Master eller profesjon i psykologi for å forske, endre psykisk politikk m.m?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvis du er mest interessert i normalpsykologi og forskning ville jeg tatt kontakt med NTNU og sett på mulighetene der. Send mail til ulike forskere og spør. Det virker som profesjonsutdanning ikke er veien å gå, du bør være interessert i kliniske vurderinger for å orke 6 år der. Ville gått master, var jeg deg. 

 (Er psykolog med profesjonsstudium.)

Anonymkode: 1d237...998

Ååå tusen takk. Hva spesifikt er det du mener at jeg skal spørre om? Det jeg spør om her?

Står forresten mellom UiB og NTNU ang. studiested uansett. Har du noen meninger om hvilken som er best på psykologi?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Generelt tror jeg at profesjonsstudier ofte åpner mange dører som er mer lukket hvis man tar en mer generell, akademisk rettet master. MEN det skal jo være riktig for DEG. Slik du beskriver det, har du ikke noen interesse for å bli psykolog, og da er kanskje master bedre?
Hvis du ikke vil studere i Tromsø pga størrelsen på byen og været, begynner jeg jo å lure litt på hvor motivert du egentlig er… Men for hvert innlegg du skriver kommer det stadig tydeligere fram at du ikke ønsker å gå profesjon, så det har kanskje ikke så mye å si. Poenget mitt var at du bør ikke la lite viktige kvaliteter ved utdanningssteder bestemme yrkesmulighetene dine for resten av livet. 

Anonymkode: 74976...40d

Ja, står mest på master nå, så er nok mye bias i det jeg skriver dessverre. Har trodd at profesjon var det beste i 1 år nå. Mest fordi alle sier at profesjon er mer status og bredere og dermed åpner flere dører totalt

Er ikke bare vær + størrelse. Har ikke hørt noe bra om Tromsø ift. de andre studiestedene og liker ikke "vinterdepresjon". Har ikke lest noe uavhengig bra om forskerlinjen heller (f.eks er det dårlig økonomisk). MEN kan godt hende jeg tar feil.
Er det en grunn til at de andre universitetene ikke har det? 
Og har 1 studieår fra før av. Så kan ta bachelor + master på hvertfall 4 år, hvor jeg i tillegg tar ekstra emner og doktorgradskurs underveis. Vs Forskerlinjen på 7 år.
Kommer absolutt til å ta den veien som gir meg best sjanse for jobb i akademia langsiktig. Er villig til å ofre mye.
Har bare ikke hørt noen gode argumenter for Tromsø, men gjerne opplys meg

 

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (12 timer siden):

Takk! Kjenner ingen som tar doktograd (er bare 21 år), men har snakket med noen som er forsker og lest noen artikler. Er sikkert smart å lese meg mer opp på det. Har du noe du kan anbefale for å sette seg inn i det (utenom å bare google det)?

Grunnen til at jeg vil bli forsker er fordi jeg har et veldig sterkt ønske om å skape langsiktig endring som påvirker mange. Er veldig mange ting jeg er frustrert over at er så dårlig som jeg bare må (prøve å) endre (f.eks utdanningssystemet og at psykologisk forskning har mye bias o.l.). Tenker/grubler på psykologi hver gang jeg ikke er opptatt med noe. Lav lønn o.l. er for meg veldig verdt det.

Hva mener du med at du må ta med jobb hjem / "alltid" på jobb? Er dette fordi du har så mye å gjøre eller fordi du må være tilgjengelig hele tiden?

Hvis du vil skape endring, kan det være mer hensiktsfullt å bli politiker. Forskere forsvinner dessverre ofte litt i mengden.  

Anonymkode: 4cb70...15c

[AnonymBruker]

Sidan du er 21 år, så er det slik at ein undervegs i eit studie, allereie på BA men mest på MA, opnar seg opp mange muligheter, interessefelt og fagområde ein naturlegvis ikkje kjenner til før ein er i gang. Dersom du ikkje ynskjer å jobbe klinisk, er det beste å ta master, generelt sett. 

Når det gjeld Tromsø, så har eg hørt svært mykje bra om studimiljøet. Tru meg, vær og vind og mørketid er ikkje det viktigaste. Det er studentmiljø og  fagkompetanse som er vesentleg.  Kjenner mange som har sin PhD frå Tromsø, og samtlige har stortrives (dei fleste er ikkje fra nord). Byen er heilt fantastisk og gir noko meir rundt studieopplevelsen. Eg har jobba delvis i Tromsø og skulle veldig gjerne ha studert der om eg kunne ha starta på nytt. Har fleire venner som jobbar som forskarar ved UiT og som skryter veldig av miljøet. 


 

Anonymkode: f06ba...15b

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (58 minutter siden):

Ønsker ikke å jobbe med pasientbehandling eller diagnostiske verktøy. Er normalpsykologi jeg er interessert i. Har gjort research på dette og studert før, så jeg vet allerede mye av det du sier. Takk for langt svar uansett. Setter stor pris på det

Har sendt eposter til universitetene med de samme spørsmålene. Tenker at det er verdt et forsøk med studieveileder (selv om jeg har hatt litt dårlig erfaring med de). 

Har du noen spesifikke svar/tips ift. det jeg spør om? Eller hvordan bli forsker? 

Er ikke pasientbehandling og diagnostiske verktøy normalpsykologi?

Hvordan bli forsker er egentlig ganske "enkelt" - ta forskerutdanning, PhD. Start med BA, så MA.  Vegen inn til forskerstilling i akademia går denne vegen for psykologi.

Anonymkode: f06ba...15b

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis du vil skape endring, kan det være mer hensiktsfullt å bli politiker. Forskere forsvinner dessverre ofte litt i mengden.  

Anonymkode: 4cb70...15c

Ja, litt enig i det. Har vurdert politikk. Problemet er at jeg ikke liker noen partier veldig bra. Har en del ganske uvanlige politiske meninger. Syns politikk handler så mye om personlige meninger (synsing) istedenfor fakta/forskning. Samt popularitetskonkurranse (si hva velgerne vil høre) istedenfor være ærlig og at lederen er den som er best egnet for jobben (ikke bare mest populær). Samt at jeg ikke er så interessert i statsvitenskap, juss e.l. som er utdanningen jeg bør ta for å bli det siden jeg ikke har erfaring i noen partier fra før av.

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er ikke pasientbehandling og diagnostiske verktøy normalpsykologi?

Hvordan bli forsker er egentlig ganske "enkelt" - ta forskerutdanning, PhD. Start med BA, så MA.  Vegen inn til forskerstilling i akademia går denne vegen for psykologi.

Anonymkode: f06ba...15b

Som regel diagnostiserer og behandler man syke personer (personer med mentale lidelser). Abnormal psykologi er læren om mentale lidelser (også depresjon og angst).

[AnonymBruker]

Master gjør deg best egnet til forskning og er nok den retningen du kommer til å trives best med å studere siden du ikke er interessert i behandling. 

MEN profesjon gir deg muligheten til begge deler. Da har du større karriereveier dersom du skulle ombestemme deg. Det finnes retninger innen psykologien med positiv psykologi, helse psykologi, samfunnspsykologi som gir deg mulighet til å også jobbe innenfor disse temaene utenom forskning. 

Forskning er krevende, det gir ikke den beste lønnen, du er hele tiden avhengig av å produsere for å vedlikeholde stipendiater, bevilgninger osv. Det er mye arbeid, intenst og nitidig og noe som nok mange kan kjenne ønsker om å komme seg bort fra i perioder. Det å ha jobbet i praksisfeltet man forsker på er også en stor fordel - noe som vil bli vanskeligere med master enn profesjon. 

Anonymkode: c4d7f...11e

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sidan du er 21 år, så er det slik at ein undervegs i eit studie, allereie på BA men mest på MA, opnar seg opp mange muligheter, interessefelt og fagområde ein naturlegvis ikkje kjenner til før ein er i gang. Dersom du ikkje ynskjer å jobbe klinisk, er det beste å ta master, generelt sett. 

Når det gjeld Tromsø, så har eg hørt svært mykje bra om studimiljøet. Tru meg, vær og vind og mørketid er ikkje det viktigaste. Det er studentmiljø og  fagkompetanse som er vesentleg.  Kjenner mange som har sin PhD frå Tromsø, og samtlige har stortrives (dei fleste er ikkje fra nord). Byen er heilt fantastisk og gir noko meir rundt studieopplevelsen. Eg har jobba delvis i Tromsø og skulle veldig gjerne ha studert der om eg kunne ha starta på nytt. Har fleire venner som jobbar som forskarar ved UiT og som skryter veldig av miljøet. 


 

Anonymkode: f06ba...15b

Takk for tips!

Tror absolutt Tromsø er veldig bra valg også, men ingen har sagt at det er bedre enn UiB eller NTNU (er de 3 jeg vurderer siden veldig mange sier at studiemiljøet på UiO er dårlig).
Har sett på studiebarometere og virker som de 4 er like bra på veldig mye som fagkompetanse i psykologi. Er dette feil?

Kan jeg spørre hvor du har studert? Hadde du valgt UiT over det stedet?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Master gjør deg best egnet til forskning og er nok den retningen du kommer til å trives best med å studere siden du ikke er interessert i behandling. 

MEN profesjon gir deg muligheten til begge deler. Da har du større karriereveier dersom du skulle ombestemme deg. Det finnes retninger innen psykologien med positiv psykologi, helse psykologi, samfunnspsykologi som gir deg mulighet til å også jobbe innenfor disse temaene utenom forskning. 

Forskning er krevende, det gir ikke den beste lønnen, du er hele tiden avhengig av å produsere for å vedlikeholde stipendiater, bevilgninger osv. Det er mye arbeid, intenst og nitidig og noe som nok mange kan kjenne ønsker om å komme seg bort fra i perioder. Det å ha jobbet i praksisfeltet man forsker på er også en stor fordel - noe som vil bli vanskeligere med master enn profesjon. 

Anonymkode: c4d7f...11e

Hvilke typer jobber innen positiv psykologi osv. er det du snakker om? Er det psykolog-jobber?

Er arbeidserfaring noe de prioriterer så høyt da? Har lest at prioriteringen er 4 for forskning, 2 på undervisning og 1 på adminstrative ferdigheter når de ansetter i akademia. Altså, undervisning 1/2 så viktig som forskning osv. 

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (1 time siden):

Droppet ut av bachelor 2.året i fjor fordi det var feil, så ikke tilknyttet noe universitet nå. Skal spørre ansatte som du sier når jeg starter med bachelor/profesjon. Er vel verdt et forsøk å sende mail med spørsmål også? 

Er veldig lite usikker på om jeg vil bli forsker. Det du sier om yrket, syns jeg høres bra ut.

Det jeg lurer mest på er om master eller profesjon er beste veien dit. Har lest og hørt en del motstridende og er så mye å tenke på

 

Tror det er litt hipp som happ. Er selv (klinisk) psykolog, jobbet lenge klinisk men tok nylig dr.grad og jobber nå som forsker. Min prosjektleder har psykologi master. Kommer an på type prosjekt/forskning, er det f.eks behandlingsforsking/pasienter er det en fordel med klinisk erfaring. Men om du bare skal rett på forskninh etter endt studie vil jeg tro det er samme. Var med på å ansette stipendiat og helt nyutdanna profesjon hadde ikke noe fordel, med ingen erfaring fra feltet/forskning. Tror muligens noen mastere har mer forskningsrettethet. 
 

Anonymkode: 53ab7...4ec

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (1 time siden):

Ja, står mest på master nå, så er nok mye bias i det jeg skriver dessverre. Har trodd at profesjon var det beste i 1 år nå. Mest fordi alle sier at profesjon er mer status og bredere og dermed åpner flere dører totalt

Er ikke bare vær + størrelse. Har ikke hørt noe bra om Tromsø ift. de andre studiestedene og liker ikke "vinterdepresjon". Har ikke lest noe uavhengig bra om forskerlinjen heller (f.eks er det dårlig økonomisk). MEN kan godt hende jeg tar feil.
Er det en grunn til at de andre universitetene ikke har det? 
Og har 1 studieår fra før av. Så kan ta bachelor + master på hvertfall 4 år, hvor jeg i tillegg tar ekstra emner og doktorgradskurs underveis. Vs Forskerlinjen på 7 år.
Kommer absolutt til å ta den veien som gir meg best sjanse for jobb i akademia langsiktig. Er villig til å ofre mye.
Har bare ikke hørt noen gode argumenter for Tromsø, men gjerne opplys meg

 

Jeg har hørt mye bra om Tromsø som studiested. Jeg vet ikke hvorfor de ikke har forskerlinja de andre stedene, det er mulig det er ganske nytt? Forskerlinja var vel noe de startet med på medisin først, og så har andre lange profesjonsstudier gjort det samme (veterinær, psykologi etc). 
Jeg ville ikke brukt tiden på master på å ta PhD-kurs ved siden av. Jeg ville brukt dem på å få skikkelig gode karakterer på masteremnene og masteroppgaven + prøvd å få mest mulig kontakter blant professorene (og andre vitenskapelig ansatte) der du studerer. Forsøk å bli med på forskning og ikke minst publikasjon(er) hvis overhode mulig. Det vil telle tyngre enn at du har tatt et PhD-kurs eller to. 

Anonymkode: 74976...40d

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brudd på regelen om å utgi seg for å være flere personer i en tråd.

Rhodiola, adm.

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har hørt mye bra om Tromsø som studiested. Jeg vet ikke hvorfor de ikke har forskerlinja de andre stedene, det er mulig det er ganske nytt? Forskerlinja var vel noe de startet med på medisin først, og så har andre lange profesjonsstudier gjort det samme (veterinær, psykologi etc). 
Jeg ville ikke brukt tiden på master på å ta PhD-kurs ved siden av. Jeg ville brukt dem på å få skikkelig gode karakterer på masteremnene og masteroppgaven + prøvd å få mest mulig kontakter blant professorene (og andre vitenskapelig ansatte) der du studerer. Forsøk å bli med på forskning og ikke minst publikasjon(er) hvis overhode mulig. Det vil telle tyngre enn at du har tatt et PhD-kurs eller to. 

Anonymkode: 74976...40d

Forskerlinja på psykologi har vært siden 2019

[Agatha]

Anonym92j skrev (4 timer siden):

Kan jeg spørre hva du har tatt mastergrader i? Det jeg har hørt er at 2 mastergrader ikke er så mye bedre enn en, men jeg har kanskje hørt/lest feil?

Alle sier at det er lettere med doktograd for profesjon ja. Det som er problemet med det er at jeg ikke vil forske på klinisk psykologi, og det er jo en stor del av erfaringen. Vil ikke det være bedre da å ta 1-2 mastere innen noe jeg har tenkt til å forske på? (Istedenfor å bruke de 3 årene på praksis og lære om diagnotisering og behandling)

Hvordan spisser man mastergraden mot forskning? (Kanskje dumt spørsmål og det er jo langt inn i fremtiden)

Så det er få med kvantitativ forskningskompetanse innen utdanningspsykologi, som gjør at man med den kompetansen får et fortrinn ved utlysninger?

Har en mastergrad i et spesifikt fagområdet som passer inn i skolen( f.eks matematikk) pluss en mastergrad i spes.ped. Jeg bruker begge områdene i min forskning og for akkurat meg var det komboen som gjorde at jeg fikk stillingen. Men jeg er egentlig enig i at to mastergrader ikke er nødvendig. Det er også utrolig vanskelig å spå hva som vil gi fortrinn ved en utlysning. Men det viktigste av absolutt alt er jo å finne et område du interesserer deg for å jobbe med, om du er så "heldig" at du får forske på det vil jo bare fremtiden vise. Jeg har jo fagkunnskapene mine i bunn og det er jo faget mitt jeg brenner for. 

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (20 timer siden):

Får profesjonsstudenter flere midler i forskningen generelt?

Og i så fall er dette noe som varer ut karrieren, eller er det noe som kan endre seg hvis man publiserer bra forskning?

Bra du har ambisjoner- heier på deg!

Men, du mangler kunnskap om hva forskning er. Spørsmålet ditt sitert her, f.eks., viser det. 

Du vil neppe få forske med mastergrad. Og om du bare har det, vil du ikke kunne søke forskningsmidler. 

Forskerutdanning i Norge er et doktorgradsløp. Du utdanner deg til å bli forsker. I denne perioden kalles du stipendiat. Og det blir din første, ordentlige erfaring med forskning (kan ikke sammenlignes med å skrive en masteroppgave). Det kan være et beinhardt løp, ikke bare å få tilbud om å være stipendiat, men også å gjennomføre det. Forskningen du produserer skal være på et høyt internasjonalt nivå. 

Mange sier at de skal ta doktorgrad, som om at det er et studie du melder deg opp til. Men realiteten er at du ikke kan velge - du blir valgt. 

Anonymkode: 450b7...bec

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (16 timer siden):

Takk for mange bra tips og info!

Mener du at psykologi profesjon er et mer robust miljø og da får mer penger? 
Og at jeg bør publisere ila. studiene?

Om du er flink, kan du publisere en artikkel basert på masteroppgaven din. Altså etter den er skrevet. Du kan ikke publisere vitenskapelige artikler før dette. Hvert fall ikke hos et seriøst tidsskrift. Kanskje fagartikler, men det er mindre prestisje i dem.

Anonymkode: 450b7...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om du er flink, kan du publisere en artikkel basert på masteroppgaven din. Altså etter den er skrevet. Du kan ikke publisere vitenskapelige artikler før dette. Hvert fall ikke hos et seriøst tidsskrift. Kanskje fagartikler, men det er mindre prestisje i dem.

Anonymkode: 450b7...bec

Masterstudenter publiserer ikke alene, men de kan bli medforfatter på andres artikler, hvis de spiller kortene sine riktig (faglig dyktig, interessert, får kontakter med vitenskapelig ansatte og viser sterk motivasjon) og får bli med på prosjekter. Om man da er medforfatter nummer 6 av 9 er ikke så nøye. 

Anonymkode: 74976...40d

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Bra du har ambisjoner- heier på deg!

Men, du mangler kunnskap om hva forskning er. Spørsmålet ditt sitert her, f.eks., viser det. 

Du vil neppe få forske med mastergrad. Og om du bare har det, vil du ikke kunne søke forskningsmidler. 

Forskerutdanning i Norge er et doktorgradsløp. Du utdanner deg til å bli forsker. I denne perioden kalles du stipendiat. Og det blir din første, ordentlige erfaring med forskning (kan ikke sammenlignes med å skrive en masteroppgave). Det kan være et beinhardt løp, ikke bare å få tilbud om å være stipendiat, men også å gjennomføre det. Forskningen du produserer skal være på et høyt internasjonalt nivå. 

Mange sier at de skal ta doktorgrad, som om at det er et studie du melder deg opp til. Men realiteten er at du ikke kan velge - du blir valgt. 

Anonymkode: 450b7...bec

Tror du misforsto litt og dermed tror jeg vet mindre enn det jeg gjør... Men du prøver jo bare å hjelpe

Spørsmålet er jo om profesjon (vs master) generelt øker finansieringen man kan få etter utdanningen (både kortsiktig og langsiktig). Trodde dette med forskning ift doktorgrad var noe "alle" visste, så jeg sa det ikke. Trodde også de fleste visste at doktorgrad er en jobb-utlysning

 

 

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Om du er flink, kan du publisere en artikkel basert på masteroppgaven din. Altså etter den er skrevet. Du kan ikke publisere vitenskapelige artikler før dette. Hvert fall ikke hos et seriøst tidsskrift. Kanskje fagartikler, men det er mindre prestisje i dem.

Anonymkode: 450b7...bec

Takk for så mange tips!

Tenker du at fagartikler er det noe som er verdt å ha på CVen uansett? Eller dårlig tidsbruk ift vitenskapsassistent, ta flere emner osv?
Tenker også at jeg skal prøve å gjennomføre bacheloren på under normert tid. Er god på å lære ting fort og antar at dette ser bra ut på CV.