Han sier jeg er fin men jeg sammenligner meg med exen hans, er jeg for usikker til å være i et forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har datet en fyr nå i snart to mnd vil jeg si. Vi lå sammen for første gang for litt over en uke siden og etter det har ting blitt ganske seriøst ganske fort. Jeg sa til han at å ligge sammen for meg er veldig sårbart og spesielt, jeg ligger ikke med hvem som helst. Det er positivt at han ikke ble annerledes etter vi lå sammen, men heller at han virker mye mer seriøs plutselig. Han har snakket lenge om å ta meg med hjem til foreldrene hans og begynte å snakke mer om det etter vi lå sammen, og nå nylig sa han at han gjerne ville at jeg skulle treffe barna hans  (han har barn som er i barnehagealder fra tidligere forhold). 

Jeg vet ikke hva det er, men jeg merker at jeg blir skremt og nesten får lyst til å flykte fra hele greia. Om jeg blir skremt fordi det blir for seriøst for fort eller om jeg blir skremt fordi jeg genuint begynner å like fyren vet jeg ikke. For jeg liker han, sånn kjempe godt. Kanskje jeg er redd for å bli for knytta til han og hans familie, og tanken om at vi skal være sammen for fort. For dette er fremdeles så nytt og usikkert!

Bruddet mellom han og barnemor er relativt nylig (under ett år), og de hadde et langt forhold. Slik som jeg forsto det så hadde de det ikke bra, men at om det var opp til han så hadde de fremdeles vært sammen. Hun er i et nytt forhold nå og de bor sammen, han liker ikke nytypen og har tidligere uttrykt bitterhet mot både han og barnemor til meg. En liten del av meg frykter at han er med meg for å vise henne at han også kan finne seg noen andre, eller om det er fordi han ikke vil være ensom.

Barnemor er veldig pen, hvis man tar ut ifra hva den generelle befolkningen syns så vil jeg si at det ikke er noe tvil om at hun er penere enn meg (ikke misforstå, jeg kan se og si at jeg selv er pen, men jeg forstår at jeg ikke er helt på nivå med henne). Så når han sier at jeg er fin og at han liker kroppen min så klarer jeg bare ikke å tro på at han ikke heller ville hatt henne... Jeg skjønner jo at jeg har helt feil tankegang på det, det er derfor jeg vil høre med dere. Jeg merker og ser at jeg ødelegger for meg selv. Jeg overtenker så sykt og jeg vet ikke hvordan jeg skal gi slipp på behovet for kontroll. For jeg har tenkt tanken at jeg slipper denne bekymringen når jeg ikke er interessert i noen, men skal det være sånn for alltid? Skal jeg virkelig gi slipp på noe som har potensialet til å være så bra fordi jeg er redd for at han ikke mener det?

Anonymkode: 93b47...ed6