Er det den som er i sorg som skal holde vennskapet flytende eller vennene?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dessverre går det en hårfin grense for hvor lenge andre orker å høre på andres historier. Sier ikke det for å være slem, det er bare sånn. Kan sammenlignes litt med folk som mister noen og forteller om det på FB. Så går det et år og man legger ut minne om vedkommende. År etter år å legge ut blir litt for mye å dele sin egen sorg til alle følgerne. 

Anonymkode: 41772...b22

Problemet er vel at jeg ikke snakker om det uten at noen spør og holder alt inni meg.

Ts

Anonymkode: 161da...c52

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at venner holder avstand fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til situasjonen, ikke vet hva de skal si og ikke vil mase. 

Først når man blir eldre, og gjerne har mistet noen selv, så forstår man at man heller bør være frampå litt for andre som er i sorg, og ta sjansen på å tråkke feil. 

Du spør om det er din jobb eller deres. Jeg tenker at det avhenger av situasjonen. Og at det er alles jobb. Men at det ikke kan skade om du tar kontakt og sier hva du har behov for, og at dere kan gjøre noen avtaler. 

Anonymkode: b81b4...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har gjort alt papirarbeidet alene frem til nå, men resten må advokat ta seg av da jeg ikke orker mer og har heller ikke kompetanse til å forstå alt som skal ordnes.

Gravstein har jeg sett på tidligere med avdødes familie, men siden vi ikke ble enige og de gikk lei prosessen, ordner jeg det alene.

Jeg har også ordnet med Tingretten, banker, forsikringsselskaper, nav osv

Ts

Anonymkode: 161da...c52

Så flott at du har greidd å ordne med meste selv, og det gir læring, og styrke.  Det er i motgang ein blir sterk, og har selv tatt del å båret  mange likskister av både nære pårørende, venner, og bekjente ut igjennom kyrkjedøra. Bra at du "skar igjennom" ettersom hans familie ikkje ble samde om valg av gravstein. 

Den er ofte mange praktiske ting som må ordnes etter eit dødsfall, og  ikkje greitt når pårørende / arvinger begynner å krangle dager etter dødsfallet. Mange venner, og bekjente har ikkje empati til hvordan de skal takle kvardagen overfor pårørende etter eit dødsfall. 

Det finnes mange psykologer som  sprer  ting utav læreboka utan at de selv har noen erfaringer, og slik har det desv. blitt altfor mye av i Norge. 

Anonymkode: 4b683...fd9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du nå vet at dette er godværs-venner. De har ikke den nødvendige emosjonelle intelligensen til å stille opp for deg som støttende og lyttende venner. Der har du heldigvis nabovennen din.❤️

Bruk heller disse vennene til å dra deg med ut på lettbeinte ting. Du kan gjerne sende ut en melding til dem «Jeg er nede i et mørke etter at X døde, og sliter litt med å komme meg ut av huset for tiden. Kan dere dra meg med på luftetur? Jeg kan ikke love at jeg alltid er i godt humør, men jeg trenger hjelp av dere til å komme meg ut av huset. På torsdager slutter jeg sent på jobben ellers er jeg ledig fra kl. 1530 alle dager. Noen som vet om noen bra band som spiller snart?» 

Anonymkode: fe050...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg tenker at du nå vet at dette er godværs-venner. De har ikke den nødvendige emosjonelle intelligensen til å stille opp for deg som støttende og lyttende venner. Der har du heldigvis nabovennen din.❤️

Bruk heller disse vennene til å dra deg med ut på lettbeinte ting. Du kan gjerne sende ut en melding til dem «Jeg er nede i et mørke etter at X døde, og sliter litt med å komme meg ut av huset for tiden. Kan dere dra meg med på luftetur? Jeg kan ikke love at jeg alltid er i godt humør, men jeg trenger hjelp av dere til å komme meg ut av huset. På torsdager slutter jeg sent på jobben ellers er jeg ledig fra kl. 1530 alle dager. Noen som vet om noen bra band som spiller snart?» 

Anonymkode: fe050...e3d

Jeg er sykemeldt og ikke i jobb, men kan jo finne på ting likevel

Ts

Anonymkode: 161da...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er i sorg etter at kjæresten døde i fjor høst.

Den første tiden var jeg full av adrenalin og i sjokk, og ønsket bare å være sammen med folk for å slippe å være alene.

Nå etter jul har jeg falt nedi et hull der jeg ikke orker å kontakte noen eller gå på besøk, fordi jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan oppføre meg.

Hodet er fullt av ingenting og alt går tregt for meg.

Ser på tv, hører podkaster, spiser, er på nettet og er i mitt eget selskap, og orker ingenting egentlig, kun det jeg må.

Vet jeg burde kontakte venner men hører jo nesten ingenting fra de.

Fikk en sms i dag der min venn spurte hva jeg gjør på, og da skrev jeg at jeg holder på å finne gravstein, skal til advokat med papirer ang avdødes skatteoppgjør og at jeg skal kjøpe ny sofa.

Er det min jobb eller deres?

Anonymkode: 161da...c52

Syntes det høres ut som at en rakk ut en hånd og sendte deg melding men at du forespeilet at du var opptatt både praktisk og emosjonellt sett....  

Anonymkode: 47f69...860

[AnonymBruker]

Da min mor døde, som jeg hadde et svært nært forhold til, raste min verden sammen. Jeg fungerte på autopilot for å sette opp begravelsen, men etterpå fallt jeg helt sammen. Fra morgen til kveld satt jeg i sofaen, gikk og la meg, stod opp, satt i sofa, la meg. I gud vet hvor mange dager. I den tiden hørte jeg knapt nok noe fra mine venner, de kom med vage invitasjoner om at vi må møtes hvis du har lyst osv. Jeg var ikke i stand til å vurdere det en gang. Ei venninne kom hjem til meg, satt med meg, tok meg med ut, hentet meg til ting, fikk meg i gang. Hun fikk meg til å våkne igjen og jeg setter utrolig pris på det. Nå 2 år etterpå er livet mitt mye tilbake til vanlig, men de vennene som trakk seg bort den gangen, ser meg ikke i øynene i dag og et par har sagt unnskyld. Det er helt greit for meg, men sånn er det, i noen situasjoner så klarer ikke enkelte tunge ting bare. 

Anonymkode: 58241...7f5

[Gjest ti10]

Det er stygt å si det, men sånn er det vel når man gjennomgår en sorg, uansett hva grunnen til sorgen er: Den som opplever det, har behov for å snakke om det og trenger mer tid på det enn venner og nærstående har til å høre på det. 

Med mindre man har gått gjennom noe lignende selv.

Men det er vel gjerne sånn at de rundt ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til det også. De vil jo gjerne at den det gjelder skal komme gjennom det og få det bra igjen, og kan kanskje føle at de "mislykkes" som venn når det er tydelig at den sørgende gir uttrykk for sorg, og sorgen kan jo også komme til uttrykk på flere måter.

Tror man bare må ta tiden til hjelp, det finnes vel ingen fasit, verken for den sørgende eller de rundt.

[AnonymBruker]

I en perfekt verden, så ville vennene dine tatt vare på deg og pleiet vennskapet. 

Vi lever ikke i en perfekt verden. De fleste er mest opptatt av sitt eget liv og sine egne sorger.

Jeg mistet selv "vennene" mine innen et år, da jeg stod i en livskrise. Har fått høre i ettertid at det var min egen feil, da jeg ikke tok noe inaktiv. Jeg var heller ikke noe kjekk å være med på det tidspunktet. Det var også flaut for enkelte av mine "venner", da jeg ikke hadde fasaden på perfekt.

Anonymkode: 63b5c...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I en perfekt verden, så ville vennene dine tatt vare på deg og pleiet vennskapet. 

Vi lever ikke i en perfekt verden. De fleste er mest opptatt av sitt eget liv og sine egne sorger.

Jeg mistet selv "vennene" mine innen et år, da jeg stod i en livskrise. Har fått høre i ettertid at det var min egen feil, da jeg ikke tok noe inaktiv. Jeg var heller ikke noe kjekk å være med på det tidspunktet. Det var også flaut for enkelte av mine "venner", da jeg ikke hadde fasaden på perfekt.

Anonymkode: 63b5c...c99

Det verste er å oppleve hvem de er i akkurat en krise når en trenger de mest, det blir mer byrde til sorgen. Lei for at du opplevde det. At de ikke hadde resurser og evner til å stille opp, og valgte å skylde på deg. 

Anonymkode: 58241...7f5

[AnonymBruker]

Først og fremst ❤️❤️

Jeg tenker at vennene dine mulig ikke vet hva som er rett og galt her, om du plutselig har stengt deg inne så kan det være vanskelig og vite, skal vi ta kontakt eller la henne være. En spurte jo i dag og mulig hun prøvde og høre om du var ledig. Men så svarer du som noen som er i dyp sorg, og det gjør vel at hun tenkte du ville være alene. Jeg råder deg til og sette deg ned og skrive en fellesmelding til dem du anser som viktige venner, og hva du tenker og ønsker av vennene dine.  Fordi jeg tror ikke dem vet hvordan dem skal forholde seg her, og da blir det at dem trekker seg unna. Dem er ikke nødvendigvis dårlige venner, og det er lett og bli selvmedliden og sint fordi man plutselige føler seg alene om alt, og at alle rundt svikter. Jeg ser du går litt i den fella der du er sint fordi du vil at alle skal skjønne og ta kontakt lett og bli bitter. Men vil du være der du vil skylde på dem rundt deg, og miste venner på veien. Eller vil du be om hjelp av dem?jeg håper du skaffer deg hjelp for sorgen, du trenger noen proffe og prate med. Ikke bruk opp vennene dine på det. Du sier familien trakk seg bort ang og finne ut av gravsteinene og du må ordne alt, det viser nok at du tydelig aviser dem uten og mene det. Så det går litt begge veier, men du forventer at dem som skal gjøte jobben og du samtid slår hånden av dem. Når venninne din spurte hva du skulle i dag, var svaret for og gi henne dårlig sammvitighet og et lite stikk på dårlig samvitighet? Eller ønsket du at hun ville komme på besøk? 

Anonymkode: ceb70...ddb

[AnonymBruker]

Hei TS, jeg tror du har skrevet både en og to og åtte tråder her etter dødsfallet. Jeg har reagert på flere av dem og skjønner at du har det vanskelig. Likevel opplever jeg at du er litt ute etter å ta vennene dine for ikke å hjelpe deg riktig. Ingen kan forstå det du går gjennom, men likevel forventer du at de skal forstå? Du ramser opp alt som er vanskelig, men hva slipper du vennene dine til med? Hun som spurte hva du drev med, hvordan fulgte dere opp den samtalen? Det er litt ditt ansvar å ta imot det de vil hjelpe med eller å fortelle dem hva du trenger. Hva skulle du ønske? Istedenfor å svare hele listen av dagens gjøremål, si «i dag har jeg ordnet med praktiske ting etter dødsfallet, men kunne godt trengt en tur ut/en å lage middag med» så kanskje det blir lettere å være der for deg? Om det eneste du vil er å fortelle hvor hardt du har det, så er det dessverre ikke alle som tåler det. Spesielt ikke hvis de senser at du er litt misfornøyd med det de prøver å hjelpe til med. Folk er dårlige i krise, blir redd for å gjøre feil og trekker seg unna om de tror de ikke når inn. 

Anonymkode: aa069...e4d

[AnonymBruker]

Begge veier. Man må tørre og orke å plukke opp telefonen når man behøver det selv. Og jeg beklagde meg gjerne når jeg kjente på at det var lenge siden, eller det var noen som enda en gang fikk være hobbypsykolog.

I begynnelsen er det naturlig at nettverket stiller opp. Men så må man jo innse at deres hverdag fortsetter, og at det ikke er deres sorg, og at en vennskap som blir så ensidig over tid er slitasje. Selv med mannen (som aldri krevde noe) velger jeg ofte å ta meg i nakken og gi han en pause fra mine tanker, og anstrenge meg for å være lykkelig og tilstedeværende (og ofte er det hva som skal til for å være nettopp det). 

Og så var det noen som skrev det veldig godt tidligere i tråden; gode venner tåler at vennskapet har down-perioder. Og vil være der når du igjen har overtid og kapasitet til dem. 

Anonymkode: 39cc4...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Fikk en sms i dag der min venn spurte hva jeg gjør på, og da skrev jeg at jeg holder på å finne gravstein, skal til advokat med papirer ang avdødes skatteoppgjør og at jeg skal kjøpe ny sofa.

Kanskje du kan si at du holder på med de tingene og gjerne vil ha hjelp? Det å sende en sms er jo å ta ansvar for vennskapet, men hvis du avviser de med praktiske oppgaver blir det litt vanskelig for dem.

Anonymkode: dacc0...588

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Først og fremst ❤️❤️

Jeg tenker at vennene dine mulig ikke vet hva som er rett og galt her, om du plutselig har stengt deg inne så kan det være vanskelig og vite, skal vi ta kontakt eller la henne være. En spurte jo i dag og mulig hun prøvde og høre om du var ledig. Men så svarer du som noen som er i dyp sorg, og det gjør vel at hun tenkte du ville være alene. Jeg råder deg til og sette deg ned og skrive en fellesmelding til dem du anser som viktige venner, og hva du tenker og ønsker av vennene dine.  Fordi jeg tror ikke dem vet hvordan dem skal forholde seg her, og da blir det at dem trekker seg unna. Dem er ikke nødvendigvis dårlige venner, og det er lett og bli selvmedliden og sint fordi man plutselige føler seg alene om alt, og at alle rundt svikter. Jeg ser du går litt i den fella der du er sint fordi du vil at alle skal skjønne og ta kontakt lett og bli bitter. Men vil du være der du vil skylde på dem rundt deg, og miste venner på veien. Eller vil du be om hjelp av dem?jeg håper du skaffer deg hjelp for sorgen, du trenger noen proffe og prate med. Ikke bruk opp vennene dine på det. Du sier familien trakk seg bort ang og finne ut av gravsteinene og du må ordne alt, det viser nok at du tydelig aviser dem uten og mene det. Så det går litt begge veier, men du forventer at dem som skal gjøte jobben og du samtid slår hånden av dem. Når venninne din spurte hva du skulle i dag, var svaret for og gi henne dårlig sammvitighet og et lite stikk på dårlig samvitighet? Eller ønsket du at hun ville komme på besøk? 

Anonymkode: ceb70...ddb

1) Familien gikk lei av å lete etter den riktige gravsteinen. Jeg og den ene var enig hele veien, men den andre sa nei til alt, så det var ikke min feil.

2) Jeg har ordnet det meste fordi den ene sa han ikke var interessert i å hjelpe til siden han ikke hadde tid, og den andre hjalp meg med én ting og når jeg spurte om hun kunne gjøre et par andre ting, sa hun at "dette ordner du siden du er så godt i gang".

Har spurt flere ganger om hjelp til ting i prosessen med papirer, men fått det samme svaret, så ikke min feil der heller.

3) Tekstmeldingen jeg fikk fra veninnen min svarte jeg på, og fortalte akkurat hva jeg står i og hvordan jeg har det. Orker ikke å dikte opp at "livet leker" når realiteten er at jeg holder på å velge gravstein til min samboer.

Hun bor langt unna så vi kunne ikke møtes, men avtalte at vi tar en tlf samtale en dag til uken.

Jeg spurte også selvfølgelig hvordan hun har det og hva som skjer i livet hennes.

Ts

Anonymkode: 161da...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje du kan si at du holder på med de tingene og gjerne vil ha hjelp? Det å sende en sms er jo å ta ansvar for vennskapet, men hvis du avviser de med praktiske oppgaver blir det litt vanskelig for dem.

Anonymkode: dacc0...588

Hva skulle jeg ha skrevet da?

Jeg står midt oppi en suppe av offentlige papirer og ting som må gjøres. Skulle gjerne hatt skyss rundt omkring siden jeg ikke har bil, men siden min venn bor 70 mil unna går ikke det.

Ts

Anonymkode: 161da...c52

[AnonymBruker]

Litt begge sider, ts må gi signaler ut om sitt behov for det er lett å tolke at man trenger tid for seg selv om man ikke tar kontakt, men på den andre siden bør riktige venner likevel n ut innimellom.

Anonymkode: 6ee75...04a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hei TS, jeg tror du har skrevet både en og to og åtte tråder her etter dødsfallet. Jeg har reagert på flere av dem og skjønner at du har det vanskelig. Likevel opplever jeg at du er litt ute etter å ta vennene dine for ikke å hjelpe deg riktig. Ingen kan forstå det du går gjennom, men likevel forventer du at de skal forstå? Du ramser opp alt som er vanskelig, men hva slipper du vennene dine til med? Hun som spurte hva du drev med, hvordan fulgte dere opp den samtalen? Det er litt ditt ansvar å ta imot det de vil hjelpe med eller å fortelle dem hva du trenger. Hva skulle du ønske? Istedenfor å svare hele listen av dagens gjøremål, si «i dag har jeg ordnet med praktiske ting etter dødsfallet, men kunne godt trengt en tur ut/en å lage middag med» så kanskje det blir lettere å være der for deg? Om det eneste du vil er å fortelle hvor hardt du har det, så er det dessverre ikke alle som tåler det. Spesielt ikke hvis de senser at du er litt misfornøyd med det de prøver å hjelpe til med. Folk er dårlige i krise, blir redd for å gjøre feil og trekker seg unna om de tror de ikke når inn. 

Anonymkode: aa069...e4d

Hadde skrevet det hvis hun som tok kontakt hadde bodd på samme sted hvor jeg bor.

Ts

Anonymkode: 161da...c52