Gå til innhold

Trist etter å ha sluttet hos psykolog hos DPS.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg fikk avsluttet min behandling hos DPS fordi jeg var "frisk nok" og de må gi rom til nye pasienter.  Jeg har ikke noe problem med å forstå at de må gi rom for nye pasienter og jeg vet at det er folk som trenger plassen mer enn meg. Samtidig er jeg trist. Tror det er både fordi relasjonen med psykologen min har tatt slutt. Likte henne svært godt. Men også trist fordi jeg hadde håpt på at livet mitt skulle være bedre etter å ha gått til behandling.

Det er IKKE det at jeg trodde at psykologen skulle løse alle problemene mine. Jeg er selvsagt klar over at dette er ting jeg i stor grad må gjøre selv. Spesielt siden de psykiske problemene mine henger sammen med økonomiske bekymringer som er helt reelle og psykologen selvsagt ikke kan betale regningene mine.  

Lurer på om andre har lignende erfaring med å bli trist over at man mistet psykologen. Har gått en måned siden behandlingen ble avsluttet. Jeg sa på min siste psykologtime at jeg syntes det var trist å si farvel. Da sa psykologen at det var normalt, men at det trolig ville gå over i løpet av noen dager også ville jeg få det bedre. Men slik har det ikke gått. Nå er ikke en måned velig lenge. Men jeg har grått hver dag over livet mitt. Som nevnt tidligere så handler det ikke kun om å miste psykologen, det handler om livet generelt. 

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Jeg gikk selv til en psykolog som jeg fikk skikkelig god kjemi med.  Han hjalp meg veldig med å forstå meg selv og omgivelsene. Tror jeg gikk til han litt over ett år før han skulle flytte og terapien stoppet. Det var veldig rart og jeg savnet han så absolutt - uten at det var noen følelser utover behandler/pasient. 

Faktisk så savner jeg den relasjonen den dag i dag, og det er mer enn 15 år siden. Jeg har hatt andre psykologer etter han, men ingen med den samme kjemien. 

Anonymkode: cbd4f...c76

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg fikk avsluttet min behandling hos DPS fordi jeg var "frisk nok" og de må gi rom til nye pasienter.  Jeg har ikke noe problem med å forstå at de må gi rom for nye pasienter og jeg vet at det er folk som trenger plassen mer enn meg. Samtidig er jeg trist. Tror det er både fordi relasjonen med psykologen min har tatt slutt. Likte henne svært godt. Men også trist fordi jeg hadde håpt på at livet mitt skulle være bedre etter å ha gått til behandling.

Det er IKKE det at jeg trodde at psykologen skulle løse alle problemene mine. Jeg er selvsagt klar over at dette er ting jeg i stor grad må gjøre selv. Spesielt siden de psykiske problemene mine henger sammen med økonomiske bekymringer som er helt reelle og psykologen selvsagt ikke kan betale regningene mine.  

Lurer på om andre har lignende erfaring med å bli trist over at man mistet psykologen. Har gått en måned siden behandlingen ble avsluttet. Jeg sa på min siste psykologtime at jeg syntes det var trist å si farvel. Da sa psykologen at det var normalt, men at det trolig ville gå over i løpet av noen dager også ville jeg få det bedre. Men slik har det ikke gått. Nå er ikke en måned velig lenge. Men jeg har grått hver dag over livet mitt. Som nevnt tidligere så handler det ikke kun om å miste psykologen, det handler om livet generelt. 

Anonymkode: a076e...266

Skjønner deg! Går fast 2 ganger per uke hos DPS. 4 året. Vil aldri slutte....det er en trygghet❤ Normalt føle på den sorgen når man slutter. Føler du deg frisk nok da? Viktigste at det er rett valg slutte.

Anonymkode: 00a61...9f3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Jeg gikk selv til en psykolog som jeg fikk skikkelig god kjemi med.  Han hjalp meg veldig med å forstå meg selv og omgivelsene. Tror jeg gikk til han litt over ett år før han skulle flytte og terapien stoppet. Det var veldig rart og jeg savnet han så absolutt - uten at det var noen følelser utover behandler/pasient. 

Faktisk så savner jeg den relasjonen den dag i dag, og det er mer enn 15 år siden. Jeg har hatt andre psykologer etter han, men ingen med den samme kjemien. 

Anonymkode: cbd4f...c76

Tusen takk!  For meg tror jeg det er en kombinasjon av at jeg fikk god kjemi med psykologen, at jeg ikke har noen venner/kjæreste slik at psykologen fikk veldig stor plass i mitt hjerte og i tillegg til at psykologen fikk høre alle tankene mine og støttet meg gjennom en ekstremt vanskelig periode. 

Det var ikke sånn at jeg ble betatt eller forelsket i psykologen.

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner deg! Går fast 2 ganger per uke hos DPS. 4 året. Vil aldri slutte....det er en trygghet❤ Normalt føle på den sorgen når man slutter. Føler du deg frisk nok da? Viktigste at det er rett valg slutte.

Anonymkode: 00a61...9f3

Takk! Håper du blir bedre! 

Jeg føler meg såpass frisk at jeg skjønner at andre har mer behov for psykolog-plassen min enn meg.  Men jeg føler meg ikke frisk som i at jeg har det bra. Jeg har som sagt grått hver dag i over en måned.  Men jeg har ikke selvmordstanker og jeg er ikke handlingslammet. Jeg får til å gjøre alle oppgavene jeg må gjøre. Så det er ikke noe krise. 

TS 

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøv å tenk at du kom så langt med henne. Nå skal du prøve deg alene og bruke de verktøyene du har lært. Kanskje trenger du å snakke med noen igjen, som kan hjelpe deg bedre med den biten som står igjen. 
Relasjoner er alltid vondt å avslutte, spesielt med en slik relasjon der det er helt over, og aldri mer kontakt. 
men det kommer du deg over etterhvert. 
Jeg ble avsluttet hos min psykolog for en uke siden. Fordi jeg fikk bare de 10 timene, enda har vi ikke begynt å jobbe med grunnen for at jeg er der skikkelig. Sa fra på sist time at dette ble siste. Oiii, det kom brått på, trodde vi skulle fortsette utover høsten jeg. 
Sendte meg en selvhjelps app jeg kunne jobbe med. 
Denne dagen var vond. Hva nå liksom? 
dagen etter tenkte jeg: helt greit, jeg kom så langt med han og helt ærlig hadde vi ikke helt kjemien. Side n han alltid kom 10 min forsent til timen hadde jeg Max 35 min pr time, hver tredje uke. 
En mann som stort sett satt mest å stirret på meg, med få ord. 
jeg har fått en annen jeg kan snakke med i kommunen som ikke har samme utdannelsen, men som klikker mye bedre relasjonsmessig. Hun kan mye, så jeg skal til henne til høsten. 
Bare prøv slipp henne, og få tak i noen i kommunen din 

Anonymkode: 4de26...7af

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Prøv å tenk at du kom så langt med henne. Nå skal du prøve deg alene og bruke de verktøyene du har lært. Kanskje trenger du å snakke med noen igjen, som kan hjelpe deg bedre med den biten som står igjen. 
Relasjoner er alltid vondt å avslutte, spesielt med en slik relasjon der det er helt over, og aldri mer kontakt. 
men det kommer du deg over etterhvert. 
Jeg ble avsluttet hos min psykolog for en uke siden. Fordi jeg fikk bare de 10 timene, enda har vi ikke begynt å jobbe med grunnen for at jeg er der skikkelig. Sa fra på sist time at dette ble siste. Oiii, det kom brått på, trodde vi skulle fortsette utover høsten jeg. 
Sendte meg en selvhjelps app jeg kunne jobbe med. 
Denne dagen var vond. Hva nå liksom? 
dagen etter tenkte jeg: helt greit, jeg kom så langt med han og helt ærlig hadde vi ikke helt kjemien. Side n han alltid kom 10 min forsent til timen hadde jeg Max 35 min pr time, hver tredje uke. 
En mann som stort sett satt mest å stirret på meg, med få ord. 
jeg har fått en annen jeg kan snakke med i kommunen som ikke har samme utdannelsen, men som klikker mye bedre relasjonsmessig. Hun kan mye, så jeg skal til henne til høsten. 
Bare prøv slipp henne, og få tak i noen i kommunen din 

Anonymkode: 4de26...7af

Tusen takk for svar!

Syntes det var temmelig respektløst av psykologen din å alltid komme for sent til timen.

Angående dette med psykologer som kun lytter og ikke sier noe. Misliker slikt selv. Mulig enkelte liker det. Men om det er psykologer som leser denne postes så håper jeg dere ser at dette med at dere bør si noen ord. For min del var noe av det jeg likte med psykologen at hun snakke tilbake til meg og på den måten viste at hun fulgte med. Når psykologen kun lytter så er det vanskelig å vite om psykologen lytter eller har tankene sine et helt annet sted. Psykologen min dro opp ting jeg hadde sagt tidligere når det var relevant og det fikk meg til å se at hun faktisk lyttet og husket på tingene jeg hadde sagt. 

Psykologen min ga meg også i god tid i forveien beskjed om at behandlingen ville ta slutt. Det hjalp også.  Da fikk jeg tid til å si alt jeg ville ha sagt om livet mitt og tid til å takke psykologen for alt. 

Så bra du fikk e ny å snakke med! Tror ikke det alltid er så viktig at personen man snakker med er psykolog. Det er jo ofte relasjonen man får som teller og ikke tittelen til personen. For min del var det det at noen brydde seg om meg som var det viktigste og at vedkommende kunne gi korrektiv når jeg ikke så hvilke muligheter jeg faktisk har. 

TS

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 hour ago, AnonymBruker said:

Prøv å tenk at du kom så langt med henne. Nå skal du prøve deg alene og bruke de verktøyene du har lært. 

Anonymkode: 4de26...7af

Ja, jeg har verktøyene. Det er egentlig ikke slik at jeg føler jeg må ha psykolog for å klare meg.   Men selv om jeg vet hva jeg bør gjøre så er det jo ikke like lett å få gjort de tingene.   Det blir jo som med alt annet. Alle vet jo hvordan man slanker seg. Men det å faktisk klare å slanke seg og holde vekta er jo vanskelig likevel om man har historie med mye overvekt. 

TS

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette høre helt normalt ut, også at det varer lenger enn en måned. Og særlig dersom du ikke har noe annet lignende støtteapparat som du heller går til. 

Jeg byttet psykolog, og hadde gått til vedkommende en stund, jeg var både trist for å ikke ha han i livet mitt, og trist for å ikke ha noen i livet mitt som kunne hjelpe meg å få det bedre. Da jeg begynte med den nye 4 måneder senere så hjalp det raskt på noe av sorgen. 

En del av det har jeg fremdeles flere år senere, men det jeg har gjort er at jeg tenker "hva ville han sagt nå?" det er på et vis at jeg har internalisert hans trygge, trøstende responser, og forsøker å møte meg selv slik. 

Særlig når du fremdeles sliter så mye forstår jeg godt at du sørger. Kanskje ikke mest for psykologen, men for at du har det så vanskelig og står så alene i det. For meg, så hadde jeg ingen andre gode voksenpersoner i livet mitt, så terapeuten ble på en måte det. Og andre folk har jo foreldrene sine, selv om de er voksne, jeg hadde ikke det. Kanskje det samme gjelder deg? Alle ønsker noen som heier på en. Jeg har forsøkt å bli det for meg selv. 

Ønsker deg alt godt, og vil bare du skal vite at dette virkelig høres helt naturlig ut, og at du ikke skal skamme deg for følelsene dine. 

Anonymkode: 6c906...580

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg synes dette høre helt normalt ut, også at det varer lenger enn en måned. Og særlig dersom du ikke har noe annet lignende støtteapparat som du heller går til. 

Jeg byttet psykolog, og hadde gått til vedkommende en stund, jeg var både trist for å ikke ha han i livet mitt, og trist for å ikke ha noen i livet mitt som kunne hjelpe meg å få det bedre. Da jeg begynte med den nye 4 måneder senere så hjalp det raskt på noe av sorgen. 

En del av det har jeg fremdeles flere år senere, men det jeg har gjort er at jeg tenker "hva ville han sagt nå?" det er på et vis at jeg har internalisert hans trygge, trøstende responser, og forsøker å møte meg selv slik. 

Særlig når du fremdeles sliter så mye forstår jeg godt at du sørger. Kanskje ikke mest for psykologen, men for at du har det så vanskelig og står så alene i det. For meg, så hadde jeg ingen andre gode voksenpersoner i livet mitt, så terapeuten ble på en måte det. Og andre folk har jo foreldrene sine, selv om de er voksne, jeg hadde ikke det. Kanskje det samme gjelder deg? Alle ønsker noen som heier på en. Jeg har forsøkt å bli det for meg selv. 

Ønsker deg alt godt, og vil bare du skal vite at dette virkelig høres helt naturlig ut, og at du ikke skal skamme deg for følelsene dine. 

Anonymkode: 6c906...580

Tusen takk for svar.

Jeg har foreldre, men jeg har ikke foreldre jeg snakker med om slikt og har heller ingen ønsker å snakke med dem om problemene mine. De har mer enn nok med sine problemer, siden de er alkoholikere. 

Ønsker deg også alt godt!

TS

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for svar.

Jeg har foreldre, men jeg har ikke foreldre jeg snakker med om slikt og har heller ingen ønsker å snakke med dem om problemene mine. De har mer enn nok med sine problemer, siden de er alkoholikere. 

Ønsker deg også alt godt!

TS

Anonymkode: a076e...266

Strengt tatt har jeg foreldre jeg også, men vi har ikke kontakt, de er ikke noen jeg verken ønsker eller får støtte av. Jeg driver mye med reparenting, kanskje det er noe for deg. Basically gi deg selv alt det dine foreldre ikke kunne gi deg. Jeg tror det var mye av det jeg følte jeg fikk i den første psykologen, en voksenperson som heiet på meg og backet meg. 

Takk! ❤️ 

Anonymkode: 6c906...580

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Strengt tatt har jeg foreldre jeg også, men vi har ikke kontakt, de er ikke noen jeg verken ønsker eller får støtte av. Jeg driver mye med reparenting, kanskje det er noe for deg. Basically gi deg selv alt det dine foreldre ikke kunne gi deg. Jeg tror det var mye av det jeg følte jeg fikk i den første psykologen, en voksenperson som heiet på meg og backet meg. 

Takk! ❤️ 

Anonymkode: 6c906...580

PS, høres sikkert rart ut at jeg sier voksenperson, jeg er jo voksen! Men det er slik det føles, at jeg manglet voksenpersoner som barn, og så ble jeg voksen og så fikk jeg en slik i psykologen. 

Anonymkode: 6c906...580

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Strengt tatt har jeg foreldre jeg også, men vi har ikke kontakt, de er ikke noen jeg verken ønsker eller får støtte av. Jeg driver mye med reparenting, kanskje det er noe for deg. Basically gi deg selv alt det dine foreldre ikke kunne gi deg. Jeg tror det var mye av det jeg følte jeg fikk i den første psykologen, en voksenperson som heiet på meg og backet meg. 

Takk! ❤️ 

Anonymkode: 6c906...580

Takk. Ja, likte det å ha en jeg kunne stole på og en som heiet på meg. 

14 minutter siden, AnonymBruker said:

PS, høres sikkert rart ut at jeg sier voksenperson, jeg er jo voksen! Men det er slik det føles, at jeg manglet voksenpersoner som barn, og så ble jeg voksen og så fikk jeg en slik i psykologen. 

Anonymkode: 6c906...580

Samme her.

TS

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Strengt tatt har jeg foreldre jeg også, men vi har ikke kontakt, de er ikke noen jeg verken ønsker eller får støtte av. Jeg driver mye med reparenting, kanskje det er noe for deg. Basically gi deg selv alt det dine foreldre ikke kunne gi deg. Jeg tror det var mye av det jeg følte jeg fikk i den første psykologen, en voksenperson som heiet på meg og backet meg. 

Takk! ❤️ 

Anonymkode: 6c906...580

 

36 minutter siden, AnonymBruker said:

PS, høres sikkert rart ut at jeg sier voksenperson, jeg er jo voksen! Men det er slik det føles, at jeg manglet voksenpersoner som barn, og så ble jeg voksen og så fikk jeg en slik i psykologen. 

Anonymkode: 6c906...580

Trist at du også var uheldig med dine foreldre. 

TS

Anonymkode: a076e...266

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er vanlig, og forståelig. 

Man knytter bånd til de som bedriver "langvarig" behandling av deg. Om det er psykolog eller fysioterapeut har ikke så mye å si. En viktig relasjon i livet ditt blir fjernet, klippen er borte, og du blir stående på egne bein. Blir et behandlingssyndrom av det. Angående psykolog så blir den forsterket med at du deler sensitiv informasjon og byr på deg selv, og så plutselig er all denne delingen "arkivert" og "overflødig". Det føles litt rart og kan føles sårbart når man har gitt bort så mye informasjon om seg selv til noen du ikke lenger har kontakt med. Noen kan faktisk angre seg sånn sett.

Å si at det går over etter et par dager er tidenes underdrivelse. Det kan gå måneder, noen kjenner på det over år og enkelte kan kjenne en slags savn mot en slik relasjon enda lenger. Særlig om det underliggende problemet man fikk behandling for enda er der i en eller annen grad, der man liksom fortsatt ønsker denne hjelpen som relasjonen kan gi.

Men sånn er det. Man må bare håndtere det. For man kan ikke gå i terapi livet ut fordi man ikke ønsker å avslutte en sånn positiv relasjon. 

Endret av Bombasi
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da sa psykologen at det var normalt, men at det trolig ville gå over i løpet av noen dager også ville jeg få det bedre. Men slik har det ikke gått.

Hun mente det sikkert godt og trøstende, men det der synes jeg var ufølsomt på grensen til ufint. Min psykolog gjennom mer enn to år sluttet nylig - det er fire måneder siden han ga beskjed og noen uker siden siste time - og det er jo vondt fortsatt. Jeg hadde ny på plass før han sluttet og har godt nettverk rundt meg ellers, så hos meg er det "bare" sorgen over å miste et menneske som har vært viktig for meg, som har vært tett på i en vanskelig tid og som jeg har hatt god kjemi med og satt stor pris på å ha i livet mitt, og det er ille nok. Vi snakket om følelsene mine rundt det, og i tillegg til å påpeke at det både er vanlig og forståelig, har han også advart om at det vil ta tid å bearbeide de følelsene. Man mister jo noe stort og viktig, det er ikke bare å riste det av seg med et skuldertrekk.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Bombasi said:

Det er vanlig, og forståelig. 

Man knytter bånd til de som bedriver "langvarig" behandling av deg. Om det er psykolog eller fysioterapeut har ikke så mye å si. En viktig relasjon i livet ditt blir fjernet, klippen er borte, og du blir stående på egne bein. Blir et behandlingssyndrom av det. Angående psykolog så blir den forsterket med at du deler sensitiv informasjon og byr på deg selv, og så plutselig er all denne delingen "arkivert" og "overflødig". Det føles litt rart og kan føles sårbart når man har gitt bort så mye informasjon om seg selv til noen du ikke lenger har kontakt med. Noen kan faktisk angre seg sånn sett.

Å si at det går over etter et par dager er tidenes underdrivelse. Det kan gå måneder, noen kjenner på det over år og enkelte kan kjenne en slags savn mot en slik relasjon enda lenger. Særlig om det underliggende problemet man fikk behandling for enda er der i en eller annen grad, der man liksom fortsatt ønsker denne hjelpen som relasjonen kan gi.

Men sånn er det. Man må bare håndtere det. For man kan ikke gå i terapi livet ut fordi man ikke ønsker å avslutte en sånn positiv relasjon. 

Takk for svar!

17 minutter siden, Daria said:

Hun mente det sikkert godt og trøstende, men det der synes jeg var ufølsomt på grensen til ufint. Min psykolog gjennom mer enn to år sluttet nylig - det er fire måneder siden han ga beskjed og noen uker siden siste time - og det er jo vondt fortsatt. Jeg hadde ny på plass før han sluttet og har godt nettverk rundt meg ellers, så hos meg er det "bare" sorgen over å miste et menneske som har vært viktig for meg, som har vært tett på i en vanskelig tid og som jeg har hatt god kjemi med og satt stor pris på å ha i livet mitt, og det er ille nok. Vi snakket om følelsene mine rundt det, og i tillegg til å påpeke at det både er vanlig og forståelig, har han også advart om at det vil ta tid å bearbeide de følelsene. Man mister jo noe stort og viktig, det er ikke bare å riste det av seg med et skuldertrekk.

Takk for svar. Ja, jeg også har tenkt tanken om at hun sa at tristheten ville gå over for å være trøstende og at det kanskje ikke var noe hun helt trodde på. Psykologen hadde vel kanskje ikke lyst til å avslutte behandlingen med å fortelle meg mens jeg gråt at dette kommer du til å gjøre daglig i over en måned. 

På samme måte som hun sa hun hadde stor tro på at de økonomiske problemene mine ville løse seg(men presiserte at hun ikke kunne garantere noe slikt). Det er det som er mest komfortabelt for henne å si på siste timen og for meg å høre. 

Fint å høre din erfaring fra å avslutte psykolog-behandling selv om det selvsagt er trist at du også går gjennom noe av det samme. 

TS

Anonymkode: a076e...266

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Kan vel ikke sammenliknes men føler med deg. I mitt tilfelle ble jeg veldig knyttet til jordmoren jeg hadde under svangerskapet. Ble fulgt opp ekstra grunnet truende svangerskapsforgiftning. Så jeg var ofte på kontroller og hun var et så flott og forståelsesfullt menneske. En person jeg gjerne skulle hatt i livet mitt, annet enn på profesjonelt nivå. Dessverre er det sånn at vi er bare "pasienter" i deres øyne og en jobb. Ble også veldig knyttet til de ansatte i barnet mitt sin første barnehage som hun sluttet i nå pga bytte. Jeg kjenner veldig på at det er vemodig å ikke se disse menneskene daglig igjen. Har også gått til psykolog men det var bare 6 ganger totalt så fikk ikke helt den fantastiske kjemien der følte jeg. 

Anonymkode: 875df...8e2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan vel ikke sammenliknes men føler med deg. I mitt tilfelle ble jeg veldig knyttet til jordmoren jeg hadde under svangerskapet. Ble fulgt opp ekstra grunnet truende svangerskapsforgiftning. Så jeg var ofte på kontroller og hun var et så flott og forståelsesfullt menneske. En person jeg gjerne skulle hatt i livet mitt, annet enn på profesjonelt nivå. Dessverre er det sånn at vi er bare "pasienter" i deres øyne og en jobb. Ble også veldig knyttet til de ansatte i barnet mitt sin første barnehage som hun sluttet i nå pga bytte. Jeg kjenner veldig på at det er vemodig å ikke se disse menneskene daglig igjen. Har også gått til psykolog men det var bare 6 ganger totalt så fikk ikke helt den fantastiske kjemien der følte jeg. 

Anonymkode: 875df...8e2

Takk for svar!

TS

Anonymkode: a076e...266

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du få samtale med vedkommende én gang i måneden f.eks.? Skjønner det er vanskelig med slik brå overgang, så kanskje gradvis fase det ut? 

 

Anonymkode: a5804...a5c

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kan du få samtale med vedkommende én gang i måneden f.eks.? Skjønner det er vanskelig med slik brå overgang, så kanskje gradvis fase det ut? 

 

Anonymkode: a5804...a5c

Takk for tipset!

TS

Anonymkode: a076e...266

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...