Mannen min har fått diagnose hjernesvulst!

[Gjest Skya]

Godt å høre at det går bedre med mannen din.

[snøfnugg]

Hei.

Jeg vet om TO stykker det har gått helt fint med. En ble operert og hos den andre ble den bare "mindre". Ønsker dere alt godt-må alt gå bra.

[CoolDuckie]

Det er nå engang slik , at kroppen vår innretter seg etter psyken, og at psyken faktisk kan være en avgjørende faktor for å overleve.

Jeg håper både du og mannen din greier å overse slike negative kommentarer, og ikke lar dere knekke av slikt pisspreik. Ta vare på hverandre!

Han SKAL overleve - det har vi bestemt!! 

←

Når legen har sagt dette- 100%- så stemmer det nok dessverre. Det finnes enkelte maligne kreftformer i hjernen som er umulige å gjøre noe med- på grunn av måten de infiltrerer hjernevevet på. Dette gjelder spesielt det som kalles glioblastomer. Se her:

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.V..._SEKS_ID=670022

Mitt syn på dette, og jeg opplevd kreft hos begge mine foreldre nylig, er at det ikke nytter å stikke hodet i sanden. Noen her på forumet snakker om alternativ behandling. Det vil jeg fraråde dersom det går ut over økonomien din. Alternativterapi kan være svært dyrt- og hadde det hatt noe for seg ville det for lengst vært tatt opp i skolemedisinen. Tenk heller fremover på hvordan du best mulig skal står rustet til det som trolig kommer. Ta vare på deg selv- lykke til!

CD

Endret 20. juni 2006 av CoolDuckie

[Gjest j79]

Ikke gi opp!

Klart det hjelper å holde motet oppe, og tviholde på sjansene. Mange har overlevd til tross for mørke spådommer, og det mye fordi de ikke har villet gi opp håpet!

[Nirak]

Ønsker ikke å mase på dere, men håper at dere har det bra!

Ikke tenk så mye på sykdommen, men lev i dag og nyt at sommeren nå har kommet!

[Gjest Gjest]

Vår datter, Kristin, fikk hjernesvulst. Hun ble operert på Radiumhospitalet, fikk cellegift. Hun ble mye bedere etter dekuranstalten tte, men legene på R. kunne ikke gjøre mer. Ved en ren tilfeldighet fikk vi vite om Santa Monica i Polen, som ved varmebehandling hadde oppnådd forbløffende gode resultater. Dette kan være en god alternativ løsning.

Innlegget er redigert.

Identifisering av deg selv eller andre gjennom fullt navn, adresse, eller telefonnummer er ikke tillatt.

- lillesky (mod)

Endret 13. juli 2006 av lillesky

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er datteren deres, og hvordan står det til med henne idag?

[Gjest Gjest]

Skumleste her inne og registrerte meg nå for å skrive dette.

En bekjent av meg fikk hjernesvults for noen år siden. Barna kom over en behandling i Japan, som hadde svært gode resultater. Noe med bruk av en kjernereaktor. Vet legen derfra var her i ettertid. Om dette er av interesse formidler jeg selvsagt kontakt med noen som vet mere.

Krysser fingrene for at dere ikke trenger lete etter mere.

[Gjest Gjest]

Krysser fingrene for at dere ikke trenger lete etter mere.

←

Beklager den setningen, jeg hadde tydligvis ikke lest alt ser jeg.

Dette var noen år siden, men regner med det er informajon sønnen har som kan være nyttig for dere. Damen var helt oppgitt her, men det var håp med denne behandlingsformen. Hun overlvde ikke, og noen kan si forsøket gjorde slutten tøffere. Men uansett når min registrering er komplett så kan jeg gi deg kontaktdetaljer til sønnen, om du er interessert i det.

Regner med det er en PM funksjon her eller noe.

Nicket mitt vil være Maz (Selvsentrert masekjerring)

[Gjest Gjest]

Beklager den setningen, jeg hadde tydligvis ikke lest alt ser jeg.

Dette var noen år siden, men regner med det er informajon sønnen har som kan være nyttig for dere. Damen var helt oppgitt her, men det var håp med denne behandlingsformen. Hun overlvde ikke, og noen kan si forsøket gjorde slutten tøffere. Men uansett når min registrering er komplett så kan jeg gi deg kontaktdetaljer til sønnen, om du er interessert i det.

Regner med det er en PM funksjon her eller noe.

Nicket mitt vil være Maz (Selvsentrert masekjerring)

←

Det jeg har uthevet, er en av grunnen til skepsisen norsk kreftekspertise har til alternativ behandling. Mange kreftsyke er så dårlige at de rett og slett ikke tåler en sånn behandling. Enkelte behandlingssteder kjører i gang med store stråle-og cellegiftdoser - bra for å bekjempe kreften, men hva hjelper det hvis den kreftsyke dør av det?

[eupiqura]

Bestefaren min hadde også hjernesvuls, og det slet han med lenge intill i 07.01.06 da fikk han endelig fred.

[Gjest Gjest]

Hei du..

Ville bare oppmuntre deg litt her. Har en søster som hadde to kreftsvulster i det motoriske senteret i hjernen.

Prognosene vare mega dårlige, de kunne ikke operere, men etter 5 år nå så er kreftsvulstene borte. :-)

Hun hadde kreft fra 1999 til 2004

Ikke gi opp , vær så snill.

Klem

[Gjest Gjest]

Hei.

Hvordan går det med deg og mannen din nå?

Faren min fikk beskjed om at han har hjernesvulst for bare to uker siden, etter å ha blitt lagt inn på sykehus med så kritisk trykk i hjernen at det sto om livet. Og i dette øyeblikk ligger han på operasjonsbordet på Rikshospitalet, så det har gått unna.

Mitt største problem i forhold til dette er at jeg ikke vet noenting. Jeg aner ikke hva slags svulst det er, hvor den sitter, om den har vært der lenge, hvordan prognosene er, om han må ha stråling etterpå, om det er risiko for tilbakefall eller om alt går bra. Det er nemlig samboeren til pappa som sitter med all informasjonen, til tross for at det jo er jeg som er nærmeste pårørende.

Vet ikke om hun holder tilbake ting fordi hun er redd selv, eller fordi hun prøver å "beskytte" meg, men det er liksom ikke rom for mine følelser, min uro eller mine spørsmål. (Pappa selv er jo bare taus, og det har han alltid vært.) Det er visst bare meningen at vi skal sitte og være glade og uvitende og late som om alt er kjekt, og dersom jeg ser litt trist ut, eller prøver å spørre om helt konkrete og (etter mitt skjønn) ganske viktige ting, får jeg omtrent kjeft for det.

Jeg skjønner selvfølgelig at det er viktig å være positivt innstilt etc, men jeg er avhengig av å VITE ting, når jeg ikke vet noe som helst blir jeg jo bare gal og tenker altfor mye på det.

Venner har bedt meg henvende meg direkte til sykehuset og prøve å få informasjon rett fra legen, men jeg vet at dersom pappa og/eller samboeren hans finner ut av dette, blir det bare haraball. Men hvordan kan jeg få dem til å skjønne at jeg har det verre med å ikke vite noe? Kanskje de vil leve uvitende selv, at det gjør ting "lettere" for dem - men kan de ikke prøve å forstå at jeg også finnes, og at jeg bryr meg, og at jeg ikke takler å ikke vite noe som helst? Herregud, liksom - jeg er 25 år gammel, og jeg er datteren hans. Jeg synes nesten jeg har krav på litt ordentlig informasjon.

Hilsen frustrert frøken.

[Gjest Gjest]

Kjære frustrert frøken!

Selvfølgelig må du henvende deg til legene for å få informasjon. Det viser at du bryr deg om faren din. Hvis han og samboeren hans lager bråk p.g.a. det, sier det mer om dem enn om deg.

Du må være klar over at det finnes flere forskjellige typer kreftsvulster. Antagelig får du ikke svar med en gang. Det tas prøver og ut i fra disse bestemmes behandlingsform. Noen lever lenge etter operasjon og evnt. cellegift\stråling.

Men, som sagt: Snakk med legene. Det er forferdelig å ikke vite noen ting.

[Diamantfrik]

Kjære frustrerte frøken.

Jeg føler så alt for godt hvordan du har det.

allerede før en operasjon tror jeg legene kan si hva slags type svulst de tror det er... det fikk ihvertfall vi vite. (det stemte også overens med rapporten som kom i etterkant)

Hvis det er noe jeg kan gjøre for deg må du bare sende meg en pm. Jeg har lest og lest og lest om hjernesvulster det siste halve året og har lært en del, samt at jeg jeg har funnet en del gode internett sider, forum etc.

Jeg håper operasjonen gikk fint og at faren din er på beina igjen. Min mann ble operert og var oppe i dusjen dagen etter, var overrasket over hvor fort det gikk.

Ellers går det "bra" med oss, så bra som det kan etter å ha fått en sånn diagnose. Første kontrollen hans er nå om 4 uker.. det gruer jeg meg noe helt forferdelig til.

Lykke til og send meg bare en PM hvis du trenger og snakke! Og snakk med legene.. du er pårørende og du har krav på det.

Klem