Vonde ting foreldrene dine sa til deg som du enda husker

[AnonymBruker]

Husker jeg ble best om å kle på meg selv (var ikke i stand til det på den alderen), for å stille meg ved siden av søppelkassen, for å vente på søppeltømming. Møtte be om hjelp til knappene på jakka i denne situasjonen, ydmykende nok. I mitt neste hjem ble jeg fortalt at jeg ikke kunne synge. Her var derimot det meste annet på plass. Selv om dette var en bagatellmessig kommentar, har den blitt sittende for evig og alltid. Jeg er den som aldri synger. 

Anonymkode: d22cb...479

[Paneera]

En annen,

Fortalte om et annet seksuelt overgrep. Mamma svarte "men du skulle jo satt grenser"…

Følte hun mente at det var min egen skyld. 

[Paneera]

Og om mobbing på skolen,

"Jeg skjønner jo hvorfor han syntes det var gøy å erte på deg når du reagerte som du gjorde"…

Jada.. 

[Supermerry]

Det er noen få alvorlige og forferdelige eksempler i svarene her inne, på det TS refererer til. Samtidig beskrives det svært mange eksempler på helt vanlig, normal - kanskje iblant litt tankeløs men ikke ondsinnet - oppførsel fra foreldre, som ser ut til å ha gått såpass innpå barna at de påstår seg å ha fått fått traumer for resten av livet av en tilfeldig, tankeløs kommentar. Noen er særlig lettkrenkede, og noen er særlig sårbare, og tåler svært lite. Men jeg får vondt av alle foreldrene det refereres til, som ikke ser ut til - ut fra barnas historier - å ha gjort noe annet galt enn å en sjelden gang ha sagt noe som ikke var ment særlig vondt, men som de nå skal ha ansvar for "ødela barnet for alltid". Jeg presiserer igjen - for ordens skyld - at jeg IKKE refererer til de systematisk og gjentakende grusomme foreldreuttalelsene her inne, men til de foreldreuttalelsene som var uheldige, men ikke systematiske, gjentakende og av den groveste sorten. 

Kanskje burde vi også hatt en tråd der foreldre forteller hva barna deres har sagt til dem av negative ting, som de aldri glemmer. Jeg vil anta at historiene ikke hadde vært noe mindre detaljerte, eller mindre fulle av sorg, sinne, og traumer, om det var foreldrene som snakket.

Det er ikke lett å være forelder. Det er heller ikke lett å være barn. Og det er ikke mulig - i noe samfunn - å vokse opp uten noen små eller store sår på sjelen - det er slik det er å være menneske. De fleste gjør så godt de kan, innenfor de betingelsene de har å leve under. Noen få er virkelig "monstre" (de har også sitt å slite med, men det er ikke dem jeg refererer til her), men de fleste som gjør feil og sårer sine nærmeste, ønsker og prøver å være gode mennesker. Og de fleste "normale" som sårer sine nærmeste skulle ønske de ikke hadde gjort det. Vi er sosiale av natur, og liker å ha det godt med menneskene rundt oss. Men livet er ikke alltid solskinn, og derfor "bjeffer" vi iblant til de som er nærmest oss, selv om vi er glade i dem.

[AnonymBruker]

Ble fortalt at jeg aldri kom til å bli noe.Var min skyld at faren min var utro mot mamma,siden jeg var så vanskelig.Dum,feit og ubrukelig. Mamma sa jeg var en byrde og angret på at jeg ble født.Har et anstrengt forhold til foreldrene mine og føler meg liten når jeg er sammen med dem.Er 43 år gammel.

Anonymkode: 33edc...071

[Paneera]

Supermerry skrev (26 minutter siden):

Det er noen få alvorlige og forferdelige eksempler i svarene her inne, på det TS refererer til. Samtidig beskrives det svært mange eksempler på helt vanlig, normal - kanskje iblant litt tankeløs men ikke ondsinnet - oppførsel fra foreldre, som ser ut til å ha gått såpass innpå barna at de påstår seg å ha fått fått traumer for resten av livet av en tilfeldig, tankeløs kommentar. Noen er særlig lettkrenkede, og noen er særlig sårbare, og tåler svært lite. Men jeg får vondt av alle foreldrene det refereres til, som ikke ser ut til - ut fra barnas historier - å ha gjort noe annet galt enn å en sjelden gang ha sagt noe som ikke var ment særlig vondt, men som de nå skal ha ansvar for "ødela barnet for alltid". Jeg presiserer igjen - for ordens skyld - at jeg IKKE refererer til de systematisk og gjentakende grusomme foreldreuttalelsene her inne, men til de foreldreuttalelsene som var uheldige, men ikke systematiske, gjentakende og av den groveste sorten. 

Kanskje burde vi også hatt en tråd der foreldre forteller hva barna deres har sagt til dem av negative ting, som de aldri glemmer. Jeg vil anta at historiene ikke hadde vært noe mindre detaljerte, eller mindre fulle av sorg, sinne, og traumer, om det var foreldrene som snakket.

Det er ikke lett å være forelder. Det er heller ikke lett å være barn. Og det er ikke mulig - i noe samfunn - å vokse opp uten noen små eller store sår på sjelen - det er slik det er å være menneske. De fleste gjør så godt de kan, innenfor de betingelsene de har å leve under. Noen få er virkelig "monstre" (de har også sitt å slite med, men det er ikke dem jeg refererer til her), men de fleste som gjør feil og sårer sine nærmeste, ønsker og prøver å være gode mennesker. Og de fleste "normale" som sårer sine nærmeste skulle ønske de ikke hadde gjort det. Vi er sosiale av natur, og liker å ha det godt med menneskene rundt oss. Men livet er ikke alltid solskinn, og derfor "bjeffer" vi iblant til de som er nærmest oss, selv om vi er glade i dem.

Du må huske at en del av kommentarene her ofte er en del av et "større bilde". En person som fikk kommentar på utseendet, kan ha vokst opp med gjentakende negative bemerkninger om utseendet, for eksempel.

I mitt tilfelle har jeg opplevd mye traumatisk som barn (vold, overgrep, mobbing osv). Kommentarene jeg trekker frem passer inn i en mye større kontekst, i en kontekst hvor det jeg har opplevd enten har blitt mistrodd, bagatellisert eller hvor jeg har fått skyld for det jeg har opplevd. Kombinert med totalt manglende psykologisk støtte etter at jeg valgte å anmelde, bl.a. Påstander om at jeg har "fri fantasi", "vrangforestillinger", og kommentarer som sympatiserer med overgriperne "stakkars, er jo belastende for dem å bli dratt inn i en politisak".., og baksnakking til andre familiemedlemmer om at min mor ikke tror meg. 

Rett og slett svik. Ikke anerkjenner de hva jeg har opplevd, og hvis de gjør - så er det enten min skyld, "ikke alvorlig nok", eller "synd på" de som blir stilt ansvarlig. Jeg som "overreagerer", har "vrangforestillinger". Ikke jeg som er syk fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd - men at jeg "sier jeg har opplevd ting fordi jeg er syk".

Generelt at ting blir vridd på - ting har enten ikke skjedd, er ikke alvorlig nok, eller så er det "noe med meg" som forårsaket det. Og foreldre som bare "melder seg helt ut" når jeg trenger emosjonell støtte som mest. Som ikke anerkjenner min historie, ikke tror meg og ikke støtter meg.

For ikke å snakke om at jeg fikk en diagnose som barn - som ble brukt imot meg til enhver tid. Alt jeg sa eller gjorde var pga "diagnosen". Ble fratatt egen identitet og ble definert i en "sykerolle". Var ikke et menneske, bare en diagnose. Og diagnosen viste seg å være feil, men hun henger fremdeles fast i denne diagnosen som en forklaring på alt. Og klarer ikke å anerkjenne at psykiatrien har konkludert med kompleks PTSD etter bl.a overgrep (som hun ikke tror på).

Vil tro dette er ganske klassisk for flere av historiene her. Ikke nødvendigvis den enkelte kommentar folk er såret over, men kommentarene kombinert med manglende støtte / kjærlighet / og/eller vold.

 

Endret 2. oktober av Paneera

[AnonymBruker]

"Nå holder du kjeft!" x 1000 - Pappa da jeg som liten baby lå og gråt i senga på natta.
"Slutt å skap deg!" - Da jeg var trist og trengte trøst som barn.
"J*vla ludder" - Pappa da jeg var sent ute til avtale, 11 år gammel.
"Du er ikke vakker, men jeg vil jo si du er pen da" - Mamma da vi så på film med vakker skuespiller.
"Jeg har vært deprimert i 14 år jeg" - Mamma da hun var i dritthumør. Jeg var 14 år.

Jeg har flere minner, men det går i samme duren. Sint pappa, lite barn som ikke har gjort noe galt.
Jeg har blitt fortalt at jeg var en nysgjerrig liten unge som spurte mange spørsmål, noe som har sjokkert meg litt. Jeg anser meg selv for å være ganske ordknapp, og har tenkt at det er slik jeg alltid har vært. Ble i denne forbindelsen også fortalt at jeg fikk beskjed om å "finne det ut sjæl!", svarene på alle spørsmålene jeg spurte.

Og her sitter jeg og lurer på hvorfor jeg føler meg som den største søppelhaugen i verden. 

Anonymkode: 09c23...81b

[AnonymBruker]

Supermerry skrev (2 timer siden):

Det er noen få alvorlige og forferdelige eksempler i svarene her inne, på det TS refererer til. Samtidig beskrives det svært mange eksempler på helt vanlig, normal - kanskje iblant litt tankeløs men ikke ondsinnet - oppførsel fra foreldre, som ser ut til å ha gått såpass innpå barna at de påstår seg å ha fått fått traumer for resten av livet av en tilfeldig, tankeløs kommentar. Noen er særlig lettkrenkede, og noen er særlig sårbare, og tåler svært lite. Men jeg får vondt av alle foreldrene det refereres til, som ikke ser ut til - ut fra barnas historier - å ha gjort noe annet galt enn å en sjelden gang ha sagt noe som ikke var ment særlig vondt, men som de nå skal ha ansvar for "ødela barnet for alltid". Jeg presiserer igjen - for ordens skyld - at jeg IKKE refererer til de systematisk og gjentakende grusomme foreldreuttalelsene her inne, men til de foreldreuttalelsene som var uheldige, men ikke systematiske, gjentakende og av den groveste sorten. 

Kanskje burde vi også hatt en tråd der foreldre forteller hva barna deres har sagt til dem av negative ting, som de aldri glemmer. Jeg vil anta at historiene ikke hadde vært noe mindre detaljerte, eller mindre fulle av sorg, sinne, og traumer, om det var foreldrene som snakket.

Det er ikke lett å være forelder. Det er heller ikke lett å være barn. Og det er ikke mulig - i noe samfunn - å vokse opp uten noen små eller store sår på sjelen - det er slik det er å være menneske. De fleste gjør så godt de kan, innenfor de betingelsene de har å leve under. Noen få er virkelig "monstre" (de har også sitt å slite med, men det er ikke dem jeg refererer til her), men de fleste som gjør feil og sårer sine nærmeste, ønsker og prøver å være gode mennesker. Og de fleste "normale" som sårer sine nærmeste skulle ønske de ikke hadde gjort det. Vi er sosiale av natur, og liker å ha det godt med menneskene rundt oss. Men livet er ikke alltid solskinn, og derfor "bjeffer" vi iblant til de som er nærmest oss, selv om vi er glade i dem.

Jeg vet egentlig ikke hvilken tråd du har lest i forhold til meg, men det er lite til ingenting her i tråden jeg kunne fått meg til å "bjeffe" til mine barn, og jeg kan love deg at jeg har vært under skyer og i veldig mangel på solskinn jeg også. 

Dessuten bør voksne forstå at barn er sårbare. Det de som liksom skal elske oss sier til oss fester seg betydelig bedre enn det andre sier, så foreldre som renner over av ting og ikke klarer å bite seg i tunga når stygge ord former seg i tankene er ikke så gode foreldre. 

Angående at en kommentar kan ødelegge mye. Jeg har allerede fortalt min historie, om å bli kalt vanskelig og umulig hele min oppvekst (fremdeles også), og hvordan dette påvirket meg og min selvfølelse, men min mor klarte å være en bedre bestemor lenge. Kanskje ikke minst fordi både jeg og min søsters sammen tok noen alvorlige samtaler med henne om at vi ikke ville godta at hun forskjellsbehandlet barnebarn på samme måte som vi to vokste opp med (Jeg var vanskelig, uansett, min søster ble ansett som snill, uansett, og begge deler ble em belastning for oss, selv om min tildelte rolle selvfølgelig var verst å leve med. Min søster fikk imidlertid redsel for å feile/skuffe, så helt enkel var ikke den rollen heller.) Uansett var vi veldig klar ovenfor vår mor at vi ikke aksepterte slikt angående våre barn, og så streng at hun nok virkelig har prøvd å ikke gjøre tilsvarende. (Da ville hun ikke få være med dem.) Det holdt noenlunde til mine var tenåringer, og så hadde hun en dårlig dag antagelig, og det hun da sa var så ille at min datter aldri ble seg selv igjen. EN episode av å "bjeffe" ut noe fullstendig vanvittig slemt kan helt faktisk gi et traume som sitter i. Jeg har måtte leve med i rundt 6 år nå at jeg trodde på at min mor klarte å ta seg tilstrekkelig sammen til å ikke påføre mine barn tilsvarende skader som hun påførte meg, men en slik episode glapp hun skikkelig fatalt, og det sitter i min datter. 

Nå var også det hun sa forferdelig stygt, og fullstendig riv ruskende vanvittig at en voksen kunne få seg til å si, men du tar feil dersom du tror at "en glipp" bare kan feies av. En slik "glipp" kan bli et varig traume ja. Iallefall om det ikke repareres. 

Har du behov for å "bjeffe" så kom deg ut på fjellet og brøl dine stygge ord. Barna dine bør du skjerme. Du er den de skal kunne stole på at elsker og aksepterer dem. 

Anonymkode: 50cd6...236

[AnonymBruker]

"Hadde du gjort det, hadde du ikke lenger vært dattera mi". Det ødela noe inni meg.

Anonymkode: b3810...d5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vet egentlig ikke hvilken tråd du har lest i forhold til meg, men det er lite til ingenting her i tråden jeg kunne fått meg til å "bjeffe" til mine barn, og jeg kan love deg at jeg har vært under skyer og i veldig mangel på solskinn jeg også. 

Dessuten bør voksne forstå at barn er sårbare. Det de som liksom skal elske oss sier til oss fester seg betydelig bedre enn det andre sier, så foreldre som renner over av ting og ikke klarer å bite seg i tunga når stygge ord former seg i tankene er ikke så gode foreldre. 

Angående at en kommentar kan ødelegge mye. Jeg har allerede fortalt min historie, om å bli kalt vanskelig og umulig hele min oppvekst (fremdeles også), og hvordan dette påvirket meg og min selvfølelse, men min mor klarte å være en bedre bestemor lenge. Kanskje ikke minst fordi både jeg og min søsters sammen tok noen alvorlige samtaler med henne om at vi ikke ville godta at hun forskjellsbehandlet barnebarn på samme måte som vi to vokste opp med (Jeg var vanskelig, uansett, min søster ble ansett som snill, uansett, og begge deler ble em belastning for oss, selv om min tildelte rolle selvfølgelig var verst å leve med. Min søster fikk imidlertid redsel for å feile/skuffe, så helt enkel var ikke den rollen heller.) Uansett var vi veldig klar ovenfor vår mor at vi ikke aksepterte slikt angående våre barn, og så streng at hun nok virkelig har prøvd å ikke gjøre tilsvarende. (Da ville hun ikke få være med dem.) Det holdt noenlunde til mine var tenåringer, og så hadde hun en dårlig dag antagelig, og det hun da sa var så ille at min datter aldri ble seg selv igjen. EN episode av å "bjeffe" ut noe fullstendig vanvittig slemt kan helt faktisk gi et traume som sitter i. Jeg har måtte leve med i rundt 6 år nå at jeg trodde på at min mor klarte å ta seg tilstrekkelig sammen til å ikke påføre mine barn tilsvarende skader som hun påførte meg, men en slik episode glapp hun skikkelig fatalt, og det sitter i min datter. 

Nå var også det hun sa forferdelig stygt, og fullstendig riv ruskende vanvittig at en voksen kunne få seg til å si, men du tar feil dersom du tror at "en glipp" bare kan feies av. En slik "glipp" kan bli et varig traume ja. Iallefall om det ikke repareres. 

Har du behov for å "bjeffe" så kom deg ut på fjellet og brøl dine stygge ord. Barna dine bør du skjerme. Du er den de skal kunne stole på at elsker og aksepterer dem. 

Anonymkode: 50cd6...236

Det er akkurat det, at det kommer fra noen som liksom skal elske oss betingelsesløst. Følelsen av at hvordan kan noen som liksom være glad i meg si eller gjøre noe så slemt mot meg? Hvis de føler det sånn, hvordan ser verden ellers på meg? Det får en til å føle seg så uendelig liten og verdiløs. 

Anonymkode: c1f28...929

[AnonymBruker]

Fra den sjarmerende faren min: «hvis du blir tjukkere nå vil du ikke finne en mann som vil ha deg» 

sagt til 14 år gamle meg som var helt normalvektig og aktiv. 
 

Anonymkode: d12a6...40a

[AnonymBruker]

Mye fatshaming av egne barn her.

Jeg var i god hold, (men helt normal sett med dagens øyne)og det fikk jeg høre:

«Vil du bli som henne?» (en nabo jeg likte godt for øvrig)

«Det holder nå» (så alle hørte) og noen ganger «du blir så tjukk»

«Er den buksa for trang» (Helt oppgitt og anklagende om størrelsen min)

«Pene ansikt blir ødelagt av å være for tykke( som voksen)

«Kan du ikke bare slanke det litt (som voksen) 

Det var generelt alltid restriksjoner og oppgitthet rundt mat/vekt. Resultat? Skam og et dårligere(?) liv. 

Anonymkode: 48d17...c9f

[lajlaj]

Supermerry skrev (8 timer siden):

Det er noen få alvorlige og forferdelige eksempler i svarene her inne, på det TS refererer til. Samtidig beskrives det svært mange eksempler på helt vanlig, normal - kanskje iblant litt tankeløs men ikke ondsinnet - oppførsel fra foreldre, som ser ut til å ha gått såpass innpå barna at de påstår seg å ha fått fått traumer for resten av livet av en tilfeldig, tankeløs kommentar. Noen er særlig lettkrenkede, og noen er særlig sårbare, og tåler svært lite. Men jeg får vondt av alle foreldrene det refereres til, som ikke ser ut til - ut fra barnas historier - å ha gjort noe annet galt enn å en sjelden gang ha sagt noe som ikke var ment særlig vondt, men som de nå skal ha ansvar for "ødela barnet for alltid". Jeg presiserer igjen - for ordens skyld - at jeg IKKE refererer til de systematisk og gjentakende grusomme foreldreuttalelsene her inne, men til de foreldreuttalelsene som var uheldige, men ikke systematiske, gjentakende og av den groveste sorten. 

Kanskje burde vi også hatt en tråd der foreldre forteller hva barna deres har sagt til dem av negative ting, som de aldri glemmer. Jeg vil anta at historiene ikke hadde vært noe mindre detaljerte, eller mindre fulle av sorg, sinne, og traumer, om det var foreldrene som snakket.

Det er ikke lett å være forelder. Det er heller ikke lett å være barn. Og det er ikke mulig - i noe samfunn - å vokse opp uten noen små eller store sår på sjelen - det er slik det er å være menneske. De fleste gjør så godt de kan, innenfor de betingelsene de har å leve under. Noen få er virkelig "monstre" (de har også sitt å slite med, men det er ikke dem jeg refererer til her), men de fleste som gjør feil og sårer sine nærmeste, ønsker og prøver å være gode mennesker. Og de fleste "normale" som sårer sine nærmeste skulle ønske de ikke hadde gjort det. Vi er sosiale av natur, og liker å ha det godt med menneskene rundt oss. Men livet er ikke alltid solskinn, og derfor "bjeffer" vi iblant til de som er nærmest oss, selv om vi er glade i dem.

Men dette handler om at kommentaren utløste mye skam. Og skam er det som fester seg i en barnekropp. Handler ikke om at det foreldrene sa var så fælt, men at man følte ekstremt mye skam i øyeblikket og da er det et minne for livet.

[lajlaj]

Supermerry skrev (8 timer siden):

Kanskje burde vi også hatt en tråd der foreldre forteller hva barna deres har sagt til dem av negative ting, som de aldri glemmer. Jeg vil anta at historiene ikke hadde vært noe mindre detaljerte, eller mindre fulle av sorg, sinne, og traumer, om det var foreldrene som snakket.

Men ærlig talt. Barn er barn. Voksne har ferdig utviklet frontal-lapp og skal kunne bedre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg vet egentlig ikke hvilken tråd du har lest i forhold til meg, men det er lite til ingenting her i tråden jeg kunne fått meg til å "bjeffe" til mine barn, og jeg kan love deg at jeg har vært under skyer og i veldig mangel på solskinn jeg også. 

Dessuten bør voksne forstå at barn er sårbare. Det de som liksom skal elske oss sier til oss fester seg betydelig bedre enn det andre sier, så foreldre som renner over av ting og ikke klarer å bite seg i tunga når stygge ord former seg i tankene er ikke så gode foreldre. 

Angående at en kommentar kan ødelegge mye. Jeg har allerede fortalt min historie, om å bli kalt vanskelig og umulig hele min oppvekst (fremdeles også), og hvordan dette påvirket meg og min selvfølelse, men min mor klarte å være en bedre bestemor lenge. Kanskje ikke minst fordi både jeg og min søsters sammen tok noen alvorlige samtaler med henne om at vi ikke ville godta at hun forskjellsbehandlet barnebarn på samme måte som vi to vokste opp med (Jeg var vanskelig, uansett, min søster ble ansett som snill, uansett, og begge deler ble em belastning for oss, selv om min tildelte rolle selvfølgelig var verst å leve med. Min søster fikk imidlertid redsel for å feile/skuffe, så helt enkel var ikke den rollen heller.) Uansett var vi veldig klar ovenfor vår mor at vi ikke aksepterte slikt angående våre barn, og så streng at hun nok virkelig har prøvd å ikke gjøre tilsvarende. (Da ville hun ikke få være med dem.) Det holdt noenlunde til mine var tenåringer, og så hadde hun en dårlig dag antagelig, og det hun da sa var så ille at min datter aldri ble seg selv igjen. EN episode av å "bjeffe" ut noe fullstendig vanvittig slemt kan helt faktisk gi et traume som sitter i. Jeg har måtte leve med i rundt 6 år nå at jeg trodde på at min mor klarte å ta seg tilstrekkelig sammen til å ikke påføre mine barn tilsvarende skader som hun påførte meg, men en slik episode glapp hun skikkelig fatalt, og det sitter i min datter. 

Nå var også det hun sa forferdelig stygt, og fullstendig riv ruskende vanvittig at en voksen kunne få seg til å si, men du tar feil dersom du tror at "en glipp" bare kan feies av. En slik "glipp" kan bli et varig traume ja. Iallefall om det ikke repareres. 

Har du behov for å "bjeffe" så kom deg ut på fjellet og brøl dine stygge ord. Barna dine bør du skjerme. Du er den de skal kunne stole på at elsker og aksepterer dem. 

Anonymkode: 50cd6...236

Minimal kontakt, alltid under oppsyn med slike besteforeldre… Min far har tidvis kommet med skjellsord til mitt barn (og selv om barnet er ungdom i dag, huskes det godt og snakker med meg om det) og vi har derfor minst mulig kontakt. Og aldri uten andre folk rundt. 

Anonymkode: fe851...974

[Fotgjenger]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2024 den 12.51):

okey, dette er en traume. Men resten av dere, som klager på at foreldre sa at dere måtte pusse tenner på morgen, eller at dere ikke kledde kort hår, dette må jo gå an å komme over? 

Anonymkode: cc099...e1c

🙈De klager ikke, de svarer på spørsmålet. 

[Tuppeluri]

Vel... 

Jeg ytret et ønske om å være like pen som en eller annen kjendis en gang. Da fikk jeg kommentar fra mamma "Ja det er jo bare å slanke seg det". 

Også var jeg visst veldig bortskjemt, fordi jeg hadde en far, noe mine brødre ikke hadde. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Minimal kontakt, alltid under oppsyn med slike besteforeldre… Min far har tidvis kommet med skjellsord til mitt barn (og selv om barnet er ungdom i dag, huskes det godt og snakker med meg om det) og vi har derfor minst mulig kontakt. Og aldri uten andre folk rundt. 

Anonymkode: fe851...974

Ja absolutt og helst det, men så er nå livet engang slik at det ikke er optimalt, og på grunn av at jeg ble syk var det ikke situasjonen da det fatale utspilte seg. Antagelig var det at jeg var (alvorlig) syk noe som også tippet min mor ekstra, men helt ærlig jeg kunne kaldkvelt henne for det hun fikk seg til å si. Jeg har selvfølgelig hørt mine barn gråte mange ganger, men aldri slik min datter gråt den gangen. Hun klarte ikke engang gjøre seg forstått slik hun gråt. Det eneste ordet jeg forsto var "Unnskyld! Unnskyld!" gjentatt igjen og igjen mellom helt hjerteknust gråt. 

Etter dette gråter hun imidlertid aldri mer, men har lukket seg inne i seg selv, og min glade, utadvendte, morsomme og trygge datter ble innadvendt, skeptisk, grublende og utilgjengelig. 

Min mor knuste sjelen hennes. Hun gjorde det med så ondskapsfulle ord at de aldri kan tas tilbake, eller forsvinne. Jeg kjenner et inderlig hat mot min mor når jeg skriver dette. Det er utilgivelig. 

Da vi nettopp snakket om at en person i vår krets har stjålet noe penger fra oss sa min datter "Det er ikke greit, men jeg synes nå det er bedre å stjele penger enn å stjele glede, slik mormor har gjort." Det er jeg pokker så enig i. 

Anonymkode: 50cd6...236

[AnonymBruker]

Pappa mente jeg var en stor skuffelse. Han sa ordrett at: «han heller ville hatt en bankraner eller en morder til sønn enn en homo». Jeg var tretten år. Det tok en uke før han sa at jeg kunne bli hos mamma (de var skilt). Har verken sett, snakket med eller hørt fra han siden. Er 27.

Anonymkode: 5cdd3...512

[AnonymBruker]

Du er like stygg som din far..

Anonymkode: 9ec40...c90