Hvordan vite om man skal gå eller bli i langt forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i tjue år, vi møttes i tjueårene. Vi har ikke barn. Det siste året har vært veldig tungt, han har vært deprimert, antagelig, hatt for lite penger, jeg har bekymret meg veldig mye på hans  vegne og gjort mye for at han har skullet komme seg
opp igjen. Jeg er en veldig handlingsorientert person mens han ikke har så mye initiativ. Det er blitt mye klaging og "stakkars meg"-stemning, noe som jo ikke akkurat er tennende. Siste halvåret har jeg merket at jeg blir mindre og mindre tent på ham, vi har bare sex et par ganger i måneden og plutselig har jeg begynt å tenke på en evt fremtid uten ham. Det har jeg ikke gjort før.
Jeg lurer på om forholdet egentlig er ved veis ende, men det er så vanskelig å vite hva som er rett!
Når jeg nå er blitt bevisst dette, er det selvfølgelig også fordi jeg har møtt en annen, bare platonisk nå, som veldig tydelig viser sin interesse og er ekstremt begeistret for meg som person. Jeg kjenner jeg får så mye energi og oppdrift av denne andre. Men jeg aner jo ikke om han er mer riktig for meg.
Det jeg vet, er at jeg har kjent denne nye typen i noen år og aldri tenkt over ham (han har fortalt meg han har likt meg fra første stund) før nå som mitt eget forhold har vært så problematisk.
Det er jo bare jeg som kan vite hva som er riktig for meg i fremtiden, men har noen erfaringer, råd eller tips?
Jeg er så utrolig usikker på hva jeg bør gjøre, det er jo heller ikke rettferdig å bli i et forhold om jeg utvikler sterke følelser for en annen, det er dårlig gjort mot partneren min det og. Men tanken på å knuse ham ved å gå, er også helt forferdelig. Likevel er jeg litt overrasket over at han ikke har sagt han er redd for det. Jeg føler at jeg blir tatt for gitt. Han hadde for eksempel ikke råd til julegave til meg i år, ga et kort, da, men det føltes litt som et slag i magen, at han ikke hadde klart å spare til det en gang...

Anonymkode: 04821...b1f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært sammen med mannen min i tjue år, vi møttes i tjueårene. Vi har ikke barn. Det siste året har vært veldig tungt, han har vært deprimert, antagelig, hatt for lite penger, jeg har bekymret meg veldig mye på hans  vegne og gjort mye for at han har skullet komme seg
opp igjen. Jeg er en veldig handlingsorientert person mens han ikke har så mye initiativ. Det er blitt mye klaging og "stakkars meg"-stemning, noe som jo ikke akkurat er tennende. Siste halvåret har jeg merket at jeg blir mindre og mindre tent på ham, vi har bare sex et par ganger i måneden og plutselig har jeg begynt å tenke på en evt fremtid uten ham. Det har jeg ikke gjort før.
Jeg lurer på om forholdet egentlig er ved veis ende, men det er så vanskelig å vite hva som er rett!
Når jeg nå er blitt bevisst dette, er det selvfølgelig også fordi jeg har møtt en annen, bare platonisk nå, som veldig tydelig viser sin interesse og er ekstremt begeistret for meg som person. Jeg kjenner jeg får så mye energi og oppdrift av denne andre. Men jeg aner jo ikke om han er mer riktig for meg.
Det jeg vet, er at jeg har kjent denne nye typen i noen år og aldri tenkt over ham (han har fortalt meg han har likt meg fra første stund) før nå som mitt eget forhold har vært så problematisk.
Det er jo bare jeg som kan vite hva som er riktig for meg i fremtiden, men har noen erfaringer, råd eller tips?
Jeg er så utrolig usikker på hva jeg bør gjøre, det er jo heller ikke rettferdig å bli i et forhold om jeg utvikler sterke følelser for en annen, det er dårlig gjort mot partneren min det og. Men tanken på å knuse ham ved å gå, er også helt forferdelig. Likevel er jeg litt overrasket over at han ikke har sagt han er redd for det. Jeg føler at jeg blir tatt for gitt. Han hadde for eksempel ikke råd til julegave til meg i år, ga et kort, da, men det føltes litt som et slag i magen, at han ikke hadde klart å spare til det en gang...

Anonymkode: 04821...b1f

bla bla bla, gresset er grønnere på  den andre siden, bla bla bla, han nye ser det virkelige meg, bla bla bla ...🤮

Anonymkode: 58525...b39

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

bla bla bla, gresset er grønnere på  den andre siden, bla bla bla, han nye ser det virkelige meg, bla bla bla ...🤮

Anonymkode: 58525...b39

Dust, hvorfor gidder du å  bruke tida di på å være så negativ og kjip? Forhold må jobbes med, det er ikke bare å si "jeg er gift så det skal jeg alltid forbli". Det er ikke nødvendigvis fair mot han, eller mot meg selv.

Anonymkode: 04821...b1f

[Nooni]

Det jeg ikke forstår er hvorfor du er usikker. 

Du er ansvarlig for deg selv og din egen lykke. Du har ikke et ansvar for å bli i et forhold med en som du ikke har det bra med. 
Ja, selvfølgelig skal man forsøke å jobbe med forholdet man har/er i, men på et tidspunkt så må man si at nok er nok. Å være i et forhold hvor man får like mye som man gir, hvor man blir sett, ikke bare ser og hvor nærheten er genuin og ekte er vakkert. Du er voksen, du har erfaring og har alle sjanser for å finne noen som matcher deg bedre. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Dust, hvorfor gidder du å  bruke tida di på å være så negativ og kjip? Forhold må jobbes med, det er ikke bare å si "jeg er gift så det skal jeg alltid forbli". Det er ikke nødvendigvis fair mot han, eller mot meg selv.

Anonymkode: 04821...b1f

OK, vi tar det sånn da. Til TS, du pleier og vanner et gryende forhold med en fyr som har sirkulert rundt deg i årevis og ventet på det rette tidspunktet. Det har kommet nå, og han overstrømmer deg med alt du har "manglet" med mannen din. Hvordan tror du dette ender ? 

 

Du burde tatt tak i forholdet ditt for lenge siden og jobbet med det, isteden for å la deg forføre av en eller annen fyr som åpenbart leser deg som en åpen bok - trolig fordi du er fortrolig med ham etc. 

Anonymkode: 58525...b39

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Nooni said:

Det jeg ikke forstår er hvorfor du er usikker. 

Du er ansvarlig for deg selv og din egen lykke. Du har ikke et ansvar for å bli i et forhold med en som du ikke har det bra med. 
Ja, selvfølgelig skal man forsøke å jobbe med forholdet man har/er i, men på et tidspunkt så må man si at nok er nok. Å være i et forhold hvor man får like mye som man gir, hvor man blir sett, ikke bare ser og hvor nærheten er genuin og ekte er vakkert. Du er voksen, du har erfaring og har alle sjanser for å finne noen som matcher deg bedre. 

Takk, og ja, jeg vet jo at det ikke er bra eller bærekraftig slik det er nå, men jeg føler veldig på alle årene med han som min beste venn, og at jeg har et ansvar for ham, og så tenker jeg at "skal jeg ikke holde ut et dårlig år, men bare stikke av?"

Anonymkode: 04821...b1f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Takk, og ja, jeg vet jo at det ikke er bra eller bærekraftig slik det er nå, men jeg føler veldig på alle årene med han som min beste venn, og at jeg har et ansvar for ham, og så tenker jeg at "skal jeg ikke holde ut et dårlig år, men bare stikke av?"

Anonymkode: 04821...b1f

Du har et ansvar for ham, og han har et ansvar for deg. det er essensen i ethvert forhold - man bærer hverandre i tunge perioder. Jobb med forholdet ditt og kutt ut han der musejegern - helt. 

Anonymkode: 58525...b39

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

OK, vi tar det sånn da. Til TS, du pleier og vanner et gryende forhold med en fyr som har sirkulert rundt deg i årevis og ventet på det rette tidspunktet. Det har kommet nå, og han overstrømmer deg med alt du har "manglet" med mannen din. Hvordan tror du dette ender ? 

 

Du burde tatt tak i forholdet ditt for lenge siden og jobbet med det, isteden for å la deg forføre av en eller annen fyr som åpenbart leser deg som en åpen bok - trolig fordi du er fortrolig med ham etc. 

Anonymkode: 58525...b39

Ok, da forsto jeg litt mer hva du mente, og du kan jo har rett i noe av det. Mannen min og jeg har slitt i hele år, kranglet mye for første gang,  jeg føler virkelig at jeg har tatt tak i problemene våre og adressert dem, men det har ikke blitt noen klar løsning, mye status quo.
Jeg forteller ikke denne andre noe detaljert om forholdet mitt, det syns jeg ikke passer seg, og det er ikke ofte vi treffes, men da er det enorm kjemi. Men sånt aner man jo heller ikke om vil vare.
Noen ganger er det jo riktig å gå, jeg lurer bare på om det er det nå. Orker ikke tanken på å såre ham så mye, samtidig mener jeg han burde ha vært redd for at dette vil skje.
Jeg lurer rett og slett på når jeg vil være sikker i min sak, har vært usikker så lenge og det er så slitsomt!

Anonymkode: 04821...b1f

[Nooni]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk, og ja, jeg vet jo at det ikke er bra eller bærekraftig slik det er nå, men jeg føler veldig på alle årene med han som min beste venn, og at jeg har et ansvar for ham, og så tenker jeg at "skal jeg ikke holde ut et dårlig år, men bare stikke av?"

Anonymkode: 04821...b1f

Jeg syns at du gjerne kan være/bli litt mer selvhevdende, og med det så mener jeg at du forholder deg mer tydelig til grenseoppgangene. Hvem har ansvar for hva. 

Dere har ansvar for det forholdet dere har sammen og forsøke å jobbe med det. Det er ingen fasit på hvor lenge eller hva du skal gjøre. Hvis du føler at du har nådd punktet at "nok er nok", så er det nok. Jeg tenker at det er av betydning at dere har levd sammen i mange år, du har jo ikke akkurat løpt ved første anledning. 

Så er det hver av dere, og du vet hva jeg skal skrive. Du har ansvar for ditt liv og din lykke og han har ansvar for sitt. Hvis ikke han orker/gidder/vil ta ansvar for livet sitt, gjøre det som er nødvendig for å ivareta de relasjonene rundt seg, så er det hans valg. Du kan selvsagt vente på at et under skal skje, men det kan også hende at du skal følge magefølelsen. For alt du vet er det det som skal til for at han faktisk tar tak i livet sitt og gjør gode valg. Så vil han uansett leve et godt liv videre. 

Du kan velge å se på det som at du stikker av. Jeg skulle ønske at du heller så på det som at du tar et ansvar for eget liv og egen lykke. Livet ditt kommer ikke tilbake. Tiden som har gått har gått. Ønsker du endring, ønsker du å oppleve noe annet, så må du ta et valg. Jeg håper at du tar deg tid til å finne deg selv før du inngår nytt forhold - hvis du flytter. 

Alt godt til deg. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Nooni said:

Jeg syns at du gjerne kan være/bli litt mer selvhevdende, og med det så mener jeg at du forholder deg mer tydelig til grenseoppgangene. Hvem har ansvar for hva. 

Dere har ansvar for det forholdet dere har sammen og forsøke å jobbe med det. Det er ingen fasit på hvor lenge eller hva du skal gjøre. Hvis du føler at du har nådd punktet at "nok er nok", så er det nok. Jeg tenker at det er av betydning at dere har levd sammen i mange år, du har jo ikke akkurat løpt ved første anledning. 

Så er det hver av dere, og du vet hva jeg skal skrive. Du har ansvar for ditt liv og din lykke og han har ansvar for sitt. Hvis ikke han orker/gidder/vil ta ansvar for livet sitt, gjøre det som er nødvendig for å ivareta de relasjonene rundt seg, så er det hans valg. Du kan selvsagt vente på at et under skal skje, men det kan også hende at du skal følge magefølelsen. For alt du vet er det det som skal til for at han faktisk tar tak i livet sitt og gjør gode valg. Så vil han uansett leve et godt liv videre. 

Du kan velge å se på det som at du stikker av. Jeg skulle ønske at du heller så på det som at du tar et ansvar for eget liv og egen lykke. Livet ditt kommer ikke tilbake. Tiden som har gått har gått. Ønsker du endring, ønsker du å oppleve noe annet, så må du ta et valg. Jeg håper at du tar deg tid til å finne deg selv før du inngår nytt forhold - hvis du flytter. 

Alt godt til deg. 

Tusen hjertelig takk, jeg ble veldig truffet av dette. Jeg har tenkt enormt mye, og bekymret meg veldig mye, for hans liv, mens jeg ikke har tenkt så mye på mitt eget, bare at jeg skal få hjulpet ham.
Det er jo faktisk mulig at jeg har skjemt ham bort litt, at han har blitt slappere enn han egentlig ville vært fordi jeg har vært sikkerhetsnett hele veien.
Jeg satte foten ned på at han ikke kunne få låne flere penger av meg, selv om vi er gift syns jeg det blir galt at jeg skal måtte brødfø oss begge i perioder bare fordi han ikke får ut fingeren og får seg mer jobb. (Han har en jobb som går opp og ned i aktive og mindre aktive perioder.)
Det er jo ikke bra for ham at jeg går rundt og tenker slik heller, jeg er bare sjokkert over at det har skjedd, jeg tenkte alltid at vi skulle være sammen for alltid.

Anonymkode: 04821...b1f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ok, da forsto jeg litt mer hva du mente, og du kan jo har rett i noe av det. Mannen min og jeg har slitt i hele år, kranglet mye for første gang,  jeg føler virkelig at jeg har tatt tak i problemene våre og adressert dem, men det har ikke blitt noen klar løsning, mye status quo.
Jeg forteller ikke denne andre noe detaljert om forholdet mitt, det syns jeg ikke passer seg, og det er ikke ofte vi treffes, men da er det enorm kjemi. Men sånt aner man jo heller ikke om vil vare.
Noen ganger er det jo riktig å gå, jeg lurer bare på om det er det nå. Orker ikke tanken på å såre ham så mye, samtidig mener jeg han burde ha vært redd for at dette vil skje.
Jeg lurer rett og slett på når jeg vil være sikker i min sak, har vært usikker så lenge og det er så slitsomt!

Anonymkode: 04821...b1f

Jeg tenker at dere bør prøve terapi, evt. lese en av Gottmans bøker og følge de forslagene han kommer med. Sannsynligheten for at "han andre" er den store kjærligheten, the love of my life, Kincaid i Broene i Madison County etc. er forsvinnende liten. Da hadde du i så fall sittet i denne suppa for lenge siden, og ikke gradvis som du gjør nå. Orbiteren (han andre altså) utnytter bare din svakhet og lurer til og med kanskje seg selv til å tro at det er "the real deal". Imidlertid er sannsynligheten for at det går i dass så det griner etter når du evt. bytter mann er svært høy mener jeg. skal du ende forholdet ditt til mannen din, trenger du et par års buffer før du er klar for noe nytt "ekte" forhold. 

 

Stay or go, jeg vet ikke, musejegeren kommer uansett bare til å bli ei ventepølse i livet. 

Anonymkode: 58525...b39

[Nooni]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen hjertelig takk, jeg ble veldig truffet av dette. Jeg har tenkt enormt mye, og bekymret meg veldig mye, for hans liv, mens jeg ikke har tenkt så mye på mitt eget, bare at jeg skal få hjulpet ham.
Det er jo faktisk mulig at jeg har skjemt ham bort litt, at han har blitt slappere enn han egentlig ville vært fordi jeg har vært sikkerhetsnett hele veien.
Jeg satte foten ned på at han ikke kunne få låne flere penger av meg, selv om vi er gift syns jeg det blir galt at jeg skal måtte brødfø oss begge i perioder bare fordi han ikke får ut fingeren og får seg mer jobb. (Han har en jobb som går opp og ned i aktive og mindre aktive perioder.)
Det er jo ikke bra for ham at jeg går rundt og tenker slik heller, jeg er bare sjokkert over at det har skjedd, jeg tenkte alltid at vi skulle være sammen for alltid.

Anonymkode: 04821...b1f

Kanskje det beste du kan gjøre for han er å forlate han? Du kan jo tenke litt på hvordan du ellers ser for deg at han vil få vekst. Jeg forstår jo at du ønsker han alt godt. 

Se på dette i et større perspektiv er min anbefaling, ikke bare mikro. Han er en voksen mann, ikke et barn. 

[LadeJarl]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært sammen med mannen min i tjue år, vi møttes i tjueårene. Vi har ikke barn. Det siste året har vært veldig tungt, han har vært deprimert, antagelig, hatt for lite penger, jeg har bekymret meg veldig mye på hans  vegne og gjort mye for at han har skullet komme seg
opp igjen. Jeg er en veldig handlingsorientert person mens han ikke har så mye initiativ. Det er blitt mye klaging og "stakkars meg"-stemning, noe som jo ikke akkurat er tennende. Siste halvåret har jeg merket at jeg blir mindre og mindre tent på ham, vi har bare sex et par ganger i måneden og plutselig har jeg begynt å tenke på en evt fremtid uten ham. Det har jeg ikke gjort før.
Jeg lurer på om forholdet egentlig er ved veis ende, men det er så vanskelig å vite hva som er rett!
Når jeg nå er blitt bevisst dette, er det selvfølgelig også fordi jeg har møtt en annen, bare platonisk nå, som veldig tydelig viser sin interesse og er ekstremt begeistret for meg som person. Jeg kjenner jeg får så mye energi og oppdrift av denne andre. Men jeg aner jo ikke om han er mer riktig for meg.
Det jeg vet, er at jeg har kjent denne nye typen i noen år og aldri tenkt over ham (han har fortalt meg han har likt meg fra første stund) før nå som mitt eget forhold har vært så problematisk.
Det er jo bare jeg som kan vite hva som er riktig for meg i fremtiden, men har noen erfaringer, råd eller tips?
Jeg er så utrolig usikker på hva jeg bør gjøre, det er jo heller ikke rettferdig å bli i et forhold om jeg utvikler sterke følelser for en annen, det er dårlig gjort mot partneren min det og. Men tanken på å knuse ham ved å gå, er også helt forferdelig. Likevel er jeg litt overrasket over at han ikke har sagt han er redd for det. Jeg føler at jeg blir tatt for gitt. Han hadde for eksempel ikke råd til julegave til meg i år, ga et kort, da, men det føltes litt som et slag i magen, at han ikke hadde klart å spare til det en gang...

Anonymkode: 04821...b1f

Å herregud..!...😬🙈...Er du verd mer enn null så gå..

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Nooni said:

Kanskje det beste du kan gjøre for han er å forlate han? Du kan jo tenke litt på hvordan du ellers ser for deg at han vil få vekst. Jeg forstår jo at du ønsker han alt godt. 

Se på dette i et større perspektiv er min anbefaling, ikke bare mikro. Han er en voksen mann, ikke et barn. 

Veldig gode poenger! JEg tror jeg må ta en ordentlig prat hvor jeg også sier at jeg har disse tankene, til nå har vi bare diskutert og kranglet de konkrete problemene, ikke følelsene våre, men etter et år med så mye motgang og negativitet fra hans side er det noe som har endra seg i meg. Jeg ser ikke på ham på samme måte lenger og jeg føler meg dårlig behandla, selv om jeg vet han elsker meg.

Anonymkode: 04821...b1f

[AnonymBruker]

Når du er tom er du tom. Da er det ikke mer tro, håp og kjærlighet å gå på. Da er tiden inne for brudd. Du skal ikke bli med en person av dårlig samvittighet og fordi vedkommende vil slite alene. Det er ikke riktig grunnlag for å være et par. 

Anonymkode: df97e...eff

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen hjertelig takk, jeg ble veldig truffet av dette. Jeg har tenkt enormt mye, og bekymret meg veldig mye, for hans liv, mens jeg ikke har tenkt så mye på mitt eget, bare at jeg skal få hjulpet ham.
Det er jo faktisk mulig at jeg har skjemt ham bort litt, at han har blitt slappere enn han egentlig ville vært fordi jeg har vært sikkerhetsnett hele veien.
Jeg satte foten ned på at han ikke kunne få låne flere penger av meg, selv om vi er gift syns jeg det blir galt at jeg skal måtte brødfø oss begge i perioder bare fordi han ikke får ut fingeren og får seg mer jobb. (Han har en jobb som går opp og ned i aktive og mindre aktive perioder.)
Det er jo ikke bra for ham at jeg går rundt og tenker slik heller, jeg er bare sjokkert over at det har skjedd, jeg tenkte alltid at vi skulle være sammen for alltid.

Anonymkode: 04821...b1f

Når man er gift er det formelt sett ikke noe som heter "å låne penger av hverandre", med mindre det er arv eller penger man hadde med inn i ekteskapet. FYI.

Anonymkode: 58525...b39

[Nooni]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Når man er gift er det formelt sett ikke noe som heter "å låne penger av hverandre", med mindre det er arv eller penger man hadde med inn i ekteskapet. FYI.

Anonymkode: 58525...b39

Er det ditt forsøk på å gjøre deg relevant i denne tråden?

Hun jobber, han synes det er vanskelig å aktivere seg. Han trenger penger til kontantkort/annet, hun synes det er vanskelig å betale for alt dette når han er en arbeidsfør mann som burde bidra til husholdningen. 

Poenget ditt er at man har felles økonomi som ektefeller. Jeg skal ikke legge ord i munnen til ts, men økonomi var en bisetning. Et uttrykk for en følelse mest av alt. 

[AnonymBruker]

7 hours ago, Nooni said:

Er det ditt forsøk på å gjøre deg relevant i denne tråden?

Hun jobber, han synes det er vanskelig å aktivere seg. Han trenger penger til kontantkort/annet, hun synes det er vanskelig å betale for alt dette når han er en arbeidsfør mann som burde bidra til husholdningen. 

Poenget ditt er at man har felles økonomi som ektefeller. Jeg skal ikke legge ord i munnen til ts, men økonomi var en bisetning. Et uttrykk for en følelse mest av alt. 

Hey, hersketeknikk ❤️

Anonymkode: 58525...b39

[AnonymBruker]

Lite tips: Ikke bland fristelsen den andre mannen er sammen med vurdering av eget forhold. Dette er to separate ting.

For lettere å ta riktig valg må du se på kun forholdet ditt alene når du gjør et valg. Er det kanskje verdt å kjempe for med parterapi først f.eks? 
 

Den andre mannen er kun en forstyrrelse her. Ikke la fristelsen i den andre mannen påvirke valget. Tenk heller på hvordan du ville ha hatt det alene.

Anonymkode: 68022...d08

[LadeJarl]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han hadde for eksempel ikke råd til julegave til meg i år, ga et kort, da, men det føltes litt som et slag i magen, at han ikke hadde klart å spare til det en gang

Ingen barn inn i bildet bortsett fra mannen som gladelig går inn i den rollen da..?

Vettu hva ts...hvis jeg var den mannen og bunnskrapa for penger hadde jeg samlet tomflasker og kjøpt noe til deg med hjerte på ...dvs. hvis du betydde noe for meg..