Er det vanlig å føle at man ikke kommer i gang med sorg og bearbeiding, før alt det praktiske omkring dødsfallet er unnagjort?

[AnonymBruker]

Samboer døde for 10 måneder siden og jeg ble ufrivillig bostyrer, måtte sette meg selv til side for å ordne masse praktisk og papirarbeid, i tillegg til at jeg flyttet midt i sjokket og traumen over det som hadde skjedd.

Jeg husker omtrent ikke de første fire månedene, og jeg har  svarte huller i hukommelsen.

Det eneste jeg husker var at jeg etter 4 måneder kollapset fysisk og ble veldig utmattet, men tvang meg til styrketrening og jobb og satte på meg en maske når jeg møtte folk, som endte til at jeg fikk låsninger over alt på kroppen da virvler og ledd hektet seg sammen.

Min samboer hadde særkullsbarn som skal ha sin arv, to verger å samarbeide med siden barna er mindreårige og Statsforvalter.

Som mange vet så tar det lang tid med offentlige instanser, og å samarbeide med Statsforvalter tar jo både vinter og vår, da man må vente i månedsvis på svar.

Nå har jeg ventet i et par måneder, får aldri tak i saksbehandler når jeg ringer og den økonomiske arven har jeg selvfølgelig ikke fått delt ut, siden behandlingen hos Statsforvalter ikke er ferdig.

Selv om det har roet seg mtp alt som skal gjøres, så føler jeg at jeg er i en limbo der jeg ikke får kommet i gang med å bare tenke på meg selv.

Jeg har følt meg som en stående buffé, der bonusbarn, verger og avdødes familie har kommet og forsynt seg, og brukt meg som en terapeut og det gjør barna fremdeles, men det har jeg full forståelse for siden det var jeg og barna som stod han nærmest.

Jeg vet ikke hvorhen jeg er i sorgen for jeg har omtrent ikke grått det siste året, men jeg sover dårlig, har isolert meg fra mye og har kun kontakt med folk som ikke krever noe av meg og de jeg slipper å forklare til hvordan jeg har det. 

Jeg føler jeg flyter i vannskorpen av sorgen, og innimellom så får jeg opp tanker som gjør at jeg dukker ned i et betent hull, men etter bare sekunder så kjenner jeg at det er så vondt så jeg må komme meg opp på overflaten igjen og flyter rundt der.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 07ca6...7d2

[AnonymBruker]

ja, det er ganske vanlig. Man har så mye å ta tak i av praktiske ting at man har ikke tid til å sette seg ned og la sorg får plass. Så det kommer ofte når ting utenfra roer seg. Jeg vil kanskje anbefale og tillate deg og sette deg ned på et rolig sted eller dra ut i naturen og la tankene på den avdøde få lov å slippe til litt av og til og. Kanskje gråte litt, det er nok sunt. 

Anonymkode: 3ee5a...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

ja, det er ganske vanlig. Man har så mye å ta tak i av praktiske ting at man har ikke tid til å sette seg ned og la sorg får plass. Så det kommer ofte når ting utenfra roer seg. Jeg vil kanskje anbefale og tillate deg og sette deg ned på et rolig sted eller dra ut i naturen og la tankene på den avdøde få lov å slippe til litt av og til og. Kanskje gråte litt, det er nok sunt. 

Anonymkode: 3ee5a...bfd

Jeg tenker jo på min avdøde kjæreste sikkert 10 ganger per dag og det er ikke noe jeg stritter imot, og jeg har også lyst til å gråte skikkelig men det er veldig sjeldent det kommer noen tårer.

Jeg tenker at når alt er over kommer det nok en reaksjon, som når man stikker hull på en byll.

Ts

Anonymkode: 07ca6...7d2