Problemene hans tærer på forholdet: Venter jeg forgjeves?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene og har vært i et forhold i cirka 2,5 år med en fantastisk fyr. Da vi møttes skrev han på en mastergrad i et fag han elsker. Han er utrolig intelligent og fremsto dedikert i det han studerte. 
 

Ganske kort tid etter vi møttes forsto jeg imidlertid at han slet med denne masteroppgaven. Månedene gikk og han leverte aldri. Det har han ennå ikke gjort. 
 

De første månedene-året var dette et svært vanskelig tema å snakke om. Han lukket seg helt og jeg turte sjeldent å spørre ettersom han virker så plaget, nedstemt og irritert når jeg tok det opp. Heldigvis fikk han etterhvert hjelp hos psykolog slik at han lærte å snakke mer åpent og ikke lukke seg så voldsomt.
 

Konsekvensen av den ikke-leverte mastergraden, samt at han ikke snakket om det/tok tak i problemet, ble både at han slet økonomisk ettersom at han mistet studiestøtte og at selvtilliten hans har falt veldig. Han sliter selv med å sette ord på hvorfor det gikk «så galt». Det virker som det er en kombinasjon av at han har hatt alt for strenge krav til seg selv, at han slet med å sitte alene å jobbe, og ikke minst at tiden som gikk gjorde selvbildet og motivasjonen lavere og lavere.

Jeg er på min side veldig ærlig og direkte. Jeg har mange baller i luften og har hatt flere gode jobber. Nå er jeg en dedikert student. 
 

Han har måtte ta en jobb i bemanningsbyrå innenfor noe helt «irrelevant» sammenlignet med hva han studerte og skulle skrive master i. Situasjonen gikk så langt at han måtte ta første jobb han fikk tilbud fra da han ikke fikk noe tilbud fra relevante jobber pga han ikke har master.

Nå føler jeg at jeg går og venter på at situasjonen skal endre seg og at jeg skal få en «bedre» versjon av han. Likevel skjer det lite. Han vil skrive og levere mastergraden, men sliter fortsatt med å snakke om det. Han er nok veldig redd.

Samtidig tærer denne situasjonen veldig på mine følelser for han. Jeg sliter med å stole på at han tar ansvar for seg selv. Da vi møttes fikk jeg veldig inntrykk av at han tok ansvar, var aktiv og dedikert. Slik fremstår han ikke nå. På samme måte som han kan si at han har planer om å levere mastergraden, kan han si at han ønsker å bli mer aktiv, gå på ski, klatre etc. Men ingenting skjer.

 

Vi har hatt mange store og alvorlige samtaler hvor jeg har fortalt hvordan jeg føler det. Jeg har sagt at dette gjør meg usikker på forholdet og at jeg stadig går og venter på at ting skal forandre seg. Han tar det veldig alvorlig og jeg får inntrykk av at han forstår, likevel skjer lite. 
 

Det jeg lurer på er om jeg venter forgjeves? Jeg har virkelig lyst å være sammen med han, men nå begynner det å bygge seg opp en voldsom frustrasjon og irritasjon. Håper noen har noen gode refleksjoner å komme med
 

 

Anonymkode: 384b5...1a7

[AnonymBruker]

Høres ut som om at du må la han gå, og heller fokusere på deg selv.

Den eneste som kan gjøre noe for han, er han selv.

Kanskje det at du forlater blir å gi han et spark bak. 

Men om du blir, kommer du til å bli bremset av han, og tilslutt få et ulykkelig liv.

Anonymkode: 29bc1...e5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene og har vært i et forhold i cirka 2,5 år med en fantastisk fyr. Da vi møttes skrev han på en mastergrad i et fag han elsker. Han er utrolig intelligent og fremsto dedikert i det han studerte. 
 

Ganske kort tid etter vi møttes forsto jeg imidlertid at han slet med denne masteroppgaven. Månedene gikk og han leverte aldri. Det har han ennå ikke gjort. 
 

De første månedene-året var dette et svært vanskelig tema å snakke om. Han lukket seg helt og jeg turte sjeldent å spørre ettersom han virker så plaget, nedstemt og irritert når jeg tok det opp. Heldigvis fikk han etterhvert hjelp hos psykolog slik at han lærte å snakke mer åpent og ikke lukke seg så voldsomt.
 

Konsekvensen av den ikke-leverte mastergraden, samt at han ikke snakket om det/tok tak i problemet, ble både at han slet økonomisk ettersom at han mistet studiestøtte og at selvtilliten hans har falt veldig. Han sliter selv med å sette ord på hvorfor det gikk «så galt». Det virker som det er en kombinasjon av at han har hatt alt for strenge krav til seg selv, at han slet med å sitte alene å jobbe, og ikke minst at tiden som gikk gjorde selvbildet og motivasjonen lavere og lavere.

Jeg er på min side veldig ærlig og direkte. Jeg har mange baller i luften og har hatt flere gode jobber. Nå er jeg en dedikert student. 
 

Han har måtte ta en jobb i bemanningsbyrå innenfor noe helt «irrelevant» sammenlignet med hva han studerte og skulle skrive master i. Situasjonen gikk så langt at han måtte ta første jobb han fikk tilbud fra da han ikke fikk noe tilbud fra relevante jobber pga han ikke har master.

Nå føler jeg at jeg går og venter på at situasjonen skal endre seg og at jeg skal få en «bedre» versjon av han. Likevel skjer det lite. Han vil skrive og levere mastergraden, men sliter fortsatt med å snakke om det. Han er nok veldig redd.

Samtidig tærer denne situasjonen veldig på mine følelser for han. Jeg sliter med å stole på at han tar ansvar for seg selv. Da vi møttes fikk jeg veldig inntrykk av at han tok ansvar, var aktiv og dedikert. Slik fremstår han ikke nå. På samme måte som han kan si at han har planer om å levere mastergraden, kan han si at han ønsker å bli mer aktiv, gå på ski, klatre etc. Men ingenting skjer.

 

Vi har hatt mange store og alvorlige samtaler hvor jeg har fortalt hvordan jeg føler det. Jeg har sagt at dette gjør meg usikker på forholdet og at jeg stadig går og venter på at ting skal forandre seg. Han tar det veldig alvorlig og jeg får inntrykk av at han forstår, likevel skjer lite. 
 

Det jeg lurer på er om jeg venter forgjeves? Jeg har virkelig lyst å være sammen med han, men nå begynner det å bygge seg opp en voldsom frustrasjon og irritasjon. Håper noen har noen gode refleksjoner å komme med
 

 

Anonymkode: 384b5...1a7

Slet litt med å forstå hva som egentlig er problemet?

Er problemet ditt at han ikke leverte masteroppgaven sin? Samme pokker for deg det vel? 
 

Hvorfor er du så opptatt av hva han jobber med, og den oppgaven? Lukter litt rødt flagg for å være ærlig.

Anonymkode: d4139...d04

[AnonymBruker]

Han har vist deg hvordan han er. Spørsmålet er om de gode kvalitetene hans er såpass at du kan leve med en mann som ikke får levert sin master?

Anonymkode: f2314...fa3

[AnonymBruker]

For mange år siden var jeg der din kjæreste er nå. Jeg slet med å fullføre mastergraden og jeg slet psykisk. Kjæresten min synes det var vanskelig å se min nedadgående spiral. Da han brøt sammen i tårer skjønte jeg at jeg måtte ta grep, eller miste han og fremtiden vår sammen.
 

Jeg gav opp mastergraden, brukte bacheloren og fikk meg jobb via bemanningsbyrå. Jeg tok det jeg fikk og bygde opp erfaring. Det kostet tårer og kamper mot min egen psyke, men jeg tok kampen.
 

I dag har jeg en god fast jobb som jeg trives med. Den er ikke relevant for det jeg studerte, men det er jeg egentlig glad for. Jeg tjener helt gjennomsnittlig og har ingen fantastisk karriere, men jeg trives og kan ta vare på og ansvar for meg selv.

 

Kjæresten min ble hos meg. Vi er i dag gift og har barn sammen. Det er et godt ekteskap hvor vi har det virkelig fint sammen.

 

Du kan ikke ta kampen for kjæresten din, men finn ut av hvor du legger verdiene dine. Er denne mastergraden og karrieren viktig for deg? Tar kjæresten din grep og prøver å gå fremover i livet? Hva slags kjærester er dere for hverandre i denne vanskelige perioden?

 

Hvis dere begge jobber for det er jeg sikker på at dere kan skape noe bra sammen, men svaret er ikke alltid en mastergrad. Du kan heller ikke redde andre- de må redde seg selv, men du kan velge å hjelpe til. Tiden er også dyrebar. Er han/ dere verdt det?

Anonymkode: 7a5c7...b9f

[LadeJarl]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

 

 

 

Anonymkode: 384b5...1a7

 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Håper noen har noen gode refleksjoner å komme med
 

Ser du for deg et forhold med unger.. bikkje..Tesla..og masse lån og ansvar med denne mannen her? 

På et eller annet tidspunkt i den prossessen jeg grovskisserte ovenfor her kommer du til å trenge en armkrok å krype inn i...og du trenger å føle deg trygg på der inne at mannen som holder rundt deg vil bære deg gjennom stormen..

Pakk og dra..og se deg aldri tilbake..Det han har er medfødt..og du ønsker heller ikke de genene i dine framtidige barn ..

Endret 17. januar 2024 av LadeJarl

[AnonymBruker]

Han er en drømmer. Han skal gjøre ditten, han skal gjøre datten... en gang i fremtiden, snart, kanskje neste år... 

Og ingenting skjer.

Vil du spille livet ditt i evig venteposisjon? 

 

Anonymkode: 4ea05...3b6

[AnonymBruker]

Partner setter seg mål, men sliter med gjennomføringen. Da er det bedre å senke ambisjonene og heller plukke noen seiere underveis. Hvis ikke blir det nederlag på nederlag. 

Tror dere begge lider av mastersyken. At det ikke går an å få en god jobb uten master, er bare tøys. Men hvis du mangler gjennomføringsevne er det verre.

Jeg er en halvstudert røver og har hatt fått lederjobber "kastet" etter meg. Det er når du kommer ut i jobb du får vist i praksis hva du er god for. Et papir med eller uten master er ikke avgjørende.

Anonymkode: 9ce2f...4c9

[AnonymBruker]

Du virker opptatt av status 

Anonymkode: 23186...98f

[Fighter83]

Om du kun valgte han fordi han straks hadde en mastergrad og synes resten av pakka var superbra men ikke super nok om masteren ikke blir fullført så synes jeg du bare kan gå videre. Da er du kun ute etter status og ikke i han som person, sånn egentlig.

Akkurat nå trenger han en som velger han akkurat som han er, for sånn her sårbar kan han være flere ganger de neste 50 årene. 

Det er ikke sikkert han klarer å levere noe master før han endelig har opparbeidet seg en buffer til å gjøre dette, det kan ta noen år til. Og samtidig må han være klar for å jobbe med masteroppgaven samtidig. 

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg får ikke inntrykk av at det er statusen TS er opptatt av, men den manglende gjennomføringsevnen, og ikke minst den manglende evnen til å snakke om problemet. Det er slitsomt å leve med noen som aldri gjør det de sier de skal gjøre, og i tillegg ikke klarer å snakke om det. 

Hva hvis TS sier at hun vil kjøpe leilighet, gifte seg, få barn? Kommer det til å skje, eller blir det noe han skyver foran seg i årevis?

 

[Snop]

Om han kommer til å ta seg sammen er helt umulig å svare på. Min mann tok seg sammen, men det tok ca 3 år, en adhd-diagnose og medisiner, terapi og helt vilt mye tålmodighet fra meg (selv om jeg gråt masse).

[Tulling]

Forstår godt at manglende evne til å ta tak i problemer er lite attraktivt. Hvis situasjonen har stått stille i 2 år uten at han har klart å ta grep er der rimelig å vurdere om at veien videre blir uten han. Det er ok å ga problemer, så lenge man gjør det beste ut av situasjonen. Siden han ikke høres spesielt åpen ut i forhold til å snakke om det virker dette litt dødfødt. Og det har ingenting med manglende master å gjøre. Kan kanskje sidestilles med deprimert mann som nekter å oppsøke hjelp. Går ikke an å hjelpe den som ikke er villig til å hjelpe seg selv.

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg sliter med å stole på at han tar ansvar for seg selv. Da vi møttes fikk jeg veldig inntrykk av at han tok ansvar, var aktiv og dedikert. Slik fremstår han ikke nå. På samme måte som han kan si at han har planer om å levere mastergraden, kan han si at han ønsker å bli mer aktiv, gå på ski, klatre etc. Men ingenting skjer.

Her kommer du inn på noe viktig og det er noe mye større enn at han ikke leverer inn masteroppgaven. Det at han ikke leverer inn oppgaven er kun et utfall av et grunnleggende personlighetstrekk; han mangler gjennomføringsevne. Det du sier du fikk inntrykk av at han var aktiv og tok ansvar da dere møttes; skyldtes det handlingene hans eller var det basert på hva han fortalte? For hvis han er av typen til å framstille seg som mer oppegående enn han er så er det egentlig verre enn om han innrømmer at han trives best med å ta ting med ro.

Det spørs om du fokuserer på den masteroppgaven fordi det er noe håndfast å måle han etter. Men jeg tror at du kommer deg lenger med å se på hele personligheten. Hvis denne tiltaksløsheten irriterer deg nå så kan du prøve å se for deg hvordan det blir når dere har barn og han er enig i målene deres men det er i praksis opp til deg å dra lasset og oppnå dem.

Du er sikkert enig i at du ikke passer sammen med alle personligheter, eller at det ikke er alle personligheter som er attraktive for deg. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. Det er bare fornuftig for å ikke etablere seg med feil person.

[Gjest Anonvm]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har hatt mange store og alvorlige samtaler hvor jeg har fortalt hvordan jeg føler det

Dette tror jeg gjør vondt verre. 

Din kjæreste har det som mange andre studenter. Et stort flertall av studentene på høyere grad får psykiske vansker. 

Så jeg tenker du må klatre ned fra ryggen hans. For du kan gjøre han enda sykere. 

Inni seg slår han seg sjøl ihjel. Utenfor driver du å sparker på han. 

Dette er det viktig at du forstår. 

Om du ikke roer deg ned er det best for han at du går. Da vil han nok også klare å levere masteren sin. 

Du er jo ganske slem med han.