Å ta ansvar for eget liv, og å leve "sitt eget liv" verus å være selvopptatt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan endte det videre? Og hva endte du på av livsfilosofi? 

TS

Anonymkode: 8deed...d2a

Jeg har lenge blitt utnyttet i forskjellige situasjoner av mennesker jeg trodde var venner. Jeg stilte alltid opp og hjalp til men når jeg trengte hjelp var det ingen som stilte opp. Jeg gjennomskuet dette og sa til slutt nei. 

Også eks mannen min var utro over flere år. Han flyttet ut men etter en stund spurte han om vi kunne bli sammen igjen. Jeg svarte nei.

Anonymkode: 22d51...c17

[AnonymBruker]

Hoia skrev (5 minutter siden):

Jeg husker jeg grublet litt på det der i 20-årene. Så lenge en ikke hindrer noen kan en være så selvopptatt en bare vil. 

Det handler jo egentlig om å sette grenser for andre og seg selv. Mest av alt om de grensene en har inni seg, hvor mye du lar deg rive med av andre, om du skal løse andres problemer etc. 

Kloke ord fra deg som alltid! Jeg vet ikke helt med dette om at "så lenge man ikke hindrer noen", som Raven.Writingdesk skriver, har man ikke også et ansvar for å bidra positivt i andres liv? 

Det å sette grenser inni seg selv, hva går det ut på, hvordan slutte å løse andres problem, hva tenker du her egentlig? 

TS

Anonymkode: 8deed...d2a

[Andro]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Så det minst selvopptatt er faktisk å være selvopptatt, på en måte? Å dekke egne behov først er det som gjør at man gir mest til andre? 

TS

Anonymkode: 8deed...d2a

Det er ikke selvopptatt å ta ansvar for seg selv. Det er selvopptatt å forvente at andre skal gjøre det.

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Det er ikke selvopptatt å ta ansvar for seg selv. Det er selvopptatt å forvente at andre skal gjøre det.

Men det er jo ikke u-selvopptatt å ta ansvar for seg selv heller. Om jeg fokusere på å dekke mine behov er jeg jo selvopptatt? Men du forstod poenget? Var det det du mente at om man først velger å prioritere seg selv (og i mine øyne være selvopptatt) så blir man egentlig på sikt mindre selvopptatt? 

TS

Anonymkode: 8deed...d2a

[Andro]

Å ikke dekke sine egne behov er å sette seg selv i fare, og ingen tjener på det.
Å forsømme seg selv er er et tegn på at man ikke er frisk.

[Hoia]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kloke ord fra deg som alltid! Jeg vet ikke helt med dette om at "så lenge man ikke hindrer noen", som Raven.Writingdesk skriver, har man ikke også et ansvar for å bidra positivt i andres liv? 

Det å sette grenser inni seg selv, hva går det ut på, hvordan slutte å løse andres problem, hva tenker du her egentlig? 

TS

Anonymkode: 8deed...d2a

Jeg er ikke sånn som trekker filosofi inn i dette, jeg tenker bare at en gir det en kan gi, og hvis det får deg til å føle deg tom, at du ikke får noe tilbake, så justerer en forventningene til andre, men mest av alt til seg selv. Noen ganger tenker jeg at folk som vil løse andres problemer, ofte tipper over til en ikke-empatisk situasjon. En tar over en situasjon for noen. Men mennesker er jo likeverdige, og vennskap skal være uten forventninger. Sånn jeg ser det, har en ansvar for barn, og også til dels ektefeller, kjærester på likeverdig plan, men en har ikke et sosialt ansvar utover det en selv ønsker å bidra med. Hvis det sosiale ansvaret tar overhånd, så blir alle sosiale relasjoner en plikt, og det kan kjennes klaustrofobisk. I den forbindelse tar en heller ikke mer enn det en gir, noe som er logisk. Ansvar tenker jeg er sentralt hvis en har satt noen i en uhensiktsmessig situasjon, men ansvaret består utelukkende av å rydde opp fort, ikke bli værende som en begrensning. 

Jeg tror på jevnbyrdige relasjoner. Gleder du deg ikke til å møte noen, så har en ansvar for å bryte i forkant. Andre kan ikke sette grenser for deg. Føler du at du strekker deg for langt i å hjelpe andre etc., så har du ansvaret selv for å bestemme for deg selv for hvor mye du kan gi av deg selv, hvor sosial du kan være på det og det tidspunktet. Hvis du kommer i ettertid med krav på at andre skal hjelpe deg på samme måten som du har hjulpet dem, så vil det hele være et forutbestemt bytteløp. Jeg hadde kanskje tenkt i farten at "usj, dette ble dumt for meg, men shit la gå, jeg kan ikke kreve det av andre, selv om jeg hadde gjort det selv". Men at du kan vike fra personene, det er helt klart. De indre grensene. De grensene bare du ser. For eksempel: "Han der/hun der slipper jeg aldri inn som venn her". Bare fordi du vet det inne i deg selv. Du går ikke i demonstrasjonstog for det. Da vet du det.

[Hoia]

Det som er helt sikkert er at du ikke kan plassere deg som en begrensning i andres sfære. Du må deale med deg selv før du kan være noe i andres sfære, ellers blir du en som krever andre som en ressurs for deg. Det kan du ikke.

Endret 3. mars 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man må finne en balansegang hvor man hverken lar seg utnytte eller utnytter andre. Selvfølgelig kan dette variere fra periode til periode, men totalt sett bør begge i relasjonen bli like godt prioritert. Men selvsagt vil det også komme an på hvor "likestilt" man er i relasjonen. Man gir mye mer enn man får tilbake til egne barn og f.eks demente foreldre. Når det gjelder relasjoner man har til partner, venner, kollegaer etc bør det totalt sett gå like mye begge veier. Ikke still opp gang på gang for venner som ikke stiller opp for deg osv.

De fleste skjønner det er galt at én forelder i et forelderpar dyrker egne hobbyer og bare tar seg til rette på hvor mye fritid hen skal ha, fordi hen samtidig frarøver den andre retten til det samme. Man kan ikke dyrke seg selv på bekostning av andre. Det samme gjelder forøvrig i et barnløst forhold; den ene kan ikke forvente å bestemme hva all fritid skal brukes til, så lenge vedkommende samtidig ønsker å være i forholdet. 

 

Anonymkode: c5f9c...a66