Det var helt grusomt å se hvor vondt det ser ut å dø, var ikke klar over at ikke alle “sovner stille inn”

[AnonymBruker]

Det er noen år siden min farmor døde nå, men jeg har plutselig fått ett slags behov for å snakke om det nå likevel. Det var første gangen jeg så noen dø og jeg hadde egentlig sett for meg at alle sovnet stille inn når de dør, som det jo står i mange dødsannonser. Jeg tenkte ikke på det å sette meg inn i hvordan det oppleves å være der for noen som dør på forhånd. Så jeg hadde jo egentlig ingen anelse om hvor forferdelig det kan oppleves å sitte der mens noen dør og hvordan de kjemper mot døden og virker livredde for å dø. Jeg hadde tenkt at slike voldsomme og vonde reaksjoner på døden var det kanskje mest personer som ble utsatt for alvorlige og plutselige ulykker som opplevde, og ikke personer som døde på sykehjem/sykehus og fikk mye smertestillende og så og si var trygge og hadde famile rundt seg? Så det kom veldig overraskende på meg hvordan min farmor hadde det de siste dagene før hun døde.

Min farmor døde av kreft i hjernen så hun hadde mistet språket. Jeg var der heldigvis ikke helt alene siden min far og ene onkel også var der. Men det opplevdes helt forferdelig å være vitne til at min mormor aldri fant roen og kjempet mot døden nesten helt til siste pust. Det føltes helt riktig for meg å sitte der og holde henne i hånden siden hun har vært der for meg hele mitt liv og vi hadde ett veldig nært forhold så jeg ville være der for henne helt til det siste. Men det virket nesten som hun hadde store smerter til tross for at hun fikk nok de største dosene med sterke smertestillende og også hadde smertepumpe (tror jeg det kalles). Og som nevnt så kjempet hun virkelig med alt det hun hadde selv om hun var svekket i kroppen etter kreften som også hadde spredd seg og ikke hadde spist eller drukket på lenge.

Hvorfor er det så lite åpenhet om hvor forferdelig det kan være å være vitne til at noen dør? Selv når de dør på sykehjem/sykehus og er tilstrekkelig smertelindret? Eller er det bare jeg som ikke har fått med meg andre snakke om lignende opplevelser der døende ikke har “sovnet stille inn”?

Anonymkode: aa475...340

[AnonymBruker]

Jeg visste heldigvis, og vi valgte samlet å ikke være der. Legene informerte oss godt om hva vi kunne vente oss. 

Må sies at personen var erklært hjernedød, og at vi ikke har en tro som gjør at vi fortsatt trodde det var noen der. I ditt tilfelle hadde jeg blitt. 

Anonymkode: 9bb43...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg visste heldigvis, og vi valgte samlet å ikke være der. Legene informerte oss godt om hva vi kunne vente oss. 

Må sies at personen var erklært hjernedød, og at vi ikke har en tro som gjør at vi fortsatt trodde det var noen der. I ditt tilfelle hadde jeg blitt. 

Anonymkode: 9bb43...be6

Ja, jeg hadde fortsatt valgt å bli der selv om jeg hadde visst hvordan min farmor kom til å reagere på å dø. En sykepleier som var innom spurte meg vel om jeg var sikker på at jeg ønsket å sitte der fordi det kunne oppleves veldig tungt og vanskelig å se noen dø. Men jeg trodde jo da at hun mente det opplevdes tungt og vanskelig fordi jeg opplever at hun dør og ikke fordi måten enkelte dør på kan oppleves som tungt og vanskelig.

Anonymkode: aa475...340

[AnonymBruker]

I dag er de som oftest ikke så redde for å gi mye smertestillende til døende, som de var før. Nå heter det at ingen skal måtte dø i smerte. Men når kroppen dør, er det automatikk i å kjempe for pusten. En del gjør derfor  det. Så har man også den pusten, der luften trekkes inn, og kommer ut lenge etterpå. Det er naturlig når man dør. Folk før var mer vandt med død, fordi flere døde hjemme. De gamle pleide å si at de ønsket å dø uten smerter, fordi det var det som skremte dem. Det å dø uten smerter kalles å dø fredelig. Ved kreft vil man ofte få både smertestillende og beroligende. Var tilstede ved begge mine foreldres dødsfall, der var 20 år mellom de to dødsfallene, og smertelindringen var adskillig bedre ved siste dødsfall. 

Anonymkode: d2279...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er noen år siden min farmor døde nå, men jeg har plutselig fått ett slags behov for å snakke om det nå likevel. Det var første gangen jeg så noen dø og jeg hadde egentlig sett for meg at alle sovnet stille inn når de dør, som det jo står i mange dødsannonser. Jeg tenkte ikke på det å sette meg inn i hvordan det oppleves å være der for noen som dør på forhånd. Så jeg hadde jo egentlig ingen anelse om hvor forferdelig det kan oppleves å sitte der mens noen dør og hvordan de kjemper mot døden og virker livredde for å dø. Jeg hadde tenkt at slike voldsomme og vonde reaksjoner på døden var det kanskje mest personer som ble utsatt for alvorlige og plutselige ulykker som opplevde, og ikke personer som døde på sykehjem/sykehus og fikk mye smertestillende og så og si var trygge og hadde famile rundt seg? Så det kom veldig overraskende på meg hvordan min farmor hadde det de siste dagene før hun døde.

Min farmor døde av kreft i hjernen så hun hadde mistet språket. Jeg var der heldigvis ikke helt alene siden min far og ene onkel også var der. Men det opplevdes helt forferdelig å være vitne til at min mormor aldri fant roen og kjempet mot døden nesten helt til siste pust. Det føltes helt riktig for meg å sitte der og holde henne i hånden siden hun har vært der for meg hele mitt liv og vi hadde ett veldig nært forhold så jeg ville være der for henne helt til det siste. Men det virket nesten som hun hadde store smerter til tross for at hun fikk nok de største dosene med sterke smertestillende og også hadde smertepumpe (tror jeg det kalles). Og som nevnt så kjempet hun virkelig med alt det hun hadde selv om hun var svekket i kroppen etter kreften som også hadde spredd seg og ikke hadde spist eller drukket på lenge.

Hvorfor er det så lite åpenhet om hvor forferdelig det kan være å være vitne til at noen dør? Selv når de dør på sykehjem/sykehus og er tilstrekkelig smertelindret? Eller er det bare jeg som ikke har fått med meg andre snakke om lignende opplevelser der døende ikke har “sovnet stille inn”?

Anonymkode: aa475...340

Jeg har samme opplevelse som deg etter at samboer døde i fjor av kreft.

Han kjempet til det siste med mye fakter og lyder, og vi forstod ikke om han hadde stora smerter, om han ble kvalt eller om han ville ut av sengen.

Jeg hadde spurt legen flere ganger på forhånd hvilket scenario som ventet på meg, og de sa gang på gang at han kom til å sovne inn med et "smil om munn".

Det er det største pissprat jeg har hørt i mitt liv.

Det skulle vært mer informasjon om at ikke alle dødsleier er fredelige og fine, og at det virker veldig skremmende for mange pårørende.

Anonymkode: b5acd...5a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg har samme opplevelse som deg etter at samboer døde i fjor av kreft.

Han kjempet til det siste med mye fakter og lyder, og vi forstod ikke om han hadde stora smerter, om han ble kvalt eller om han ville ut av sengen.

Jeg hadde spurt legen flere ganger på forhånd hvilket scenario som ventet på meg, og de sa gang på gang at han kom til å sovne inn med et "smil om munn".

Det er det største pissprat jeg har hørt i mitt liv.

Det skulle vært mer informasjon om at ikke alle dødsleier er fredelige og fine, og at det virker veldig skremmende for mange pårørende.

Anonymkode: b5acd...5a9

ikke enig.

Det det skulle vært mer informasjon om er at det kommer lyder og tegn som kan virke skremmende på den som ser på, men som ikke er dramatisk hvis man vet hva det er. For eksempel det vi kaller "dødsralling". Det er lett å tro at det er et tegn på at personen blir kvalt, men det er bare det at når kroppen er  i ferd med å avslutte sine funksjoner, så slapper muskulaturen av, og det vi hører er bare en konsekvens av at musklene i halsen og fjeset er helt avslappet.

Når det gjelder det ts var inne på, om at farmoren ikke hadde fått mat og drikke, så er det også en helt naturlig ting i dødsforløpet, og det å gi mat eller drikke på det tidspunktet vil ikke bidra til en lettere død. Tvert imot.

Anbefaler alle å oppsøke instagramkontoen som heter hospice nurse Julie, hun forklarer alle disse tingene i korte, lettfattelige videoer, og det er godt å møte disse spørsmålene med kunnskap, så en slipper å gå rundt og tro at den avdøde led, bare fordi man selv ikke forsto hva det var man observerte.

Anonymkode: 6eb4f...3b5

[AnonymBruker]

Som en som har sittet fastvakt hos døende på sykehus flere ganger, det er sjeldent at det ser fredelig ut. Men man skal vite at ofte så er dette mer ubehagelig for andre enn den døende selv (som får nok av smertestillende, beroligede osv). Man er ikke redd for å gønne på med medikamenter i livets siste fase. 

Ja vi tar vare på en døende ved alltid å være der, fukter munnen jevnlig slik at de ikke blir så tørre i munnen osv. I livets siste fase så tar de ikke til seg drikke eller næring. En del pårørende tror jo at de sulter og tørste til døde, men det er ikke slik kroppen funker i livets siste fase. 

Anonymkode: f80d5...049

[AnonymBruker]

Det er veldig store individuelle forskjeller. Jeg jobber i helsevesen og de aller aller fleste sovner stille inn. Det kommer et lengre sukk like før de skjer ,og muligens noen lyder og det er det. Som regel får de fleste godt med smertestillende og beroligende. Da min far døde for noen år siden så var jeg tilstede de siste dagene før han døde. Han hadde mye smerter pga store sår, men han fikk godt med morfin. Han var kontaktbar og svarte på det vi spurte om helt til noen timer før. Han var klar over  at han kom til å dø. Den siste timer før han døde sov han. Like før det skjedde endret han seg plutselig og åpnet øynene før han trakk siste pust og sovnet. Veldig veldig fredelig. Så det er absolutt ikke sånn at alle kjemper. Det du har opplevd høres ikke så greit ut. Kan hende hun ikke var godt medisinert og hadde vondt. 
 

Hvis du fremdeles sliter med det så er det kanskje lurt å snakke med noen.

Anonymkode: b1d1b...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 11.43):

I dag er de som oftest ikke så redde for å gi mye smertestillende til døende, som de var før. Nå heter det at ingen skal måtte dø i smerte. Men når kroppen dør, er det automatikk i å kjempe for pusten. En del gjør derfor  det. Så har man også den pusten, der luften trekkes inn, og kommer ut lenge etterpå. Det er naturlig når man dør. Folk før var mer vandt med død, fordi flere døde hjemme. De gamle pleide å si at de ønsket å dø uten smerter, fordi det var det som skremte dem. Det å dø uten smerter kalles å dø fredelig. Ved kreft vil man ofte få både smertestillende og beroligende. Var tilstede ved begge mine foreldres dødsfall, der var 20 år mellom de to dødsfallene, og smertelindringen var adskillig bedre ved siste dødsfall. 

Anonymkode: d2279...dec

Tja, dette stemmer nok ikke helt. Det er ganske strenge restriksjoner på hvor mye smertestillende som gis, og mange leger er rimelig tilbakeholdne. Derfor er det fortsatt ikke sant at de fleste dør fredelig. 

Anonymkode: 95f12...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2024 den 11.07):

Det er noen år siden min farmor døde nå, men jeg har plutselig fått ett slags behov for å snakke om det nå likevel. Det var første gangen jeg så noen dø og jeg hadde egentlig sett for meg at alle sovnet stille inn når de dør, som det jo står i mange dødsannonser. Jeg tenkte ikke på det å sette meg inn i hvordan det oppleves å være der for noen som dør på forhånd. Så jeg hadde jo egentlig ingen anelse om hvor forferdelig det kan oppleves å sitte der mens noen dør og hvordan de kjemper mot døden og virker livredde for å dø. Jeg hadde tenkt at slike voldsomme og vonde reaksjoner på døden var det kanskje mest personer som ble utsatt for alvorlige og plutselige ulykker som opplevde, og ikke personer som døde på sykehjem/sykehus og fikk mye smertestillende og så og si var trygge og hadde famile rundt seg? Så det kom veldig overraskende på meg hvordan min farmor hadde det de siste dagene før hun døde.

Min farmor døde av kreft i hjernen så hun hadde mistet språket. Jeg var der heldigvis ikke helt alene siden min far og ene onkel også var der. Men det opplevdes helt forferdelig å være vitne til at min mormor aldri fant roen og kjempet mot døden nesten helt til siste pust. Det føltes helt riktig for meg å sitte der og holde henne i hånden siden hun har vært der for meg hele mitt liv og vi hadde ett veldig nært forhold så jeg ville være der for henne helt til det siste. Men det virket nesten som hun hadde store smerter til tross for at hun fikk nok de største dosene med sterke smertestillende og også hadde smertepumpe (tror jeg det kalles). Og som nevnt så kjempet hun virkelig med alt det hun hadde selv om hun var svekket i kroppen etter kreften som også hadde spredd seg og ikke hadde spist eller drukket på lenge.

Hvorfor er det så lite åpenhet om hvor forferdelig det kan være å være vitne til at noen dør? Selv når de dør på sykehjem/sykehus og er tilstrekkelig smertelindret? Eller er det bare jeg som ikke har fått med meg andre snakke om lignende opplevelser der døende ikke har “sovnet stille inn”?

Anonymkode: aa475...340

Har hatt samme opplevelse som deg. Det er vondt å se noen man er glad i kjenpe en dødskamp.

Anonymkode: b6acb...b90

[LynxLynx]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja, dette stemmer nok ikke helt. Det er ganske strenge restriksjoner på hvor mye smertestillende som gis, og mange leger er rimelig tilbakeholdne. Derfor er det fortsatt ikke sant at de fleste dør fredelig. 

Anonymkode: 95f12...fd7

Har helt motsatt erfaring. Når «livets siste dager»-medikamentene ordineres er det ikke snakk om å være tilbakeholdne, og sykehus/sykehjem/hjemmesykepleie har retningslinjer rundt dette som jeg mener ikke preges av strenge restriksjoner- tvert i mot.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja, dette stemmer nok ikke helt. Det er ganske strenge restriksjoner på hvor mye smertestillende som gis, og mange leger er rimelig tilbakeholdne. Derfor er det fortsatt ikke sant at de fleste dør fredelig. 

Anonymkode: 95f12...fd7

Dette stemmer ikke. 

Det er standard å følge "Livets siste dager" planen, der er det 4 medikamenter og man kan gi til lindring. 

Anonymkode: 82edc...209

[AnonymBruker]

Det er ikke noe drømmescenario å dø i norsk offentlig helsevesen. Det fremstår som mye bedre å da av en overdose i Sveits og det er noe de burde tilby i Norge også slik at man kan dø etter eget ønske når man vil.

Anonymkode: 4b1de...595