Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2024 den 15.44):

Fornektelse kaller man det nok. 

Å ta innover meg hvor dysfunksjonell vårt hjem har vært har gitt meg en real knekk de siste dagene. Det er vel en slags blokkering eller dis-assosiajon eller hva det kalles. Jeg hadde en fødselsdepresjon og jeg slet da barna var helt små, jeg ser for meg at jeg hadde hodet så under vannet at jeg ikke kunne ta inn disse tingene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg har sett en klar endring hos TS. Jeg vil tro at det tar på å få en slik tilbakemelding som TS har fått, for den har ikke vært mild. TS har vært tøff og har vært tilstedet gjennom hele tråden. Hun har svart og svart på innlegg, det har kommet mange innspill.

Det virker som TS er i ferd med å få en oppvåkning. Hun ser nok hele livet sitt plutselig i ett annet lys.  Å endre sin egen tankegang er ikke gjort over natta, og dette vil nok kreve en del av henne. Dette vil sannsynligivs også gjøre TS til en bedre person på alle plan.

Jeg håper TS og søsteren kan klare å ordne opp forholdet seg i mellom.

Anonymkode: 9a86f...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Fra en som hoppet fra første til siste side, er tråden verdt å lese i sin fullhet? 

Anonymkode: 3b86b...99a

Ja, for TS har endret seg en del siden HI. Til det bedre ❤️ 

Anonymkode: 9a86f...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg skal komme med et litt annet synspunkt til deg. 
 

Jeg oppfører meg likt som din søster og det kan se slik ut som du beskriver det.
 

MIN sannhet er følgende: 

Foreldre har hjulpet på noen få områder gjennom min oppvekst, da spesielt knyttet til det økonomiske. Vi har ingen relasjon emosjonelt. De har støttet meg på enkelte ting, men de absolutt viktigste og da jeg virkelig har trengt det, har de uteblitt. De har på ingen måte tatt hensyn til mine følelser og jeg har hele veien følt meg tilsidesatt av de. Har følt meg ensom, forskjellsbehandlet, alene, i alle mine år. Som ungdom ble jeg forlatt til å klare meg selv samtidig som mine andre søsken får en helt annen behandling.
 

Jeg har så dårlige assosiasjoner til familien at for at JEG skal kunne fungere i hverdagen og ha et godt liv, kan ikke de være en del av det. Det handler ikke om å ikke orke å hjelpe sine foreldre/besteforeldre, men mer om at de har vært så dårlige familiemedlemmer i min oppvekst at de rett og slett ikke fortjener at jeg gir mer av meg nå.  De har allerede ødelagt nok for min mentale helse, så hvorfor skal jeg fortsette å la de gjøre det? Nok er nok. 
 

Jeg ønsker ingen kontakt med noen av de. Hva de mener og tenker om det bryr jeg meg fint lite om. Vi er ferdige. 
 

Kanskje din søster har en lik sannhet som meg. Da må du nesten bare akseptere at slik er det. 

Anonymkode: 6f9f6...72c

Takk for at du gir meg litt innsikt i hva som kan gå gjennom hennes hodet. Tar til meg det. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har sett en klar endring hos TS. Jeg vil tro at det tar på å få en slik tilbakemelding som TS har fått, for den har ikke vært mild. TS har vært tøff og har vært tilstedet gjennom hele tråden. Hun har svart og svart på innlegg, det har kommet mange innspill.

Det virker som TS er i ferd med å få en oppvåkning. Hun ser nok hele livet sitt plutselig i ett annet lys.  Å endre sin egen tankegang er ikke gjort over natta, og dette vil nok kreve en del av henne. Dette vil sannsynligivs også gjøre TS til en bedre person på alle plan.

Jeg håper TS og søsteren kan klare å ordne opp forholdet seg i mellom.

Anonymkode: 9a86f...b15

Amen! 

Jepp, føles som en oppvåkning rett og slett. Og det tar på. ❤️

Håper jeg også. Takk!

Ts

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Din søster kan gjøre som hun vil. Du skriver at hun har slitt med seg selv siden hun var ''tenåring''. Ja, hun har ikke jobb, utdanning og er på NAV. Kanskje hun er i en vanskelig periode, eller generelt sliter med noe du ikke vet om? Det kan hende at hun ikke er så egoistisk, som hun du tror. Kan hende at hun sliter psykisk og vil skjerme dine barn for noe.

Virker nesten som du tenker at hun har tid til å sitte barnevakt, fordi hun er på NAV og er tante til dine barn. Det er dine barn, deretter ditt ansvar. Man kan ikke tvinge noen, familie eller ikke til å sitte barnvakt. 

Anonymkode: 72165...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 18.49):

Jeg håper at dette er trolling. 

Dersom det ikke er det, håper jeg at du leser deg opp på utviklingsteori og barnepsykologi, av hensyn til dine egne barn.

Anonymkode: ec0b6...bd8

Dette.

Anonymkode: 181a7...0c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 19.43):

At den ene forelderen har vært voldelig. At det er familien som er dysfunksjonell ikke henne. 

Hm, jeg har aldri erfart noen av foreldrene mine som voldelig. Tingene hun beskriver som vold tenker jeg at er normale ting. Og når det gjelder at alle er dysfunksjonelle og ikke henne, basert på responsen i tråden så forstår jeg jo at mange antar at det er jeg og foreldrene mine som er kalde, dysfunksjonelle og emosjonelt avstumpet. Samtidig gir det ikke mening for meg, med tanke på hvordan vi fungerer på jobb, og ellers. 

Samtidig skal det jo sies at en ting jeg reagerer på i denne tråden er hvordan folk sier jeg burde snakke med min søster om følelser, og emosjonell omsorgssvikt, og jeg får helt fnatt av det. Jeg forstår ikke at det skulle være nødvendig, og synes det blir mye "føleri". Og det vil jo folk i 2024 si at ikke er godt nok, og kunne nok betegnes som dysfunksjonelt. Da forstår jeg ikke hvorfor jeg og mitt andre søsken opplever at vi har harmoniske familier og passer godt inn i svigerfamilier o.l. uten konflikter og masse føle-snakk. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg skjønner hva dette handler om, Ts. Vi har en person i vår familie som er prikk lik sin søster. Beskrivelsene dine er skremmende like. Jeg forstår deg godt og er enig i dine tanker rundt situasjonen. Du får ufortjent mye pes i denne tråden. Mange som ikke skjønner har ikke følt dette på kroppen og ser at mange ikke forstår situasjonen helt.

Anonymkode: 82f28...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skjønner hva dette handler om, Ts. Vi har en person i vår familie som er prikk lik sin søster. Beskrivelsene dine er skremmende like. Jeg forstår deg godt og er enig i dine tanker rundt situasjonen. Du får ufortjent mye pes i denne tråden. Mange som ikke skjønner har ikke følt dette på kroppen og ser at mange ikke forstår situasjonen helt.

Anonymkode: 82f28...86b

Here we go again… 🤣

Anonymkode: e1b79...3c2

[AnonymBruker]

On 3/22/2024 at 11:00 AM, AnonymBruker said:

Ja, for TS har endret seg en del siden HI. Til det bedre ❤️ 

Anonymkode: 9a86f...b15

Helt vanlig for TS å forandre ting i denne typen tråder. Og påsken er ennå ikke begynt.

Anonymkode: e339a...885

[AnonymBruker]

On 3/20/2024 at 3:41 PM, AnonymBruker said:

Takk for godt tips. Skal absolutt gjøre det ved neste møte/samtale. 

Takk! Jeg har vært veldig blind for min søster, og følt meg maktesløs for at hun har det vondt for jeg har virkelig ikke forstått at det kommer fra et sted. En del av meg har tenkt at det var et gode at hun fikk all den oppmerksomheten fordi hun "var annerledes" men så forklarte jo noen hvor sykt det egentlig er. Så selv om jeg har tenkt at hun slapp å bli dratt i øra og stilt krav til så ser jeg jo at hun tvert i mot ble avskrevet som svak allerede da. 

Jeg har aldri tenkt over hvor i mot min søster jeg og mitt 3. søsken har vært. Jeg har helt ærlig et slags hat mot min søster fordi hun "stjal" oppmerksomhet og fikk spesielle vilkår og ble skjermet for diverse som vi eldre bare måtte tåle. Og dette har jeg ikke vært bevisst. Jeg tror at all frustrasjon av noe i familien har jeg bare rettet mot henne og ikke plassert der det hører til. Å tenke alt opp mot hvordan det er i min egen familie har fått lyspærer til å blinke opp siste dagene. Det er vi voksne som er ansvarlig og naturligvis ingen av barna. Og jeg er skremt av hvor sykt mønster vi har hatt. Og jeg er naturligvis skamfull over alt jeg som voksen har videreført til min søster av denne dynamikken. Samtidig føler jeg også overveldelse og virkelighetsfjern/uvirkelighetsfølelse fordi "alt jeg vet er feil". 

Beklager ble litt mye. Er bare helt sinnsykt føler jeg å se ting med nye øyne. 

Takk for lykke til. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Det er ofte utfordrende og belastende å være søsken til noen med spesielle behov eller sykdom. Dylu var et barn TS,ikke klandre deg selv for å ikke ha vært bevisst det.

Anonymkode: 9230b...2e1

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skjønner hva dette handler om, Ts. Vi har en person i vår familie som er prikk lik sin søster. Beskrivelsene dine er skremmende like. Jeg forstår deg godt og er enig i dine tanker rundt situasjonen. Du får ufortjent mye pes i denne tråden. Mange som ikke skjønner har ikke følt dette på kroppen og ser at mange ikke forstår situasjonen helt.

Anonymkode: 82f28...86b

Dette! Det er ingen dans på roser å være pårørende. Og det er ikke snakk om å ta litt hensyn er periode, men år etter år der det kanskje aldri ble TS sin tur til å få omtanke. 

Anonymkode: 9230b...2e1

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å lese første avsnitt for å forstå hvorfor hun ikke ønsker kontakt.

Du ser ned på henne fordi hun er singel og barnløs, mens du er bitter fordi du sliter med å håndtere ditt eget valg om familieliv med barn. Så blir du irritert fordi hun ikke ønsker å bruke av sin egen tid på familie, når hun ikke har like mange forpliktelser som deg. 

Det høres ut som søsteren din sliter med helsen, og jeg som en singel og barnløs kvinne i 30-åra som sliter med egen helse pga. autoimmun sykdom blir provosert på hennes vegne. Jeg klarer knapt å navigere hverdagen og ha overskudd til en gang å jobbe, og det at jeg ikke har barn gjør ikke til at jeg har masse tid og overskudd. Valg om å ikke være i forhold og ha barn er en konsekvens av den dårlige helsen, jeg vet så veldig godt at jeg ikke har helse til å kunne få barn. Når man er syk, så har man ikke mer overskudd bare fordi man ikke har barn. Man er syk, og skal ikke straffes og bli sett ned på av bitre foreldre som har tatt eget valg om å få barn.

Når du ikke er støttende til henne og ser ned på henne denne måten, så ville jeg også kuttet båndene tvert. Heldigvis er ikke min søster sånn selv om hun har et barn (Hun hadde selvinnsikt nok til å skjønne at et barn var mer enn nok). 

Anonymkode: 03039...d18

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk ikke TS er et troll, noen sider inn fikk jeg en følelse av TS kan ha Aspergers syndrom, og jo mer jeg leser svarene hennes jo mer får jeg det til å passe.

De med Aspergers sliter jo veldig med å forstå det emosjonelle og relatere seg til andres følelser, der det intuitivt for mange. Og forstå rett og galt. Samtidig så prøver hun intenst og oppriktig å forstå det emosjonelle, ved å skulle sette seg inn i deres situasjon, uten at hun egentlig klarer å gjøre det på et emosjonelt nivå - det blir mange og lange beskrivelser og oppramsing av hvordan kun nå skal se situasjonen på en annen måte, samtidig som nye svar hun skriver viser at hun fortsatt ikke evner til å forstå det emosjonelle. Hun henger seg opp i detaljer, uten å se helheten, noe som er svært beskrivende for personer med Asperger.

Og det er mulig foreldrene han det også siden det er arvelig, og dermed ikke forstår heller hva de har gjort galt. 

Dette kan forklare godt hvorfor søsteren sliter, og hvorfor hun opplever familien som dysfunksjonell.

Anonymkode: 03039...d18

[AnonymBruker]

Det TS beskriver hun har opplevd i barndommen, har jeg også opplevd. Jeg har også oppdaget at jeg har opplevd det med mat annerledes enn mine søsken, jeg husker vi fikk beskjed om at vi måtte spise opp maten, men jeg kan ikke huske å ha blitt direkte tvunget om jeg ikke hadde lyst. Men det var en gang begge mine storesøsken snakket om hvor fælt det var at de ble tvunget til å spise maten til de ble kvalme, og hvor grusomt det var. Dette ble jeg lei meg for å høre og helt uvitende om at det var så ille, og jeg tviler ikke på når de forteller det, spesielt når begge har denne opplevelsen. Jeg satt jo ved samme bord uten å oppfatte hvor ille det var for dem. Jeg tror grunnen til at jeg ikke har den samme opplevelsen er at jeg var yngst og nok slapp unna til slutt, mens søskena mine som var eldre fikk ikke slippe unna fordi de var store nok.

Før i godt voksen alder har jeg ikke reflektert så mye over at jeg er oppvokst i en dysfunksjonell familie, jeg har alltid tenkt at vi har klart oss svært bra til tross for unge foreldre, skilsmisse, dårlig økonomi. I tillegg til at foreldrene mine har hatt dårlig oppvekst. Samtidig har jeg merket meg at enkelte av søskena mine har slitt i perioder, og har ikke helt sett det i sammenheng med oppveksten før senere. Det var den eldste som opplevde problemer først, og har vært innlagt på psyk og har diagnose, men i dag så sliter i mer eller mindre grad alle søsken med noe. Min storebror har feks. et alkoholproblem som ingen i familien tørr å snakke om. En gang kom jeg over min storesøsters dagbok på loftet og fikk sjokk av å lese hvor ille hun hadde det allerede som 15-åring og virket ganske så deprimert. Da skjønte jeg også at hun som den eldste har blitt mer involvert og fått vite ting om foreldre som jeg ble skånet for som yngst og at hun måtte hjelpe med mye barnepass med oss yngste. Fra mitt ståsted så trodde jeg søster hadde det skikkelig bra og komfortabelt, og jeg var nok litt misunnelig på henne siden hun hadde kjæreste osv.

 Jeg har nok også tenkt at søsken har vært for følsomme og tatt ting for personlig, at det har vært litt svake, men ting har begynt å demre for meg og nå ser jeg det mer i sammenheng med oppveksten, særlig nå som jeg har begynt å slite med ting selv. Det skjedde et eller annet med meg etter at jeg fylte 30 år. Jeg vet ikke om det bare skyldes alderen, men jeg måtte pga. av covid og permittering flytte hjem til far, og etter å ha bodd under samme tak i voksen alder over lenger tid, så er det blitt svært tydelig hvor vanskelig far jeg har. Jeg skjønner veldig godt hvorfor det ble skilsmisse og hvorfor andre søsken er så lite på besøk. Faren min er på grensen til å være narssistisk, han gidder ofte ikke å gjøre noe før han vinner noe på det selv, har ikke empati for andre i samfunnet (typisk FRPer), kan bli hissig og heve stemmen om ting ikke går hans vei, si stygge og sårende ting han ikke mener, i tillegg har han et alkoholproblem (fungerende alkoholiker men som drikker hver helg), og emosjonell trøstespising. Han har hatt to hjerteinfarkt, men klarer ikke å legge om kostholdet og trøstespiser masse usunn mat, til tross for at han vet at han egentlig må ta grep, han klarte seg vel i 2-3 mnd før det var påan som før i gamle vaner. Å stille krav til han er umulig, for han skal absolutt ikke bli fortalt hva han skal gjøre, da trues det. Når han snakker med andre folk, virker han veldig hyggelig og oppegående, ler og virker rolig, og maskerer mye av oppførselen som han viser til oss nærmeste.Han ble adoptert som barn, og har nok følt seg uønsket hele oppveksten, og det er noe han ikke har bearbeidet. Hans adoptivforeldre var veldig strenge og kristne. Når han var 14 døde adoptivmor, så han har jo opplevd et stort traume. Han ble i ung alder tvunget til å hjelpe til og ta over gården, og livet ble tredd over hodet på han, mens han egentlig hadde helt andre interesser.

Min mor hadde en enda verre oppvekst, men omfanget av de har jeg ikke fått vite før sent i tjueåra. Begge foreldrene var syke og tungt medisinert, og moren min måtte som barn rett og slett være den voksne, ta seg av husarbeid, lage mat og samtidig leve med veldig syke foreldre. Hadde dette ikke vært for mange år siden, så hadde nok barnevernet vært involvert. Hun var i tillegg overvektig og slet nok med mobbing pga. utsende selv om hun aldri har sagt det. Hun måtte flytte langt bort, men har aldri heller bearbeidet det emosjonelle profesjonelt. I motsetning til faren min, har moren min vist mer omsorg og virket mer empatisk, men på det nivået at det har blitt for masse følelser, overanalysering, beskyldninger, gråt, frustrasjon etc. Når det gjelder mor, så var det jeg som fikk gjennomgå og måtte ta konsekvensene av humørsvingene hennes i tenårene, på et tidspunkt var det så ille at jeg ikke snakket med henne på en stund og den dagen i dag sliter jeg fortsatt litt med hvordan hun var mot meg den gangen. Mens jeg i perioder hadde et bedre forhold til min far, hadde ikke mine andre søsken det, men fikk bedre støtte av mor der jeg alltid ble syndebukken. Så at søsken kan oppleve foreldre ulikt, det er helt og holdent sant. Og min yngstebror er helt klart min mors favoritt. Søsken har jeg spøkt med at jeg lenge var favoritten til far (etter halvsøsken har kommet til og jeg har blitt voksen, er jeg definitivt ikke noen favoritt lenger). 

 

Anonymkode: 03039...d18

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke skrive så mye annet enn å anbefale en bok. Vanligvis er det søsteren din som ender opp med å lese slike bøker og du ville aldri funnet den. Hun er internaliseren og du er eksternaliseren (som muligens ikke kan gjøres om til norske uttrykk på den måten jeg gjorde nå, men). Adult children of emotionally immature parents. Kjempebra bok! Jeg er som søsteren din og min tidligere samboer som deg. Han hadde mange tegn på å ha vokst opp i et usunt miljø, men hadde veldig vanskelig for å se det selv. I hans tilfelle videreførte han traumet og den dårlige kommunikasjonen videre til egne barn, du virker mer bevisst ovenfor dine barn, men det er jo ikke sikkert du er det. Det tok lang tid før han ville innse at han ga usunne tanker og følelser videre nedover og jeg tror kanskje ikke at han har tatt det helt innover seg enda. Så du kan jo være lik han der. Uansett, han ville aldri funnet den boken, men synes den var bra og hjelpsom. 

Anonymkode: 60257...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

...Og dette temaet velger du å trolle om, det er virkelig kvalmt. 

Det finnes så mange barn/voksne som blir gaslightet av den type personlighet du spiller i denne tråden. 

De trekker seg unna familien fordi de ønsker å puste... Å sosialisere med mennesker som er totalt blottet for empati er fryktelig utmattende. 

 

Anonymkode: 62d48...809

Hvis dette er en trolletråd, så er den jo helt genial, perfekt. Den kan få noen og enhver til å reflektere over dem som har havnet litt på utsiden, av familien, av arbeidslivet, av alt. Det er en tråd hvor flere kan lære og utvikles. 

Anonymkode: 60257...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tror faktisk ikke TS er et troll, noen sider inn fikk jeg en følelse av TS kan ha Aspergers syndrom, og jo mer jeg leser svarene hennes jo mer får jeg det til å passe.

De med Aspergers sliter jo veldig med å forstå det emosjonelle og relatere seg til andres følelser, der det intuitivt for mange. Og forstå rett og galt. Samtidig så prøver hun intenst og oppriktig å forstå det emosjonelle, ved å skulle sette seg inn i deres situasjon, uten at hun egentlig klarer å gjøre det på et emosjonelt nivå - det blir mange og lange beskrivelser og oppramsing av hvordan kun nå skal se situasjonen på en annen måte, samtidig som nye svar hun skriver viser at hun fortsatt ikke evner til å forstå det emosjonelle. Hun henger seg opp i detaljer, uten å se helheten, noe som er svært beskrivende for personer med Asperger.

Og det er mulig foreldrene han det også siden det er arvelig, og dermed ikke forstår heller hva de har gjort galt. 

Dette kan forklare godt hvorfor søsteren sliter, og hvorfor hun opplever familien som dysfunksjonell.

Anonymkode: 03039...d18

Nei. Jeg har nok ikke det.

Mange som feildiagnostiseres med aspergers er for øvrig utsatt for emosjonell neglekt har jeg lest, og det er vel heller det folk plukker opp. 

Jeg har hatt en stor blind flekk for familiens dysfunksjon, og for min søsters følelser, jeg har fornektet. Det gjenspeiler ikke hvordan jeg har møtt opp i andre relasjoner. Selv om jeg innser at jeg nok har manglet litt der også. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det TS beskriver hun har opplevd i barndommen, har jeg også opplevd. Jeg har også oppdaget at jeg har opplevd det med mat annerledes enn mine søsken, jeg husker vi fikk beskjed om at vi måtte spise opp maten, men jeg kan ikke huske å ha blitt direkte tvunget om jeg ikke hadde lyst. Men det var en gang begge mine storesøsken snakket om hvor fælt det var at de ble tvunget til å spise maten til de ble kvalme, og hvor grusomt det var. Dette ble jeg lei meg for å høre og helt uvitende om at det var så ille, og jeg tviler ikke på når de forteller det, spesielt når begge har denne opplevelsen. Jeg satt jo ved samme bord uten å oppfatte hvor ille det var for dem. Jeg tror grunnen til at jeg ikke har den samme opplevelsen er at jeg var yngst og nok slapp unna til slutt, mens søskena mine som var eldre fikk ikke slippe unna fordi de var store nok.

Før i godt voksen alder har jeg ikke reflektert så mye over at jeg er oppvokst i en dysfunksjonell familie, jeg har alltid tenkt at vi har klart oss svært bra til tross for unge foreldre, skilsmisse, dårlig økonomi. I tillegg til at foreldrene mine har hatt dårlig oppvekst. Samtidig har jeg merket meg at enkelte av søskena mine har slitt i perioder, og har ikke helt sett det i sammenheng med oppveksten før senere. Det var den eldste som opplevde problemer først, og har vært innlagt på psyk og har diagnose, men i dag så sliter i mer eller mindre grad alle søsken med noe. Min storebror har feks. et alkoholproblem som ingen i familien tørr å snakke om. En gang kom jeg over min storesøsters dagbok på loftet og fikk sjokk av å lese hvor ille hun hadde det allerede som 15-åring og virket ganske så deprimert. Da skjønte jeg også at hun som den eldste har blitt mer involvert og fått vite ting om foreldre som jeg ble skånet for som yngst og at hun måtte hjelpe med mye barnepass med oss yngste. Fra mitt ståsted så trodde jeg søster hadde det skikkelig bra og komfortabelt, og jeg var nok litt misunnelig på henne siden hun hadde kjæreste osv.

 Jeg har nok også tenkt at søsken har vært for følsomme og tatt ting for personlig, at det har vært litt svake, men ting har begynt å demre for meg og nå ser jeg det mer i sammenheng med oppveksten, særlig nå som jeg har begynt å slite med ting selv. Det skjedde et eller annet med meg etter at jeg fylte 30 år. Jeg vet ikke om det bare skyldes alderen, men jeg måtte pga. av covid og permittering flytte hjem til far, og etter å ha bodd under samme tak i voksen alder over lenger tid, så er det blitt svært tydelig hvor vanskelig far jeg har. Jeg skjønner veldig godt hvorfor det ble skilsmisse og hvorfor andre søsken er så lite på besøk. Faren min er på grensen til å være narssistisk, han gidder ofte ikke å gjøre noe før han vinner noe på det selv, har ikke empati for andre i samfunnet (typisk FRPer), kan bli hissig og heve stemmen om ting ikke går hans vei, si stygge og sårende ting han ikke mener, i tillegg har han et alkoholproblem (fungerende alkoholiker men som drikker hver helg), og emosjonell trøstespising. Han har hatt to hjerteinfarkt, men klarer ikke å legge om kostholdet og trøstespiser masse usunn mat, til tross for at han vet at han egentlig må ta grep, han klarte seg vel i 2-3 mnd før det var påan som før i gamle vaner. Å stille krav til han er umulig, for han skal absolutt ikke bli fortalt hva han skal gjøre, da trues det. Når han snakker med andre folk, virker han veldig hyggelig og oppegående, ler og virker rolig, og maskerer mye av oppførselen som han viser til oss nærmeste.Han ble adoptert som barn, og har nok følt seg uønsket hele oppveksten, og det er noe han ikke har bearbeidet. Hans adoptivforeldre var veldig strenge og kristne. Når han var 14 døde adoptivmor, så han har jo opplevd et stort traume. Han ble i ung alder tvunget til å hjelpe til og ta over gården, og livet ble tredd over hodet på han, mens han egentlig hadde helt andre interesser.

Min mor hadde en enda verre oppvekst, men omfanget av de har jeg ikke fått vite før sent i tjueåra. Begge foreldrene var syke og tungt medisinert, og moren min måtte som barn rett og slett være den voksne, ta seg av husarbeid, lage mat og samtidig leve med veldig syke foreldre. Hadde dette ikke vært for mange år siden, så hadde nok barnevernet vært involvert. Hun var i tillegg overvektig og slet nok med mobbing pga. utsende selv om hun aldri har sagt det. Hun måtte flytte langt bort, men har aldri heller bearbeidet det emosjonelle profesjonelt. I motsetning til faren min, har moren min vist mer omsorg og virket mer empatisk, men på det nivået at det har blitt for masse følelser, overanalysering, beskyldninger, gråt, frustrasjon etc. Når det gjelder mor, så var det jeg som fikk gjennomgå og måtte ta konsekvensene av humørsvingene hennes i tenårene, på et tidspunkt var det så ille at jeg ikke snakket med henne på en stund og den dagen i dag sliter jeg fortsatt litt med hvordan hun var mot meg den gangen. Mens jeg i perioder hadde et bedre forhold til min far, hadde ikke mine andre søsken det, men fikk bedre støtte av mor der jeg alltid ble syndebukken. Så at søsken kan oppleve foreldre ulikt, det er helt og holdent sant. Og min yngstebror er helt klart min mors favoritt. Søsken har jeg spøkt med at jeg lenge var favoritten til far (etter halvsøsken har kommet til og jeg har blitt voksen, er jeg definitivt ikke noen favoritt lenger). 

 

Anonymkode: 03039...d18

Takk for at du deler en nyansert beskrivelse av hvordan man oppleve ting ulikt. Hjelpsomt. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skal ikke skrive så mye annet enn å anbefale en bok. Vanligvis er det søsteren din som ender opp med å lese slike bøker og du ville aldri funnet den. Hun er internaliseren og du er eksternaliseren (som muligens ikke kan gjøres om til norske uttrykk på den måten jeg gjorde nå, men). Adult children of emotionally immature parents. Kjempebra bok! Jeg er som søsteren din og min tidligere samboer som deg. Han hadde mange tegn på å ha vokst opp i et usunt miljø, men hadde veldig vanskelig for å se det selv. I hans tilfelle videreførte han traumet og den dårlige kommunikasjonen videre til egne barn, du virker mer bevisst ovenfor dine barn, men det er jo ikke sikkert du er det. Det tok lang tid før han ville innse at han ga usunne tanker og følelser videre nedover og jeg tror kanskje ikke at han har tatt det helt innover seg enda. Så du kan jo være lik han der. Uansett, han ville aldri funnet den boken, men synes den var bra og hjelpsom. 

Anonymkode: 60257...486

Takk for tips. Har hørt den nevnt før og høres passende ut. Jeg tror dog ikke jeg er eksternaliserende (men kan ikke nok om dette), jeg har selv slitt med depresjon og følelser av å ikke være god nok. Manglende grenser o.l. Lærer nok mer og mye fremover. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 20.32):

F.eks hevet stemme. At det ble slått i bordet. At hun ble ertet på skolen. At foreldre kommenterte hva hun spiste. At foreldre sa hun måtte passe hva hun spiste. Å bli tvunget til å spise opp maten. At hun fikk høre at hun var vanskelig. At foreldre gikk om hun gråt. Veldig milde ting. Sånt alle opplever. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Nå håper jeg virkelig at dette er en tulletråd. Ingen kan være så kald som du er nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 17.34):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg er ett av tre søsken som har en annen virkelighetsoppfatning av barndommen enn mine søsken. Den eldste forstår jeg at har en annen virkelighetsoppfatning fordi hen fikk mye mer oppfølging og var større før mor ble syk. Min tvilling forstår jeg ikke helt, men hen har selv sagt at kanskje var det fordi hen fikk kjæreste tidlig med ressurssterke foreldre. Poenget er at det kan faktisk være at din lillesøster ikke har følt seg sett, følt seg som femte hjul etc hvis dine foreldre var opptatt med å følge opp de eldste. Det er i alle fall fullt mulig at søsken kan ha ulik oppfatning av oppveksten. 
 

Kanskje du bare skal la henne være litt og når foreldrene er døde, så kanskje hun får mer ro. 

Anonymkode: 49cd5...6f6