Hva er så galt med å ville være tynn?

[AnonymBruker]

Jeg er normalvektig (BMI rundt 20?). Når jeg legger litt på meg, nok til at buksene strammer og lårene gnisser litt mot hverandre, føler jeg alltid for å le det vekk og si at "bevares, jeg er jo tynn!!" som om jeg skal vise at jeg ikke har et anstrengt forhold til kropp. Jeg har ikke egentlig et anstrengt forhold til mat; jeg spiser når og hva jeg ønsker, både sunt og usunt, uten å tenke stort over det. Men, jeg liker ikke at buksene strammer og sliter såpass med å finne passende bukser at jeg faktisk er villig til å gå ned i vekt heller enn å skaffe nye, og jeg liker ikke at lårene gnisser; det er ubehagelig og ødelegger buksene. Jeg føler meg fysisk ukomfortabel ved vektoppgang; hele meg føles oppblåst og hoven, og jeg blir trøtt og sliten.

Så, selv om jeg fremdeles er ganske slank vil jeg ned i vekt. Jeg vet dette er en vekt som vil kunne gå ned av seg selv, da det kun er snakk om noen få kilo pluss / minus som er ganske vanlig. Likevel sliter jeg med å gå ned de sta kiloene, men alle forsøk på å få hjelp ender ofte med det samme: at jeg ikke behøver eller burde, eller spørsmål om jeg har en spiseforstyrrelse. Det har jeg ikke. Jeg bare følte meg mye mer energisk og vel i egen kropp da jeg var litt tynnere.

Anonymkode: 9a4ad...a3c

[AnonymBruker]

I våre dager er det et slags "hedersmerke" å være (litt) tjukk. Paradoksalt nok, siden det er minste motstands vei, sånn som forholdene er. 

Jeg synes ikke det er noe galt i å ville være "tynn", så lenge "tynn" er innenfor normal BMI. 

Når det er sagt, er det en kjensgjerning at jo lenger ned i vekt du ønsker å komme, jo lavere må du legge deg på matinntak (eller være i mer aktivitet). En mindre kropp forbruker mindre energi, døgnet og året rundt. 

Et velment råd til slutt: Du fikser dette helt selv. Så derfor: Ikke snakk om vekt med noen. At du går ned i vekt til tross for at du ikke viser typisk "på slankern"-atferd, vil få enkle hjerner til å koke over.

Anonymkode: 0433a...1d8

[Callista]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

I våre dager er det et slags "hedersmerke" å være (litt) tjukk. Paradoksalt nok, siden det er minste motstands vei, sånn som forholdene er. 

Jeg synes ikke det er noe galt i å ville være "tynn", så lenge "tynn" er innenfor normal BMI. 

Når det er sagt, er det en kjensgjerning at jo lenger ned i vekt du ønsker å komme, jo lavere må du legge deg på matinntak (eller være i mer aktivitet). En mindre kropp forbruker mindre energi, døgnet og året rundt. 

Et velment råd til slutt: Du fikser dette helt selv. Så derfor: Ikke snakk om vekt med noen. At du går ned i vekt til tross for at du ikke viser typisk "på slankern"-atferd, vil få enkle hjerner til å koke over.

Anonymkode: 0433a...1d8

Er ikke enig at det er et «hedersmerke» å være (litt) tjukk i dag. Tror det fleste har lyst til å være innenfor normal BMI.

BMI rundt 20 er normalt, så hvis det føles komfortabelt for deg, så synes jeg ikke du skal bry deg om hva andre mener.

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er normalvektig (BMI rundt 20?). Når jeg legger litt på meg, nok til at buksene strammer og lårene gnisser litt mot hverandre, føler jeg alltid for å le det vekk og si at "bevares, jeg er jo tynn!!" som om jeg skal vise at jeg ikke har et anstrengt forhold til kropp. Jeg har ikke egentlig et anstrengt forhold til mat; jeg spiser når og hva jeg ønsker, både sunt og usunt, uten å tenke stort over det. Men, jeg liker ikke at buksene strammer og sliter såpass med å finne passende bukser at jeg faktisk er villig til å gå ned i vekt heller enn å skaffe nye, og jeg liker ikke at lårene gnisser; det er ubehagelig og ødelegger buksene. Jeg føler meg fysisk ukomfortabel ved vektoppgang; hele meg føles oppblåst og hoven, og jeg blir trøtt og sliten.

Så, selv om jeg fremdeles er ganske slank vil jeg ned i vekt. Jeg vet dette er en vekt som vil kunne gå ned av seg selv, da det kun er snakk om noen få kilo pluss / minus som er ganske vanlig. Likevel sliter jeg med å gå ned de sta kiloene, men alle forsøk på å få hjelp ender ofte med det samme: at jeg ikke behøver eller burde, eller spørsmål om jeg har en spiseforstyrrelse. Det har jeg ikke. Jeg bare følte meg mye mer energisk og vel i egen kropp da jeg var litt tynnere.

Anonymkode: 9a4ad...a3c

Det finnes en annen måte å  få kroppslig  godfølelse  og energi.  Jeg anbefaler trening, helst morsom trening. Slanking kan være problematisk fordi man kan miste muskelmasse av det, og da legger man veldig lett på  seg igjen.

Endret 2. februar 2024 av I Grosny

[AnonymBruker]

Bmi sier lite.

Det som teller, er fettprosenten din.

Hvis du ikke trener mye, og spiser bra, er man lett "tynnfeit" på bmi 20. 

Ikke noe galt i å ville være tynnere.

Anonymkode: 1229f...2b9

[Grüner]

Å være tynn, så lenge du har en normal BMI og et normalt kosthold og aktivitetsnivå, er ikke noe problem. Problemet er hvis du spiser veldig lite og/eller trener mye for å holde deg tynn, og blir så besatt av å være tynn at du ikke lenger har en normal livsstil (ikke klarer å spise mat borte med andre i selskap osv fordi du er redd for å spise kaker o.l., ikke kan unnvære en trening fordi du er redd for at da vil du legge på deg). 

Endret 2. februar 2024 av Grüner

[AnonymBruker]

Callista skrev (34 minutter siden):

Er ikke enig at det er et «hedersmerke» å være (litt) tjukk i dag. Tror det fleste har lyst til å være innenfor normal BMI.

Ja, det stemmer nok, men de fleste er ikke villige til å gjøre det som trengs, og de færreste tør å si det til dem. Så blir det isteden “min kropp, mitt valg”, “hormoner”, “kroppen min motarbeider meg”,“alle kropper er forskjellige” og “helse måles ikke i kilo” osv osv. Du kjenner drillen hvis du har vært her inne mer enn 24 timer eller noensinne åpnet et ukeblad 🙃

Anonymkode: 0433a...1d8

[AnonymBruker]

"

Anonymkode: aa19c...5a1

[Ebbeliten]

Hedersmerke å være tjukk?? 🤣 Nå har jeg hørt dét også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det stemmer nok, men de fleste er ikke villige til å gjøre det som trengs, og de færreste tør å si det til dem. Så blir det isteden “min kropp, mitt valg”, “hormoner”, “kroppen min motarbeider meg”,“alle kropper er forskjellige” og “helse måles ikke i kilo” osv osv. Du kjenner drillen hvis du har vært her inne mer enn 24 timer eller noensinne åpnet et ukeblad 🙃

Anonymkode: 0433a...1d8

Jeg hører at du ikke har PCOS 🤣 

Jeg er normalvektig, men det er en daglig kamp når man har en metabolsk sykdom. 

Anonymkode: ef224...798

[AnonymBruker]

Er det noe å skamme seg over da?   Jeg også nekter å bytte ut garderoben, legger jeg på meg noen kilo skal de av igjen.  Har også BMI på 20, syns ikke jeg er fin om jeg veier for mye.     Jeg har spist lite den siste uken og bevisst kuttet ut kveldsmat, snop og spist mindre middag.  Vips ned 1,5 kg.  Nå ska jeg bare ta av 3-4 kg til før sommeren. 

Anonymkode: 46fad...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er normalvektig (BMI rundt 20?). Når jeg legger litt på meg, nok til at buksene strammer og lårene gnisser litt mot hverandre, føler jeg alltid for å le det vekk og si at "bevares, jeg er jo tynn!!" som om jeg skal vise at jeg ikke har et anstrengt forhold til kropp. Jeg har ikke egentlig et anstrengt forhold til mat; jeg spiser når og hva jeg ønsker, både sunt og usunt, uten å tenke stort over det. Men, jeg liker ikke at buksene strammer og sliter såpass med å finne passende bukser at jeg faktisk er villig til å gå ned i vekt heller enn å skaffe nye, og jeg liker ikke at lårene gnisser; det er ubehagelig og ødelegger buksene. Jeg føler meg fysisk ukomfortabel ved vektoppgang; hele meg føles oppblåst og hoven, og jeg blir trøtt og sliten.

Så, selv om jeg fremdeles er ganske slank vil jeg ned i vekt. Jeg vet dette er en vekt som vil kunne gå ned av seg selv, da det kun er snakk om noen få kilo pluss / minus som er ganske vanlig. Likevel sliter jeg med å gå ned de sta kiloene, men alle forsøk på å få hjelp ender ofte med det samme: at jeg ikke behøver eller burde, eller spørsmål om jeg har en spiseforstyrrelse. Det har jeg ikke. Jeg bare følte meg mye mer energisk og vel i egen kropp da jeg var litt tynnere.

Anonymkode: 9a4ad...a3c

Man må gjerne ønske å gå ned i vekt, men når du er i nedre skalaen som normalvektig, så vil du bli undervektig og du slanker deg særlig mer. Så du har nok et litt skjevt bilde på utseende ditt, for alle med bmi på 20 er slanke. Men for all del, gå ned i vekt, men det vil ikke være sundt, og du vil veldig fort bli undervektig. Men det er kanskje den looken du ønsker? 

Anonymkode: 4c899...fde

[AnonymBruker]

Det er litt spesielt å høre at du er så opptatt av vekt/å være tynn. Tenker du noen gang på å trene for helsa sin skyld, eller å sørge for å få i deg god næring som er byggesteiner for en sunn kropp og et langt liv? Virker ikke helt normalt å kun tenke vekt/lBMI/år som gnisser. 

Anonymkode: ded65...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Likevel sliter jeg med å gå ned de sta kiloene, men alle forsøk på å få hjelp ender ofte med det samme: at jeg ikke behøver eller burde, eller spørsmål om jeg har en spiseforstyrrelse. Det har jeg ikke. Jeg bare følte meg mye mer energisk og vel i egen kropp da jeg var litt tynnere.

Anonymkode: 9a4ad...a3c

På hvilken måte har du forsøkt å få hjelp da? Helsevesenet? De vil såklart ikke hjelpe en med bmi 20 å gå ned i vekt. Hvem andre kan du trenge hjelp fra? 

Ville tatt til meg dette rådet fra anonym:

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et velment råd til slutt: Du fikser dette helt selv. Så derfor: Ikke snakk om vekt med noen. At du går ned i vekt til tross for at du ikke viser typisk "på slankern"-atferd, vil få enkle hjerner til å koke over.

Anonymkode: 0433a...1d8

Anonymkode: fd09e...e94

[AnonymBruker]

Hei! Kjenner meg veldig igjen. Låra mine har møtt hverandre nå i fjor høst og jeg liker det ikke. Synes ikke det er noe gøy. Etter fødselen med nr to for et par år siden fikk jeg delte magemuskler og jeg har fortsatt skrukkete navel. Men nå har jeg altså litt synlig mage og lår som gnisser. Jeg får på meg xs, men pga magen føler jeg meg mer komfortabel i løse klær... Men savner den tynnere meg. Vet ikke hva bmien min er, men passer på vekta. Ser bare at jeg må litt lengre ned.

Men det er liksom ikke noe jeg kan snakke om med noen fordi samfunnsmessig har ikke jeg noe å klage over og jeg er "jo tynn", så trenger ikke slanke meg 🙄 

Beste er de dagene jeg våkner med flat mage. 

Men ser jeg har god effekt av å drikke et glass kefir til frokost, spise lunsj i ett tiden og appelsin og te til kvelds. Så spiser jeg heller med barna, men minimalt på morgen og kveld. tenker når jeg føler meg bedre så skal jeg begynne på det igjen, men er litt nedfor for tiden så noen dager spiser jeg masse, mens andre dager går det i redbull.

Anonymkode: 7c64f...339

[Honey Dew]

Fordi en jobber og forsaker ting for å bli tynn. En jobber ikke for å blei feit. Da er det bare å spise.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det stemmer nok, men de fleste er ikke villige til å gjøre det som trengs, og de færreste tør å si det til dem. Så blir det isteden “min kropp, mitt valg”, “hormoner”, “kroppen min motarbeider meg”,“alle kropper er forskjellige” og “helse måles ikke i kilo” osv osv. Du kjenner drillen hvis du har vært her inne mer enn 24 timer eller noensinne åpnet et ukeblad 🙃

Anonymkode: 0433a...1d8

Hva noen føler om kroppen sin er opp til dem ja, så slutt å bitch. Det er også opp til ts.

La folk være så lenge det ikke er fare for livet deres. 

Anonymkode: 97c48...ecd