å være for mye alene, slik at jeg grudde meg å møte andre, selv om jeg også virkelig ønsket å møte andre. Så på en måte sabotterte jeg meg selv, selv om det ikke var med vilje. Det var delvis reell mangel på energi og krefter, men også en form for frykt for å feile eller for å føle at jeg ikke var god nok. Men så innså jeg at disse vondere og vanskeligere følelsene kom av livssituasjonen, ikke pga. den jeg egentlig var. Og så bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe målrettet for å komme meg mer ut, fordi jeg forstod at livet mitt på sikt ville bli mye bedre hvis jeg gjorde det.

Det var langt fra bare enkelt, jeg var ofte motløs, følte på håpløshet, ble såret, følte for å gi opp, kunne til og med føle meg enda mer ensom innimellom. Men jeg minnet meg selv på at hvis jeg isolerte meg mer, så var det eneste som var sikkert at jeg ville bli mer ensom, at det da var bedre å prøve og feile og oppleve ting og så prøve og oppleve at ting ville bli litt bedre, om ikke annet i øyeblikk som det faktisk ble flere og flere av etterhvert.

Dette ble kanskje ganske rotete, men håper det kan hjelpe å lese litt hvordan mine følelser og tanker var. Livet mitt er fremdeles preget av sykdom, men jeg har nå et liv som er enormt mye rikere enn det var for noen år tilbake. Jeg har innhold i livet mitt, jeg har folk jeg kan kontakte om jeg føler for det eller trenger det, jeg har folk som bryr seg, folk som vil ha meg med på ting, og jeg kan være til nytte for andre også, noe som føles godt. Jeg har funnet tilbake til mye av mitt gamle meg, selv om alt har endret meg, og jeg har lært å sette pris på en del av endringene. For jeg har også innsett at det er gode ting jeg nå opplever, også sammen med andre, som jeg trolig ikke ville fått oppleve om jeg ikke hadde gått gjennom denne lange prosessen med både selvransaking, beintøff jobbing med meg selv og alt dette har gjort med meg.

Så se om du kan finne litt ut av ting du også! Kanskje kan du snakke med legen din? Eller bli med på aktiviteter som Aktiv på Dagtid eller lignende? Har du en interesse du holdt på med før du kan ta opp? Eller kanskje noe du har lyst å begynne med? Eller hva med å bare søke litt fritt, søke nye impulser med å gå på utstillinger, museum, foredrag, konserter, arrangementer i lokalmiljøet? Eller kanskje du kan sjekke ut om det er noe frivillig arbeid i lokalmiljøet du kan involvere deg i?

Lykke til! ❤️

Anonymkode: f4605...c46

  • Liker 3
  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har det litt på samme måte. Eller jeg er ikke ensom, men ufrivillig enslig. Ønsker familie, ikke flere venner.

Anonymkode: 80aab...78d

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er fryktelig ensom, men når noen tar kontakt vil jeg som regel bare være i fred. Lite logisk egentlig. Flere som har det slik?

Hvordan skal jeg unngå å føle meg så ensom når jeg uansett ikke vil ha kontakt med folk? Eller vil jeg egentlig ha kontakt, men saboterer for meg selv? Klarer ikke bli helt klok på det.

Anonymkode: 2b5d5...286

Jeg har det også litt sånn.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Da jeg hadde det slik, så fant jeg ut at jeg var redd for å bli såret om jeg ble avvist, og jeg følte at jeg hadde så lite innhold i livet mitt at jeg ikke kunne være interessant nok for andre. Jeg hadde da vært fysisk syk i flere år, kunne ikke jobbe, bodde alene et sted hvor jeg ikke kjente mange m.m. De få gangene noen kanskje spurte om jeg ville møtes, så traff det gjerne dager eller perioder hvor jeg var veldig dårlig, så jeg greide ikke møtes, som fikk meg til å føle meg håpløs, som om det ikke var rart at jeg var ensom osv. Det ble rett og slett en veldig vond sirkel.

Jeg gikk til slutt gjennom en prosess hvor jeg måtte bli veldig ærlig med meg selv. En ting jeg innså var at jeg følte meg verre med å ikke ha noen å møte, selv om det ev. bare var en sjelden gang, og selv om ensomheten etter et slikt møte faktisk kunne føles verre. Men samtidig måtte jeg innrømme at slike møter med andre også ga meg viktige impulser, jeg fikk pratet litt med andre, kanskje sett noe annet enn jeg så i hverdagen, og også at det gjorde både godt og vondt å høre om andres liv og andres gleder og problemer. Jeg måtte innse at jeg er en sosial person, selv om jeg også trengte ro alene.

Fordi jeg hadde falt utenfor på så mange områder så innså jeg også at jeg følte at jeg ikke var god nok. Og at jeg hatet følelsen av å være mindre verdt enn andre. Men jeg innså også at det ikke var de få jeg innimellom møtte som mente at jeg ikke var nok verdt, det var meg selv. Det var vondt, men også godt, for da kunne jeg se at jeg påførte meg selv en del av denne smerten. Og så bestemte jeg meg for å heller se på hva de sa og gjorde - som jo viste at de satte pris på kontakt med meg, selv om de var veldig opptatte med sine liv.

Og så innså jeg at hvis jeg fortsatte å gjemme meg hjemme de stundene jeg hadde ørlite overskudd til å komme meg ut, da ville jeg trolig utvikle angst for å gå ut og møte andre. Og også at jeg ville bli for utrent til å omgås andre, slik at jeg nok ville føle meg enda mindre uvel når jeg møtte andre.

Så begynte jeg å se på hvem jeg selv var om jeg så bort fra sykdommen og livssituasjonen. Jeg minnet meg selv på at jeg var nysgjerrig, at jeg hadde vært glad i å lære ting, å gjøre slik og sånn. Så fant jeg ut at jeg kunne gjøre ting for å holde meg mer oppdatert på hva som skjer i samfunnet, fordi det kan lette lettere samtaler med andre. Og jeg begynte å lese mer, både sette meg mer inn i enkeltsaker, søke informasjon, men også ulike typer litteratur. Jeg minnet meg selv på at jeg egentlig var glad i å være sammen med andre, at jeg liker folk, at jeg hadde blitt sett på som hyggelig og snill og morsom tidligere, og innså at det var jeg som holdt meg selv tilbake fra å vise disse sidene til andre. En av grunnene til det tror jeg var fordi livssituasjonen var så vond at det var utfordrende å være glad, men også fordi jeg slet med å se hensikten, fordi ting på det tidspunktet føltes veldig håpløst ut.

Et eller annet sted i dette oppdaget jeg også at jeg selv nok hadde endret meg en del. Jeg hadde rett og slett fått mange livserfaringer som mange jeg kjente før sykdommen ikke hadde. Jeg hadde mistet noen av de erfaringene som de hadde. Men jeg innså at jeg trengte å bli kjent med flere personer som kanskje var litt modnere enn noen av de jeg hadde kjent - men også at jeg bare hadde godt av å innimellom være sammen med de som fremdeles så på verden som bare lys og lett. Så jeg valgte etterhvert å ta litt initiativ til å møte andre selv. Og jeg begynte å lete etter måter jeg kunne utvide mitt nettverk på på sikt.

Jeg fant også ut at jeg måtte prøve å trene litt, for å se om det var mulig å bli litt sterkere enn jeg da var. Det gikk så lite fremover at det føltes helt håpløst ut, for kroppen responderte ikke pga. sykdommen. Men da fortalte jeg meg selv at det var bedre å holde det nivået ved like enn å svekkes ytterligere, så jeg fortsatte. Og litt etter litt så begynte jeg å få litt fremgang, nok til at jeg følte meg litt bedre, selv om jeg fremdeles var ganske så syk. Jeg passet så på å spise sunt også, og så at det gjorde at kroppen føltes bedre også, at jeg fikk mer ro i kroppen og mindre smerter.

Spol frem noen år til i dag. Jeg er fremdeles syk, men ganske mye bedre enn jeg var, selv om jeg fremdeles ikke kan jobbe. Jeg er sterkere i kroppen, har mindre smerter. Og ikke minst, jeg har sakte bygget opp et helt nytt nettverk. Jeg har oppsøkt mange ulike arenaer hvor jeg kunne komme i kontakt med folk, hatt små samtaler med fremmede, blitt på hils med andre, blitt smått bekjente med noen, og etterhvert fått noen venner. Jeg har gått på gratiskonserter og foredrag, begynt med frivillig arbeid, og også skaffet meg en hobby, og alt har gjort at jeg har et større nettverk. Noen få gode venner, og ellers en del bekjente jeg kan slå av en prat med eller kanskje finne på noe som er innen et område som de liker og jeg ikke kjenner andre som liker.

Dette ble kanskje litt rotete, men kort sagt så var jeg delvis for syk til å orke å møte noen den gangen, men jeg var nok også blitt deprimert, og jeg var blitt så vant med å være for mye alene, slik at jeg grudde meg å møte andre, selv om jeg også virkelig ønsket å møte andre. Så på en måte sabotterte jeg meg selv, selv om det ikke var med vilje. Det var delvis reell mangel på energi og krefter, men også en form for frykt for å feile eller for å føle at jeg ikke var god nok. Men så innså jeg at disse vondere og vanskeligere følelsene kom av livssituasjonen, ikke pga. den jeg egentlig var. Og så bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe målrettet for å komme meg mer ut, fordi jeg forstod at livet mitt på sikt ville bli mye bedre hvis jeg gjorde det.

Det var langt fra bare enkelt, jeg var ofte motløs, følte på håpløshet, ble såret, følte for å gi opp, kunne til og med føle meg enda mer ensom innimellom. Men jeg minnet meg selv på at hvis jeg isolerte meg mer, så var det eneste som var sikkert at jeg ville bli mer ensom, at det da var bedre å prøve og feile og oppleve ting og så prøve og oppleve at ting ville bli litt bedre, om ikke annet i øyeblikk som det faktisk ble flere og flere av etterhvert.

Dette ble kanskje ganske rotete, men håper det kan hjelpe å lese litt hvordan mine følelser og tanker var. Livet mitt er fremdeles preget av sykdom, men jeg har nå et liv som er enormt mye rikere enn det var for noen år tilbake. Jeg har innhold i livet mitt, jeg har folk jeg kan kontakte om jeg føler for det eller trenger det, jeg har folk som bryr seg, folk som vil ha meg med på ting, og jeg kan være til nytte for andre også, noe som føles godt. Jeg har funnet tilbake til mye av mitt gamle meg, selv om alt har endret meg, og jeg har lært å sette pris på en del av endringene. For jeg har også innsett at det er gode ting jeg nå opplever, også sammen med andre, som jeg trolig ikke ville fått oppleve om jeg ikke hadde gått gjennom denne lange prosessen med både selvransaking, beintøff jobbing med meg selv og alt dette har gjort med meg.

Så se om du kan finne litt ut av ting du også! Kanskje kan du snakke med legen din? Eller bli med på aktiviteter som Aktiv på Dagtid eller lignende? Har du en interesse du holdt på med før du kan ta opp? Eller kanskje noe du har lyst å begynne med? Eller hva med å bare søke litt fritt, søke nye impulser med å gå på utstillinger, museum, foredrag, konserter, arrangementer i lokalmiljøet? Eller kanskje du kan sjekke ut om det er noe frivillig arbeid i lokalmiljøet du kan involvere deg i?

Lykke til! ❤️

Anonymkode: f4605...c46

Det var et langt innlegg det. Jeg kjente meg igjen i de tre første avsnittene i hvert fall 

Anonymkode: da644...9d6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er fryktelig ensom, men når noen tar kontakt vil jeg som regel bare være i fred. Lite logisk egentlig. Flere som har det slik?

Hvordan skal jeg unngå å føle meg så ensom når jeg uansett ikke vil ha kontakt med folk? Eller vil jeg egentlig ha kontakt, men saboterer for meg selv? Klarer ikke bli helt klok på det.

Anonymkode: 2b5d5...286

Du vil ha kontakt, men ikke med hvem som helst.

Anonymkode: 69b0b...01f

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er fryktelig ensom, men når noen tar kontakt vil jeg som regel bare være i fred. Lite logisk egentlig. Flere som har det slik?

Hvordan skal jeg unngå å føle meg så ensom når jeg uansett ikke vil ha kontakt med folk? Eller vil jeg egentlig ha kontakt, men saboterer for meg selv? Klarer ikke bli helt klok på det.

Anonymkode: 2b5d5...286

Dette ga ikke helt mening slik det står her i innlegget...

Jeg er ikke ensom, men jeg er veldig utadvendt. Hender det er mange ulike mennesker som tar kontakt med meg, så er det ikke alle jeg liker tar kontakt. Prøver å være høflig og snill med alle. Godtar sjeldent venneforespørsler på snap, med mindre jeg tenker de har potensiale til å bli en god venn/kjæreste.

De jeg liker er ikke i tvil om at jeg liker dem, for da viser jeg det med hele meg.

Er det slik at du ikke vil ha kontakt med noen? 

Det er jo forskjell på folk....

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også sånn. Har innsett at jeg egentlig har ganske lett for å få venner om jeg går inn for det, men jeg blir så sliten av folk og vil helst være mest alene. Vil ha vennskap men orker ikke opprettholde dem...men føler meg utenfor om mine venner gjør ting uten meg - selv om jeg helst vil være i fred. Veldig motstridende. I tillegg har jeg vanskelig for å kalle folk venner, jeg kaller dem heller bekjente. Tror kanskje jeg vil holde folk litt på avstand? Irriterende at jeg likevel føler meg ensom når det er selvvalgt. 

Anonymkode: e89f0...b7f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har det også sånn. Har innsett at jeg egentlig har ganske lett for å få venner om jeg går inn for det, men jeg blir så sliten av folk og vil helst være mest alene. Vil ha vennskap men orker ikke opprettholde dem...men føler meg utenfor om mine venner gjør ting uten meg - selv om jeg helst vil være i fred. Veldig motstridende. I tillegg har jeg vanskelig for å kalle folk venner, jeg kaller dem heller bekjente. Tror kanskje jeg vil holde folk litt på avstand? Irriterende at jeg likevel føler meg ensom når det er selvvalgt. 

Anonymkode: e89f0...b7f

Har det helt likt selv! Rare greier

Anonymkode: 581ef...91f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det henge sammen med at når en først åpner opp så er det mange som blir veldig pågående?

For eksempel at folk stikker innom på besøk, men så aldri går igjen. Blir slitsomt når de blir sittende hele kvelden, eller kommer mange ganger i uken. For introverte blir dette i overkant, og man kan være redd for å starte vennskap når man ikke vet helt hvordan det vil utvikle seg. Jeg har gode venner, og har egentlig nok med dem, men merker at for eksempel enkelte naboer nok kunne tenkt seg mer kontakt. Er bare så redd for at det blir veldig renn på døren når de bor så nærme, og jeg ofte har lyst til å være alene. Føler meg litt uhøflig, som holder dem på armlengdes avstand...

Anonymkode: 7e744...895

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...