Hva legg du i begrepet å ta vare på minner ?

[AnonymBruker]

Det er ikkje uvanleg å høre det blir sagt  at ein skal ta vare på minner etter avdøde, men hva legg ein egentlig i begrepet  i det å ta vare på minner.  ?

Minner kan vera så mangt, og det kan  handle  om minner  på minnnebrikka  i fotoarkivet, og minner ein har i sitt hode og fysiske minner som boliger, maleri, og kulturhistoriske minner. Hva slags relasjoner  ein hadde til avdøde er ofte  heilt avgjørende for  i identifisering   minner. 

Mitt inntrykk er at  noen er  opptatt av å ta vare på  eigedomen, bilen, sykkelen  slik den en gang var etter  avdøde medan andre er mer  intrs. i bryte den ned.  Ofte handler det også om kulturverdier som kan gå tapt, og det handler også om følelser som  går tapt.

Av ulike årsaker valgte ein å foreta intern eigedomskifte av barndomshjemmet, som  bar preg av å vera i bra stand, men ikkje akkurat trendy.  Eg såg helst at boligen fekk beholde sitt serpreg slik den  engang var både innomhus, og utenomhus, men neste genrasjon ville det selvsagt annerledes. Også andre eiendeler etter mine foreldre som eg synes hadde kulturhistorisk verdi  ble sagd opp til ved, og kjørt på fyling. 

    

Anonymkode: 7df44...960

[Thyra]

Å ta vare på minner etter avdøde betyr ikke at man er forpliktet til å bevare alt slik det var. Om en ny generasjon/nye mennesker skal overta boligen skal den bli deres hjem. Ikke et museum over avdøde. De som overtar må få lov til å ta med sine ting og sin smak i det nye hjemmet. Da er det ikke rom for å beholde alt det gamle.

Minner er jo først og fremst det man har i hodet. Men kan også være fysiske ting. Det er vanlig å ta vare på en del, f.eks bilder, smykker, enkelte ting med særlig nostalgisk verdi og ting man har bruk for. Men ikke alt, det kan ingen forvente.

Men høres jo litt brutalt ut å sage det opp til ved og kjøre det på fyllinga om det er brukbare ting. Da bør man jo først spørre andre familiemedlemmer om det er noe de vil ha. Og det som blir igjen kan gis til gjenbruk.

Falmede duker og utvaskede sengesett, gamle madrasser i.k skjønner jeg jo at folk kaster.

Personlig må jeg si at hva som skjer med tingene mine etter at jeg dør er min minste bekymring. 

[AnonymBruker]

Thyra skrev (49 minutter siden):

Å ta vare på minner etter avdøde betyr ikke at man er forpliktet til å bevare alt slik det var. Om en ny generasjon/nye mennesker skal overta boligen skal den bli deres hjem. Ikke et museum over avdøde. De som overtar må få lov til å ta med sine ting og sin smak i det nye hjemmet. Da er det ikke rom for å beholde alt det gamle.

Minner er jo først og fremst det man har i hodet. Men kan også være fysiske ting. Det er vanlig å ta vare på en del, f.eks bilder, smykker, enkelte ting med særlig nostalgisk verdi og ting man har bruk for. Men ikke alt, det kan ingen forvente.

Men høres jo litt brutalt ut å sage det opp til ved og kjøre det på fyllinga om det er brukbare ting. Da bør man jo først spørre andre familiemedlemmer om det er noe de vil ha. Og det som blir igjen kan gis til gjenbruk.

Falmede duker og utvaskede sengesett, gamle madrasser i.k skjønner jeg jo at folk kaster.

Personlig må jeg si at hva som skjer med tingene mine etter at jeg dør er min minste bekymring. 

Selger man ein bolig kan ein ikkje forvente at minner følge  med på kjøpet, og det er heller ikkje det som  det handler om såfremt boliger etc har staus som verneverdig eller  er av kulturhistorisk verdi.  

Poenget er at pårørende etter avdøde i  nære familierelasjoner har ofte  synt seg å ha høyst ulike holdninger oppi sitt hode om  hva de legger i å ta vare på minner. Eit fysisk minne  forteller ofte mer en tusen ord, og kan også ha en viss effekt på neste genrasjon i familien. Det kan vera arbeidsredskaper, og som vart nytta, og klær, m.m.  Mange legg vekt på at eigedomer skal følge slektars-gang  om det er muleg for det var det de øngste  grunnleggeren av eigdomen øngste.  

Vi har i mange å levd i en slags  brytningstid der trendyen har av  langd større verdi en en det å ta vare på minner. Noen ønsker å ta vare på det gamle bordet fra sine foreldre,medan an andre ønsker å bare sage det opptil ved. Hva som skjuler seg av minner oppi hode  hos den enklete kommer ofte også til utrykk også igjennom handlinger.  

Anonymkode: 7df44...960

[AnonymBruker]

TS 

3 søsken og deres foreldre døde for henholdsvis 40 -20-15 år.  

Ingen av de søskene var gifte, og da den siste døde for 15 år ble pengene delt i henhold arveloven i  nedadgående Kronologisk rekkefølge  (søskenbarn)  som hver fekk omlag kr 100.000.  Ingen av  desse søskenbarna ønsket å avsette  penger til beplanting, og stell   v/ gravminnestein, og med tanke på forlengelse av  fredniningstida  for gravminner.

 De  nermeste pårørende (søskenbarna)  var med andre ord  mest intrs. i pengene, og ingen av dem hadde  bosted i de avdøde sin hjemkommune. Søskenbarna hadde heller ikkje hatt så mye kontakt  med  de  avdøde når de levde. 

Poenget:  Når personer dør som "ikkje har noen naturleg  arvinger / pårørende " som er villig / intrs. å ta ansvar for stell, og beplanting av gravminne  er  spørsmål om hvem da.  

Eg har tatt del i mange begravelser der kyrkja er vakkert pynta, og mange har vist sin medfølelse med de pårørende igjennom kranser, og blomsterhelsinger.   En krans koster idag omlag k,r 3000,- og  bårebuketter koster igjennomsnittleg  kr. 500,-  Mye penger blir brukt til kranser, og blomar som går rett i søpla etter  kort tid . Min holdning er at  desse pengene like gjerne kunne vert satt av på  en konto som skulle gå med til stell, ig vedlikehold v/ gravminnene.  Den dagen da fredningstida på gravene  er ute så (20)  fjerner  kommunen  fine gravminner på grunn av manglende festeavgifter.. 

Det å ta vare på minner etter avdøde handler ikkje bare om hva som ligg på minnebrikka  oppi hode hos den enkelte, men også noen praktiske holdninger rundt dem.   

 

 

 

Anonymkode: 7df44...960