Hjelp, er jeg en dørmatte?

[AnonymBruker]

Etter å ha fått barn for halvannet år siden, har jeg brukt mye tid og energi på å jobbe med traumer og egen oppvekst og barndom. Jeg har hatt utrolig mange aha-opplevelser og innsett at jeg kanskje ikke ble møtt og ivaretatt på en god måte som barn, og at dette har formet meg mer enn jeg trodde som voksen. Jeg jobber nå knallhardt for å ikke overføre det samme på barnet mitt, for å være den mammaen barnet mitt fortjener og "mitt indre barn" skulle ønske at hadde. 

Men så!

I all denne selvransakelsen har jeg i det siste tatt meg sjøl i å være den mykeste og bredeste dørmatta i hele verden! Jeg har alltid vært raus, varm og rolig, og det er blant de tingene jeg liker godt med meg selv. Men jeg har begynt å legge merke til hvordan dette egentlig utspiller seg i parforholdet. Det bekymrer meg veldig for jeg tror at dette på et punkt kommer til å gjøre meg dypt ulykkelig.

Et kremeksempel på situasjoner som er ukentlige:

Etter en søvnløs natt med barnet, hard dag i ny lederstilling(!!) stod jeg og lagde mat mens partner lekte med barnet i stua. Sonet heeelt ut og plutselig var partner der og spurte meg om noe. Litt forfjamset tittet jeg opp fra løkkutting og da KLIKKER partner fordi jeg angivelig himlet med øynene og sukket tungt. Jeg prøver febrilsk å forklare meg og si unnskyld og jeg var i min egen verden, men nei. Nå var jeg en forferdelig bitch og det ble slamret med dører, skreket høyt og barnet ble gått fra. Jeg legger meg da totalt på rygg og bruker resten av kvelden på å være hyperoppmerksom på partner og prøve gjøre det godt. Sånt sitter veldig lenge i meg fordi det nettopp var eksplosive og uforutsigbare forhold jeg hadde som barn og måtte hele tiden være "på vakt" og ALLTID være kuet. 
 

Hvordan kommer jeg oss ut av dette mønsteret? Partner virker å ha en holdning om at en skal vinne og en skal tape, og taperen blir alltid meg.

Jeg er ikke konfliktsky, usikker og utygg på jobb og i andre relasjoner. Snarere tvert i mot? Men tydeligvis trygger morsrollen, sårbarheten og all den sabla bagasjen noe helt spesielt som, i blanding med partners bagasje, blir en like dårlig cocktail som vodka-appelsinjuice. 

Dette var aldri et problem før barn, med noen unntak av når partner ble dritings.   

Anonymkode: f91ce...a5a

[AnonymBruker]

Hvis dere har et barn som er en del oppe på natta må dere lage dere ei ordning sånn at minst 1 av dere får sove om natta til enhver tid. Søvn hjelper på nesten alt. 

Anonymkode: 8ee85...9fd

[Kratt_]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Etter å ha fått barn for halvannet år siden, har jeg brukt mye tid og energi på å jobbe med traumer og egen oppvekst og barndom. Jeg har hatt utrolig mange aha-opplevelser og innsett at jeg kanskje ikke ble møtt og ivaretatt på en god måte som barn, og at dette har formet meg mer enn jeg trodde som voksen. Jeg jobber nå knallhardt for å ikke overføre det samme på barnet mitt, for å være den mammaen barnet mitt fortjener og "mitt indre barn" skulle ønske at hadde. 

Men så!

I all denne selvransakelsen har jeg i det siste tatt meg sjøl i å være den mykeste og bredeste dørmatta i hele verden! Jeg har alltid vært raus, varm og rolig, og det er blant de tingene jeg liker godt med meg selv. Men jeg har begynt å legge merke til hvordan dette egentlig utspiller seg i parforholdet. Det bekymrer meg veldig for jeg tror at dette på et punkt kommer til å gjøre meg dypt ulykkelig.

Et kremeksempel på situasjoner som er ukentlige:

Etter en søvnløs natt med barnet, hard dag i ny lederstilling(!!) stod jeg og lagde mat mens partner lekte med barnet i stua. Sonet heeelt ut og plutselig var partner der og spurte meg om noe. Litt forfjamset tittet jeg opp fra løkkutting og da KLIKKER partner fordi jeg angivelig himlet med øynene og sukket tungt. Jeg prøver febrilsk å forklare meg og si unnskyld og jeg var i min egen verden, men nei. Nå var jeg en forferdelig bitch og det ble slamret med dører, skreket høyt og barnet ble gått fra. Jeg legger meg da totalt på rygg og bruker resten av kvelden på å være hyperoppmerksom på partner og prøve gjøre det godt. Sånt sitter veldig lenge i meg fordi det nettopp var eksplosive og uforutsigbare forhold jeg hadde som barn og måtte hele tiden være "på vakt" og ALLTID være kuet. 
 

Hvordan kommer jeg oss ut av dette mønsteret? Partner virker å ha en holdning om at en skal vinne og en skal tape, og taperen blir alltid meg.

Jeg er ikke konfliktsky, usikker og utygg på jobb og i andre relasjoner. Snarere tvert i mot? Men tydeligvis trygger morsrollen, sårbarheten og all den sabla bagasjen noe helt spesielt som, i blanding med partners bagasje, blir en like dårlig cocktail som vodka-appelsinjuice. 

Dette var aldri et problem før barn, med noen unntak av når partner ble dritings.   

Anonymkode: f91ce...a5a

Du gjør det slutt. Psykisk mishandling det der. 

[AnonymBruker]

Det er vel ikke helt uvanlig at personer som har vært utsatt for omsorgssvikt eller vold ubevisst går etter en partner hvor de kjenner igjen "gode" sider ved omsorgspersoner/tidligere partner. Det er en grunn til at en del som har vært sammen med en alkoholiker ofte finner en ny. Felles for disse er ofte at de når de velger en partner er overbevist om at de ikke velger en dysfunksjonell partner.

Dette er ikke ment som kritikk av deg, Ts, men tanken slår meg, om det kan være tilfelle for deg? Før du fikk barn var du mindre opptatt av hva din fortid hadde gjort med deg, nå har du jobbet mye med deg selv i halvannet år og ser kanskje både deg selv og partner på en helt annen måte enn du gjorde tidligere.

Du sier at før barn var disse sidene ved partner ikke noe problem, bortsett fra da han var dritings...

Det vil si at din partner har hatt disse negative sidene hele tiden dere har vært sammen, og de er blitt mye verre etter dere fikk barn. Ville du valgt å bli sammen med denne mannen om du møtte ham i dag og oppfører seg som han nå gjør? Jeg tror ikke det.

Det du beskriver er en form for psykisk vold, og det skal du aldri godta - for om du godtar det så vil også barnet ditt ta skade av å vokse opp i en så dysfunksjonelt familiedynamikk. Barnet tar allerede skade av at far endrer seg så totalt mot deg!

Du spør også: "Hvordan kommer jeg oss ut av dette mønsteret?"

DU kan ikke greie å endre dette alene. Skal dette endres, da trenger dere mye parterapi og trolig trenger både du og partner terapi hver for dere. Du sier at mannen har sine opplevelser og triggere, og ut av det leser jeg at han også kanskje har hatt enten en ugrei oppvekst eller tidligere forhold? I så fall må han jobbe med seg selv, parallelt med at dere to som par går i terapi. Men - dette forutsetter at begge to innser problemet og er like motiverte for å jobbe med forholdet og reparere forholdet, og forplikter dere til å følge dette opp.

Ikke noe av det du skriver tyder på at mannen din kommer til å bli med i parterapi - og i så fall bør du bare komme deg raskt ut av forholdet, for det han gjør mot deg er psykisk vold. Og sjansen for at han vil endre seg - selv med både egen terapi og parterapi - den er dessverre ikke stor.

Jeg hadde nok ikke gitt ham noen sjanse, for psykisk vold er for meg en absolutt grunn for brudd, på lik linje med fysisk vold. Sjansen for at personer som utøver slik vold skal greie å snu helt om, den er dessverre veldig liten, og man risikerer å alltid være nervøs, alltid gå på nåler i forholdet, selv om han har holdt seg i skinnet over lang tid. Kroppen vil alltid huske volden.

Anonymkode: 10a0f...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er vel ikke helt uvanlig at personer som har vært utsatt for omsorgssvikt eller vold ubevisst går etter en partner hvor de kjenner igjen "gode" sider ved omsorgspersoner/tidligere partner. Det er en grunn til at en del som har vært sammen med en alkoholiker ofte finner en ny. Felles for disse er ofte at de når de velger en partner er overbevist om at de ikke velger en dysfunksjonell partner.

Dette er ikke ment som kritikk av deg, Ts, men tanken slår meg, om det kan være tilfelle for deg? Før du fikk barn var du mindre opptatt av hva din fortid hadde gjort med deg, nå har du jobbet mye med deg selv i halvannet år og ser kanskje både deg selv og partner på en helt annen måte enn du gjorde tidligere.

Du sier at før barn var disse sidene ved partner ikke noe problem, bortsett fra da han var dritings...

Det vil si at din partner har hatt disse negative sidene hele tiden dere har vært sammen, og de er blitt mye verre etter dere fikk barn. Ville du valgt å bli sammen med denne mannen om du møtte ham i dag og oppfører seg som han nå gjør? Jeg tror ikke det.

Det du beskriver er en form for psykisk vold, og det skal du aldri godta - for om du godtar det så vil også barnet ditt ta skade av å vokse opp i en så dysfunksjonelt familiedynamikk. Barnet tar allerede skade av at far endrer seg så totalt mot deg!

Du spør også: "Hvordan kommer jeg oss ut av dette mønsteret?"

DU kan ikke greie å endre dette alene. Skal dette endres, da trenger dere mye parterapi og trolig trenger både du og partner terapi hver for dere. Du sier at mannen har sine opplevelser og triggere, og ut av det leser jeg at han også kanskje har hatt enten en ugrei oppvekst eller tidligere forhold? I så fall må han jobbe med seg selv, parallelt med at dere to som par går i terapi. Men - dette forutsetter at begge to innser problemet og er like motiverte for å jobbe med forholdet og reparere forholdet, og forplikter dere til å følge dette opp.

Ikke noe av det du skriver tyder på at mannen din kommer til å bli med i parterapi - og i så fall bør du bare komme deg raskt ut av forholdet, for det han gjør mot deg er psykisk vold. Og sjansen for at han vil endre seg - selv med både egen terapi og parterapi - den er dessverre ikke stor.

Jeg hadde nok ikke gitt ham noen sjanse, for psykisk vold er for meg en absolutt grunn for brudd, på lik linje med fysisk vold. Sjansen for at personer som utøver slik vold skal greie å snu helt om, den er dessverre veldig liten, og man risikerer å alltid være nervøs, alltid gå på nåler i forholdet, selv om han har holdt seg i skinnet over lang tid. Kroppen vil alltid huske volden.

Anonymkode: 10a0f...4d9

TS her!

Takk for et langt og reflektert svar (og noen ubehagelige spørsmål som jeg trenger å stille meg selv ja). Setter veldig pris på det, for jeg har ikke snakket med noen om dette enda. Vi har nok begge ikke hatt en god oppvekst, på hver vår måte. Og blitt voksne som har gått i motsatte retninger når det gjelder håndteringen av disse traumene. 

Tenker du har mye rett i at jeg kanskje ubevisst har gått inn i et forhold med noen som innehar mange av de dysfunksjonelle kvalitetene jeg har fra relasjoner i barndommen ja og at jeg dermed blir liten igjen når stemmen heves og rom stormes ut av.

Det er jo totalt motsatt av hvordan jeg ønsker og pleier å kommunisere og løse konflikter. Konflikter som jeg mener er helt banale og ubetydelige! Vi har jo ikke "ekte" konflikter og uenigheter. Samme verdigrunnlag og livssyn, helt enige om barneoppdragelse og oppfølging. Men plutselig, over ingenting, kan jeg få en helt enorm utblåsing eller bare en sint og hissig tone. 
 

Jeg innser dog at jeg underdriver alvorligheten her og at jeg bør ta en prat med profesjonelle ja. 

Anonymkode: f91ce...a5a

[AnonymBruker]

Den episoden på kjøkkenet kjenner jeg meg veldig godt igjen i.. Har ingen gode råd dessverre, men du er ikke alene ❤️

Anonymkode: 252b8...ac4

[AnonymBruker]

Du, din partner har noen usunne reaksjonsmønstre, men han følte jo virkelig at du ble sur (selv om du ikke ble det). Går det an å ta det opp med han, så kanskje han kan jobbe med seg selv? Hvis du er tydelig på at du forstår, men du kan ikke leve med noen som klikker fordi du er trøtt. 

Anonymkode: 9df1b...e7d

[AnonymBruker]

En partner som klikker, skriker og slamrer med dører? Der har du problemet ditt.,

Anonymkode: df1bd...a1e

[Gjest WhisperingWind]

Sett deg ned med han og si at atferden hans er uakseptabel. Å skrike og smelle med dører er ikke sunn reaksjon; ikke minst er det skadelig for barnet å oppleve sånne situasjoner.

Si at du krever dere begge oppsøker hjelp for å bearbeide traumer og jobbe med reaksjonsmønster og kontakt familievernkontoret for par terapi.

Om han nekter å delta. Gjør det slutt. Om han ikke endrer atferd så utsetter du ungen din for nøyaktig det du sier du vil Skåne barnet for.