Råd/erfaringer om hvordan ta opp noen "oppvask"-samtaler med (eldre) familiemedlemmer/venner

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på hvordan jeg kan snakke med familiemedlemmer/venner, på en god måte, som øker sannsynligheten for et godt utfall. Noen er jevnaldrende i 30-40 åra, andre rundt 70. Har egentlig ikke hatt for vane å ha denne samtale med noen av personene. 

Siste årene har jeg isolert meg mye, jeg har vært svært syk som følge av mange livsbelastninger, noen har jeg hatt null kontakt med noen år. Jeg har grundig sett på alle mine mønster og innsett at måten jeg har møtt opp på ikke er god. Jeg har latt meg tråkke på, funnet meg i for mye, og deltatt på en måte som har tappet meg for energi og skadet meg. Nå har jeg brukt noen år på å bygge meg opp, og jeg ønsker å gi relasjonene en siste sjanse, før jeg eventuelt gir slipp på dem. Jeg tror/håper disse menneskene ønsker å ha meg i livet sitt, og vil gi det en sjanse. 

Jeg kjenner på en stor utålmodighet på å ta disse samtalene, jeg trenger å få det avklart. Jeg har et håp om at mine foreldre sammen med meg vil finne en måte å kunne ha kontakt på, som ikke er skadelig for noen av oss. Og jeg hadde satt stor pris på råd til hvordan få til en fruktbar samtale. 

Når det gjelder venner så er det mennesker jeg tror vil godt, men som har vent seg til at jeg tar en rolle jeg ikke lenger ønsker å ha.

Så det handler generelt om hvordan jeg kan skape en god samtale, og samtidig sette nødvendige grenser for meg. Jeg vil ikke ture frem og kreve, samtidig ikke la det være rom for utydelighet. Er det noen som har erfaringer med det samme, eller har godt tips til hvordan gjøre dette? ❤️ 

Anonymkode: b6c55...452

[Gjest ti10]

Litt vanskelig å gi råd når man ikke vet nøyaktig hva det er snakk om, men skjønner også at du ikke vil si alt her. 

Jeg tror kanskje jeg heller hadde tatt opp kontakten og heller markert at jeg har endret meg underveis litt etter litt, etter hvert som ting oppstår. Altså sette grenser i hvert tilfelle når det er naturlig.

For å ha samtaler med hver enkelt der du forteller hvor skapet skal stå, og hvordan du vil ha det heretter tror jeg kan bli for voldsomt, og du risikerer at de går i forsvar med en gang, kanskje til og med lager en felles front mot deg.

[AnonymBruker]

ti10 skrev (Akkurat nå):

Litt vanskelig å gi råd når man ikke vet nøyaktig hva det er snakk om, men skjønner også at du ikke vil si alt her. 

Jeg tror kanskje jeg heller hadde tatt opp kontakten og heller markert at jeg har endret meg underveis litt etter litt, etter hvert som ting oppstår. Altså sette grenser i hvert tilfelle når det er naturlig.

For å ha samtaler med hver enkelt der du forteller hvor skapet skal stå, og hvordan du vil ha det heretter tror jeg kan bli for voldsomt, og du risikerer at de går i forsvar med en gang, kanskje til og med lager en felles front mot deg.

Jeg kan godt dele litt hva det handler om, tenkte innlegget ble for langt da. 

Dette er forskjellige folk som ikke har noe særlig kontakt med hverandre. Og jeg ser poenget ditt, det er et veldig godt poeng, men jeg kjenner at det er viktig for meg å ha en samtale om hvordan ting var, hvis ikke så vil jeg ikke greie å ha en relasjon med dem. 

Eksempel 1: Jeg vokste opp med en voldelig far, jeg er klar for å tilgi ham for det, men jeg trenger å frigjøre meg for det grepet han fremdeles har på meg. Jeg har gjort dette mye i terapi, men om jeg fortsetter en relasjon med ham uten at han er villig til å sette seg ned og lytte til meg, og høre på det jeg har å si så kjenner jeg at det går ikke for meg, da er jeg fremdeles redd for ham. At jeg har det behovet for å "stå opp for meg selv" kanskje mest som en symbolsk handling. Om han ikke er i stand til å si unnskyld, jeg vet ikke hvordan jeg vil reagerer. Men jeg tror i dette tilfellet det aller mest handler om at jeg som voksen tør å si fra, og ikke fortsette i den rollen jeg hadde, som et kuet, usikkert barn. 

Eksempel 2: Mer små ting, venner som f.eks alltid skal definere hvem jeg er på en nedlatende måte "Sånt greier jo ikke du". Jeg føler at jeg vet hva jeg vil si, men ikke hvordan pakke det inn på en god måte så den andre ikke føler seg angrepet. Eller venner som er veldig upålitelige. Jeg ønsker ikke å si "hvor skapet skal stå", men å gi disse menneskene en mulighet til å "lykkes" i vår relasjon. Og her vil jeg gjøre det slik som du sier, etter hvert som tingene oppstår. Jeg kjenner likevel at jeg trenger tips til hvordan, så det ikke blir sånn "Kan du gi faen i å avbryte!" f.eks 

Håper det ble klarere nå. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2024 den 16.58):

Jeg kan godt dele litt hva det handler om, tenkte innlegget ble for langt da. 

Dette er forskjellige folk som ikke har noe særlig kontakt med hverandre. Og jeg ser poenget ditt, det er et veldig godt poeng, men jeg kjenner at det er viktig for meg å ha en samtale om hvordan ting var, hvis ikke så vil jeg ikke greie å ha en relasjon med dem. 

Eksempel 1: Jeg vokste opp med en voldelig far, jeg er klar for å tilgi ham for det, men jeg trenger å frigjøre meg for det grepet han fremdeles har på meg. Jeg har gjort dette mye i terapi, men om jeg fortsetter en relasjon med ham uten at han er villig til å sette seg ned og lytte til meg, og høre på det jeg har å si så kjenner jeg at det går ikke for meg, da er jeg fremdeles redd for ham. At jeg har det behovet for å "stå opp for meg selv" kanskje mest som en symbolsk handling. Om han ikke er i stand til å si unnskyld, jeg vet ikke hvordan jeg vil reagerer. Men jeg tror i dette tilfellet det aller mest handler om at jeg som voksen tør å si fra, og ikke fortsette i den rollen jeg hadde, som et kuet, usikkert barn. 

Eksempel 2: Mer små ting, venner som f.eks alltid skal definere hvem jeg er på en nedlatende måte "Sånt greier jo ikke du". Jeg føler at jeg vet hva jeg vil si, men ikke hvordan pakke det inn på en god måte så den andre ikke føler seg angrepet. Eller venner som er veldig upålitelige. Jeg ønsker ikke å si "hvor skapet skal stå", men å gi disse menneskene en mulighet til å "lykkes" i vår relasjon. Og her vil jeg gjøre det slik som du sier, etter hvert som tingene oppstår. Jeg kjenner likevel at jeg trenger tips til hvordan, så det ikke blir sånn "Kan du gi faen i å avbryte!" f.eks 

Håper det ble klarere nå. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

Eksempel 1. konfrontasjon er ok. Fullt forståelig. 
 

Eksempel 2. marker deg når disse tingene skjer. 

Anonymkode: bf7ee...43a

[AnonymBruker]

Sender spørsmålet litt tilbake:

Eksempel 1: Hva tror du du får ut av det, unntatt skuffelse? Er det sannsynlig at han vil komme deg i møte? Hvis du trenger å få det ut for egen del, skriv!

Eksempel 2: Hva oppnår du med å prøve å forandre upålitelige, frekke og nedlatende?  Hold avstand, skaff deg nye venner. Forøvrig, hvis du absolutt må prøve å gjøre noe med deg, enig med forrige taler: marker deg når disse tingene skjer. 

Anonymkode: 0bf8a...68f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eksempel 1. konfrontasjon er ok. Fullt forståelig. 
 

Eksempel 2. marker deg når disse tingene skjer. 

Anonymkode: bf7ee...43a

Jeg spør ikke om det er OK. Det er det ingen andre enn meg som har noe å si om. Hvert menneske må gjøre det de selv mener er best. 💪

Spørsmålet mitt omhandler HVORDAN man tar opp ting på en måte så det blir godt mottatt. Kommunikasjonen rett og slett. 😊

Ts

Anonymkode: b6c55...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sender spørsmålet litt tilbake:

Eksempel 1: Hva tror du du får ut av det, unntatt skuffelse? Er det sannsynlig at han vil komme deg i møte? Hvis du trenger å få det ut for egen del, skriv!

Eksempel 2: Hva oppnår du med å prøve å forandre upålitelige, frekke og nedlatende?  Hold avstand, skaff deg nye venner. Forøvrig, hvis du absolutt må prøve å gjøre noe med deg, enig med forrige taler: marker deg når disse tingene skjer. 

Anonymkode: 0bf8a...68f

Som sagt, jeg er trygg på at jeg vil ta det opp, og spm handler om HVORDAN. Ser ikke hvorfor min intensjon har så mye å si, jeg har jo skrevet i HI at jeg vil ta det opp på en skånsom måte. 

Mtp venner så tenker jeg å ta det opp når det skjer, spørsmålet er fremdeles hvordan. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

[AnonymBruker]

TS her

Jeg kan jo si litt mer. Jeg mener ikke at venner er nedlatende selv om de har uvaner der de opptrer nedlatende. Og jeg er den som har vent dem til at det er greit tråkke på meg. Da ser jeg det som helt naturlig å si fra, uten å avskrive dem som venner. 

Grensesetting er en naturlig og grunnleggende del av vennskap og andre relasjoner.  

TS

Anonymkode: b6c55...452

[Nymerïa]

1. Du må gjerne prøve å ta det opp, men min erfaring er at folk flest er dårlige på å ta i mot kritikk. Og de som har store feil er dårligst av alle på det. Jeg tror ikke det kommer noe ut av å ta opp temaet og det er ingen magisk måte å si det på slik at du får det utfallet du ønsker. Hadde faren din hatt behov for å komme med en unnskyldning så hadde han gjort det på eget initiativ.

Men når det gjelder å sette grenser så trenger du ikke hans bidrag. Det gjør du med å møte han i situasjoner hvor du har kontroll. Merker du at du blir redd så forlater du situasjonen.

2. Når noen sier frekke ting så svarer du "Jeg er sikker på at du mener det." Upålitelige folk kan du faktisk ikke vente noe mer av, det har ingen som helst hensikt å gå inn i en diskusjon. Bare la det skinne gjennom at det ikke går inn på deg, men at du anerkjenner at det er deres mening.

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (Akkurat nå):

1. Du må gjerne prøve å ta det opp, men min erfaring er at folk flest er dårlige på å ta i mot kritikk. Og de som har store feil er dårligst av alle på det. Jeg tror ikke det kommer noe ut av å ta opp temaet og det er ingen magisk måte å si det på slik at du får det utfallet du ønsker. Hadde faren din hatt behov for å komme med en unnskyldning så hadde han gjort det på eget initiativ.

Men når det gjelder å sette grenser så trenger du ikke hans bidrag. Det gjør du med å møte han i situasjoner hvor du har kontroll. Merker du at du blir redd så forlater du situasjonen.

2. Når noen sier frekke ting så svarer du "Jeg er sikker på at du mener det." Upålitelige folk kan du faktisk ikke vente noe mer av, det har ingen som helst hensikt å gå inn i en diskusjon. Bare la det skinne gjennom at det ikke går inn på deg, men at du anerkjenner at det er deres mening.

Takk for svar på det som faktisk var problemstillingen. 

Dette er som sagt eksempler. Og utfordringen om hvordan ta opp vanskelige ting gjelder også generelt. 

Apropos min far, målet er ikke en unnskyldning. Han har aldri ytret det ordet. For meg handler det om å vise meg selv at jeg våger. Det kan jeg ikke gjøre med å skrive et brev jeg ikke sender osv. Kanskje det får et fantastisk utfall, det er usannsynlig, men om han bare lytter og jeg gjennomfører er jeg fornøyd. 

Kommunikasjonsferdigheter vil naturligvis påvirke situasjonen. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk for svar på det som faktisk var problemstillingen. 

Dette er som sagt eksempler. Og utfordringen om hvordan ta opp vanskelige ting gjelder også generelt. 

Apropos min far, målet er ikke en unnskyldning. Han har aldri ytret det ordet. For meg handler det om å vise meg selv at jeg våger. Det kan jeg ikke gjøre med å skrive et brev jeg ikke sender osv. Kanskje det får et fantastisk utfall, det er usannsynlig, men om han bare lytter og jeg gjennomfører er jeg fornøyd. 

Kommunikasjonsferdigheter vil naturligvis påvirke situasjonen. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

Jeg har ikke opplevd det du har, men jeg har erfaring med annen type dysfunksjon i familien. Jeg gikk lenge og tenkte at det var et spørsmål om å legge fram saken min på rett måte, så kom jeg til å få forståelse. Jeg ble ikke skikkelig fri før jeg aksepterte at den forståelsen aldri kom.

Ingenting er bedre enn om du får noe ut av å ta det opp. Men på bakgrunn av min livserfaring så tror jeg ikke det er så sannsynlig. Om du ikke oppnår det du ønsker så er det uansett ikke din skyld.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

TS her

Jeg kan jo si litt mer. Jeg mener ikke at venner er nedlatende selv om de har uvaner der de opptrer nedlatende. Og jeg er den som har vent dem til at det er greit tråkke på meg. Da ser jeg det som helt naturlig å si fra, uten å avskrive dem som venner. 

Grensesetting er en naturlig og grunnleggende del av vennskap og andre relasjoner.  

TS

Anonymkode: b6c55...452

Eksempel? Hvordan har du vent dem til det?

Anonymkode: 0bf8a...68f

[AnonymBruker]

TS her, 

Noe påfallende. I de fleste tråder på sosiale relasjoner sier folk "Snakk med dem!", "si fra", "har du prøvd å ta det opp?", og så her er situasjonen at jeg skal snakke med dem, men få har noen ideer til hvordan man gjør det på en god måte. Det synes jeg var litt ironisk mtp hvor mange som gir rådet OM å snakke sammen. 

Kanskje jeg kunne skrevet en mer spennende tittel f.eks. så er nok litt på meg også. Men bare et morsomt paradoks. 

Anonymkode: b6c55...452

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 time siden):

Jeg har ikke opplevd det du har, men jeg har erfaring med annen type dysfunksjon i familien. Jeg gikk lenge og tenkte at det var et spørsmål om å legge fram saken min på rett måte, så kom jeg til å få forståelse. Jeg ble ikke skikkelig fri før jeg aksepterte at den forståelsen aldri kom.

Ingenting er bedre enn om du får noe ut av å ta det opp. Men på bakgrunn av min livserfaring så tror jeg ikke det er så sannsynlig. Om du ikke oppnår det du ønsker så er det uansett ikke din skyld.

Jeg skjønner, ja, den forståelsen tror jeg ikke kommer til å komme. Jeg har gitt slipp på forventningen om at min far skal bli en annen i løpet av siste årene uten kontakt. Kjenner igjen det håpet fra tidligere. Det er ikke målet mitt nå. Likevel så ønsker jeg jo å være voksen og kommunisere på en god måte. 

Som jeg skrev over her, i alle tråder sier folk "ta det opp med den det gjelder", så vil jeg gjerne høre hvordan det gjøres på gode måter. Det er jo en grunn til at folk som jobber med sosiale problem har egne fag om kommunikasjon. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

[Hareena]

Du må være forberedt på at disse menneskene kan ha et annet syn på saken og vil ha problemer med å se det slik du opplever det fra ditt ståsted. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2024 den 16.58):

Jeg kan godt dele litt hva det handler om, tenkte innlegget ble for langt da. 

Dette er forskjellige folk som ikke har noe særlig kontakt med hverandre. Og jeg ser poenget ditt, det er et veldig godt poeng, men jeg kjenner at det er viktig for meg å ha en samtale om hvordan ting var, hvis ikke så vil jeg ikke greie å ha en relasjon med dem. 

Eksempel 1: Jeg vokste opp med en voldelig far, jeg er klar for å tilgi ham for det, men jeg trenger å frigjøre meg for det grepet han fremdeles har på meg. Jeg har gjort dette mye i terapi, men om jeg fortsetter en relasjon med ham uten at han er villig til å sette seg ned og lytte til meg, og høre på det jeg har å si så kjenner jeg at det går ikke for meg, da er jeg fremdeles redd for ham. At jeg har det behovet for å "stå opp for meg selv" kanskje mest som en symbolsk handling. Om han ikke er i stand til å si unnskyld, jeg vet ikke hvordan jeg vil reagerer. Men jeg tror i dette tilfellet det aller mest handler om at jeg som voksen tør å si fra, og ikke fortsette i den rollen jeg hadde, som et kuet, usikkert barn. 

Eksempel 2: Mer små ting, venner som f.eks alltid skal definere hvem jeg er på en nedlatende måte "Sånt greier jo ikke du". Jeg føler at jeg vet hva jeg vil si, men ikke hvordan pakke det inn på en god måte så den andre ikke føler seg angrepet. Eller venner som er veldig upålitelige. Jeg ønsker ikke å si "hvor skapet skal stå", men å gi disse menneskene en mulighet til å "lykkes" i vår relasjon. Og her vil jeg gjøre det slik som du sier, etter hvert som tingene oppstår. Jeg kjenner likevel at jeg trenger tips til hvordan, så det ikke blir sånn "Kan du gi faen i å avbryte!" f.eks 

Håper det ble klarere nå. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

Eksempel 1 ': her kan du godt ta en samtale, men ikke forvent for mye. Gi det også litt tid, og muligens trenger faren din tid til å reflektere over det du sier før du evt. får det du ønsker ut av samtalen.

Eksempel 2: Her hadde jeg ventet til de situasjonene skjer igjen, og tatt det umiddelbart. Ellers blir det fort gaslighting og vagt fra den andre personens side. De har kanskje "glemt" det som skjedde for lenge siden, når du ikke har en nylig oppstått konkret situasjon å referere til. Her ville jeg tatt viklingen med å stille spørsmål. Når de sier "sånt greier ikke du", så sier du nøytralt; "Hva mener du med at sånt greier ikke jeg? Mente du å såre meg med den kommentaren?" så nøytralt som mulig. Du må nok holde deg i skinnet, for det ER provoserende å bli snakket slik til. Ved å stille spørsmål om de kan utdype, samt hensikten bak kommentaren, så gjør du to ting: stiller de ansvarlig for det de sier, OG får de til å måtte reflektere over det. 

Anonymkode: 33707...90f

[AnonymBruker]

Vær også obs på at de gjerne vil komme med unnskyldninger om at det "var bare en spøk" eller "nå overreagerer du/er oversensitiv". Da forklarer du rolig at det såret, og så hadde jeg nok sett på det vennskapet som en lost case. Er det håp, så klarer de å innse at de også gjør feil, i stedet for å forsøke å legge alt på deg. Det er giftig.

Anonymkode: 33707...90f

[AnonymBruker]

Hareena skrev (17 minutter siden):

Du må være forberedt på at disse menneskene kan ha et annet syn på saken og vil ha problemer med å se det slik du opplever det fra ditt ståsted. 
 

Det er et godt tips. Jeg har ikke tenkt å kommunisere på en måte som at dette er eneste perspektiv. Vi er jo alle forskjellig. Grunnen til at jeg tar det opp er at det er uholdbart for meg slik det er, og det er en siste sjanse for oss å nærme oss hverandre. 

TS

Anonymkode: b6c55...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Eksempel 1 ': her kan du godt ta en samtale, men ikke forvent for mye. Gi det også litt tid, og muligens trenger faren din tid til å reflektere over det du sier før du evt. får det du ønsker ut av samtalen.

Eksempel 2: Her hadde jeg ventet til de situasjonene skjer igjen, og tatt det umiddelbart. Ellers blir det fort gaslighting og vagt fra den andre personens side. De har kanskje "glemt" det som skjedde for lenge siden, når du ikke har en nylig oppstått konkret situasjon å referere til. Her ville jeg tatt viklingen med å stille spørsmål. Når de sier "sånt greier ikke du", så sier du nøytralt; "Hva mener du med at sånt greier ikke jeg? Mente du å såre meg med den kommentaren?" så nøytralt som mulig. Du må nok holde deg i skinnet, for det ER provoserende å bli snakket slik til. Ved å stille spørsmål om de kan utdype, samt hensikten bak kommentaren, så gjør du to ting: stiller de ansvarlig for det de sier, OG får de til å måtte reflektere over det. 

Anonymkode: 33707...90f

Takk for tips! Veldig gode tips. Tror dette med å gi det tid er en nøkkel. Jeg har jo tenkt på dette i flere år, han får det servert over en kaffe. Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg kunne dele det jeg hadde på hjertet og så kunne vi ta litt tid hver for oss for å summe oss, og så ta en ny samtale, og så kan jo han eventuelt dele om det er noe han vil dele. Eventuelt om han ikke ønsker å møtes igjen. 

Veldig gode tips! Jeg tror absolutt at det må tas der og da, og jeg ønsker å forbedrede meg slik at jeg ikke blir kvass eller anklagende selv, for da tror jeg ikke de ser det selv. Tar med meg dette videre! Stille spørsmål skal jeg bruke mer av, men jeg vil ikke la det bli sånn emosjonelt utpressende "hva tror du det får meg til å føle" o.l. så nøytralt som mulig. 

Har du noen tanker om hva man kan si når folk konsekvent kommer for seint eller utnytter tiden din? 

TS

Anonymkode: b6c55...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Vær også obs på at de gjerne vil komme med unnskyldninger om at det "var bare en spøk" eller "nå overreagerer du/er oversensitiv". Da forklarer du rolig at det såret, og så hadde jeg nok sett på det vennskapet som en lost case. Er det håp, så klarer de å innse at de også gjør feil, i stedet for å forsøke å legge alt på deg. Det er giftig.

Anonymkode: 33707...90f

Tusen takk! 🙏 "nå overreagerer du" har jeg fått mye hvis jeg har prøvd før, og aldri hatt noe å svare på det. For mine grenser er jo mine grenser, enten respekteres de, helt uavhengig av om de er oversensitive. Men det er liksom en unnskyldning til å fortsette. 

TS

Anonymkode: b6c55...452