Samlivsbrudd med barn.

[AnonymBruker]

Det er sikkert mange tråder om det samme, men jeg lager en ny. 

Min mann og jeg skal skille oss etter mange år sammen og barn i ulike aldersgrupper. Det vil ta litt tid før huset er klargjort for salg og før den prosessen kan gå igang. 

Så det jeg lurer på. Barna❤️ Det er ikke noe krangler eller slikt i huset, men det er klart de merker nok på oss at noe ikke er som det var. Dette er ikke en raskt og ikke-gjennomtenkt avgjørelse. Vi har prøvd i lang tid og benyttet oss av Familievernkontoret. 

Fortalte dere til det til barna tidlig i prosessen eller seint i prosessen? Hvordan taklet barna det som ble fortalt det tidlig og fortsatt bodde sammen med foreldrene i en periode etterpå? 

Takk på forhånd for svar❤️

Anonymkode: d8fe9...a92

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Vi ønsker muligens å fortelle det til barna tidlig så de kan få tid til å vende seg til tanken og situasjonen. Ett av våre barn har store utfordringer fra førav med diagnoser så jeg ser for meg at det vil bli ekstremt tøft om ikke enda verre dersom vi tar det seint i prosessen mtp alle vansker med overganger. Er en lang tilvenning vondt verre eller kan det bli bedre for ungene? 

Anonymkode: d8fe9...a92

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt det så fort som mulig. Da får de vent seg til tanken, før dere får mulighet til å flytte. Det vil garantert ta tid å få solgt i disse tider. 
 

Jeg sa i fra til mitt barn med engang. Det tok meg åtte mnd før jeg fikk flyttet. 

Anonymkode: c25a0...735

[AnonymBruker]

Vi ventet i fire måneder før vi sa noe, så flyttet vi fra hverandre tre måneder etter det. De fire månedene var helt grusomme. Jeg hadde så vondt av de glade barna som skulle få hele sin tilværelse knust. Da vi fortalte det var det også grusomt og de ble helt desperat lei seg alle tre. 5-11 år. Nå har det gått snart tre år, alt er fint på et vis, men barna lider og lider. Det er så helt for jævlig ødeleggende for barna at man kan egentlig ikke forestille seg det. Jeg hater meg selv og kona for at dette skjedde. 

Det var jo naturligvis kona som ville skilles, hadde funnet en annen. Føkk henne for å ødelegge tre barns liv med sin selvrealiseringstrang. Jada, alt er min feil. 

 

Mann 50+

Anonymkode: c726f...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde sagt det så fort som mulig. Da får de vent seg til tanken, før dere får mulighet til å flytte. Det vil garantert ta tid å få solgt i disse tider. 
 

Jeg sa i fra til mitt barn med engang. Det tok meg åtte mnd før jeg fikk flyttet. 

Anonymkode: c25a0...735

Bodde du sammen med din eks 8 mnd? Hvordan taklet barnet ditt det?

Ts

Anonymkode: d8fe9...a92

[AnonymBruker]

Ikke helt det du spør om men, tenker ift barnet som sliter med endringer. Er det en mulighet at dere leier en liten hybel/leilighet i nærheten inntil dere får solgt huset (det kan jo ta veldig lang tid, spesielt i disse tider) , sånn at du og far kan bytte på å være borte noen dager? Da får barna en litt roligere overgang , istede for at dere bor sammen 100% også flytter dere begge og får delt samvær med en gang i nye hus. Da får også dere som foreldre avkobling fra hverandre. Å bo sammen når det egentlig er over, kan nok slite veldig på dere i lengden. 

Jeg vet ikke altså, bare en tanke. 

Anonymkode: 9a5ee...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi ventet i fire måneder før vi sa noe, så flyttet vi fra hverandre tre måneder etter det. De fire månedene var helt grusomme. Jeg hadde så vondt av de glade barna som skulle få hele sin tilværelse knust. Da vi fortalte det var det også grusomt og de ble helt desperat lei seg alle tre. 5-11 år. Nå har det gått snart tre år, alt er fint på et vis, men barna lider og lider. Det er så helt for jævlig ødeleggende for barna at man kan egentlig ikke forestille seg det. Jeg hater meg selv og kona for at dette skjedde. 

Det var jo naturligvis kona som ville skilles, hadde funnet en annen. Føkk henne for å ødelegge tre barns liv med sin selvrealiseringstrang. Jada, alt er min feil. 

 

Mann 50+

Anonymkode: c726f...f92

Det var vondt å høre din histore, så leit at det ble slik. Jeg har ikke ord for det må være grusomt å stå i en slik situasjon både for deg og ungene. Alt bra nok ikke din feil! 

Vi har ikke den bakgrunnen som dere, men bruddet er ikke til å unngå. 

Håper du/dere vil føle at livet blir bedre med tiden

Ts 

Anonymkode: d8fe9...a92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ikke helt det du spør om men, tenker ift barnet som sliter med endringer. Er det en mulighet at dere leier en liten hybel/leilighet i nærheten inntil dere får solgt huset (det kan jo ta veldig lang tid, spesielt i disse tider) , sånn at du og far kan bytte på å være borte noen dager? Da får barna en litt roligere overgang , istede for at dere bor sammen 100% også flytter dere begge og får delt samvær med en gang i nye hus. Da får også dere som foreldre avkobling fra hverandre. Å bo sammen når det egentlig er over, kan nok slite veldig på dere i lengden. 

Jeg vet ikke altså, bare en tanke. 

Anonymkode: 9a5ee...216

Er med på idéen din og det vil nok vært en god løsning, men dessverre så detter økonomien og forsåvidt lite på leiemarkedet en stopper for det. Vi har allerede bodd sammen lenge i viten om hvilke vei det går så en periode til vil gå fint, tror jeg. Vi har egentlig ikke noe å krangle om. Skulle nesten ønske det, men sånn er det ikke. Det er ikke ork til det så vi ordnet praktiske familieting sammen og så stopper det der. Han er selv skilsmissebarn så jeg vet(selv om det sikkert dukker opp noe) så er det det siste han ønsker mtp uroligheter/krangler som vil påvirke barna og vårt forhold. Jeg vet at en "lykkelig skilsmisse) er nok til vanskelig, men jeg håper det går ann med tiden. 

Anonymkode: d8fe9...a92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Er med på idéen din og det vil nok vært en god løsning, men dessverre så detter økonomien og forsåvidt lite på leiemarkedet en stopper for det. Vi har allerede bodd sammen lenge i viten om hvilke vei det går så en periode til vil gå fint, tror jeg. Vi har egentlig ikke noe å krangle om. Skulle nesten ønske det, men sånn er det ikke. Det er ikke ork til det så vi ordnet praktiske familieting sammen og så stopper det der. Han er selv skilsmissebarn så jeg vet(selv om det sikkert dukker opp noe) så er det det siste han ønsker mtp uroligheter/krangler som vil påvirke barna og vårt forhold. Jeg vet at en "lykkelig skilsmisse) er nok til vanskelig, men jeg håper det går ann med tiden. 

Anonymkode: d8fe9...a92

Det er mange som skilles som venner😊 Min mann er oppvokst med skilte foreldre, de er fortsatt gode venner og treffes av og til uten «barna»

Når vi treffes til familieselskaper og middager er alltid begge foreldre med nye partnere , besteforeldre på tvers og halvsøsken, stesøsken osv inkludert 😄  Vi blir en stor gjeng, men det er veldig fint for både «barna» og barnebarna at man kan ha et godt forhold hvor man oppriktig hygger seg i hverandres selskap.

Anonymkode: 9a5ee...216

[AnonymBruker]

Vi sa i fra til barna så fort vi hadde ordnet oss med boliger. Jeg beholdt og mannen kjøpte nytt. Alt gikk ganske fort. Ungene tok det greit der og da, de har slitt mer i ettertid. 

Anonymkode: b7fb7...26d