Er det unormalt å ikke ha behov for å ta vare på ting etter død bror?

[AnonymBruker]

Jeg leser her inne om arveprosesser og mindreårige som ønsker alt etter avdøde, og begynte å tenke hvordan jeg var da min bror døde.

Jeg var 16 år (for 20 år siden) da jeg mistet min lillebror på 12, i en trafikkulykke like utenfor huset vårt.

Det var kun jeg og han som bodde hjemme, da våre eldre søsken hadde flyttet ut.

Vi hadde et helt vanlig søskenforhold der han var en erteflis som tullet og ertet meg, mens jeg var en hormonell og sur tenåring som syntes han var en "pain in the ass", men jeg var jo glad i han.

Jeg kan ikke huske at jeg har tenkt eller hatt behov for å ta vare på noen minner etter han, men etter å ha lest her inne i kveld begynte jeg å tenke at jeg ikke har én eneste ting eller bilde etter han, men har mange minner i hjertet mitt da.

Foreldrene mine har bilder i album, og muligens litt leker etter han.

I mange år stod rommet hans urørt da mine foreldre ikke ønsket å fjerne noe, og ikke før jeg var 32 år og var gravid begynte jeg å tenke på at det hadde vært kult å bruke noen av hans babyklær til min sønn, og jeg fikk en sparkebukse av mamma som jeg har tatt vare på og brukt til mitt barn.

Jeg ble heller ikke tatt med på råd da begravelsen skulle arrangeres, eller da gravsteinen skulle kjøpes, men tenkte ikke at jeg skulle være med å bestemme eller hadde behov for det. Leser her inne om tenåringer som ønsker å være med i hele prosessen sammen med de voksne, og  lurer på om det er vanlig?

 

 

Anonymkode: 369a7...466

[AnonymBruker]

Så trist å høre om broren din. Mitt inntrykk er at barn skal involveres og diskuteres med om det meste nå for tiden. Slik var det ikke før. Så tror din erfaring er vanlig fra din tid. Før var det de voksne som tok avgjørelser. Alene.

Anonymkode: 078c0...d9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så trist å høre om broren din. Mitt inntrykk er at barn skal involveres og diskuteres med om det meste nå for tiden. Slik var det ikke før. Så tror din erfaring er vanlig fra din tid. Før var det de voksne som tok avgjørelser. Alene.

Anonymkode: 078c0...d9c

Det eneste jeg savnet/ syntes var rart, var at vi søsknene ikke ble spurt om vi ønsket å være med til sykehuset på syning, dagen etter at han døde.

Jeg husker bare foreldrene mine sa de skulle på sykehuset og se han, og jeg stod igjen og lurte på hvorfor de dro uten oss søsknene.

Jeg så han etter han var påkjørt da han lå i gresset utenfor huset vårt, og heldigvis så han ganske fin ut og han så ut som han sov.

Å se han på sykehuset dagen etter hadde kanskje vært enda verre, pga at han da han sett mer dø ut.

Ts

 

Anonymkode: 369a7...466

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 11.4.2024 den 23.23):

Jeg leser her inne om arveprosesser og mindreårige som ønsker alt etter avdøde, og begynte å tenke hvordan jeg var da min bror døde.

Jeg var 16 år (for 20 år siden) da jeg mistet min lillebror på 12, i en trafikkulykke like utenfor huset vårt.

Det var kun jeg og han som bodde hjemme, da våre eldre søsken hadde flyttet ut.

Vi hadde et helt vanlig søskenforhold der han var en erteflis som tullet og ertet meg, mens jeg var en hormonell og sur tenåring som syntes han var en "pain in the ass", men jeg var jo glad i han.

Jeg kan ikke huske at jeg har tenkt eller hatt behov for å ta vare på noen minner etter han, men etter å ha lest her inne i kveld begynte jeg å tenke at jeg ikke har én eneste ting eller bilde etter han, men har mange minner i hjertet mitt da.

Foreldrene mine har bilder i album, og muligens litt leker etter han.

I mange år stod rommet hans urørt da mine foreldre ikke ønsket å fjerne noe, og ikke før jeg var 32 år og var gravid begynte jeg å tenke på at det hadde vært kult å bruke noen av hans babyklær til min sønn, og jeg fikk en sparkebukse av mamma som jeg har tatt vare på og brukt til mitt barn.

Jeg ble heller ikke tatt med på råd da begravelsen skulle arrangeres, eller da gravsteinen skulle kjøpes, men tenkte ikke at jeg skulle være med å bestemme eller hadde behov for det. Leser her inne om tenåringer som ønsker å være med i hele prosessen sammen med de voksne, og  lurer på om det er vanlig?

 

 

Anonymkode: 369a7...466

Alt kan være vanlig samtidig som det ikke er det. Finnes ikke noen fasit på det tenker jeg da. Så flott at tenåringer ønsker å være med i denne prosessen. Det tenker jeg er veldig verdifullt for dem 🪷💕. 

[AnonymBruker]

Dine foreldre var nok i sjokk og dyp sorg og det var mye å ta stilling til. Da er det ikke så lett å involvere andre i valg av gravstein, sanger i begravelsen osv.  noen fjerner alt av eiendeler, mens andre vil ta vare på alt. 
ingen fasitsvar da dette er en del av sorgprosessen som er ulik. 
mitt barn har fått veldig mye klær av fetteren sin som døde i fjor. For han betyr det mye å få klærne hans. 
for meg er det tungt å vaske og henge opp disse klærne, og skulle helst ønsket de bort. 
vi er så ulike der 

Anonymkode: 9644f...9f1

[AnonymBruker]

Akkurat når det kommer til dødsfall og sorgreaksjon, så har jeg lært et svært lite kan defineres som normalt/unormalt. 

Anonymkode: 3e8b7...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Akkurat når det kommer til dødsfall og sorgreaksjon, så har jeg lært et svært lite kan defineres som normalt/unormalt. 

Anonymkode: 3e8b7...f9a

Så enig med deg. Dette er så individuelt. Alt er normalt tenker jeg. 

Anonymkode: 9644f...9f1

[AnonymBruker]

Tror det er så tøft å miste ert barn uansett alder at dine foreldre sikkert hadde mer enn nok med å prøve å kommunisere med prest oC begravelsesbyrå. For veldig mange år siden skulle barn skånes for sorg og fikk ikke være med i begravelser engang. Sorg takles ulikt og du var hormonell tenåring. Vil bare si jeg håper det går bra med deg, og fint at du kan hedre din lillebror med å bruke hans klær på ditt barn❤️🙏

Anonymkode: f29d9...4ca

[AnonymBruker]

Du kan jo se i albumet foreldrene dine har og hvis du finner ett bilde du liker så be om å få kopiere det.

Anonymkode: aa260...793