Merker at jeg liker egentlig ikke å ha venner

[AnonymBruker]

Paradokset er at jeg er ensom. 

Jeg har fått meg et par venner de siste årene. I starten likte jeg jo de kjempe godt og syntes det var gøy å både snakke med de og finne på ting sammen. Men etter en del måneder så merker jeg at interessen min avtar og jeg vil helst ikke snakke med de. Faktisk så kommer jeg til et punkt der jeg egentlig ikke vil ha kontakt lenger i det hele tatt. 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Det er kun med kjærester det ikke har vært slik før. Jeg går rett og slett lei vennene mine. Nå har jeg et par venner jeg gruer meg til å finne på ting sammen med og snakke med, jeg vil jo ikke, jeg syns det er mye hyggeligere å være alene. 

Problemet er også at jeg er litt for hyggelig og sosial i perioder hvor jeg plutselig har fått meg en ny venn uten å egentlig ha tenkt over det, om det gir mening? 

De vennene jeg har og har hatt har ikke nødvendigvis gjort noe galt. Men jeg merker at jeg blir slik spesielt om vennskapet har blitt litt for nært, for eksempel om vi har delt litt for mye med hverandre eller om det har vært flørting. Han ene flørtet jeg med en del i begynnelsen og det var vel på vei til å bli noe annet, men så dabbet interessen av for det og vi er bare venner. Han vil ingenting mer med meg, han har en annen dame han holder på med, men jeg syns likevel det er rart med vennskapet. Han har jeg også delt VELDIG mye med, jeg hadde en periode i livet hvor jeg delte altfor mye av tanker og følelser og tidligere traumer. Nå går jeg i gruppeterapi og får mer orden på dette.

Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre her. Er det andre som har det sånn? Jeg vil jo nesten ikke ha venner når det er sånn det skal være. Jeg vil egentlig bare ha èn person å forholde meg til. Det er nok liksom. 

Anonymkode: c66ed...295

[AnonymBruker]

Jeg skjønner akkurat hva du mener! Jeg synes det blir kjedelig.. Har 1000 interesser, samboer, barn og 2 hunder. Det er ikke plass til venner i livet mitt, SÅ spennende er det ikke å skravle over en kopp kaffe altså.

Jeg har 1 venn og henne treffer jeg en gang eller to i året. Det holder.

Anonymkode: d921a...c10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg skjønner akkurat hva du mener! Jeg synes det blir kjedelig.. Har 1000 interesser, samboer, barn og 2 hunder. Det er ikke plass til venner i livet mitt, SÅ spennende er det ikke å skravle over en kopp kaffe altså.

Jeg har 1 venn og henne treffer jeg en gang eller to i året. Det holder.

Anonymkode: d921a...c10

Dette kan da ikke stemme. Du har jo en samboer, som jeg for din skyld håper du er god venn med. Klart at når du bor sammen med noen, fyller det en del av vennebehovet. 

Jeg har en del venner, men om jeg treffer venner en ettermiddag og en dag i helga, utgjør det kanskje 6-7 timer i uka. Regner med du ser samboeren din mer enn en time daglig? 

Anonymkode: 5b9ee...cc9

[AnonymBruker]

Jeg kunne ha skrevet det innlegget selv, ts, har det helt likt som deg. Du beskriver noe som er kliss lik min realitet. Eneste forskjellen er at jeg akkurat forlot gruppeterapien fordi jeg ikke fikk noen særlig fremgang der. Én ting lærte jeg likevel: sympatien, omsorgen og nysgjerrigheten på de andre i gruppeterapien var veldig tilstedeværende i begynnelsen. Jeg interesserte meg voldsomt for dem i starten, og gledet meg til ny time hver uke. Så, etter noen måneder, avtok det kraftig. Mine medgruppedeltakere kom med de samme historiene og scenarioene gang etter gang, og med de samme følelsene og følelsesuttrykkene hver gang. Det ble som å oppleve deja vu hver gruppetime. Og der begynte jeg virkelig å falle av lasset: hadde de virkelig ikke noe nytt å bidra med? Noe annet enn det bruddet de har snakket om opp og ned i mente? 

Om jeg oversetter det til tidligere vennskap jeg har hatt, så går det samme mønsteret igjen: bli kjent, være nysgjerrig på vedkommende, høre de samme historiene igjen og igjen, og så få vedkommende i halsen. Det er ikke det at jeg er så spennende selv, men jeg har såpass stor utforskertrang at jeg alltid må prøve noe nytt. Har vært innom drøssevis av sporter og hobbyer, lært meg å spille diverse instrumenter, satt meg inn i forskjellige temaer (historie, politikk, vitenskap osv), og ser livet som en stor buffet hvor alt må smakes på. Når folk da foreslår den samme kaffebaren for ørtende gang, kjenner jeg at alt bare er rinse and repeat. Kan vi ikke klatre sammen heller? Eller padle? Eller kjøre en halvtime nord for byen og ta lunsj der? Jeg savner liksom spontanitet og kreativitet fra andre, og gidder ikke lenger være den som drar lasset alltid selv. 

Men tyve år med mannen min klarer jeg helt fint😂

Anonymkode: dfbee...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Paradokset er at jeg er ensom. 

Jeg har fått meg et par venner de siste årene. I starten likte jeg jo de kjempe godt og syntes det var gøy å både snakke med de og finne på ting sammen. Men etter en del måneder så merker jeg at interessen min avtar og jeg vil helst ikke snakke med de. Faktisk så kommer jeg til et punkt der jeg egentlig ikke vil ha kontakt lenger i det hele tatt. 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Det er kun med kjærester det ikke har vært slik før. Jeg går rett og slett lei vennene mine. Nå har jeg et par venner jeg gruer meg til å finne på ting sammen med og snakke med, jeg vil jo ikke, jeg syns det er mye hyggeligere å være alene. 

Problemet er også at jeg er litt for hyggelig og sosial i perioder hvor jeg plutselig har fått meg en ny venn uten å egentlig ha tenkt over det, om det gir mening? 

De vennene jeg har og har hatt har ikke nødvendigvis gjort noe galt. Men jeg merker at jeg blir slik spesielt om vennskapet har blitt litt for nært, for eksempel om vi har delt litt for mye med hverandre eller om det har vært flørting. Han ene flørtet jeg med en del i begynnelsen og det var vel på vei til å bli noe annet, men så dabbet interessen av for det og vi er bare venner. Han vil ingenting mer med meg, han har en annen dame han holder på med, men jeg syns likevel det er rart med vennskapet. Han har jeg også delt VELDIG mye med, jeg hadde en periode i livet hvor jeg delte altfor mye av tanker og følelser og tidligere traumer. Nå går jeg i gruppeterapi og får mer orden på dette.

Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre her. Er det andre som har det sånn? Jeg vil jo nesten ikke ha venner når det er sånn det skal være. Jeg vil egentlig bare ha èn person å forholde meg til. Det er nok liksom. 

Anonymkode: c66ed...295

Er du introvert?

Anonymkode: 4655c...81d

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ensom.

Mange bekjente jeg møter via interesser og jobb, men vennskap trenger jeg ikke. Vil være fri å bestemme over min egen tid utenfor jobben. Overhodet ikke introvert, men en blanding av alt. Som mennesker egentlig er, feil å merkelappe.

Anonymkode: 06ccb...45a

[AnonymBruker]

Jeg vil også være fri til å bestemme over eget liv, noe jeg har slitt med både ift venner og familie. Nå som jeg er syk og må velge nøye mellom hva jeg faktisk klarer på daglig basis, har jeg ikke kapasitet til vennskap😔

Anonymkode: e3c91...d8d

[AnonymBruker]

Jeg takler ikke å ha venner, blir stresset av de. Bor alene. Jobb har jeg fordi man må. Hadde jeg slippet, så hadde jeg vært så glad for å slippe å forholde meg til folk. 

Anonymkode: 53c2b...73e

[AnonymBruker]

Jeg trives også best med bare bekjentskap. Treffer dem ved spesielle anledninger et par ganger i året.

Har hatt veldig nære venninner, men det ble så vanvittig mye drama. Jeg ble også psykologen for flere av dem. Ingen av de hadde særlig tid til meg. Det var kun jeg som satt å hørte på deres intriger. Ble helt tappet og deprimert etter at jeg hadde vært med dem. 

Faset dem ut, og føler meg mye lettere. Var først da jeg sluttet å være med dem at jeg forstod hvor lite bra disse "venninnene" var for meg. 

Mannen min er min bestevenn. Jeg er også veldig nær min egen og mannens familie. Føler meg heldig. 

 

Anonymkode: a9f11...7b9

[AnonymBruker]

Jeg trives heller ikke med å ha venner, men innimellom kan jeg føle meg ensom. 

Jeg er veldig introvert, og blir sliten av folk. Men jeg elsker å putle med mine egne ting. Trene, sy, lese, osv. 

Jeg har aldri hatt noe særlig venner. Flest venner hadde jeg vel i studietiden, men da var det mest når vi var på skolen, og litt utenom, men ikke så mye at det ble "plagsomt". 

Nå har jeg mann og barn, og å bruke tid på venner vil jeg bare ikke.. Jeg har én "venninne", som jeg ser kanskje 3-4 ganger i året, og det er nok. 

Jeg savner innimellom å ha noen å prate med, når mannen ikke strekker til. Men jeg orker ikke å måtte omgås en venn bare for å ha en å prate med de få gangene jeg faktisk trenger noen å prate med. 

Anonymkode: d4853...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 22.41):

Jeg skjønner akkurat hva du mener! Jeg synes det blir kjedelig.. Har 1000 interesser, samboer, barn og 2 hunder. Det er ikke plass til venner i livet mitt, SÅ spennende er det ikke å skravle over en kopp kaffe altså.

Jeg har 1 venn og henne treffer jeg en gang eller to i året. Det holder.

Anonymkode: d921a...c10

Deler du ikke interessene med vennene dine? Jeg har masse venner, men vi sitter jo ikke og skravler om intetsigende ting mens vi drikker kaffe… vi rir tur sammen, går tur sammen, plukker sopp, trener, klatrer, drar på yoga, på konserter, prøver ut en ny restaurant… og så diskuterer vi de felles interessene våre.

Anonymkode: 0d354...487