Så god kjemi med mannen i et vennepar

[AnonymBruker]

NB - Det finnes ingen tanker om romantikk eller sånne følelser her, kun kjemi og vennskap.

Det er ikke alle mennesker jeg "viber" med, faktisk har jeg hatt svært få gode venner gjennom livet som jeg kan prate med uten å føle meg selvkritisk. 

Én av disse er min egen mann gjennom 27 år, og et par andre oppigjennom.

Vi er i 40-50 årene.

Vi har et vennepar vi har kjent i over 10 år. De er ekstremt hyggelige, smarte, åpne, nysgjerrige på livet, og tvers igjennom gode mennesker. Hun er litt mer "seriøs" enn han, litt mindre spøk og latter. Mens mannen altså er veldig lik meg, vi ler av absurd humor, innfall, kommentarer, har veldig lik musikksmak - mens hun (og min mann) er relativt uinteressert i musikk. Bare for å gi noen eksempler.

TIL SAKEN - Når vi treffes er det ikke så lett for meg å holde praten gående med henne. Mens mannen kunne jeg pratet og ledd med i dagevis. Dette har etterhvert gjort meg litt beklemt, føles nesten ubehagelig at jeg glemmer meg selv helt når jeg prater med han, men kanskje blir stille når koma melder seg inn, for jeg er ikke alltid på bølgelengde med henne. 

Jeg aner ikke om det merkes på utsiden, men det antar jeg! Og jeg liker dem begge veldig godt, og vil ikke ha sånn ubehag.

Siden det er så få mennesker i verden jeg har slik kjemi med som han, er det dumt å måtte holde seg igjen også. 

Ville bare lufte tankene mine, kanskje er det den evinnelige selvkritikken min som nok en gang vil sabotere..

 

Anonymkode: 08158...94b

[AnonymBruker]

Nei, altså... Jeg tror det er veldig sunt med selvkritikk på akkurat dette, hvis du håper på å beholde vennskapet. Det er ikke noe du kan noe for, men det betyr ikke at det ikke kan bli kleint likevel. Det er klart det er en høy risiko for at kona, eller eventuelt din mann, vil kunne føle på noe rundt dette.

Som løsning tenker jeg det eneste kunne vært å enten snakke helt åpent og direkte om det som skrives her, for å lufte tankene med dem, eller holde litt igjen.

Anonymkode: 7c02f...c44

[AnonymBruker]

Jeg hadde en veldig nær og god tone med den ene kameraten til min mann, og det lenge før han fikk samboer.

Etter at hun kom inn i bildet ble det forandring. Det tok ikke lang tid før jeg merket at hun ble veldig reservert, og de kom sjeldnere og sjeldnere på besøk til oss. Hun oppfattet vennskapet mellom meg og ham som interesse, og så på meg som en trussel. Til slutt hadde vi ingen kontakt med dem, han føyde seg for nykkene hennes, og har kun sporadisk kontakt med mannen min (de har en felles interesse som gjør at kun de møtes).

Trist, men sånn er det. Du må nok holde mye igjen, og ikke vise så godt den gode kontakten dere har.

Anonymkode: 5f7f8...21e

[AnonymBruker]

Kanskje løsningen er å være så åpen at du bare sier det? Det er sjelden jeg har så god kjemi samtalemessig som jeg har med deg, og håper ikke det sender ut signaler som gjør dette kleint. Setter pris på vennskapet. 

Anonymkode: 3752f...784

[AnonymBruker]

Godt med  gode venneskap  ,men det kan fort oppfattes som flørt og! 

Anonymkode: 2f1b4...854

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2024 den 11.18):

NB - Det finnes ingen tanker om romantikk eller sånne følelser her, kun kjemi og vennskap.

Det er ikke alle mennesker jeg "viber" med, faktisk har jeg hatt svært få gode venner gjennom livet som jeg kan prate med uten å føle meg selvkritisk. 

Én av disse er min egen mann gjennom 27 år, og et par andre oppigjennom.

Vi er i 40-50 årene.

Vi har et vennepar vi har kjent i over 10 år. De er ekstremt hyggelige, smarte, åpne, nysgjerrige på livet, og tvers igjennom gode mennesker. Hun er litt mer "seriøs" enn han, litt mindre spøk og latter. Mens mannen altså er veldig lik meg, vi ler av absurd humor, innfall, kommentarer, har veldig lik musikksmak - mens hun (og min mann) er relativt uinteressert i musikk. Bare for å gi noen eksempler.

TIL SAKEN - Når vi treffes er det ikke så lett for meg å holde praten gående med henne. Mens mannen kunne jeg pratet og ledd med i dagevis. Dette har etterhvert gjort meg litt beklemt, føles nesten ubehagelig at jeg glemmer meg selv helt når jeg prater med han, men kanskje blir stille når koma melder seg inn, for jeg er ikke alltid på bølgelengde med henne. 

Jeg aner ikke om det merkes på utsiden, men det antar jeg! Og jeg liker dem begge veldig godt, og vil ikke ha sånn ubehag.

Siden det er så få mennesker i verden jeg har slik kjemi med som han, er det dumt å måtte holde seg igjen også. 

Ville bare lufte tankene mine, kanskje er det den evinnelige selvkritikken min som nok en gang vil sabotere..

 

Anonymkode: 08158...94b

Ikke bli stille når kommer kona kommer inn i rommet. Fortsett å være deg selv. Hun er jo også din veninne.

[AnonymBruker]

Jeg "viber" best med menn selv, så kjenner situasjonen du skisserer, ts. Sitter f eks heller og prater med svigerfar og svogere, enn å sladre med svigermor og svigerinner på kjøkkenet. Er litt "miljøskadet" av å vokse opp kun med brødre og kompiser rundt meg, hadde kun guttevenner før jeg forsto at jenter helst skulle leke med andre jenter. I venneparsituasjoner trekkes jeg altfor lett inn i prat med mannen i forholdet, selv om jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å prate med kvinnen - det er bare det at hjernen min trekkes mer mot prat som er litt mer...konkret. 

De gangene det har blitt issues rundt min tilstedeværelse i en manneflokk, har det alltid vært ei sjalu kone som står bak dramaet. Tenker innerst inne at man er rimelig høy på seg selv og mannen sin dersom man tror at en gift kvinne er interessert i andre enn sin egen kjekke og suksessfulle mann. Det er ofte de damene med de mest usexy mennene som setter i gang slikt også, jeg fatter ikke at de gidder. Dessuten, når mannen min står rett ved siden av meg, så burde det kanskje være helt åpenlyst at jeg ikke flørter med andre. Vi er da ikke swingers heller. 

Folk er rare, kanskje spesielt en del eiesyke kvinner. De får holde på. Og jeg fortsetter å prate med menn om husbygging, klatring og biler så mye jeg vil. Er bare å joine praten😉

 

Anonymkode: 5d618...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg "viber" best med menn selv, så kjenner situasjonen du skisserer, ts. Sitter f eks heller og prater med svigerfar og svogere, enn å sladre med svigermor og svigerinner på kjøkkenet. Er litt "miljøskadet" av å vokse opp kun med brødre og kompiser rundt meg, hadde kun guttevenner før jeg forsto at jenter helst skulle leke med andre jenter. I venneparsituasjoner trekkes jeg altfor lett inn i prat med mannen i forholdet, selv om jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å prate med kvinnen - det er bare det at hjernen min trekkes mer mot prat som er litt mer...konkret. 

De gangene det har blitt issues rundt min tilstedeværelse i en manneflokk, har det alltid vært ei sjalu kone som står bak dramaet. Tenker innerst inne at man er rimelig høy på seg selv og mannen sin dersom man tror at en gift kvinne er interessert i andre enn sin egen kjekke og suksessfulle mann. Det er ofte de damene med de mest usexy mennene som setter i gang slikt også, jeg fatter ikke at de gidder. Dessuten, når mannen min står rett ved siden av meg, så burde det kanskje være helt åpenlyst at jeg ikke flørter med andre. Vi er da ikke swingers heller. 

Folk er rare, kanskje spesielt en del eiesyke kvinner. De får holde på. Og jeg fortsetter å prate med menn om husbygging, klatring og biler så mye jeg vil. Er bare å joine praten😉

 

Anonymkode: 5d618...b5f

noen ganger blir jeg oppgitt over hvor liten selvinnsikt folk har- og hvor liten forståelse for andres situasjon enkelte har.

her sier du selv, ofte er det de so mer gift med de mest usexye mennene som reagerer.

tror du ikke det kan være en grunn for det?
de færreste tror at ei kvinne vil snappe mannen deres fra dem. det er som regel ikke det det står i, og folk som er gift med menn som kanskje ikke er verdens vakreste vet også hva de har.

problemene her, selv om kvinnene i forholdet ikke ser på andre kvinner som en konkret trussel, er at mennene i de aller fleste tilfeller ikke har kvinnelige venner som de ikke kunne tenke seg å pule. og mennene oppfatter i stor grad vennskapelig innteresse som romantisk/seksuell interesse.
nylig mye forskning på dette som har blitt publisert, så det må du gjerne google for å lese mer om selv.


jeg ville ikke vært interessert i at min man skulle sitte å ha lange dype samtaler med andre kvinner, om dette medførte at han kanskje falt for de/ ble mer distansert hjemme/ begynte å sammenligne meg med andre kvinner etc.
noe som ofte skjer i slike tilfeller.

jeg ville ikke bedt min mann kutte kontakt med andre kvinner fordi jeg var redd for at kvinnen ville ha han, men fordi han selv endret seg ved slik kontakt.

Anonymkode: b9928...ba0