Deprimert av 30årslagene

[AnonymBruker]

I år blir jeg 30, i likhet med alle mine nærmeste venner. Omtrent to ganger i måneden er jeg invitert til 30årslag til venner og bekjente, og de fleste feirer med samboer. 

For meg ble det slutt med den store kjærligheten fordi han dumpet meg for en annen helt brått. Jeg er helt tilbake på start, og føler at jeg ikke strekker til noen steder i livet lenger. I tillegg har det ført til at jeg har en temmelig vanskelig økonomi.

Disse 30årslagene understreker stadig hvordan jeg føler meg. Jeg syntes jul, 17 mai, nyttår osv er tøft nok, men nå er det som at det er disse parfeiringene hver uke. 

Jeg har takket nei til noen mer "bekjente", men får masse tyn for å takke nei, selv om jeg kommer med unnskyldninger og sier jeg er opptatt. 

Gruer meg allerede til min egen bursdag, som jeg ikke kommer til å feire. Noen råd til hva jeg kan gjøre i denne situasjonen? Er det greit å ikke møte?

Anonymkode: a5417...32b

[AnonymBruker]

Man har veldig lite godt av å låse seg inne og velte seg i medlidenhet, kom deg ut, du kommer til å takke deg selv for at du kom deg opp og ut om en liten stund.

Anonymkode: 3aa08...613

[AnonymBruker]

Vent til 40 årene. DET blir en fest!! 

Anonymkode: 5a8dc...e61

[AnonymBruker]

Prøv å glede deg på andres vegne. Selskapene er også en mulighet til å treffe andre som er single- det kan gjøre det litt lettere for deg, det å treffe andre i samme livssituasjon som deg selv. 
Om du ble dumpet i går, er det helt forstålig om du ikke orker festing på noen uker, men om du har hatt litt tid til å fordøye, så er det smart å komme seg tilbake til livet, pleie vennskap og danne nye relasjoner

Anonymkode: b2b68...035

[AnonymBruker]

Hei igjen

Enig i at man ikke skal sitte inne, og jeg kommer meg ut og prøver å være i settinger hvor jeg kan treffe nye mennesker.

Disse 30årslagene er bare par med venner jeg kjenner fra før, ingen mulighet til å bli kjent med nye, og det er ofte trukket inn familie, med taler osv osv. 

Tror mye skyldes at jeg i alle retninger får slengt etter meg at det er PÅ TIDE å finne noen og slå seg til ro, som at jeg ikke har prøvd. Som at jeg med vilje har havnet her. Syntes det velmenende maset er slitsomt. 

Gleder meg selvfølgelig på andres vegne, og kommer meg ut, men syntes disse salige og kjedelige "lagene" bare er deprimerende. 

Anonymkode: a5417...32b

[AnonymBruker]

30 årene er din prime time i livet, lev livet og gå for gull!

Anonymkode: c9c14...8f9

[AnonymBruker]

Ikke steng deg inne. Det sosiale er løsningen til at livet går videre. 

Ble 30 tidligere i mars, føles litt rart, ligger langt bak andre, mega flaut. Men det føles egentlig ikke så ille. Vi må nyte livet mens vi har det 😊 

Anonymkode: d2f14...85b

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I år blir jeg 30, i likhet med alle mine nærmeste venner. Omtrent to ganger i måneden er jeg invitert til 30årslag til venner og bekjente, og de fleste feirer med samboer. 

For meg ble det slutt med den store kjærligheten fordi han dumpet meg for en annen helt brått. Jeg er helt tilbake på start, og føler at jeg ikke strekker til noen steder i livet lenger. I tillegg har det ført til at jeg har en temmelig vanskelig økonomi.

Disse 30årslagene understreker stadig hvordan jeg føler meg. Jeg syntes jul, 17 mai, nyttår osv er tøft nok, men nå er det som at det er disse parfeiringene hver uke. 

Jeg har takket nei til noen mer "bekjente", men får masse tyn for å takke nei, selv om jeg kommer med unnskyldninger og sier jeg er opptatt. 

Gruer meg allerede til min egen bursdag, som jeg ikke kommer til å feire. Noen råd til hva jeg kan gjøre i denne situasjonen? Er det greit å ikke møte?

Anonymkode: a5417...32b

Du har det ingen forklaringsplikt. Fest når du er good and ready. 

[Rebecca30]

Herregud, jeg blir så forbanna av å høre om hvordan du blir presset til å delta på disse parfeiringene hele tiden! Det er helt utrolig at folk ikke kan respektere dine grenser og forstå hvorfor du ikke har lyst til å være med.

Det er ditt liv, din smerte og din tid, og du har rett til å bruke den akkurat slik du vil, uten å bli dømt eller kritisert av andre. Det er helt absurd at du må føle deg skyldig for å ta vare på deg selv og din egen mentale helse.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Prøv å glede deg på andres vegne. Selskapene er også en mulighet til å treffe andre som er single- det kan gjøre det litt lettere for deg, det å treffe andre i samme livssituasjon som deg selv. 
Om du ble dumpet i går, er det helt forstålig om du ikke orker festing på noen uker, men om du har hatt litt tid til å fordøye, så er det smart å komme seg tilbake til livet, pleie vennskap og danne nye relasjoner

Anonymkode: b2b68...035

Jeg traff mannen i mitt liv i 30 årslag. Han 25 og jeg 35. Vi er fortsatt sammen i dag 10 år senere☺️

Anonymkode: 72883...a8f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du ikke drar i 30-årslag til bekjente, men vennene dine må du pritoritere ♥️ Forstår at det er tøft å ikke ha det sånn man ønsker i livet akkurat nå, men trist å ikke kunne være glade for dine venner ´én kveld. Har du så mange nære venner at det er feiringer flere ganger i mnd.? 

Anonymkode: bad4e...915

[Gjest Gentleman59]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I år blir jeg 30, i likhet med alle mine nærmeste venner. Omtrent to ganger i måneden er jeg invitert til 30årslag til venner og bekjente, og de fleste feirer med samboer. 

For meg ble det slutt med den store kjærligheten fordi han dumpet meg for en annen helt brått. Jeg er helt tilbake på start, og føler at jeg ikke strekker til noen steder i livet lenger. I tillegg har det ført til at jeg har en temmelig vanskelig økonomi.

Disse 30årslagene understreker stadig hvordan jeg føler meg. Jeg syntes jul, 17 mai, nyttår osv er tøft nok, men nå er det som at det er disse parfeiringene hver uke. 

Jeg har takket nei til noen mer "bekjente", men får masse tyn for å takke nei, selv om jeg kommer med unnskyldninger og sier jeg er opptatt. 

Gruer meg allerede til min egen bursdag, som jeg ikke kommer til å feire. Noen råd til hva jeg kan gjøre i denne situasjonen? Er det greit å ikke møte?

Anonymkode: a5417...32b

En invitasjon er ingen forpliktelse til å takke ja og deretter gå på et arrangement eller i et selskap. 
Jeg takker nei om jeg ikke har lyst eller ikke liker settingen det inviteres til - det er min rettighet. 
Stå for din egen lyst og dine egne ønsker - det er ikke et nederlag for deg å ikke si ja takk. 

Min fødselsdag kommer en gang hvert år -  den er en dag blant årets andre dager - jeg velger å feire meg selv hver dag - uten å lage fuzz på fødselsdagen. Hvis jeg inviteres på overraskelsesfest der jeg skal feires - da går jeg ikke - det  er også en rettighet. 

Kort sagt; du bestemmer. Nyt livet! 🙏

[AnonymBruker]

Forstår de som sier at jeg må prioritere vennene mine. Føler jeg alltid gjør det. prioriterer de. Opplever egentlig ikke at det gjengjeldes. Jeg stiller opp, og jeg betaler, for alle mulige overraskelsesfester for kjærester, bursdager, dåp, babyshower osv. Har aldri opplevd at de har stilt opp for meg, fordi jeg ikke har nådd disse milepælene. Da jeg f. eks opplevde plutselig samlivsbrudd, og virkelig var helt i kjelleren, gråt hos legen fordi jeg ikke ville leve mer, da var det helt stille rundt meg. Når noen spurte, og jeg sa hva som hadde skjedd fikk jeg korte og lite gjennomtenkte kommentarer, og lite støtte og omsorg. Forventning om at jeg var over det på noen uker. 

Da jeg slet i månedsvis ganske hardt skygget egentlig alle unntatt en banen. Så det føles som et ork at jeg skal stå der og føle meg dritt for å feire de. Selvfølgelig de aller nærmeste, men jeg har helt ærlig lyst til å skippe de hvor jeg ikke er nær venn hvert fall. Venner jeg ser en gang i året. 

Anonymkode: a5417...32b

[AnonymBruker]

Det er jo helt tullete å ikke møte. 

Selskap med kjente og ukjente - herunder single venner av dine venninners/bekjente samboer, som kanskje føler det som deg. Du går jo glipp av tidenes mulighet til å treffe noen. Og jeg kan love at der det fortsatt er et visst utvalg når man bikker 30, er alle de gode tatt før de blir 35. 

Anonymkode: 94584...fb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er jo helt tullete å ikke møte. 

Selskap med kjente og ukjente - herunder single venner av dine venninners/bekjente samboer, som kanskje føler det som deg. Du går jo glipp av tidenes mulighet til å treffe noen. Og jeg kan love at der det fortsatt er et visst utvalg når man bikker 30, er alle de gode tatt før de blir 35. 

Anonymkode: 94584...fb3

ingen der som er single, vennegjengene er veldig igjensveiset. Kunne jeg møtt nye hadde jeg gjerne blitt med! 

Anonymkode: a5417...32b