Er det ikke vanlig å få sjokk når ens aller nærmeste dør?

[AnonymBruker]

Mannen min døde for 7 måneder siden, og jeg har nok vært i sjokk de første 4-5 månedene, uten at jeg helt selv var klar over det.

Etter det kom jeg over i en ny fase der jeg har fått perspektiv på alt som har skjedd, og klarer å huske tiden og årene før han døde, og det tok faktisk 5 mnd før jeg klarte å se han for meg slik han så ut før han ble syk.

I dag har det gått opp for meg at jeg faktisk ikke var ved mine fulle fem de 3 første månedene, og at jeg ikke kan gå god for det jeg gjorde den tiden.

Jeg kvittet meg med hans eiendeler som jeg på den tiden mente var helt riktig å gjøre, men som jeg i dag angrar noe helt enormt på at jeg gjorde.

Når jeg snakker med andre etterlatte i sorggruppen, så er det ingen av de som sier det har vært i sjokk eller traumatisert, selv om de døde i løpet av kort tid.

Lurer på hvorfor jeg ble det?

Anonymkode: 61ea1...234

[AnonymBruker]

Alt er vanlig i sorg, det finns ingen fasit. Alle har sin måte å være i sorg på og det tar forskjellig tid fra menneske til menneske. Noen kommer seg videre og alt blir som før, andre har mista en del av livet og de kommer aldri tilbake til den de var før. 

 

Anonymkode: f6193...fe3

[nordicfox]

Har du en tendens til å disassosiere eller compartmentalise rundt vanskelige følelser?

[AnonymBruker]

nordicfox skrev (37 minutter siden):

Har du en tendens til å disassosiere eller compartmentalise rundt vanskelige følelser?

Kan du skrive norsk så jeg forstår?😀

Ts 

Anonymkode: 61ea1...234

[AnonymBruker]

Det oppleves sikkert veldig forskjellig. Det er f.eks. stor forskjell på å miste nære personer i sykdom over tid, og å miste folk i en plutselig hendelse. Selv mistet jeg min far i en ulykke. Spiste lunsj sammen og jobbet videre hver for oss med ulike oppgaver. Om kvelden skulle jeg se hvor lang han var kommet med sitt arbeid, og fant ham omkommet. Det var et sjokk.

Anonymkode: 4e2a3...d2d

[AnonymBruker]

Jeg opplevde ikke dødsfallet til min mann som sjokk.Han var syk lenge og de siste måneder fikk jeg beskjed av legene at han kom til å dø.Etter det var jeg i et vakuum,satt hos han det meste av døgnet.Han var urolig og redd ,men de siste dagene sov han.Så det kom ikke som noe sjokk da han bare sluttet å puste.Nå er det snart 2 år siden.Det første året var tøft,men nå er det kommet litt på avstand. Jeg har ingen råd til deg,hvordan en reagerer på døden har vel noe med psyken å gjøre?Håper det går bra med deg,TS.

Anonymkode: b580a...bb7

[Daisy-love]

Kondolerer! 🤍

Hvor vidt en får en sjokkreaksjon eller ikke varierer, og det varierer også når den eventuelt kommer. For noen så kommer den ikke den første tiden. Da er det så mye å ordne og fikse, både med begravelse og gjerne annet, men når ting får satt seg litt så kjenner en det mer.
Jeg prøver å passe ekstra på de som har mistet noen nære sånn ca ett halvt år etterpå, for min erfaring er at da har de fleste gått videre rundt de nærmeste, mens en enda (ofte) kjenner det godt om det var en veldig nær relasjon. 

Folk reagerer veldig ulikt i sorg, og husk på at sorger kommer ofte i bølger, og for mange snakkes det om det første året når en skal igjennom ulike merkedager, høytider og sesonger for første gang uten den som har gått bort. 

[ThereGoesBob]

Det er underbevisstheten som i stor grad får oss gjennom tapet av våre nærmeste.

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og spekulasjoner, og svar til dette 

Perelandra, mod.