Du som er kronisk syk

[AnonymBruker]

Har fått beskjed fra ulike helsepersonell  om at jeg må begynne å akseptere at det sannsynligvis ikke blir mer arbeidsliv på meg. Jeg synes det er veldig vanskelig å ta innover meg da jeg fysisk fungerer relativt bra.

Hvordan var denne prosessen for deg? 

Anonymkode: 1cf31...bdf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har fått beskjed fra ulike helsepersonell  om at jeg må begynne å akseptere at det sannsynligvis ikke blir mer arbeidsliv på meg. Jeg synes det er veldig vanskelig å ta innover meg da jeg fysisk fungerer relativt bra.

Hvordan var denne prosessen for deg? 

Anonymkode: 1cf31...bdf

Jeg måtte først gå til psykolog i et halvt år for å bli sykemeldt. Presset meg, nektet å innse at jeg trengte en avbrekk. Og deretter måtte jeg fortsette gå til psykolog for å mestre den beskjeden. Det er tøft. Jeg ville, som jeg gjorde den gang, prøvd alt jeg kunne - omskolere, ny jobb, andre typer utfordringer. Men - å bli ufør betyr ikke aldri jobbe igjen.  Man kan komme tilbake gradert på sikt. 

Anonymkode: 17353...6b6

[AnonymBruker]

Jeg er fysisk syk, og for meg var det på en måte ikke noe annet å gjøre enn å bare overgi seg og akseptere situasjonen. Det ble mye kjemping i en periode fordi jeg ikke ville bli ufør, men så brukte jeg bare så mye krefter på å unngå det uunngåelige. Jeg tenker også at alt ikke må være skrevet i stein, at ting kan endre seg på sikt. Så selv om ting ser umulig ut nå, så kanskje du kan være i gradert stilling om f.eks 4 år.

Anonymkode: b6a0b...fdf

[AnonymBruker]

Det var en befrielse å ikke ha dårlig samvittighet ift sykemeldinger ovenfor jobben da jeg ble ufør. 

Savner det sosiale. Jeg ble ufør for ca 5 år siden og er nå 40. Har innsett at jeg ikke klarer å stå i jobb og setter pris på de små ting, at jeg går fulgt opp ungene mye mer enn hvis jeg hadde vært i jobb, prioriterer hvile og helse fordi jeg må og kan 

Anonymkode: c782b...53a

[Sofakona]

Kronisk syk siden 2016. En sykdom som man ikke kan bli bedre av...går på aap. Vil bli uføretrygdet...ja det høres teit ut..men jeg har vært så mye sykemeldt fra 2016 at det ikke er moro. Jeg har dager jeg klare mye, dager jeg klare litt og dager jeg ikke klarer noe. Jeg vet at jeg ikke funker i arbeidslivet lenger da ingen vil ha en som ikke vet om hun kan jobbe, hvor mye ,lite ..om hun plutselig må gå hjem. Har også 2 barn som skal ha en mor som funker når de kommer hjem. Ikke noe moro.. skulle ønske jeg at frisk og normal som de fleste... kunne gå på jobb ..ha kollegaer og gjøre noe vanlig...men min kropp klarer ikkje det nå..og den vil ikke bli bedre heller 

[AnonymBruker]

Jeg kjempet lenge for å klare å stå i en jobb, og brukte mange år med diverse arbeidsutprøving via nav. Det var til slutt nav-veilederen som sa at jeg burde bli 100% ufør, fordi det ikke var mulig å finne en jobb der jeg klarte å stå over tid uten å bli for sliten i perioder. 

Det var en sorg å akseptere at mitt liv i arbeidslivet var over. Samtidig var det også en lettelse å kunne å slappe av, og ikke kjempe så hardt hele tiden.

Jeg savner det sosiale, og det å ha jobb. Samtidig kjenner jeg, nå som kroppen verker etter kulden vi hadde, at det har vært veldig godt å slippe. Nå har jeg hatt et par timer overskudd hver dag til barna mine, og jeg får gjort ihvertfall noe husarbeid.

Det viktigste for meg nå er å klare å være en god mor til barna mine. Jeg har en liten gutt som noen ganger er redd for at mamma må på sykehuset igjen. Det kan jeg forhindre, dersom jeg tar hensyn til min egen helse.

Anonymkode: bf4b0...17d

[AnonymBruker]

Jeg ble deprimert en stund og brukte et års tid på å forsone meg med tanken.

I dag, flere år senere, har jeg fått medisiner som ikke fantes den gangen og jobber 50%. Hadde aldri kunnet forestille meg at dette skulle skje. Man vet virkelig aldri hva fremtiden bringer.

Anonymkode: ecb20...7a7

[AnonymBruker]

Kronisk syk siden jeg var 19. så snart 30 år nå! Ufør siden jeg var 26. I dag jobber jeg 30% og det har jeg gjort i åtte år. At jeg fikk ro uten mas og kjas fra det som het trygdekontoret den gangen, gjorde at jeg klarte å stable meg litt opp igjen. Men enda sliter jeg med å godta 100% at ting er som de er. Jeg hater å være syk. 

Anonymkode: 03939...c0a

[AnonymBruker]

Det var ikke lett å bli ufør. Jeg var voksen med barn og hadde nettopp kommet ut i fast jobb og ny utdannelse så smalt det og jeg gikk av og på sykemelding hele tiden. Det gode med å være ufør er å slippe den evinnelige dårlige samvittigheten (spiser opp selvfølelsen) for at man stadig er sykmeldt, aldri fungerer 100% de dagene man er på jobb (enda jeg jobbet 50%). Og, jeg skulle sååå gjerne jobbet men nå kan jeg i det minste leve litt når jeg har noen gode timer.

Anonymkode: 2ad07...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har fått beskjed fra ulike helsepersonell  om at jeg må begynne å akseptere at det sannsynligvis ikke blir mer arbeidsliv på meg. Jeg synes det er veldig vanskelig å ta innover meg da jeg fysisk fungerer relativt bra.

Hvordan var denne prosessen for deg? 

Anonymkode: 1cf31...bdf

Vit at ting kan endre seg. Når jeg først fikk min kroniske sykdom var jeg ekstremt dårlig. I tillegg var jeg ung og hadde ikke enda kommet ut i arbeidslivet. Husker jeg gikk på videregående og var nesten ferdig når jeg satt i et møte med en rådgiver fra skolen, helsesykepleier og ei dame fra det lokale NAV kontoret for å prate om det å være kronisk syk og muligheter for å få en jobb og få tilrettelegging. Rådgiver fra skolen var helt super og positivt innstilt. Dama fra NAV var mega skeptisk til om det egentlig var mulig å tilrettelegge greit for meg i noen som helst jobb. Jeg ble litt demotivert av det og lei meg. Helsesykepleier må ha lagt merke til det fordi hun sa til meg etterpå på tomannshånd at "du trenger jo ikke tenke og stresse så fælt over dette. Du er jo så syk at du kommer jo mest sannsynlig til å bli ufør snart og være det resten av livet"

 

Jeg hadde ikke ord. Helt målløs. Var redd hun hadde rett. Men nå har jeg to deltidsjobber samtidig som jeg studerer en bachelor og føler meg bra og symptomfri fra sykdommen med rett behandling og rette medisiner. 

Anonymkode: a6a9d...9fc

[Helene]

Prosessen min var vanskelig. Fikk migrene som 12 åring. Hadde aldri trodd eller tenkt at jeg skulle bli ufør. Lang historie kort. Du må tenke på deg selv og resten av hverdagene dine. 

[AnonymBruker]

Det er en sorgprosess. Ble ufør for halvannet år siden og går fortsatt rundt og planlegger hvordan jeg skal få til en deltidsjobb om et par år. Samtidig har jeg begynt å trene, være litt mer sosial og ha faste rutiner slik at hverdagen på en måte en jobben nå. Det har økt livskvaliteten betraktelig fra AAP tiden. 

Anonymkode: 104fd...850

[AnonymBruker]

Så mange sterke historier, så tøffe dere er! Folk skulle bare visst hvor tøft det er å stå med det ene beinet i trygdekassa 😞

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjempet lenge for å klare å stå i en jobb, og brukte mange år med diverse arbeidsutprøving via nav. Det var til slutt nav-veilederen som sa at jeg burde bli 100% ufør, fordi det ikke var mulig å finne en jobb der jeg klarte å stå over tid uten å bli for sliten i perioder. 

Det var en sorg å akseptere at mitt liv i arbeidslivet var over. Samtidig var det også en lettelse å kunne å slappe av, og ikke kjempe så hardt hele tiden.

Jeg savner det sosiale, og det å ha jobb. Samtidig kjenner jeg, nå som kroppen verker etter kulden vi hadde, at det har vært veldig godt å slippe. Nå har jeg hatt et par timer overskudd hver dag til barna mine, og jeg får gjort ihvertfall noe husarbeid.

Det viktigste for meg nå er å klare å være en god mor til barna mine. Jeg har en liten gutt som noen ganger er redd for at mamma må på sykehuset igjen. Det kan jeg forhindre, dersom jeg tar hensyn til min egen helse.

Anonymkode: bf4b0...17d

Jeg har også kjempet i flere år som deg. Med nebb og klør. Av og på sykemeldinger i ett sett. En lege sa noe som traff meg litt «det er ikke meningen at alt skal måtte være en kamp. Det er ikke meningen at du skal måtte kjempe deg til og fra jobb hver dag». Det er jo et poeng.

Det hadde vært en befrielse å slippe å ta kampen hver dag, men så skulle man jo bare ønske at man var frisk og normal og at det å stå i jobb ikke hadde vært noe man må kjempe for. Venter fremdeles på den dagen det mirakuløst ikke er en kamp lenger 🤔

ts

Anonymkode: 1cf31...bdf

[AnonymBruker]

Noen er glade for å ikke høre mer fra NAV også.

Anonymkode: dadd1...74a

[AnonymBruker]

Jeg ble gradvis sykere og sykere over et tiår. Klarte ikke å dusje uten hjelp fra hjemmesykepleien men på jobb det skulle jeg! Til slutt klarte jeg ikke lenger skrive på tastatur og da stemmen sviktet så klarte jeg ikke å fungere på jobb.

Jeg savner det helt enormt! Både det sosiale og også det å få brukt hjernen til noe, og aller mest det å ha en verdi for samfunnet. 

Anonymkode: 181da...2ec